Når kun en av oss er (over gjennomsnittet) klar for barn

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 25 år, ja mange synes det er ungt, men for rundt halvannet år siden begynte eggstokkene mine å vri seg rundt etter ønske om barn. Samboeren min har dessverre ikke det samme ønsket eller synet på akkurat dette temaet som meg. Han er 26 år og vi har vært sammen i rundt 3 år og vært samboere i litt over 2. Vi eier to leiligheter sammen (leier ut den ene) og begge har relativt gode jobber med bra inntekt. Det er altså ingenting å si på vår økonomiske situasjon og "rammene" rundt det å skulle skaffe et barn, annet enn at vi kanskje ikke har vært sammen så alt for lenge. Men mange får jo barn når de har vært sammen kortere også. 

Jeg har alltid ønsket meg barn, og tenkt at jeg kom til å bli en relativt ung mor, uten at jeg har tenkt noe særlig mer over at man faktisk må være to om dette ønsket SAMTIDIG. Hvis man er så heldig å finne den man vil ha barn med, så blir man bare enige og får barn, har jeg naivt tenkt. Jeg har prøvd flere ganger å prate med han, men det ender ofte med frustrasjon, krangling og gråt (jeg er ganske følsom kan man si). Når man ønsker seg noe så mye, så er det veldig vanskelig å holde tilbake, og jeg vet at maset mitt langt i fra hjelper, men det er så vanskelig når det omtrent er det eneste jeg klarer å tenke på om dagen + at jeg kun ser gravide damer og søte små familier over ALT! Når jeg prater med han om dette (noe han prøver å unngå/ikke liker), så har jeg prøvd ulike ting eller "teknikker". Blant annet har vi begge skrevet ned en liste med hvordan vi ser for oss livet vårt en del år fremover og en "Pro"/"cons" liste over det å få barn NÅ kontra det å vente. Kan vel si at de fremtidsplanene var totalt ulike, han hadde omtrent ingen planer eller ønsker, mens jeg blant annet har klart for meg at jeg vil ha alle barna vi skal ha sammen før jeg fyller 30. Jeg er klar over at jeg er litt firkantet når det kommer til dette, men det er tross alt min kropp som skal gå igjennom disse graviditetene og jeg vil at vi skal være unge, oppegående, kule og friske foreldre til barna våres. Ikke minst er mitt ønske å få tilbrakt så mye tid som mulig med mine fremtidige barn + at de skal få mest mulig tid med sine besteforeldre, så hvorfor vente? Jeg har også troa på å integrere barna inn i livet, og ikke "leve ferdig livet", og så få barn, som jeg har følelsen av at mange tenker. Samboeren min har forsikret meg om at han en eller annen gang i fremtiden vil ha barn, men at han ikke vet når. Jeg kan heller ikke se for meg at han noen gang kommer til å sitte med et så sterkt ønske/instinkt som meg når det kommer til dette temaet, før han faktisk er i situasjonen. Men det vet man jo aldri. Man vil jo på en måte heller ikke ha barn med en som ikke har lyst nå og føler seg klar. Men det hjelper jo ikke akkurat at han er superflink med barn rundt oss osv., da vrir jo eggstokkene seg mer og mer. Jeg kan også føye til at vi er et relativt rolig par, vi liker å være hjemme sammen, eller bare spise en middag med venner og drar en sjelden gang ut. Så jeg føler omtrent at vi lever et småbarnsliv uten det sårt ønskelige barnet fra min side! Jeg blir gal. 

Hva skal jeg gjøre? Hvordan har andre løst problemer som dette? Man kan jo ikke akkurat inngå et kompromiss når det kommer til en så stor avgjørelse, eller? Hvorfor vil han vente? Er det meg han er usikker på? Kan jeg kreve å få et visst tidsperspektiv på dette fra hans side, har hørt om flere som "setter en dato" frem i tid? HVORDAN BLIR MAN ENIGE? Hvordan skal jeg få utløp for dette ønsket uten å mase i hjel kjæresten min sånn at det bare blir en negativ greie (som jeg føler det allerede har blitt)? Jeg føler at dette plager meg så mye at det hindrer meg i å faktisk leve, føles ut som jeg bare setter livet på vent. Jeg vil så gjerne at han skal ville ha barn med meg NÅ (helst i går)!

