Hun vil ha flere barn - jeg vil ikke

[montserrat]

Da "vi" ble gravide første gang var det mest etter hennes ønske, selv var jeg mer usikker og var en av dem som helst ville vente så lenge som mulig. Vi var begge glad i friheten vi hadde uten barn, og begge syntes at ett barn var nok. 

Vi fikk en nydelig datter, som nå er tre år gammel. Jeg må innrømme at tiden helt fra fødselen har vært tøff. Med mindre overskudd og mer praktiske utfordringer har det blitt langt flere konflikter oss imellom. Min "trøst" var hele tiden at det var forbigående, og at småbarnsfasen bare ville vare noen få år, siden vi bare skulle ha ett barn. Jeg savner også mye av det jeg kunne bruke som avkobling før, som friluftsliv, skiturer og å være sammen med venner. Dette er det nesten ikke mulighet til nå. I tillegg til alt som tar tid med barn og hus, skaper det så mye konflikt om jeg prøver å skape tid til noen av mine interesser, at jeg helst lar det ligge. 

Det hører med i bildet at jeg er utpreget konfliktsky, det er ikke hun. Hennes problemer får derfor naturlig større "plass" enn mine, og jeg innser at jeg i liten grad kan endre henne som person. Hun har får også mer utbytte av småbarnslivet enn meg. Jeg er absolutt en deltakende og "moderne" far, men føler behov for å ha tid til å drive med noe annet enn det. Jeg føler årene går fra meg, mens jeg bretter klær (satt på spissen). Hun sier at hun egentlig ikke trenger noe mer for å være lykkelig. Kanskje er det fortsatt er kjønnsforskjell her?

Etterhvert har hun fått lyst på et barn til. Jeg klandrer ikke henne på noen måte for at vi var "enige" om å få bare ett barn, jeg innser at det er helt menneskelig å ombestemme seg. Men selv føler jeg meg veldig usikker, og magefølelsen sier at jeg ikke har lyst. Jeg har ikke ombestemt meg, selv om datteren jeg allerede har fått betyr alt for meg. 

Det kan høres ut som om jeg ikke setter pris på livet med barn. Det gjør jeg selvsagt OGSÅ. Og ja, vi har forsøkt å snakke om det. Mye. Hun vet godt at jeg egentlig ikke vil ha flere barn. 

Jeg har nesten mest lyst til å velge den enkleste veien for en som er konfliktsky - å bare lukke øynene og gå igang med ett barn til. Men samtidig vil det gi meg lang flere år i en periode - småbarnsfasen - jeg egentlig synes er mest stress. Forholdet knaker allerede i sammenføyningene, og nok en krevende småbarnsfase kan bli mer enn forholdet klarer. Hun innser også risikoen for det, men ønsket om flere barn veier tyngre. 

Jeg har ingen vansker med å se det fra hennes side. Og å "nekte noen" et barn de vil ha virker nesten umenneskelig. Men i hvor stor grad er det riktig å få et barn jeg helst ikke vil ha? En mellomløsning med å finne måter vi begge kan bli fornøyd med to barn i huset virker vanskelig - så lenge vi er som vi er - henholdsvis konfliktsky og mer selvhevdende - er jeg redd for at det uansett vil bli lite plass til den personen som er meg. 

[AnonymBruker]

Kjære deg, ikke gå med på flere barn. Når du allerede har det så ille, blir det verre med to. Da øker også faren for brudd.

 

 

Anonymkode: 61a84...de7

[AnonymBruker]

Jeg synes det er langt verre å tvinge noen til å få et barn de ikke vil ha, enn å nekte noen et barn. Barn ber ikke om å bli født, så de fortjener å være sterkt ønsket. Argumentet med biologi og behov for å bli mor eller far faller jo også litt bort her - hun er allerede mor. Vil du ikke ha flere barn, skal du ikke føye deg etter henne.

Anonymkode: 80957...658

[AnonymBruker]

På det punktet synes jeg ikke det er du som skal sette dine tanker og følelser til side. Det er ikke snakk om å male stuen lilla eller få en gullfisk, det er et menneske som er avhengig av deg i mange,mange år fremover. 

