Slettet

[Tonjeb84]

Slettet

Endret 13. august 2017 av Tonjeb84

[AnonymBruker]

Dette var faktisk sjokkerende.  Men kan det være at det er du som liksom har tatt rollen som "hygge sprederen" og at de andre ikke er vant med det? Har de kommet i gang etter ferien? Det er ikke slik at de tror du er på ferie og du tror at de vet du er syk? Ikke vet jeg..Men det var ganske rart ja.

Ønsker deg god bedring. Du får glemme de kollegaene dine og fokusere på deg selv og venner og familie. 

Anonymkode: a29e4...c15

[AnonymBruker]

Så nå at du har vært borte i 5 mnd og ikke bare i ferien. Beklager det. Vet virkelig ikke hva jeg skal si..

Men er det mulig de ikke forstår omfanget sykdommen din omfatter? Kansje de tror du bare koser deg hjemme og hviler, feks. Noen har ikke forståelse for depresjoner.

Anonymkode: a29e4...c15

[AnonymBruker]

Anonymkode: 75890...97d

[AnonymBruker]

Det kan være som c15 sier, at det er du som har hatt den rollen og de andre ikke er like flinke. Det kan også være at de har tenkt tanken men fått beskjed om å ikke ta kontakt, fordi det kan stresse deg mer. En tidligere kollega ønsket ikke verken positiv eller negativ kontakt, for hun stresset så mye bare hun så navnet til en kollega på et kort. 

Anonymkode: 8fb10...fe5

[SiMa]

Jeg skjønner godt at du er skuffet. Det har du all grunn til. Det samme ville jeg vært i din situasjon.

Du sier det er du som pleier å ta ansvar for den typen ting når du er frisk. Det kan faktisk være det som er grunnen, når den som pleier å gjøre det er borte kan det være vanskelig for andre å vite hva de bør gjøre/hvem som skal gjøre det etc. En dårlig unnskyldning, men en forklaring som dessverre stemmer i en del tilfeller.

Depresjon og psykiske lidelser er dessverre også omgitt av en del tabu, noe som gjør at mange har vanskeligheter med å vite hva de skal gjøre. Mange tenker heller ikke på det som "sykdom" på samme måte som andre (fysiske) sykdommer, selv om depresjon faktisk kan være mye verre enn andre ting. Frykt for å såre/si noe feil etc får mange til å ta avstand, selv om det faktisk er det som er aller mest sårende.

Har du hatt kontakt med arbeidsplassen og kollegene mens du var sykmeldt? Vært innom arbeidsplassen og hilst på dem? Sendt meldinger eller ringt for å slå av en prat? Hvordan har du blitt møtt når du selv tar kontakt? Jeg tror det sier mye mer enn at de i en travel hverdag ikke sender blomster, særlig når den som vanligvis tar ansvar for det er borte. (Og nei, det burde ikke være sånn.)

[AnonymBruker]

DU er nok den som har organisert slike ting tidligere- husket på og hatt omtanke. Når du ikke er der blir det ikle gjort. 

Forstår at du er skuffet og lei deg😥 Det har du grunn til- men er nok lite du får gjort med det... 

Anonymkode: aa685...bde

[The Kitten]

Jeg skjønner godt at du reagerer. Jeg vet det er vanskelig, men prøv å ikke ta det personlig. Sannsynligvis er de bare tankeløse og mener ingenting vondt med det. 

 

Vi har en som er sykemeldt på jobb nå. Vi har ikke organisert noe for ham eller sendt noe kort. Jeg sendte ham en melding da jeg fikk vite at han var blitt sykemeldt og ønsket ham god bedring. Kjæresten hans er av og til inne og handler når jeg er på jobb og da har jeg jo spurt hvordan det går med ham og bedt ham hilse så masse fra meg. 

 

 

[AnonymBruker]

Jeg opplevde å bli fysisk syk og det viste seg å bli langvarig. Min kollega som jeg hadde delt kontor med,  kaker og snop og masse latter med gikk til sjefen få dager etterpå å ba om lønnsøkning siden jeg var borte. Ingen blomster eller oppfølging fra arbeidsplassen. Heller et tungt sukk hver måned jeg leverte forlenget sykemelding. Jeg kom aldri tilbake til denne arbeidsplassen.

Anonymkode: 3fe94...2cf

[Tonjeb84]

Takk for svar! Godt å høre at det ikke er bare jeg som synes dette var dårlig..   utrolig sårende... tror egentlig ikke at jeg kommer tilbake til denne arbeidsplassen...