Shitt, dette ble mye, men alle svar, tips og erfaringer mottas med STOR takk!

(Forresten, jeg vet at livet ikke blir fantastisk og rosenrødt med barn, jeg er klar over at det er krevende med småbarn i hus, men jeg tror samtidig at man får mye kjærlighet)

Hilsen verpesyk til tusen

Anonymkode: dea75...1a2

[AnonymBruker]

Ville startet med å ikke mase om det på veldig lenge.

Anonymkode: 6f38c...066

[strawberry]

Ta først en pause uten å snakke om det. Så kan du ta det opp igjen, avtale en stund i fremtiden (et halvt år? år?) når dere skal begynne prøvingen. 

[DissDiss]

Det er vel liten vits for alle oss andre å si at dere bør vente, når du er så oppsatt på å få barn NÅ... 

Snakk med ham i dag - si at det er siste gangen du tar opp temaet og ha som mål for samtalen å bestemme et tidspunkt for en avgjørelse. For eksempel 1 februar. Så lar du være å ta det opp frem til da, men fokuser heller på parforholdet og sørg for å ha det bra sammen. Så kan han tenke frem til 1. februar - og så tar du det opp igjen da. Da setter dere en dato for når prevensjonen skal kuttes, en dato som dere begge er komfortable med. Og så forholder du deg til den datoen. 

Det høres kanskje ekstremt og rigid ut, men det er veldig ok å ha noe helt fast å forholde seg til. Å ikke vite er vanskelig, "jeg blir kanskje klar snart" er vanskelig - og du blir gående og mase og tenke. Den masingen din kan gjøre at han går lei, temaet blir betent og forholdet lider. Det er fantastisk å få barn, men det er en vanvittig påkjenning for forholdet. Å tvinge noen til å få barn gjør man bare ikke. 

Og du - man kan være en "kul" forelder selv om man får barn når man har fylt 30. Det er ikke alltid at ting går etter planen, og man må kompromissere litt. Er det ikke bedre å få barn når begge vil, selv om det betyr at du ikke er ferdig å få barn før du fyller 32 liksom? Her må du legge bort DIN plan, og dere må utarbeide DERES plan. 

[Maleficenta]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en jente på 25 år, ja mange synes det er ungt, men for rundt halvannet år siden begynte eggstokkene mine å vri seg rundt etter ønske om barn. Samboeren min har dessverre ikke det samme ønsket eller synet på akkurat dette temaet som meg. Han er 26 år og vi har vært sammen i rundt 3 år og vært samboere i litt over 2. Vi eier to leiligheter sammen (leier ut den ene) og begge har relativt gode jobber med bra inntekt. Det er altså ingenting å si på vår økonomiske situasjon og "rammene" rundt det å skulle skaffe et barn, annet enn at vi kanskje ikke har vært sammen så alt for lenge. Men mange får jo barn når de har vært sammen kortere også. 

