Sjømann eller ikke?

[AnonymBruker]

Mann her som på sett og vis står ved et veikryss og trenger litt veiledning for å havne på riktig spor. Vet at yrkesvalg egentlig er noe man må ta og stå for selv, men føler dette blir litt for vanskelig egentlig, så trenger å høre noen tanker fra dere her inne. 

Jeg har vært utrolig mye fram og tilbake (vinglepetter) når det kommer til nettopp dette, fordi jeg er en person som overtenker ting og grubler litt for mye. 

Det har seg altså slik at jeg nå står overfor en rekke valg. Jeg kan enten ta styrmannsutdanning (2 år) og deretter jobbe på sjøen, eller jeg kan jobbe ett år før jeg så hyver meg på en annen utdanning (lærer er egentlig det eneste jeg da har tenkt på). Jeg føler jeg har vurdert alle mulige yrkesveier, men jeg må være litt realistisk og velge ut fra det utgangspunktet jeg har, i den forstand at jeg f.eks ikke har realfag (og kommer nok heller ikke til å ta opp realfag) og jeg f.eks ikke interesserer meg for økonomi, regnskap og den biten. 

IT er litt interessant, men kan egentlig ikke se for meg å gjøre en karriere her heller. Stort sett alle helseyrker fra verne/sykepleier til sosionom har også vært opp for vurdering da jeg liker å hjelpe folk og å jobbe med mennesker, men tror ikke dette blir rette typen arbeid for meg. 

Jeg sitter altså igjen med enten å bare utdanne meg til styrmann, eller å etter hvert bli lærer. Jeg har familie som har jobbet på sjøen og det har derfor vært litt naturlig å gå den veien, men etter et par år med jobbing på sjøen er jeg utrolig usikker. Jeg føler på savnet til familie og venner, og jeg liker ikke følelsen av å gå glipp av så mye. De årene jeg jobbet på sjøen gikk det forholdsvis greit ettersom jeg verken hadde kjæreste eller barn, men jeg følte fremdeles på savnet til familien. 

Når jeg tenker tilbake på dette blir jeg veldig urolig og redd for at videre utdanning til sjøs og det å velge dette som karrierevei er feil valg. Det er mange positive sider ved å jobbe på sjøen, bl.a gode lønnsforhold, lange friperioder, forholdsvis interessant arbeid, men det er jo også mye som stikker litt. Lange friperioder tilsvarer også lange perioder vekk, og jeg er redd for hvordan det skal bli når tiden kommer for at jeg finner en dame jeg blir glad i og kanskje barn kommer til verden. Jeg er egentlig en ganske hjemmekjær person som er opptatt av å være med familien. 

Jeg klarer altså ikke helt å bestemme meg for om all denne tiden borte (blir nok en minsteturnus på 4 uker borte i all anskuelig framtid i så fall) er noe jeg er villig til å ofre. Jeg sitter med en frykt av å gå glipp av så mye, av å tidvis måtte være borte på julaften, nyttår, bursdager, osv, med familien feirende hjemme uten meg, synes det er en litt trist tanke. 

Samtidig er det jo som sagt ikke så mange andre yrker som virker interessant for meg, og tro meg - jeg har sett på det meste. Men det er viktig for meg at jeg har greie jobbmuligheter og kan bo litt hvor jeg vil i landet, helt grei lønn og forhåpentligvis finner en jobb jeg kan trives i. 

Lærer virker jo derfor som noe som potensielt kan passe, men jeg er litt redd for dette yrket også. Mange trenger ikke lete lenge før man finner en drøss med artikler om frafall fra læreryrket, 10 grunner til at man ikke bør bli lærer, osv, osv...

Jeg er ganske usikker med andre ord, men lener vel kanskje litt mer mot læreryrket akkurat nå. Karrieremessig og lønnsmessig er jo utsiktene som styrmann ganske mye bedre, men det er som sagt denne frykten. Hva tenker dere damer egentlig om å være i et forhold med en mann som er fysisk borte halve året og ikke kan hjelpe til med barn, kanskje ikke kan være der i høytider og ferier osv?  