[Tonjeb84]

Har alle på jobben på snapchat,hadde tatt dem 2 sekunder å sende meg en snap eller noe. Eller kanskje spurt meg om å finne på noe?

[AnonymBruker]

Men er det litt som flere hinter til her, at du har tatt denne rollen?

Jeg er ikke en person som er veldig fan av å flette sammen arbeidsliv og privatliv. Har kolleger som insisterer på å ha meg på FB, og selv det synes jeg er stressende. Hadde det vært opp til meg hadde kollegaer vært kollegaer og venner vært venner. Jeg forventer heller ikke noe fra dem når jeg er syk.

Dersom noen arrangerer noe (som et par er ivrige på å gjøre), så deltar jeg og er positivt innstilt, men det er fordi jeg føler jeg må. 

For meg så er kolleger alltid kolleger, familie og venner er noe annet. 

Har du familie og venner rundt deg nå?

Anonymkode: 6e153...551

[Tonjeb84]

Ja det har jeg heldigvis

[Tonjeb84]

Men vi er veldig sammensveiset gjeng på jobb.

så tenker jeg når man jobber sammen 8 timer hver dag så lå jo folk merke at jeg plutselig er borte i flere måneder i en så liten bedrift?

[Simbyxor]

På 4.8.2017 den 14.14, Tonjeb84 skrev:

Hei!

jeg har jobbet 100% på en arbeidsplass i 6 år, og har alltid vært den som prater med alle, og er morsom,har tatt initiativ til sosiale ting med jobben og har følt meg veldig godt likt av mine kollegaer.

vi er en ganske sammenspleiset gjeng med kollegaer (jobber i butikk) , liten bedrift med 11 ansatte, og har alltid hatt et veldig godt arbeidsmiljø.

 

tidligere i år så møtte jeg veggen.

Utslitt og deprimert. Har vært åpen om dette til mine kollegaer, at jeg har hatt det veldig tøft og sliter med utmattelse og depresjon.

så ble jeg sykemeldt og har nå vært borte fra jobben i 5 mnd med en dyp depresjon.

I tillegg havnet jeg på sykehus med hjernerystelse for noen uker siden etter et stygg fall, ble hentet med ambulanse og ble liggende på sykehus i 5 dager, deretter hatt smerter og plager etter dette. Mine kollegaer vet alt som har skjedd.

 

Men hva sitter jeg igjen med? 

Ikke en eneste person på jobben har de siste 5 mnd tatt kontakt med meg, send meg ei melding, en snap og spurt hvordan jeg har det.

vi har en sparebøsse med masse penger som vi samler inn til å gi blomster til folk som har født/syk/kondolanse osv.

jeg har ikke fått så mye som et kort en gang.

jeg håper jeg ikke høres teit ut, men synes dette er utrolig sårende. Folk på jobben har fått blomster for mindre ting enn det jeg har vært gjennom. Og det handler selvfølgelig ikke om selve blomstene men tanken bak. Men likevel ingen av mine kollegaer (flere av dem er jeg venner med utenom jobb), har vist noe oppmerksomhet eller omtanke når de vet at jeg sitter hjemme og stirrer i veggen og har det vondt.

 

Utrolig sårende... spesielt siden jeg alltid har vært den som har gjort stas på andre , blåst opp ballong til de på bursdagen, lagd krone og sang til ei som hadde runddag.. 

 

Har noen opplevd det samme? 

 

 

Så trist! Det er tydelig at du er den som drar igang, som tenker på og som ordner. Det er dumt når folk ikke skjønner at det å vise omtanke er det rette å gjøre...

Men jeg har opplevd det samme. Dog ikke med kollegaer, men med familie og venner. Alvorlig sykdom, mye sykehus, mildt sagt et helvete både under oppholdet og i ettertid. Men hvem sendte blomster, spurte hvordan det gikk eller viste omtanke? Ja - det var ikke lenge etter at jeg opplevde det, at jeg bestemte meg for å slette 70% av vennene mine på Facebook, og kutte kontakten med dem ellers. Man ser hvem folk egentlig er når livet står på spill.

Endret 7. august 2017 av Simbyxor

[AnonymBruker]

Skjønner godt at du er skuffa

Vi har noen på jobb som er langtidssykemeldt. Har samlet inn til gave, inviterer dem med på sosiale ting, holder kontakt på Facebook og en av dem treffer jeg ganske ofte til kaffe.