Jeg har alltid ønsket meg barn, og tenkt at jeg kom til å bli en relativt ung mor, uten at jeg har tenkt noe særlig mer over at man faktisk må være to om dette ønsket SAMTIDIG. Hvis man er så heldig å finne den man vil ha barn med, så blir man bare enige og får barn, har jeg naivt tenkt. Jeg har prøvd flere ganger å prate med han, men det ender ofte med frustrasjon, krangling og gråt (jeg er ganske følsom kan man si). Når man ønsker seg noe så mye, så er det veldig vanskelig å holde tilbake, og jeg vet at maset mitt langt i fra hjelper, men det er så vanskelig når det omtrent er det eneste jeg klarer å tenke på om dagen + at jeg kun ser gravide damer og søte små familier over ALT! Når jeg prater med han om dette (noe han prøver å unngå/ikke liker), så har jeg prøvd ulike ting eller "teknikker". Blant annet har vi begge skrevet ned en liste med hvordan vi ser for oss livet vårt en del år fremover og en "Pro"/"cons" liste over det å få barn NÅ kontra det å vente. Kan vel si at de fremtidsplanene var totalt ulike, han hadde omtrent ingen planer eller ønsker, mens jeg blant annet har klart for meg at jeg vil ha alle barna vi skal ha sammen før jeg fyller 30. Jeg er klar over at jeg er litt firkantet når det kommer til dette, men det er tross alt min kropp som skal gå igjennom disse graviditetene og jeg vil at vi skal være unge, oppegående, kule og friske foreldre til barna våres. Ikke minst er mitt ønske å få tilbrakt så mye tid som mulig med mine fremtidige barn + at de skal få mest mulig tid med sine besteforeldre, så hvorfor vente? Jeg har også troa på å integrere barna inn i livet, og ikke "leve ferdig livet", og så få barn, som jeg har følelsen av at mange tenker. Samboeren min har forsikret meg om at han en eller annen gang i fremtiden vil ha barn, men at han ikke vet når. Jeg kan heller ikke se for meg at han noen gang kommer til å sitte med et så sterkt ønske/instinkt som meg når det kommer til dette temaet, før han faktisk er i situasjonen. Men det vet man jo aldri. Man vil jo på en måte heller ikke ha barn med en som ikke har lyst nå og føler seg klar. Men det hjelper jo ikke akkurat at han er superflink med barn rundt oss osv., da vrir jo eggstokkene seg mer og mer. Jeg kan også føye til at vi er et relativt rolig par, vi liker å være hjemme sammen, eller bare spise en middag med venner og drar en sjelden gang ut. Så jeg føler omtrent at vi lever et småbarnsliv uten det sårt ønskelige barnet fra min side! Jeg blir gal. 

Hva skal jeg gjøre? Hvordan har andre løst problemer som dette? Man kan jo ikke akkurat inngå et kompromiss når det kommer til en så stor avgjørelse, eller? Hvorfor vil han vente? Er det meg han er usikker på? Kan jeg kreve å få et visst tidsperspektiv på dette fra hans side, har hørt om flere som "setter en dato" frem i tid? HVORDAN BLIR MAN ENIGE? Hvordan skal jeg få utløp for dette ønsket uten å mase i hjel kjæresten min sånn at det bare blir en negativ greie (som jeg føler det allerede har blitt)? Jeg føler at dette plager meg så mye at det hindrer meg i å faktisk leve, føles ut som jeg bare setter livet på vent. Jeg vil så gjerne at han skal ville ha barn med meg NÅ (helst i går)!

Shitt, dette ble mye, men alle svar, tips og erfaringer mottas med STOR takk!

(Forresten, jeg vet at livet ikke blir fantastisk og rosenrødt med barn, jeg er klar over at det er krevende med småbarn i hus, men jeg tror samtidig at man får mye kjærlighet)

Hilsen verpesyk til tusen

Anonymkode: dea75...1a2

Helt ærlig ts, så ville jeg hvis jeg var deg skaffet meg en aktivitet/hobby som fikk fokuset ditt over på noe annet en stund... prøv å ikke stress sånn. Og det er faktisk absolutt ingen krise å ikke få alle barna sine før man har fylt 30.

[AnonymBruker]

Tenker at dere har et grunnleggende problem i forholdet og at det ikke er vits å gå videre fordi det bare vil være til frustrasjon for begge. Stå for det du vil ts, men finn en person som vil det samme.

Å drive å vente på en mann som du gjør er fort bortkastet tid og kan føre til at du aldri får det livet du vil ha og kanskje ikke barn i det hele tatt da mange menn som utsetter aldri får barn eller dumper dama i 30 årene og finner seg noen yngre. Jeg syns verdiene dine er fine og at kjæresten din er gørrkjedelig. Som du sier selv: dere lever alt et vanlig familieliv uansett, bare uten barna som hadde spritet det hele opp litt. Å drive å leve sånn i mange år for å ha "vært sammen" lenge nok før dere får barn, eller hva som er greia hans høres gørr kjedelig ut. 