Dette ble mye lengre enn jeg hadde tenkt, men håper noen gidder å lufte noen tanker, takk

Anonymkode: 54c40...797

[AnonymBruker]

Ingen med noe tips?

Anonymkode: 54c40...797

[Knirke]

Ikke ta styrmannsutdannelsen, ihvertfall Jeg har gått på skole med mange nautikere de siste tre årene, og alle som én er enten arbeidsledige eller jobber som matroser på den lokale fergen. Det er ekstremt dårlige tider i næringen, og selv om de tar seg opp igjen vil du stille bakerst i køen blant alle de tusenvis av styrmann som skal ut i jobb. Med mindre du har noen gode kontakter innenfor et rederi, selvsagt. 

Dessuten sier du selv at du føler på savn til familie etc. Vet ikke hvor lang turnus du hadde, men det er jo et dårlig tegn å ha hjemlengsel helt fra starten?

[AnonymBruker]

48 minutter siden, Knirke skrev:

Ikke ta styrmannsutdannelsen, ihvertfall Jeg har gått på skole med mange nautikere de siste tre årene, og alle som én er enten arbeidsledige eller jobber som matroser på den lokale fergen. Det er ekstremt dårlige tider i næringen, og selv om de tar seg opp igjen vil du stille bakerst i køen blant alle de tusenvis av styrmann som skal ut i jobb. Med mindre du har noen gode kontakter innenfor et rederi, selvsagt. 

Dessuten sier du selv at du føler på savn til familie etc. Vet ikke hvor lang turnus du hadde, men det er jo et dårlig tegn å ha hjemlengsel helt fra starten?

Det er dårlige tider ja, men det er jo folk som får kadettplasser og som får jobber, selv om det riktignok er langt færre enn før.

Hadde ikke så veldig lang turnus faktisk, jobbet før også med minsteturnus på 4 uker på/av. Skulle gjerne hatt en jobb på land som jeg trives med, men alle jobber krever jo i dag utdannelse, og jeg har egentlig ikke funnet en utdannelse som appellerer veldig. 

Anonymkode: 54c40...797

[AnonymBruker]

Noen andre som har tips eller erfaringer? Hvordan er det å leve med en som er såpass lenge vekke?

Anonymkode: 54c40...797

[AnonymBruker]

Hei! Jobber selv som styrmann å har vært i forhold snart i 7 år. Kjenner mange av mine skolekamerater som også har vært i lange forholder uten noen problemer  Finner du ei som er selvstendig å klarer seg selv i en periode, så er det ingen problemer! 

Anonymkode: d63ed...097

[Knirke]

Hallo... 4 uker er jo ingenting Jeg går 12 uker på/av nå (kadett), hvis jeg får fast jobb blir det 10 uker på/av. Det er den desidert korteste turnusen ombord. 

Jeg personlig hadde nok vært litt skeptisk til å være sammen med en sjømann. Ikke på grunn av tiden de er borte, men fordi alle sjømenn er "single" etter Gibraltar (i visse tilfeller allerede etter Drøbaksundet). 

[AnonymBruker]

Min mann er sjømann og jobber 4 uker for så å ha 4  uker fri. Vi har 3 barn. 

Det har selvfølgelig fordeler og ulemper, men det har alle yrker.

Pluss er jo, som du nevner, svært god lønn og fri halve året. (Jeg som har 5 uker ferie misunner ham der! Men som lærer vil du jo også ha mye fri/avspasering) Hverdagene er varierte og han har opplevd alle verdensdeler på jobb - men har hektiske dager på jobb, det er ikke akkurat feriereiser.

Ulempen er at ca 50 % av alle julaftener, påske, 17 mai, bursdager osv er han på jobb.

For oss er det en livsstil. Barna vet ikke om noe annet. Bursdagsfeiring tar vi i forkant eller etterkant. Er mannen min på jobb julaften, tar vi en julaften light i etterkant. Uansett snakker vi sammen daglig på tlf/skype/mail/sms, så for min del er det ikke noe problem å leve sammen med en sjømann. Har stort sett kun gode erfaringer. Han har jo også god tid til å følge opp barna de 4 ukene han har fri.

Anonymkode: f92f2...82d