Tenåringer...

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på 13 år. Vi har alltid vært veldig nære og han har alltid vært så blid og snill og lett å ha i hus. Nå derimot, synes jeg det er litt slitsomt. Ha tøffer seg og tuller på ikkemorsomme måter (synes jeg) og tør ikke vise seg ute med meg, bare pappaen, for det er mindre flaut, siden han er mann.

Jeg savner godgutten min, men må jo innse at han blir stor.  Mulig han tar ut mye på meg siden han ikke har søsken og jeg er den som har vært nærmest han hele tiden. Jeg synes det er litt slitsomt og kjenner at han kan ikke både oppføre seg sånn her og så forvente at jeg skal være like blid som alltid. For helt ærlig, det går litt utover humøret mitt. Jeg vet jeg må ta meg sammen, jeg er jo den voksne. Men jeg kan ikke fake strålende humør heller!

Kan noen trøste meg og si at det går fort over. Noen tips? Jeg har bare lyst til å gjøre egne greier jeg nå. Lysten til å ordne og styre og gjøre koselige ting for familien blir ganske forminsket. Men jeg er jo ikke dummere enn at jeg vet han trenger meg minst like mye nå  i denne usikre ungdomstiden. Den barnslige delen av meg har bare lyst til å la han skure og gå.

Jada, jeg skal ta meg sammen, trengte bare å få ut litt gruff!

Anonymkode: 20972...267

[Gjest Trolletrine]

Jeg har ikke tenåringer i hus selv, men det første som slo meg da jeg leste innlegget ditt, er at han prøver å løsrive seg fra deg. Du skriver at dere to alltid har hatt et tett og godt forhold, og nå trenger han kanskje litt avstand fra deg? Ikke fordi du ikke er bra nok, men fordi sånn er jo de fleste ungdommer. Det SKAL være sånn. Han må finne ut av hvem han er og hvem han skal bli, og dette må han finne ut av uten deg så tett på.

 Kanskje det er derfor han har vendt seg mer mot faren sin også,- fordi han nå er blitt så stor at han trenger en mannlig rollemodell som speiler han og veileder han. 

Jeg tenker at du gjennom din omsorg for sønnen deres i alle år, har dannet et godt fundament for en videre, sunn utvikling av en ung gutt. Nå trenger han kanskje mannen din litt mer enn tidligere, men jeg er overbevist om at hvis/når han trenger noen han føler seg trygg hos, og som han vet gir han trøst, - ja, så går han til deg.

Mulig dette bare er skvalder fra min side, men jeg leser i ordene dine en sunn gutt som følger en normal utvikling ift løsrivelse av foreldre etc. Tror ikke du skal bekymre deg, men heller bare vise han at du er der om han trenger deg😊

 

 

[AnonymBruker]

13 timer siden, lotte00 skrev:

Jeg har ikke tenåringer i hus selv, men det første som slo meg da jeg leste innlegget ditt, er at han prøver å løsrive seg fra deg. Du skriver at dere to alltid har hatt et tett og godt forhold, og nå trenger han kanskje litt avstand fra deg? Ikke fordi du ikke er bra nok, men fordi sånn er jo de fleste ungdommer. Det SKAL være sånn. Han må finne ut av hvem han er og hvem han skal bli, og dette må han finne ut av uten deg så tett på.

 Kanskje det er derfor han har vendt seg mer mot faren sin også,- fordi han nå er blitt så stor at han trenger en mannlig rollemodell som speiler han og veileder han. 

Jeg tenker at du gjennom din omsorg for sønnen deres i alle år, har dannet et godt fundament for en videre, sunn utvikling av en ung gutt. Nå trenger han kanskje mannen din litt mer enn tidligere, men jeg er overbevist om at hvis/når han trenger noen han føler seg trygg hos, og som han vet gir han trøst, - ja, så går han til deg.

Mulig dette bare er skvalder fra min side, men jeg leser i ordene dine en sunn gutt som følger en normal utvikling ift løsrivelse av foreldre etc. Tror ikke du skal bekymre deg, men heller bare vise han at du er der om han trenger deg😊

 

 

Tusen takk! Du traff nok veldig godt, jeg har tenkt det selv. Jeg må la han løsrive seg, det hadde jo vært mye verre om han IKKE gjorde det og ikke klarte seg uten meg. Vi har jo barna til låns og vår jobb er jo å gi dem ballast til å klare seg bra her i verden. Så er det bare å svelge at det gjør vondt i mammahjertet, får holde sorgen inni meg så går det over. Jeg vet jo det.

Det er jo deilig også, jeg har mange egne interesser som jeg kan dyrke mer uten dårlig samvittighet nå.

Får tenke på det positive og bare være det trygge bakteppet han alltid vet han kan komme til. 

Anonymkode: 20972...267

[AnonymBruker]

Det er helt normalt  Bare vis at du er der, så kommer de innimellom. Blir bedre når de er 15  Min ville helst gå ti meter før meg når vi var ute, nå er han ikke like flau lengre.

Anonymkode: e4056...6e6

[AnonymBruker]

Jeg har en tenåringsdatter. Og det har vært noen tøffe år, og er ennå ikke over, men det er mye bedre. Hun er 16 år. Det eneste er, at vi må bare fortsette å være der for de, støtte de, og hjelpe de. Og humøret går opp og ned, til tider er hun verdens beste, og vi kan sitte og le og kose oss. Så er hun bare sur og vil ikke prate med meg. Og noen ganger, trenger hun støtte og trøst.

