Hvordan endret forholdet deres seg etter dere fikk barn?

[AnonymBruker]

Jeg har lyst på barn. Tror jeg. Men jeg er redd. Vi har det så utrolig bra sammen nå, jeg og samboern. Vi koser oss, vi er laidback og vi ler masse. Hverdagen fungerer fint selv om en av oss jobber dag og en av oss jobber mye kveld.

Jeg er redd for at om vi får barn så vil dette endres. At vi kommer til å være så trøtte og slitne at vi ikke kommer til å ha det sånn som nå lenger. At mangel på søvn gjør at vi blir sure og gretne og at samlivet lider. Samboern fungerer svært dårlig med mindre enn 8 timer søvn. Han føler seg ruset eller full dersom han sover 6-7 timer. Jeg fungerer tålelig greit med søvnunderskudd, men jeg blir jo naturligvis litt mer amper og irriterer meg mer. 

Jeg vet ikke om jeg tør å ta opp med han å få barn, for jeg vet ikke om jeg vil at noe skal endres. Men vi begynner jo å dra på åra begge to, og det er begrenset hvor lenge jeg fortsatt er fruktbar. Jeg er midt i 30-åra nå. Han et par år eldre. 

Hvordan ble samlivet deres etter dere fikk barn? Gikk det tilbake til sånn det var når babyperioden var over? 

Anonymkode: 2e76a...b58

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du ha barn når du lever et så flott liv med samboeren din allerede?

Anonymkode: 1a337...856

[AnonymBruker]

Ikke forandret, om noe er forandret synes jeg det er til det bedre  Ja, man kan være både slitne og trøtte, men samlivet trenger ikke lide for det. Vi er et team og avlaster hverandre. Vi ler fortsatt sammen og koser oss sammen som både par og foreldre. Når mini er i seng så er det meg og mannen min slik det pleide være før, men en god middag, film, et glass vin eller om vi gjør noe hver for oss som å treffe venner. 

Anonymkode: 3472e...9ce

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor vil du ha barn når du lever et så flott liv med samboeren din allerede?

Anonymkode: 1a337...856

Nei si det. Hvorfor vil noen ha barn i det hele tatt? Det er vel et iboende instinkt man har. Og for alt jeg vet, kan jo forholdet bli bedre også, ikke verre som jeg frykter. 

Jeg glemte å nevne at en av grunnene til at jeg er litt redd er at jeg stadig ser reklame på TV for et program som heter "Baby changes everything" hvor de følger par før og etter de fikk barn. Og på alle før klippene i reklamen er de lykkelige, smilende og har det gøy. På alle etter klippene er de slitne, trøtte, kjefter på hverandre og ser liksom ikke så veldig lykkelige ut. 
Jeg vet at det er reality og at man skal ta det med en klype salt, men jeg blir påvirket likevel. 

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ikke forandret, om noe er forandret synes jeg det er til det bedre  Ja, man kan være både slitne og trøtte, men samlivet trenger ikke lide for det. Vi er et team og avlaster hverandre. Vi ler fortsatt sammen og koser oss sammen som både par og foreldre. Når mini er i seng så er det meg og mannen min slik det pleide være før, men en god middag, film, et glass vin eller om vi gjør noe hver for oss som å treffe venner. 

Anonymkode: 3472e...9ce

Det synes jeg er godt å høre. All input jeg får fra TV eller ved å lese tråder her på KG virker å være negativ. Og det er så mange som går fra hverandre etter de får barn. 

Anonymkode: 2e76a...b58

[AnonymBruker]

Vi er enda lykkeligere enn før, men det jeg savner mest er faktisk rolige måltider  Vesla nekter å sitte rolig mer enn 1 - 2 minutter ved matbordet, og vi har smuler og slikt rundt i hele huset. Dessverre! Men hverdagen er om mulig enda bedre enn før, vi ler masse og koser oss alle tre. Men skal ærlig innrømme at før lå vi mye på sofaen og holdt rundt hverandre, men det blir etter at vi har lagt kidden. Men tro meg, vi stooooorkoser oss! Og mannen min sier at han elsker meg enda høyere nå, for han synes at jeg er perfekt mamma også  Men hvis vi velger å få to barn skal vi ha vaskehjelp i huset. Nå går det fint, men rydder hver eneste dag.... blæ!

Anonymkode: e13cf...299

[AnonymBruker]

Har du venner med barn?

For det første er det mye mer nyttig å bruke førstehåndserfaringer fremfor TV. For det andre er selve livet med graviditet og barn lettere når man har andre rundt seg i samme båt. Det er en grunn til at kvinner panikkvis får barn rundt samme tid, og det har en "smitteeffekt". 