Anonymkode: 54e5f...d45

[Maleficenta]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenker at dere har et grunnleggende problem i forholdet og at det ikke er vits å gå videre fordi det bare vil være til frustrasjon for begge. Stå for det du vil ts, men finn en person som vil det samme.

Å drive å vente på en mann som du gjør er fort bortkastet tid og kan føre til at du aldri får det livet du vil ha og kanskje ikke barn i det hele tatt da mange menn som utsetter aldri får barn eller dumper dama i 30 årene og finner seg noen yngre. Jeg syns verdiene dine er fine og at kjæresten din er gørrkjedelig. Som du sier selv: dere lever alt et vanlig familieliv uansett, bare uten barna som hadde spritet det hele opp litt. Å drive å leve sånn i mange år for å ha "vært sammen" lenge nok før dere får barn, eller hva som er greia hans høres gørr kjedelig ut. 

Anonymkode: 54e5f...d45

Men de er jo ennå unge da... Hadde ts vært bortimot 30 så hadde jeg forstått situasjonen mer

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Maleficenta skrev:

Men de er jo ennå unge da... Hadde ts vært bortimot 30 så hadde jeg forstått situasjonen mer

25 er ikke ungt utifra ønskene hun har for livet sitt (som er svært legitime). Og det er mye lettere for henne å finne en annen bedre partner i alderen hun er nå, en hvis hun tar sjansen på samboer og venter kanskje fort forgjeves noen år til og har det dårlig med han i mellomtiden fordi de ikke vil det samme. Enten må samboer kunne møte henne med å faktisk forespeile henne noe tidsmessig, ellers bør hun bare gå fra han.

Anonymkode: 54e5f...d45

[Maleficenta]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

25 er ikke ungt utifra ønskene hun har for livet sitt (som er svært legitime). Og det er mye lettere for henne å finne en annen bedre partner i alderen hun er nå, en hvis hun tar sjansen på samboer og venter kanskje fort forgjeves noen år til og har det dårlig med han i mellomtiden fordi de ikke vil det samme. Enten må samboer kunne møte henne med å faktisk forespeile henne noe tidsmessig, ellers bør hun bare gå fra han.

Anonymkode: 54e5f...d45

Joa noe av argumentene er legitime men ikke når hun begynner å di at hun vil være ung og kul mor. Altså kul? Hvor viktig er det. Man skal da ikke bli best buds med bsrna sine

Endret 5. august 2017 av Maleficenta

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenker at dere har et grunnleggende problem i forholdet og at det ikke er vits å gå videre fordi det bare vil være til frustrasjon for begge. Stå for det du vil ts, men finn en person som vil det samme.

Å drive å vente på en mann som du gjør er fort bortkastet tid og kan føre til at du aldri får det livet du vil ha og kanskje ikke barn i det hele tatt da mange menn som utsetter aldri får barn eller dumper dama i 30 årene og finner seg noen yngre. Jeg syns verdiene dine er fine og at kjæresten din er gørrkjedelig. Som du sier selv: dere lever alt et vanlig familieliv uansett, bare uten barna som hadde spritet det hele opp litt. Å drive å leve sånn i mange år for å ha "vært sammen" lenge nok før dere får barn, eller hva som er greia hans høres gørr kjedelig ut. 

Anonymkode: 54e5f...d45

Men herlighet. Hvordan i alle dager tolker du at han er "gørr kjedelig"? Han er 26! Det er mange menn (og damer) i den alderen som ikke har lyst på barn enda, men en gang i fremtiden. Man er da ikke gørrkjedelig selv om man vil vente noen år. Man får vel heller ikke barn for å sprite opp noe, men når ønsket er der. Jeg sier ikke at TS skal bli værende i forholdet til hun er 35 og vente, men at en part ikke føler seg klar i den alderen de er er faktisk helt normalt og ingen grunn i seg selv til å gi opp hele forholdet. 

