Er så lei, ensom med barna! Hva skal jeg gjøre?

[Gjest Anonymous]

Jeg er sammens med en mann, jeg har tvillinger, de var bare et år når vi traff hverandre! Vi jobber begge to. Ungene er blitt 5 år. Faren deres er ikke inni bildet.

Jeg er bare så lei av at det er jeg som gjør alt, bringer, henter, handler, leser, legger, tenker på å få gitt de en god barndom......................

Han ser på tv, leser, drar på turer. Han engasjerer seg lite i ungene og deres hverdag, han synes visst det er nok med mat og hus for de. Vi har diskutert dette mange ganger, han mener at det er feil av meg å kreve noe særlig av han. Det er mine barn ikke hans! Jeg har prøvd å sagt til han at det er urettferdig av han å bare la meg styre med alt, det vikler seg bare inn i en diskusjon som jeg taper uansett. Jeg kan jo bare finne meg en annen siden jeg er så missfornøyd, sier han! Jeg er jo glad i denne mannen. Jeg vil ikke gå fra han, jeg vil bare at han skal dele litt mere ansvar med meg. Han har masse positive sider å jeg setter på mange andre måter stor pris på han. Hva kan jeg gjøre for å få han til å forstå at han må ta mer del i hverdagen, ellers kommer jeg til å gå så lei en dag at det rabbler for meg! Merker jo at jeg i perioder er energiløs og mutt. Kan bli vanskelig også, å så kommer alt ut helt feil. Han sier jeg bare bruker det som unnskyldning, men det er ikke sant, jeg tenker mye på dette og det tar mye energi fra meg i perioder. Så har jeg plutselig en bra periode igjen, der jeg har masse energi og er glad og optimistisk, uavhengig av at jeg har alt ansvaret! Det går bare så opp og ned her i huset, hva skal jeg gjøre?

[glaciera]

Vel, jeg synes nok at når man i voksen alder velger en partner som har barn - og særlig små barn - fra før, så velger man ikke bare partneren men også barna. Jeg synes dette høres trist og vondt ut først og fremst fordi barna burde få føle at mannen i huset bryr seg om dem og er opptatt av dem! Det er spesielt leit når biologisk far ikke er der.

Imidlertid kan du jo ikke tvinge frem den type omsorg og ansvarsfølelse som du ønsker og som ungene fortjener. Lurer på om han virkelig ville bryte forholdet om du satte hardt mot hardt? Det er lett å komme med ultimatum hvis en er sikker på at den andre ikke vil gå.

Tror ikke jeg har så mange konstruktive forslag å komme med, annet enn at du kanskje burde få klarhet i hvorfor han ikke ønsker å engasjere seg som en farsfigur? Hva ligger under? Kunne dere sammen gjøre noe med årsakene?

Hvis ikke han lar seg rikke så må du i realiteten enten akseptere at han gjør sin greie, eller gå. Hvis du vil bli og finne deg i tingenes tilstand, kunne du jo prøve å skape deg nettverk med andre foreldre i området. Kanskje det er andre aleneforeldre som er i samme situasjon som deg, og kanskje dere kunne hjelpe og støtte hverandre? Vet ikke helt hvor man skal oppnå kontakt, men kanskje gjennom helsestasjon, evt familiekontor, barnehage, park osv.

Ønsker deg masse lykke til!!

[Far til 2]

Enig med glaciera fra A til Å.

Far til 2

[Gjest Anonymous]

Han er ikke ungenes far og har heller ikke ansvar for de. Desverre forstår jeg han. Jeg bor selv med et barn som ikke er mitt, og jeg ønsker ikke å involvere meg for mye. Siden jeg er kvinnen i huset blir det selvfølgelig til at jeg gjør ganske masse, som vask av klær, innkjøp av klær, innlæring av bordskikk osv, men legging og lekselesing må faren gjøre selv med ungen. Har og litt å si at vi har et barn sammen og at jeg for tiden er student, så jeg har ikke alt for mye tid og energi. Poenget mitt er at du desverre ikke kan tvinge han til å like eller bli involvert i dine unger. Men samtidig bør han jo stille opp og hjelpe deg med de oppgavene han føler seg fortrolig med. Min erfaring er at det ikke er lett å bo med stebarn. Og jeg visste i hvertfall ikke hva jeg gikk til.

[Gjest Anonymous]

Han er ikke ungenes far og har heller ikke ansvar for de. Desverre forstår jeg han. Jeg bor selv med et barn som ikke er mitt' date=' og jeg ønsker ikke å involvere meg for mye. Siden jeg er kvinnen i huset blir det selvfølgelig til at jeg gjør ganske masse, som vask av klær, innkjøp av klær, innlæring av bordskikk osv, men legging og lekselesing må faren gjøre selv med ungen. Har og litt å si at vi har et barn sammen og at jeg for tiden er student, så jeg har ikke alt for mye tid og energi. Poenget mitt er at du desverre ikke kan tvinge han til å like eller bli involvert i dine unger. Men samtidig bør han jo stille opp og hjelpe deg med de oppgavene han føler seg fortrolig med. Min erfaring er at det ikke er lett å bo med stebarn. Og jeg visste i hvertfall ikke hva jeg gikk til.[/quote']

Min mening er att dersom man velger en partner med barn så velger man også barnet. Da stiller man opp på det som er naturlig att en gjør som forelder.

Vi praktiserer det slik att vi har hovedansvar for egne barn, dvs dersom det er STORE ting å ta opp med barnet, men i hverdagen så fungerer vi helt likt som en vanlig kjernefamilie (bare att vi er litt fler da )

[Gjest Anonymous]

ærlig talt! han burde stilt opp mer! han har valgt deg med barn, og det bør han innse! kan ikke uttrykke hvor dårlig gjort jeg synes det er av ham.... jeg ville funnet meg en annen partner, eller sette mye større krav til ham! :o

[LilleBille]

Min mening er att dersom man velger en partner med barn så velger man også barnet. Da stiller man opp på det som er naturlig att en gjør som forelder.