Og det blir bedre, det bare tar litt tid.

Anonymkode: 3fed7...547

[Gjest GoldenLioness]

Å de hormonene 

 

Husker selv den tiden. Ikke barn, ikke voksen, masse nye følelser...

[Gjest Mass]

18 timer siden, lotte00 skrev:

Jeg har ikke tenåringer i hus selv, men det første som slo meg da jeg leste innlegget ditt, er at han prøver å løsrive seg fra deg. Du skriver at dere to alltid har hatt et tett og godt forhold, og nå trenger han kanskje litt avstand fra deg? Ikke fordi du ikke er bra nok, men fordi sånn er jo de fleste ungdommer. Det SKAL være sånn. Han må finne ut av hvem han er og hvem han skal bli, og dette må han finne ut av uten deg så tett på.

 Kanskje det er derfor han har vendt seg mer mot faren sin også,- fordi han nå er blitt så stor at han trenger en mannlig rollemodell som speiler han og veileder han. 

Jeg tenker at du gjennom din omsorg for sønnen deres i alle år, har dannet et godt fundament for en videre, sunn utvikling av en ung gutt. Nå trenger han kanskje mannen din litt mer enn tidligere, men jeg er overbevist om at hvis/når han trenger noen han føler seg trygg hos, og som han vet gir han trøst, - ja, så går han til deg.

Mulig dette bare er skvalder fra min side, men jeg leser i ordene dine en sunn gutt som følger en normal utvikling ift løsrivelse av foreldre etc. Tror ikke du skal bekymre deg, men heller bare vise han at du er der om han trenger deg😊

 

 

Dette var så bra skrevet. Jeg har troen på at det mest sannsynlig er dette han går gjennom. 

Ellers tror jeg det er viktig å gi tilbakemelding på oppførsel. På gode dager kan man si f.eks "for en fin dag det har vært" og på dårlige dager der han gjør/sier ting som er uakseptabelt så hadde jeg kanskje sagt "jeg finner meg ikke i å bli snakket til på den måten". 

Det er nå han utvider horisonten og lærer hva som er greit og ikke greit på et større nivå. 

Endret 6. august 2017 av Mass

[Gjest Trolletrine]

På 6.8.2017 den 11.16, AnonymBruker skrev:

Tusen takk! Du traff nok veldig godt, jeg har tenkt det selv. Jeg må la han løsrive seg, det hadde jo vært mye verre om han IKKE gjorde det og ikke klarte seg uten meg. Vi har jo barna til låns og vår jobb er jo å gi dem ballast til å klare seg bra her i verden. Så er det bare å svelge at det gjør vondt i mammahjertet, får holde sorgen inni meg så går det over. Jeg vet jo det.

Det er jo deilig også, jeg har mange egne interesser som jeg kan dyrke mer uten dårlig samvittighet nå.

Får tenke på det positive og bare være det trygge bakteppet han alltid vet han kan komme til. 

Anonymkode: 20972...267

Bare det faktum at han TØR å være avvisende mot deg som han egentlig er så nær, viser jo bare hvor trygg han er på deg. Du har tydeligvis gjort en flott "jobb" med gutten din😊 

Som du selv sier, nå kan du bruke tiden på deg selv og dine ting også! 

Mitt mammahjerte fikk vondt da min pode begynte i bhg. Regner med det kommer til å gjøre godt/vondt når hun begynner på skolen også  For ikke å snakke om når hun blir så stor at hun er flau over meg og hater meg. Men er ikke det en del av det å ha barn da? Epoker som kommer og går? Vondt for oss, men spennende og nytt for barnet. 

Du er så tydelig den trygge havnen hans, så bare fortsett å være det. Jeg er sikker på at han merker og setter pris på det selv om han ikke nevner det nå😊

[Outlander]

Har 2 tenåringer i huset - gutter - og jeg trodde småbarnsperioden skulle knekke meg.  HELL NO!  Det er nå at jeg blir grå i håret lol.   Dette er nå tiden hvor de skal utforske litt og prøve å bli selvstendig - og du må gi han litt rom til å gjøre det.  MEN, uansett at du tar en liten steg tilbake betyr ikke at du skal ikke være der for han.  Han trenger å utforske, men samtidig trenger han å vite at du er alltid der for han- gjennom det gode og det vonde han kommer til å oppleve de neste årene.  Hvis du ikke presse, blir med han på reisen og snakke sammen med han slik at han vet du støtter han, kommer du gjennom dette med den fortsatt gode gutten du hadde et par år siden!

Endret 7. august 2017 av Outlander

[Kalevala]

Ja, det går over! 

 

Jeg har hatt nytte av å lese denne teksten, som begynner slik:

For at menneskeheten skal bestå, må ungdom ut i verden og inn i nye relasjoner. Naturen har ordnet det slik at ungdom i alle kulturer har en innebygd utforskertrang, en naturlig drift mot selvstendig bevegelse bort fra mor og far, slik at nye familier kan oppstå. Og, som vi vet: Tenåringshjernen er i voldsom vekst, og er åpen for nylæring i denne fasen hvor ungdommen langsomt erobrer sitt eget voksenliv. 

[Blod]

Dette er noe de fleste går igjennom. Helt normalt!