Anonymkode: f586d...c4c

[Perle]

Da venter man til begge er klare, eller då lar man være.

Endret 5. august 2017 av Perle

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Maleficenta skrev:

Joa noe av argumentene er legitime men ikke når hun begynner å di at hun vil være ung og kul mor. Altså kul? Hvor viktig er det. Man skal da ikke bli best buds med bsrna sine

Dette med å være en "kul" mor var vel noe jeg bare la til når jeg skrev, det er vel ikke akkurat en av selve årsakene til at jeg ønsker meg barn nå som relativt ung. Jeg er fullt klar over at jeg fortsatt kan være en kul mor som 32 eller 35  De reelle grunnene skrev jeg litt lenger ut i innlegget. Ønsket om barn nå har vel også kanskje litt sammenheng med hva jeg er vant med fra min oppvekst, moren min fikk søsteren min da hun var 25 og meg da hun var 27. Jeg har gjennom hele oppveksten satt utrolig stor pris på at jeg har såpass unge foreldre (jeg er klar over at dette var mer "normalen" før) og ikke minst unge besteforeldre som jeg har hatt et veldig nært og godt forhold til, men dessverre er noen av de allerede døde. I tillegg til dette fikk søsteren min som er to år eldre enn meg sitt første barn i fjor (da hun var 26), kanskje dette intense "instinktet" og ønske om å få barn nå litt genetisk.  Jeg er vel bare en veldig familiekjær person som veldig gjerne vil lage min egne lille familie med min samboer. 

Anonymkode: dea75...1a2

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Maleficenta skrev:

Joa noe av argumentene er legitime men ikke når hun begynner å di at hun vil være ung og kul mor. Altså kul? Hvor viktig er det. Man skal da ikke bli best buds med bsrna sine

Det er nok bare en dårlig formulering, man skjønner jo hva hun mener og det er noe riv ruskende galt i man favoriserer det å få barn sent, at man helst skal være sammen i en mannsalder før man får barn og at alt skal være på mannens premisser. En ting er det biologisk ugunstige for kvinner med å vente, en annen ting og kanskje enda mer vesentlige er det vel at det er nok av kvinner som har brent seg endeløst på å tekkes sine menn på det planet og angrer bittert senere på at man ikke tenkte langsiktig og brukte muligheter til å heller bare finne en partner som vil det samme, fremfor å tvihode på en som faktisk gjør en ulykkelig. Ts kommer jo ikke til å ha det bra i ventetiden og har heller ingen garantier for at ventetiden er verdt én krone for hennes del.

Anonymkode: 54e5f...d45

[Brukerano]

Tenker uansett det er viktig å prate om, for dette er noe man burde være enige om. Så han må snakke med deg om det, fortelle hvorfor han vil vente. Men det er viktig at du ikke presser han inn i verden han ikke er klar for.

[AnonymBruker]

Jeg har 100% forståelse for at han vil vente. For det første handler det om at mange har ting de vil gjøre i tyveårene som ikke er kompatibelt med å ha barn. Ja, du kan inkorporere barna i hverdagen, men det har sine grenser. Vil du studere videre? Ta et spennende jobboppdrag i utlandet? Ta en spontan reise?

Det virker som du har under middels interesse for karriere, og heller ikke så mange hobbyer, men du kan ikke presse på for noe som kun er et behov for deg.

Anonymkode: 00061...235

[AnonymBruker]

Så mange kvinner maser på seg barn.... Og klager på at far ikke deltar nok. Dumme menn som gir etter og dumme kvinner som forventer når mannen egentlig ville vente!

Anonymkode: 8de42...f0b

[AnonymBruker]

57 minutter siden, Brukerano skrev:

Tenker uansett det er viktig å prate om, for dette er noe man burde være enige om. Så han må snakke med deg om det, fortelle hvorfor han vil vente. Men det er viktig at du ikke presser han inn i verden han ikke er klar for.