Jeg reagerer også litt på at hun er villig til å satse forholdet for å få et barn til, hun bør heller jobbe sammen med deg slik at forholdet kommer seg på bena igjen. Som alenemor med små barn er man ganske sikret økonomisk om det skulle blitt brudd, du på din side blir stående med to barn du i utgangspunktet ikke ønsket som du må betale barnebidrag for (satt på spissen) 

Anonymkode: 7ad85...144

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke du skal gå med på barn for husefredens skyld, det må være noe dere er enig om å få. Men jeg stusser veldig når du sier du har oppgitt alle aktiviteter som gir deg glede i hverdagen, som friluftsliv og skigåing, hvorfor det? Det lar seg da fint kombinere med å ha barn, ta med barnet på tur i pulk, ha med ski så hun kan lære å gå selv, ta med barnet på skogstur og fjelltur, lag bål, lære henne å fiske osv. Det er ingenting som tilsier at det ikke er mulig å bedrive friluftsliv med barn, får du henne til å like friluftsliv har du en habil turvenn i mange år fremover. Og hvorfor droppe å være med venner? Greit at det ikke er like enkelt som før, men det er da fult mulig å ha hver sin kveld i uken man har barnefri eller gjør ting flere venner og barn sammen. Jeg skjønner at du føler friheten uten barn er et savn, men det virker ikke som du utnytter de mulighetene som er med barn heller. På denne siden ligger det oversikt over flere blogger som kan gi deg inspirasjon http://villglede.no/?p=3205 Du må tross alt gjøre det beste ut av den situasjonen du er i nå, med det barnet dere har. 

Anonymkode: 6b409...caa

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns ikke du skal gå med på barn for husefredens skyld, det må være noe dere er enig om å få. Men jeg stusser veldig når du sier du har oppgitt alle aktiviteter som gir deg glede i hverdagen, som friluftsliv og skigåing, hvorfor det? Det lar seg da fint kombinere med å ha barn, ta med barnet på tur i pulk, ha med ski så hun kan lære å gå selv, ta med barnet på skogstur og fjelltur, lag bål, lære henne å fiske osv. Det er ingenting som tilsier at det ikke er mulig å bedrive friluftsliv med barn, får du henne til å like friluftsliv har du en habil turvenn i mange år fremover. 

Anonymkode: 6b409...caa

Det TS sikter til er vel at han savner tiden der han gjorde ting alene eller med kamerater, uten barn. Det er jo noe helt annet å dra med seg småbarn på slike aktiviteter. Og selvsagt kan du ta tid til "barnefri" - men det er jo nettopp det som ligger i ordet, en unntakstilstand. Som hans kone tydeligvis ikke er positiv til heller.

Anonymkode: 80957...658

[Gjest GoldenLioness]

2 timer siden, montserrat skrev:

Da "vi" ble gravide første gang var det mest etter hennes ønske, selv var jeg mer usikker og var en av dem som helst ville vente så lenge som mulig. Vi var begge glad i friheten vi hadde uten barn, og begge syntes at ett barn var nok. 

Vi fikk en nydelig datter, som nå er tre år gammel. Jeg må innrømme at tiden helt fra fødselen har vært tøff. Med mindre overskudd og mer praktiske utfordringer har det blitt langt flere konflikter oss imellom. Min "trøst" var hele tiden at det var forbigående, og at småbarnsfasen bare ville vare noen få år, siden vi bare skulle ha ett barn. Jeg savner også mye av det jeg kunne bruke som avkobling før, som friluftsliv, skiturer og å være sammen med venner. Dette er det nesten ikke mulighet til nå. I tillegg til alt som tar tid med barn og hus, skaper det så mye konflikt om jeg prøver å skape tid til noen av mine interesser, at jeg helst lar det ligge. 

Det hører med i bildet at jeg er utpreget konfliktsky, det er ikke hun. Hennes problemer får derfor naturlig større "plass" enn mine, og jeg innser at jeg i liten grad kan endre henne som person. Hun har får også mer utbytte av småbarnslivet enn meg. Jeg er absolutt en deltakende og "moderne" far, men føler behov for å ha tid til å drive med noe annet enn det. Jeg føler årene går fra meg, mens jeg bretter klær (satt på spissen). Hun sier at hun egentlig ikke trenger noe mer for å være lykkelig. Kanskje er det fortsatt er kjønnsforskjell her?

Etterhvert har hun fått lyst på et barn til. Jeg klandrer ikke henne på noen måte for at vi var "enige" om å få bare ett barn, jeg innser at det er helt menneskelig å ombestemme seg. Men selv føler jeg meg veldig usikker, og magefølelsen sier at jeg ikke har lyst. Jeg har ikke ombestemt meg, selv om datteren jeg allerede har fått betyr alt for meg. 

Det kan høres ut som om jeg ikke setter pris på livet med barn. Det gjør jeg selvsagt OGSÅ. Og ja, vi har forsøkt å snakke om det. Mye. Hun vet godt at jeg egentlig ikke vil ha flere barn. 

