Kommet inn på medisin, men..

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har kommet inn på drømmestudiet mitt - medisin. Det er ingenting som er så interessant (etter min mening) som kroppen og hvordan den fungerer. Men - selv om det er drømmestudiet mitt, er jeg usikker på hvordan arbeidshverdagen som lege faktisk er. Jeg har flere punkter som gjør meg utrolig usikker.

1. Jeg har selv vært hos legen mange ganger, bl.a. med kroniske magesmerter og kronisk utslett i ansiktet. Jeg gikk med konstante magesmerter og mange nesten-uhell helt til jeg var ca. 18 år, og fant selv ut at det kunne være laktoseintoleranse (hadde merkelig nok ikke hørt om det tidligere). Var hos legen som 12-åring med dette problemet, men der fikk jeg lite hjelp. At han ikke tok tester for laktoseintoleranse og glutenintoleranse er for meg et mysterium. Hadde bare legen gjort en grundig undersøkelse den ene gangen jeg var der, hadde jeg unngått ekstremt mange ubehagelige situasjoner. Innser jo i ettertid at jeg absolutt skulle dratt til legen og krevd en ordentlig undersøkelse, men jeg var ung og "uviten", og hadde rett og slett akseptert at jeg hadde en mage som ikke tålte mye. 

For det andre - mitt kroniske utslett. Jeg har vært hos legen med dette utslettet omtrent 3 ganger. Hver gang har det vært en ny vikarlege, og hver gang har de kommet med en helt ny diagnose. Denne diagnosen har de kommet frem til etter en tre-minutters prat med meg. Og hver (!) diagnose har vært feil. Har heldigvis funnet en isolasjonskrem som utrolig nok fungerer, men det har legene lite skyld i.

2. Så - med andre ord er jeg utrolig usikker på hvordan hverdagen som lege er. Vet det er mange ulike steder man kan jobbe, men skulle jeg ende opp som fastlege vet jeg ikke hvordan jeg hadde taklet det. Det er uendelig mange sykdommer man kan ha. Hvordan skal jeg, mange år etter endt utdannelse, faktisk huske alle disse diagnosene? Vet at legene kan skrive inn ulike symptomer og få opp forslag for hvilke sykdommer det kan være, men det er jo ofte flere sykdommer som har svært like symptomer. 

For meg virker det som det hele er en gjettelek. Vi tester behandling for denne sykdommen. Fungerer ikke behandlingen, er det feil sykdom. Da gjetter vi bare videre. Hvis jeg skal ta en 6 års utdannelse, vil jeg kunne være sikker på at jeg stiller riktige diagnoser når det tross alt kan være snakk om liv og død.

3. Jeg har inntrykket av at fastleger alltid stresser. De stresser med å få deg fortest ut av legekontoret, slik at de rekker å komme seg gjennom alle pasientene de har den dagen. I tillegg virker det som de er tvunget til å være svært selektive når det kommer til henvisning. 

Dette kan bli et stort problem for meg! Jeg er en person som liker å være 100 % sikker på at ting er som de skal være. Er jeg i tvil, vil jeg så klart henvise videre til mennesker som har mer kunnskap om temaet enn meg. Skal jeg sitte å holde tilbake på henvisningene for å spare på ressursene, og potensielt risikere livet til pasientene?! Det er rett og slett et så stort ansvar, og jeg er redd jeg kommer til å dra hjem fra jobb hver dag og være nervøs for at jeg muligens kan ha vært medskyldig/skyldig i at en person mister livet. 

4. Sliter med å fortelle til folk at jeg har kommet inn på medisin. For det første er jeg hun lille, usikre personen ingen noen gang hadde trodd var smart nok til å komme inn på et slikt studie. Jeg er absolutt ikke den typiske medisinstudenten. For det andre vil jeg ikke at andre skal føle seg dårlig (hørt noe så dumt?). Innser så klart selv at det er en helt latterlig problemstilling, men det har vært flere artikler i media, og diskujoner på forum, om at for eksempel sykepleiere er "under" legene. Og jeg er ikke noe autoritetsperson. Jeg hater mennesker som er sjefete. Jeg vil ikke være noen sin sjef, og jeg vil heller ikke være "over" noen andre. Noe jeg heller ikke kommer til å være, men jeg føler kanskje andre tror det, eller tror at jeg tror det? Huff.. 

5. Hovedproblemet er at jeg er livredd for at andre kan dø under mitt ansvar. Jeg skal jo gjennom en seks års lang utdannelse. Men man kan jo umulig huske alt av pensum fra seks år? Hva hvis det kommer inn en pasient med symptomer på en farlig sykdom, og så stiller jeg feil diagnose/har helt glemt at akkurat den sykdommen finnes,  så pasienten vil aldri få riktig diagnose (ihvertfall av meg)? Det finnes jo andre litt mindre risikable retninger man kan gå, for eksempel psykiatrien. Men jeg er vel egentlig typen som syntes det er mer spennende med litt "action" i hverdagen. 