Anonymkode: bcef0...9f7

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lyst på barn. Tror jeg. Men jeg er redd. Vi har det så utrolig bra sammen nå, jeg og samboern. Vi koser oss, vi er laidback og vi ler masse. Hverdagen fungerer fint selv om en av oss jobber dag og en av oss jobber mye kveld.

Jeg er redd for at om vi får barn så vil dette endres. At vi kommer til å være så trøtte og slitne at vi ikke kommer til å ha det sånn som nå lenger. At mangel på søvn gjør at vi blir sure og gretne og at samlivet lider. Samboern fungerer svært dårlig med mindre enn 8 timer søvn. Han føler seg ruset eller full dersom han sover 6-7 timer. Jeg fungerer tålelig greit med søvnunderskudd, men jeg blir jo naturligvis litt mer amper og irriterer meg mer. 

Jeg vet ikke om jeg tør å ta opp med han å få barn, for jeg vet ikke om jeg vil at noe skal endres. Men vi begynner jo å dra på åra begge to, og det er begrenset hvor lenge jeg fortsatt er fruktbar. Jeg er midt i 30-åra nå. Han et par år eldre. 

Hvordan ble samlivet deres etter dere fikk barn? Gikk det tilbake til sånn det var når babyperioden var over? 

Anonymkode: 2e76a...b58

Har en kollega som giftet seg for to år siden, hun var da gravid og forholdet endte med dramatisk brudd, politianmeldelse og delt omsorg.

 

Hun anmeldte ham pga han hadde fått ny dame...så angrer hun, det ble henlagt og hun fant en ny mann som er vår sjef på jobb.

Anonymkode: 8c3b2...b31

[AnonymBruker]

Å få ett barn er en stor prøvelse for forholdet. Jeg ville absolutt ha levd med partneren min en stund før du fikk barn. Det er en grunn til at mange par skiller seg i løpet av barnets første leveår. Det er slitsomt å få barn, du og samboeren din kommer i siste rekke, å ha en rolig kosekveld med god mat og vin er ikke sikkert dere får på mange år. Er du riktig uheldig får du ett barn som gråter konstant, det gjør ganske mye med deg og dere som par. Det er ikke bare koselig, hyggelig og sååå fint å ha barn. 

Anonymkode: 75c6e...f54

[Outlander]

Ja- alle forandrer seg når de får barn.  Jeg ble til en skikkelig herpe da jeg fikk lite søvn og en mann som trodde det var greit å bare sove...og han tålte ingenting pga alle stress.  MEN, vi også hadde det kjempefint før vi fikk barn og overlevde de tøffe perioder som dukket opp når vi hadde småbarn.  Best råd jeg kan gi deg er å snakke MYE med samboeren din om hva dere kan forventer når dere får barn og hva du forventer av han.  

[AnonymBruker]

Vi gikk fra kjærester til bestevenner. Vi er uansett enige om at det er verdt å få barn, fordi kjærligheten til barnet er så mye større. Vi bor sammen som venner med et felles prosjekt.

Anonymkode: 0bf60...38b

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor vil du ha barn når du lever et så flott liv med samboeren din allerede?

Anonymkode: 1a337...856

Finnes det folk som ikke vil ha barn i 2017?

Anonymkode: bcc7a...ffb

[DissDiss]

Vi mistet friheten vår, og det har tæret mye på oss. Lite søvn er noe dritt, man blir gående som to zombier og er sure og gretne, men akkurat det går jo over. En periode med lite søvn tåler man i et forhold, ihvertfall bør man tåle det. 

Det jeg savner mest er lange morgener i senga med kos og samtaler, og lange kvelder foran TV eller ute på tur uten at en av oss vet at "det er min tur å stå opp i morgen". Jeg savner også å kunne dra på spontan storbytur en langhelg. Snart er mini her stor nok til å kunne fly uten å gjøre livet surt for alle medpassasjerer, men det er ikke det samme å dra med barn som å reise to voksne alene. Vi reiste mye og dyrket hverandre, noe vi ikke har muligheten til nå. Heldigvis er vi flinke til å være glade i hverandre i hverdagen, og huske å være kjærester også. Ikke bare foreldre. 

Å få barn er verdt det, men det endrer veldig, veldig mye. Kommunikasjon er gull, men jeg skjønner hvorfor så mange forhold ryker når man har små barn. 

[AnonymBruker]

Dere finner en balanse. Snakk sammen. Viktig at dere enige om å ta deres økter, være familie, komme der ut sammen hele familien, og med venner. Har dere ønsker: si det med gang.

det forandret seg, det var tøft i starten, men nå halv annet år etter at vi fikk ei fantastisk jente har vi funnet balansen. Mest minus for min del var at forholdet til svigermor ble betraktelig dårligere. Å ha henne på besøk er ikke spesielt særlig, for de forventer å bli servert ett eller annet, setter seg ned mens ettåringen vil leke. Ikke enkelt det der..