Jeg har nesten mest lyst til å velge den enkleste veien for en som er konfliktsky - å bare lukke øynene og gå igang med ett barn til. Men samtidig vil det gi meg lang flere år i en periode - småbarnsfasen - jeg egentlig synes er mest stress. Forholdet knaker allerede i sammenføyningene, og nok en krevende småbarnsfase kan bli mer enn forholdet klarer. Hun innser også risikoen for det, men ønsket om flere barn veier tyngre. 

Jeg har ingen vansker med å se det fra hennes side. Og å "nekte noen" et barn de vil ha virker nesten umenneskelig. Men i hvor stor grad er det riktig å få et barn jeg helst ikke vil ha? En mellomløsning med å finne måter vi begge kan bli fornøyd med to barn i huset virker vanskelig - så lenge vi er som vi er - henholdsvis konfliktsky og mer selvhevdende - er jeg redd for at det uansett vil bli lite plass til den personen som er meg. 

Her er det prioriteringene som er feil om du aldri kan dyrke deg selv og dine egne hobbyer. Mannen min driver eget firma, er personlig trener og driver med skuespill. Ikke noe av det har gått særlig mye utover familielivet. 

Så lenge en setter opp en kjøreplan og planlegger litt så skal man kunne gjøre mye mer ut av livet som foreldre enn kun å brette klær og legge seg klokka 22.00. 

Sett deg ned å snakk med dama. Si at du elsker å være pappa, men at du føler at du har mistet litt av deg selv oppi alt og vil lage en plan fremover for hvordan dere begge kan få litt egentid. Ikke la henne overkjøre deg. Sier du ikke ifra så vil heller ikke noe endre seg.

 

[Gjest O.G.]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

På det punktet synes jeg ikke det er du som skal sette dine tanker og følelser til side. Det er ikke snakk om å male stuen lilla eller få en gullfisk, det er et menneske som er avhengig av deg i mange,mange år fremover. 

Jeg reagerer også litt på at hun er villig til å satse forholdet for å få et barn til, hun bør heller jobbe sammen med deg slik at forholdet kommer seg på bena igjen. Som alenemor med små barn er man ganske sikret økonomisk om det skulle blitt brudd, du på din side blir stående med to barn du i utgangspunktet ikke ønsket som du må betale barnebidrag for (satt på spissen) 

Anonymkode: 7ad85...144

Ja ha? Hvordan da?

[Horten Market]

3 timer siden, montserrat skrev:

Det hører med i bildet at jeg er utpreget konfliktsky, det er ikke hun. Hennes problemer får derfor naturlig større "plass" enn mine, og jeg innser at jeg i liten grad kan endre henne som person. Hun har får også mer utbytte av småbarnslivet enn meg. Jeg er absolutt en deltakende og "moderne" far, men føler behov for å ha tid til å drive med noe annet enn det. Jeg føler årene går fra meg, mens jeg bretter klær (satt på spissen). Hun sier at hun egentlig ikke trenger noe mer for å være lykkelig. Kanskje er det fortsatt er kjønnsforskjell her?

Ja, det er det. Hun har det som plommen i egget som småbarnsmor. En mann må være ute for å bli tilsvarende lykkelig. Hun bør enten ta flere av oppgavene hun har pålagt deg, eller dere må få en hushjelp.

Gjør du ikke noe med dette, går du en for tidlig død i møte. Påtvunget husarbeid er skjulte stressfaktorer for menn som forkorter livet. For den som måtte lure: Dette er seriøst, ja. Forskning.

Endret 3. august 2017 av Horten Market

[AnonymBruker]

Trist for barnet som blir enebarn da

 

Anonymkode: a271f...a87

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Trist for barnet som blir enebarn da

 

Anonymkode: a271f...a87

Absolutt ikke, jeg er enebarn og hadde det fint i oppveksten. Tror ikke ts skal få et barn til fordi barnet han allerede har ikke skal føle på det å være enebarn...... 

 

Ts, det livet du forteller om er ikke slik det skal være. Familie er ikke alt og det skal ikke handle om barn og partner hele døgnet. Bestevenninnen min er gift og har tre barn. Hun er glad i filmer, venninnekvelder og innekos. Han har et eget firma, en jobb til ved siden av det, og i tillegg har de småbruk med dyr. Det handler om prioriteringer, og være der for hverandre. Mannen til venninnen min hadde aldri kunne opprettholdt de tingene om ikke hun var med på å gjøre det mulig, samme med han når det kommer til hennes hobbier. Partneren din er egoistisk og overkjørende dersom hun lager drama når du vil gjøre dine ting med gutta eller andre interesser, høres ut som hun har det bra i familieboblen og ikke trenger mer inntrykk og opplevelser fra omverden rundt. Eller kanskje hun er sjenert, eller på andre måter innesluttet uten å ønske det selv?

IKKE få et barn til før dere har avklart at man kan ha et liv utenom bleier og klesbretting. 