Jeg er helt enig i deg at det er viktig å prate om, vi prøver jo av og til og har også hatt perioder hvor vi har blitt enige om å ikke snakke noe særlig om barn. Han er til og med villig til å dra til en samlivsterapeut el. for å få litt perspektiv på dette, så kanskje vi skal prøve det! Det største problemet og det jeg synes er vanskeligst er at han ikke klarer å gi meg noen grunner til at han vil vente. Det eneste han vet er at han ikke er klar nå og det er det eneste jeg får ut av han. Litt frustrerende kan man si! Selvfølgelig vil jeg ikke presse han til noe, jeg forstår jo absolutt at vi må være to om dette:) 

Anonymkode: dea75...1a2

[AnonymBruker]

Du kan rett og slett ikke tvinge noen til å få barn, og den masingen, gråtingen kommer bare til å ende men en ting = Han blir drit lei og går fra deg. Det første du må gjøre er å stoppe og nevne det og leve livet ditt som det er nå. Det går over, og det er ikke sånn at du dør i morgen om dere ikke begynner å lage barn i dag. Alt kommer med tiden og så lenge han vil ha barn en eller annen gang har du ikke noe å bekymre deg for. Jeg er fortsatt barne løs i en alder av 25, men etter jeg slo fra meg tanken og faktisk sluttet å mase på mannen har vi hatt det bedre enn noen sinne. 

Hilsen en som var verpesyk og helst ville ha barn før hun ble 21, men lot mannen sin puste. 

Anonymkode: 78d10...0c3

[Maleficenta]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er nok bare en dårlig formulering, man skjønner jo hva hun mener og det er noe riv ruskende galt i man favoriserer det å få barn sent, at man helst skal være sammen i en mannsalder før man får barn og at alt skal være på mannens premisser. En ting er det biologisk ugunstige for kvinner med å vente, en annen ting og kanskje enda mer vesentlige er det vel at det er nok av kvinner som har brent seg endeløst på å tekkes sine menn på det planet og angrer bittert senere på at man ikke tenkte langsiktig og brukte muligheter til å heller bare finne en partner som vil det samme, fremfor å tvihode på en som faktisk gjør en ulykkelig. Ts kommer jo ikke til å ha det bra i ventetiden og har heller ingen garantier for at ventetiden er verdt én krone for hennes del.

Anonymkode: 54e5f...d45

Jeg forstår bare ikke hvorfor 25 åringer ønsker seg barn, men det er nå meg. 

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har 100% forståelse for at han vil vente. For det første handler det om at mange har ting de vil gjøre i tyveårene som ikke er kompatibelt med å ha barn. Ja, du kan inkorporere barna i hverdagen, men det har sine grenser. Vil du studere videre? Ta et spennende jobboppdrag i utlandet? Ta en spontan reise?

Det virker som du har under middels interesse for karriere, og heller ikke så mange hobbyer, men du kan ikke presse på for noe som kun er et behov for deg.

Anonymkode: 00061...235

Jeg har forståelse for og skjønner at mange tenker som deg, men hadde det bare vært sånn. Jeg har flere ganger spurt og snakket med min samboer om akkurat dette, jeg prøver å høre om det er noe spesielt han føler han vil gjøre før han får barn, men det mener han at det ikke er. Vi er som jeg nevnte et relativt rolig (noen leser kanskje kjedelig) par, reiser litt av og til, spiser middager med venner, er med familie, koser oss hjemme, jobber og drar ut en sjelden gang. Så det er ingen store slike behov som jeg ser ligger til grunn for at han vil vente heller. 

Jeg setter nok absolutt familieliv foran karriere, men jeg startet å studere IT tidlig og har nå jobbet et par år, begynner faktisk på et nytt deltidstudie nå i august (ja, ved siden av ny fulltidsjobb hvor jeg får det ganske fleksibelt). Det å begynne å studere litt igjen ser jeg heller ikke på som noe grunn til å vente med å få barn, da jeg føler at vi sitter ganske godt i det økonomisk og at ting ville ha ordnet seg uansett. Du har nok rett i at jeg sikkert hadde hatt godt av litt flere hobbyer!:)

Anonymkode: dea75...1a2