Anonymkode: a8ff4...f01

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har en kollega som giftet seg for to år siden, hun var da gravid og forholdet endte med dramatisk brudd, politianmeldelse og delt omsorg.

 

Hun anmeldte ham pga han hadde fått ny dame...så angrer hun, det ble henlagt og hun fant en ny mann som er vår sjef på jobb.

Anonymkode: 8c3b2...b31

Ja, for dette er nok normalen eller? Hehe 

Anonymkode: 3472e...9ce

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å få ett barn er en stor prøvelse for forholdet. Jeg ville absolutt ha levd med partneren min en stund før du fikk barn. Det er en grunn til at mange par skiller seg i løpet av barnets første leveår. Det er slitsomt å få barn, du og samboeren din kommer i siste rekke, å ha en rolig kosekveld med god mat og vin er ikke sikkert dere får på mange år. Er du riktig uheldig får du ett barn som gråter konstant, det gjør ganske mye med deg og dere som par. Det er ikke bare koselig, hyggelig og sååå fint å ha barn. 

Anonymkode: 75c6e...f54

Ikke en rolig kveld med mat og vin på flere år? Det var vel å overdrive en smule. 

Anonymkode: 3472e...9ce

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Finnes det folk som ikke vil ha barn i 2017?

Anonymkode: bcc7a...ffb

Det finnes vel plenty. Kanskje de er noe underrepresentert her på KG, hvor det florerer av prøverdagbøker og verpesjuke kvinnfolk.

Anonymkode: 1a337...856

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lyst på barn. Tror jeg. Men jeg er redd. Vi har det så utrolig bra sammen nå, jeg og samboern. Vi koser oss, vi er laidback og vi ler masse. Hverdagen fungerer fint selv om en av oss jobber dag og en av oss jobber mye kveld.

Jeg er redd for at om vi får barn så vil dette endres. At vi kommer til å være så trøtte og slitne at vi ikke kommer til å ha det sånn som nå lenger. At mangel på søvn gjør at vi blir sure og gretne og at samlivet lider. Samboern fungerer svært dårlig med mindre enn 8 timer søvn. Han føler seg ruset eller full dersom han sover 6-7 timer. Jeg fungerer tålelig greit med søvnunderskudd, men jeg blir jo naturligvis litt mer amper og irriterer meg mer. 

Jeg vet ikke om jeg tør å ta opp med han å få barn, for jeg vet ikke om jeg vil at noe skal endres. Men vi begynner jo å dra på åra begge to, og det er begrenset hvor lenge jeg fortsatt er fruktbar. Jeg er midt i 30-åra nå. Han et par år eldre. 

Hvordan ble samlivet deres etter dere fikk barn? Gikk det tilbake til sånn det var når babyperioden var over? 

Anonymkode: 2e76a...b58

Vel- jeg kan si det sånn: dersom dere velger å få ett- to barn sammen, så vil dere i allefall ikke angre, men dersom du kjenner du ønsker det litt, så kan det jo være du vil angre mye senere, når det er for sent.

Jeg og mannen har flere barn, og vi er helt klart trettere, mer irritable når vi er slitne, har mindre tid til egne hobbyer og må investere mer for å ivareta sexliv osv. 

 

Men (!!) vi hadde en lang periode hvor det bare var oss to. Vi var jo omtrent i symbiose- alt handlet om paret, om kjærligheten vår.  Vi var alt det du skriver over. Men for oss var det i hvert fall slik at vi elsker hverandre så høyt, og da ville vi ha barn sammen, denne felles investeringen. Det er grenser for hvor lenge man orker dyrke symbiosen. Det er OK at det ikke alltid må handle om oss, at noe oppleves like viktig som paret, som oss to. Det er nemlig slik, at når vår lille gutt ler, når han smiler og når han når en ny milepæl, så gjør det godt langt inni hjertet, og jeg ser at akkurat den følelsen sitter mannen med. Og det vi deler da er som en forelskelse nummer to. Så barna våre forlenger faktisk forelskelsen. Vi har fått dem tett, minste er fremdeles baby, og i noen perioder har vi knapt sovet begge to på flere uker (typ barnehageinnkjøring med mye sykdom). Men det er jo barna våre, vi elsker dem jo og det er så verdt det å være trette, irritable eller gå glipp av annet. Barna tok ingenting fra oss, de ga oss jo så masse. 