Anonymkode: c726f...e69

[AnonymBruker]

Du er en nervebunt, du passer perfekt inn på medisin.

Anonymkode: b2b75...395

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er en nervebunt, du passer perfekt inn på medisin.

Anonymkode: b2b75...395

En nervebunt, kan du utdype?

Vil ikke kategorisere meg selv som en nervebunt. Er en sosial og omgjengelig person, men når det kommer til ting jeg ikke kan/er usikker på, vil jeg gjerne være 100% sikker før jeg gjør noe. Særlig når det er snakk om menneskeliv. 

Anonymkode: c726f...e69

[AnonymBruker]

Medisin gir deg masse muligheter, du trenger ikke bli fastlege i det hele tatt. Det er hav av andre muligheter med den utdannelsen. Og hvis du blir fastlege er det jo bare bra om du er villig til å følge opp pasienter så godt det går. Det er mer enn mange. 

Anonymkode: 74e6a...9fa

[Arawis]

Syntes det høres ut som om du kommer til å bli en god lege jeg. Reflektert og hjertet på riktig sted. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan skal jeg, mange år etter endt utdannelse, faktisk huske alle disse diagnosene?

Allmennpraktikere jobber i bredden. De begir seg ut på alle områder med pasienter i alle aldersgrupper. Allmennpraktikere står imidlertid ikke for hele jobben selv. Ofte henviser fastleger pasientene videre til spesialister som har spisskompetanse på sitt felt som videre utreder og eventuelt diagnostiserer. Allmennpraktikere er generalister og har breddekompetanse. 

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

vil jeg kunne være sikker på at jeg stiller riktige diagnoser når det tross alt kan være snakk om liv og død.

Det kan du ikke være sikker på, men nei, det er ingen gjettelek. Det høres ut som du har veldig liten tiltro til helsevesenet. 

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil ikke være noen sin sjef, og jeg vil heller ikke være "over" noen andre.

Som lege er man leder, og det er viktig å utvikle gode lederegenskaper. Det vil ikke si at man må ha en autoriativ lederstil eller være over noen. Ikke ta det du leser om sykepleiere og leger for god fisk. Man er et team og jobber sammen, men man har ulike arbeidsoppgaver. Jeg merker ikke til disse holdningene på generell basis (selv om de er godt synlige hos noen leger og noen pasienter). 

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hovedproblemet er at jeg er livredd for at andre kan dø under mitt ansvar

Ja, noen kommer til å dø under ditt ansvar. Det vil ikke si at du ikke har nok kunnskap eller gjør noe feil (selv om du vil gjøre mange feil). 

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det finnes jo andre litt mindre risikable retninger man kan gå, for eksempel psykiatrien

Dersom du tror det ikke er feildiagnostikk og feilmedisinering i psykiatrien som leder til alvorlige utfall er du virkelig naiv. 

Anonymkode: eb64c...855

[Gjest Mass]

Jeg tror ikke noen leger uten noe erfaring kunne om så mange sykdommer før de selv startet studiet med både teori,  praksis og veiledning underveis. Har du interesse for faget så vil du nok lære deg dette. 

Jeg synes du skal hoppe i det og så vil du opparbeide deg både kunnskap og trygghet i faget underveis som du lærer. 

Man blir bare tryggere i en rolle etterhvert som man får erfaringer. På et legekontor er det flere leger og i alvorlige tilfeller kan du alltids konsultere med dem.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En nervebunt, kan du utdype?

Vil ikke kategorisere meg selv som en nervebunt. Er en sosial og omgjengelig person, men når det kommer til ting jeg ikke kan/er usikker på, vil jeg gjerne være 100% sikker før jeg gjør noe. Særlig når det er snakk om menneskeliv. 

Anonymkode: c726f...e69

Du virker nevrotisk, noe som mange medisinstudenter kan kategoriseres som. Man kan fint være nevrotisk samtidig som man er sosial og omgjengelig. 

Anonymkode: eb64c...855

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

En nervebunt, kan du utdype?

Vil ikke kategorisere meg selv som en nervebunt. Er en sosial og omgjengelig person, men når det kommer til ting jeg ikke kan/er usikker på, vil jeg gjerne være 100% sikker før jeg gjør noe. Særlig når det er snakk om menneskeliv. 

Anonymkode: c726f...e69

Vel du virker som en som kanskje reflekterer litt i overkant mye over ting, men det er på mange måter bra på medisin etter det jeg har hørt. Som du selv sier så vil det i noen tilfeller være snakk om menneskeliv og da er det bra å ikke bestandig være skråsikker. 