.. Helt enig i dette ..

Synes det bør være en av grunnreglene man går ut fra selv også om man har barn og skal velge seg partner..

Barna har ikke mulighet til å ta de valgene vi voksne tar - de er prisgitt våre .. og da er det opp til oss å sørge for at våre valg ikke går utover barna.

[Gjest Lizzie28]

Jeg er stemor, og det er ikke alltid så lett.

Involverte meg lite før, men nå engasjerer jeg meg mer,

fordi jeg ikke vil føle meg utenfor & fordi jeg elsker typen min.

Stesønn er en viktig del av min kjærestes liv, og derfor ønsker jeg å vise at jeg vil delta.

Trist at mannen din ikke viser mer interesse.

Men er han nesten ALDRI der? Har du ungene hver dag?

Kanskje han syns det er vanskelig? Kanskje du bør snakke med ham igjen, å fortelle ham at du blir kjempeglad og setter pris på at han deltar mer når det gjelder barna dine. Kanskje han føler seg presset.

Det fikk vertfall meg til å backe ut før. Og det er dessverre ikke så gøy/spennende å bare være stemor. Jeg vil aldri føle den samme kjærligheten for hans unge, som jeg kommer til å føle for min...

Men jeg involverer meg endel nå, for det er viktig for typen min, og derfor viktig for MEG...

[BritElin]

Jeg fårstår ikke mennesker som ikke er/blir glade i barn, eller som "skrur av glad i- bryteren" ved samlivsbrudd.Er en glad i barn da engasjerer en seg uten forbehold. Hvorfor ble han interessert i deg når han visste du hadde to barn hvis han ikke liker barn? Og hvordan har du holdt ut med han i 4år når han ikke viser engasjement for det viktigste i livet ditt? Jeg hadde ikke vært lenge i det forholdet!

[Far til 2]

Jeg har tidligere i denne tråden sagt meg enig i at ny partner må vise omsorg for barna og så langt som mulig yte det som er nødvendig. Dette tror jeg vil være et krav fra de aller fleste som inngår nye forhold.

Når det er sagt må det også sies at det ikke er lett å balansere en slik rolle slik partene ønsker.

a) Barna kan slå seg vrang. "Du er ikke min pappa" eller "du er ikke min mamma" har nok mange hørt.

B) Bostedsforelder eller samværsforelder kan også ha sine "nykker" mht hvilken rolle den nye partneren skal ha. Foreldrenes "humør" kan også spille en viss rolle og da er nødvendigvis ikke "det du gjorde igår" like riktig i dag ;-)

c) Den andre forelderen kan ha sine meninger om hvilken rolle den nye partneren skal ha. Og humøret til den andre forelderen spiller også en viss rolle i de enkelte situasjonene.

d) Den nye partneren har sine meninger som begge foreldrene må ta med i vurderingen. Uten å ta hensyn til "den 3,dje/4,de" voksne er det ikke mulig å få til en god løsning for barna.

Det er sikkert flere punkter som kan nevnes, men jeg tror som nevnt det ikke altid er like lett å være "den utenforstående". Spesielt hvis BÅDE den ene forelderen og barna stritter imot.

"Barnets beste" kan være vanskelig å vurdere, og enda vanskeligere å gjennomføre, når det skal taes hensyn til så mange parter.

Da er det viktig med en god kommunikasjon.

Far til 2

[Varja]

Jeg må si at jeg tenker særlig på det du forteller om at barnas biologiske far ikke er inne i bildet. Betyr det at han ikke har kontakt med dem eller ser dem ytterst sjelden? Da synes jeg isåfall din samboers holdning er ekstra bekymringsfull. Han er jo den eneste farsmodellen barna dine har og jeg tror ikke det er bra at han lever så distansert fra deres hverdag. (Ikke at jeg tror det er bra uansett, men særlig ikke i dette tilfellet).

Jeg tenker også på hva som kan skje hvis dere får barn sammen? Kommer mannen din til å engasjere seg masse for eget barn og la stebarna gå for "lut og kaldt vann"? Det tror jeg kan bli virkelig traumatisk for dem. Barn merker sånnt.

[Gjest Madam Felle]

Jeg har selv en samboer, som ikke er faren til barna. Men han må pent hjelpe til, på lik linje som meg. Han valgte selv å gå inn i forholdet, med åpne øyne, og da får han også ta det ansvaret som følger med det. Hadde han sagt en gang til meg, i en seriøs tone at det ikke var hans barn, og derfor slapp han å hjelpe til, da hadde kroken vært på døren for hans del.

Selv om det ikke er hans barn, så påtar han seg et ansvar, når han går inn i et forhold der det er barn fra før av. Syns det blir en slapp holdning å si, at det er ikke mine barn, og derfor behøver jeg ikke gjøre noe. Er det virkelig en sånn mann du vil ha, som forbilde for dine barn? De ser hva han gjør, og lærer selvfølgelig av det. Så egentlig lærer han de, at det er mammaen som tar seg av barna, mens mannen i huset slapper av.

Du kan jo si at du fortsatt er alene, for siden du ikke har hjelpe med de, er du jo på en måte alene. Så hva tilfører han deg, som er så positivt? Og hvorfor aksepterer du en så slapp holdning fra han? Hva er det du egentlig elsker med han? For beklageligvis ville jeg hatt store problemer å elske en person, som var så likegyldig ovenfor mine barn. For det er jo det han er.