 

Og det beste: til tross for flere barn (fler enn to), så har vi fremdeles lyst å krype inn i armkroken sammen, til å elske, til å flørte (hallo- vi flørter til og med på matbutikken når vi storhandler sammen med ungene. Et blikk kan være nok, han viser alltid at han elsker meg og synes jeg er fin, sexy og spennende. ). Vi har fremdeles gode samtaler, han er fremdeles den mest spennende mannen jeg kjenner, bare at nå ser jeg enda ei side ved han, som gjør at jeg faller enda mer for mannen min. Vi har barnevakt og drar på konserter, spiser middag ute, lager dater hjemme når barna har lagt seg osv. Men så er det jo også slik at alle familiestunder er så vanvittig fine, de er jo nettopp OSS, de er ikke oss+ barna. Vi er jo en familie. Det med søvn er vel i grunn ikke en god nok grunn til å ikke få barn? Det er jo ikke slik at du aldri vil få sove igjen (og sove får man god tid til når man blir pensjonist). De første årene er det mindre søvn. Men (!) vi samarbeider bra, og tydelige rutiner har gjort at våre har sovnet kl 19 tidlig. Jeg har kanskje ammet på natta (gjør det nå), men siden jeg ammer står han opp på morgenen med de to minste. Skjønner du- det finnes jo så mange måter å få til det med sovingen på. Og vi elsket å sove lenge i helgene, kaffe og ferske aviser, klining på senga osv, men nå legger vi kanskje dyner i sofa, setter på barne-tv, finner frem aviser, god kaffe, og koser oss sammen som familie på morgenen i helger. 

 

Viktigste: å ha de primære verdier felles. For oss er det familie, kjærligheten mellom oss, raushet osv. Dette bør dere ha pratet om. Dersom det er slik at han ikke ønsker familielivet (snakk mer om dette enn om barn. For det å få barn innebærer at man må tenke som helhet, ikke kun på seg selv), så må dere diskutere godt, men er dere bare redde for å miste "dere", tid, søvn osv, så lover jeg deg at dette trenger man ikke miste. 

 

Kjæresten min, mannen min og pappaen til våre barn er nå oppe og tar en dusj. De minste barna sover, eldste er på overnatting og vi skal bare kose, prate, lese og kanskje se en episode. I morgen skal han lage søndagsfokosten som bare han får til og som jeg og ungene elsker. Dette er på ingen måter mindre fantastisk enn våre kl 12-frokoster uten barn. Livet nå kunne ikke vært mer hektisk, men heller ikke mer fantastisk laidback og givende. 

 

Utrolig kos å få svare på denne tråden. Skal vise det til kjæresten når han kommer ned. Alt dette setter jeg så pris på, takk for at jeg fikk muligheten til å reflektere over det og "selge inn familielivet" til deg. 

For som sagt: du vil ikke angre om du får barn...uten at jeg på noen måter mener at du lever et tomt liv nå. Bare at om kjærligheten er der, felles verdier og felles mål og ønsker for familien og forholdet- så blir det bare beriket enda mer. 

 

Lykke til:) Fremdeles god tid du da:) 

 

Anonymkode: 47094...0ab

[AnonymBruker]

Og en ting til: Dersom det å få barn ødelegger forholdet, så har det vært mangler ved kommunikasjon, følelser for hverandre osv. Barn gjør at man ønsker å samarbeide, begge vil jo at barnet skal ha det best mulig. Ja, man kan bli irritable, men mestringsfølelsen man får som par, når man ser barna være trygge, glade og utvikle seg, er enorm. Gode forhold løfter frem dette, de ryker ikke på grunn av barnet.....

Anonymkode: 47094...0ab

[Arkana]

Det er litt unntakstilstand for forholdet å ha helt små barn i allefall. Man mister en del av friheten, får ikke like mye alenetid eller kjærestetid man sover ikke optimalt og bruker sannsynligvis en del tid på hverdagsfamilielogistikk. Man må være rause med hverandre rett og slett. Det er en relativt kort periode i et ellers, forhåpentligvis, langt ekteskap. Men så bringer jo det få barn sammen andre dimensjoner, følelser og tanker og en nærhet man ikke hadde før. Vi har skapt tre liv sammen, de er en del av meg og en del av ham. Familiefølelsen er så fin og det er mange nye og gode opplevelser og følelser vi aldri hadde hatt om vi ikke hadde fått barn. 

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det finnes vel plenty. Kanskje de er noe underrepresentert her på KG, hvor det florerer av prøverdagbøker og verpesjuke kvinnfolk.

Anonymkode: 1a337...856

Bare til å søke på "Jeg vil ikke ha barn" trådene så er det mange KGr som ikke ønsker barn. 

Anonymkode: 70b28...376