Anonymkode: b2b75...395

[AnonymBruker]

Du, dette fikser du! I løpet av studiet lærer du, modnes og vokser til å bli et tryggere menneske. Ønsker deg masse lykke til med drømmestudiet ditt!  

Anonymkode: 8796a...4d3

[AnonymBruker]

Jeg synes nøyaktigheten din, og at du er villig til å bruke tid på å finne riktig diagnose og behandling gjør deg til en perfekt kandidat for medisinstudiet

Og slapp av - det er ikke slik at etter 6 år på skolen, så skal du utføre hjernekirurgi helt alene - det vil være flere tilstede for å hjelpe hverandre.

Anonymkode: b79e8...58a

[Qwerty55]

Skjønner at det kan virke som et stort ansvar nå, men hvis du tenker over det så har alle leger vært i dine sko. Unge, usikre og redde for å gjøre feil. Og det er helt naturlig. I løpet av studiet vil du nok oppleve å bli tryggere på deg selv, og for å si det sånn, så hadde det vært myye verre om ingen ville bli leger fordi de var redde for å gjøre noe feil, enn at vi har mange leger og et flott helsevesen som gjør feil av og til  Vær stolt over å få delta i et slikt flott og givende studie, dette klarer du!

[AnonymBruker]

Vet du, TS. Jeg er veldig enig i flere over her, du høres ut som en perfekt medisinstudiekanditat! Og det er jo så mange veier man kan gå enn akkurat å bli fastlege. Men med de refleksjonene dine og nøyaktigheten din, tror jeg du der også hadde klart deg fint!

Noen fastleger stresser, gjerne fordi de har for mange pasienter, andre lytter ikke til pasientene, og jeg har også møtt på et par som ser ut til å virkelig hate jobben sin, og som kanskje hadde egnet seg bedre i et annet yrke. Fastlegen jeg har nå derimot er virkelig en flott lege, lytter, bryr seg om pasientene sine og tar seg tid til oss. Selvfølgelig hender det at diagnoseringen kan være feil, nettopp av den grunn som du sier; symptomene kan være like på så mangt. Men til forskjell fra andre leger jeg har hatt er aldri hen jeg har nå bastant på at "det er det, ferdig snakka", hen er mer forsiktig og sier "vi prøver dette og ser om det kan være det og det. Er det ikke bedring etter så så lenge, eller om det er noe som helst annet må du ikke nøle med å komme tilbake!". Hen sier også at dersom det er noe skal jeg bare ringe og be om å få prate med ham. Og ut ifra HI tror jeg det er en slik fastlege du ville ha blitt 🙂

Det er helt naturlig å føle det slik du gjør nå i starten av et studie, men tenk så mye du lærer og vokser på de seks årene 🙂 

Dette fikser du, TS! 🌼 

Anonymkode: aa9f9...8b5

[AnonymBruker]

Jeg ville heller hatt en som deg som legen min enn en slik som du beskriver! Du trenger ikke å bli en som skynder seg fra pasient til pasient uten å henvise, bare fordi du (dessverre) har opplevd det slik selv. Pasienter fra dem du beskriver står jo på venteliste for å bytte til noen som faktisk tar dem seriøst!  

Anonymkode: f02b1...0f5

[AnonymBruker]

Dette fikser du! Du må jo ikke bli fastlege når du er ferdig.  Det er mange andre muligheter.

Anonymkode: 50851...b38

[AnonymBruker]

Du kan jo bli ØNH lege, det er relativt lett - du leker ikke med livet til folk, tjener gode penger og det er som regel ikke mulig å se hvorfor pasienten opplever de plagene de har - ergo lette dager for deg som lege. 

Anonymkode: 3b9e0...c1a

[AnonymBruker]

Jeg tror dette vil gå bra, og hvis du ikke ønsker å bli fastlege så trenger du ikke bli det. Du kan spesialisere deg, og da vil du mest sannsynlig kunne det du skal gjøre så godt at du ikke vil komme i en situasjon hvor du "glemmer" en sykdom. 

Anonymkode: 638fa...521

[AnonymBruker]

Disse tingene vil du lære underveis. Ikke å huske 100% av alle sykdommene og stille riktig diagnose 100% av tiden. Det gjør INGEN leger. Men å håndtere legerollen.

Anonymkode: fcb4d...99f

[AnonymBruker]

Er du sikker på at det er denne veien du har lyst til å gå, da? Både medisinstudiet og sykehushverdagen kan være veldig tøff, og det er mange spisse albuer der ute. Er du i tillegg en samvittighetsfull sjel (som "tar med pasientene hjem" - i hodet, altså) så tror jeg at jeg heller vil anbefale å satse på noe annet.

Anonymkode: f3cd2...87b

[AnonymBruker]

...for din egen del, altså!

Anonymkode: f3cd2...87b