En ting er det medmenneskelige, som er det viktigste, men det viser seg også at sykemeldte som blir inkludert har lettere for å komme tilbake til jobb. Det er rett og slett dårlig personalpolitikk å ikke gi oppmerksomhet og inkludere den sykemeldte. Uansett hvilken "rolle" vedkommende har eller ikke har på jobb.

Anonymkode: 00872...493

[Tonjeb84]

42 minutter siden, Simbyxor skrev:

 

Så trist! Det er tydelig at du er den som drar igang, som tenker på og som ordner. Det er dumt når folk ikke skjønner at det å vise omtanke er det rette å gjøre...

Men jeg har opplevd det samme. Dog ikke med kollegaer, men med familie og venner. Alvorlig sykdom, mye sykehus, mildt sagt et helvete både under oppholdet og i ettertid. Men hvem sendte blomster, spurte hvordan det gikk eller viste omtanke? Ja - det var ikke lenge etter at jeg opplevde det, at jeg bestemte meg for å slette 70% av vennene mine på Facebook, og kutte kontakten med dem ellers. Man ser hvem folk egentlig er når livet står på spill.

Oi såppas? Til og med familie?  det var trist å høre... ja desverre så ser man hvem som virkelig bryr seg. Kanskje blir man positivt overrasket over noen også

 

men dine venner og familie på facebook har 100% fått med seg at du har vært syk/sykehus osv? 

Jeg hadde ei veninne en gang som lå på sykehus i noen dager og så var hun så fornærmet over at ikke flere beydde seg. Men så var det ingen som visste om det heller :/ hun hadde ikke gitt folk en sjans til å bry seg hvis du skjønner

 

klem til deg

[Tonjeb84]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner godt at du er skuffa

Vi har noen på jobb som er langtidssykemeldt. Har samlet inn til gave, inviterer dem med på sosiale ting, holder kontakt på Facebook og en av dem treffer jeg ganske ofte til kaffe.

En ting er det medmenneskelige, som er det viktigste, men det viser seg også at sykemeldte som blir inkludert har lettere for å komme tilbake til jobb. Det er rett og slett dårlig personalpolitikk å ikke gi oppmerksomhet og inkludere den sykemeldte. Uansett hvilken "rolle" vedkommende har eller ikke har på jobb.

Anonymkode: 00872...493

Så flott av dere

[AnonymBruker]

Jeg havnet på sykehus og var der ca fem dager. Borte fra jobb ca en uke. Det var fysisk grunn til at jeg var på sykehuset. Dagen etter innleggelse kom det blomster fra bedriften. Jeg husker jeg ble så overrasket, positivt. 

Men noen år senere gikk jeg på en gedigen murvegg dvs jeg ble utbrent og slet så til de grader med utmattelse, depresjon, angst etc. Tror jeg satt hjemme alene og gråt 80% av min våkne tid. Ikke en eneste blomst eller hyggelig tlf, annet enn det som var krevet fra NAV sin side om oppfølging. Jeg sluttet i denne bedriften mens jeg enda gikk sykmeldt, ca 1,5 år etter jeg knakk sammen. Jeg ble bedt om å levere inn en oppsigelse. Husker jeg ble tilbudt en avslutningsmiddag ute der jeg kunne velge meg hvilke kolleger jeg ville ha med meg, det ble kun ei fra avdelingen. Husker hun skrev håndskrevne brev til meg og sendte i posten, med oppmuntrende ord og at hun savnet meg. Hun hadde med ett kort med gavekort inni, som var avslutningsgave fra kolleger, og en blomst fra bedriften. Det var vanlig å gi 20,- hver til ulike innsamlinger som runde år, hvis noen sluttet, fikk baby etc. Så jeg regnet da med at det var det her også. Jeg tellte antall som hadde signert på kortet og det ville utgjort 760,-. Men gavekortet var bare på 500,-.... Mistenker bedriften for å ha brukt 260,- til blomst, fra det som egentlig var fra mine kolleger. Javisst er mye rart der ute. Og hvis jeg møter på gamle kolleger på butikken etc så merker jeg at de ikke vet hva de skal si, og tør hvertfall ikke spørre hvordan det går med meg.

Anonymkode: f9674...be6

[Maleficenta]

1 time siden, Tonjeb84 skrev:

Har alle på jobben på snapchat,hadde tatt dem 2 sekunder å sende meg en snap eller noe. Eller kanskje spurt meg om å finne på noe?

Ja eller fb