Anonymkode: 77ee0...05b

[AnonymBruker]

Dere har vel to valg her:

Brudd med 1 barn eller brudd med 2. I forste tilfelle kan hun få så mange hun vil med en ny partner, i siste tilfelle ender du opp med omsorg for 1 barn mer enn du foretrekker. Jeg ser ingen grunn til å velge alternativ to..

Det sagt er det ikke normalt å 3 år etter fødsel ikke ha et liv. Du har ikke i din iver etter å unngå konflikt latt deg kue av en psykisk dominerende partner med altfor stort kontrollbehov som bruker barnet som alibi?

Anonymkode: 54628...ab2

[AnonymBruker]

Ikke gjør det. Mulig det blir brudd uansett for virker ikke som dere bygger på det forholdet dere har. Jobb med det! Hvis det er så viktig for henne bør hun finne seg noen andre, ikke la deg bli påvirket av noe du ikke vil!

Anonymkode: f5136...fa1

[AnonymBruker]

Det er faktisk ikke umenneskelig å ikke få et barn man ikke kjenner seg i stand til å få. Det er bedre at du bruker den energien du har på barnet du allerede har fått, fremfor å hangle avgårde som en småfjern tobarnspappa uten kapasitet.

Hvis forholdet knaker i sammenføyningene nå, sier det seg litt selv hva som vil skje når nestemann kommer. Vel og merke dersom du da ikke er så konfliktsky at du ikke klarer å velge friheten men bare blir ulykkelig værende.

Ta grep.

Anonymkode: 07f75...f25

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det sagt er det ikke normalt å 3 år etter fødsel ikke ha et liv. Du har ikke i din iver etter å unngå konflikt latt deg kue av en psykisk dominerende partner med altfor stort kontrollbehov som bruker barnet som alibi?

Anonymkode: 54628...ab2

Tullball!

Det er faktisk veldig  vanlig at man som foreldre til barn helt opp til 4-5 år, føler seg litt låst i småbarnslivet.
Det er så mye av tiden som dreier seg om barnet/barna. Du kan ikke bare sette deg ned og gjøre hva du vil. Livet, fra tidlig morgen og til barna er i seng, handler om barnas behov og evt. jobb.

Joda, man kan være to om det, og man kan ha "frikvelder/ alenetid" eller barnevakt. Men det blir uansett ikke det samme som før barn. For det krever så mye mer planlegging.
Du kan ikke "bare stikke ut en tur".

 

Det fine med barn er, at når de blir litt større, så kan du ta dem med på det du gjorde før. Plutselig har du alltid en å dra på fisketur eller telttur med, eller alltid en å ta med når den nyeste StarWars filmen kommer på kino...

Anonymkode: 88bd7...b8c

[AnonymBruker]

Jeg tror du rosemaler "livet uten barn" en god del, bare fordi du selv ikke er der mer. Friluftsliv og skiturer er jo mer relevant med barn når de vokser litt til enn andre voksne. Å dette med venner: venner får barn de også og de blir like lite tilgjengelig som du er nå. Tankene dine er naive og du vanskeliggjør noe du faktisk kanskje har mer tilgjengelig som barnefar, en du ville hatt om du ikke hadde barn i det hele tatt.

 

Anonymkode: d2b96...119

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke du skal få flere barn, hvis du innerst inne ikke ønsker det. Det kan hende forholdet ryker hvis hennes ønske er stort, men det ryker nok uansett hvis dere får barn nr. 2 uten at du er helt sikker i valget. Jeg syns du skal nyte friheten du stadig får mer av, og fokusere 100% på å være en fantastisk pappa for datteren du allerede har. 

Anonymkode: 4fb5a...a71

[AnonymBruker]

Vi fikk vårt andre barn for en tid tilbake, og om jeg trodde vi hadde liten tid til andre ting med ett barn var det ingenting sammenlignet med to barn. Det første året har ALT i livet dreid seg om barn, og hele familien er slitne. Det vil selvsagt bli bedre når vi kommer over småbarnsperioden, men jeg føler jeg har mistet all min identitet utenom morsrollen. Jeg ville aldri rådet noen til å få flere barn om de ikke er sikre.

Selv om du er konfliktsky tror jeg det er vesentlig at du tar opp med samboeren din at du har større behov for egentid/pleie av egeninteresser. Jeg tror det er veldig viktig å gi hverandre rom i hverdagen hvis forholdet skal vare i småbarnsfasen. 

Anonymkode: 7d267...96b

[Sparkling_Pink]

Du må finne en vei utenom din konfliktskyhet og formiddle dine ønsker og behov. Det er kun du som kan ta den jobben, ingen andre.

Som mann har du lite du skal ha sagt om nummer to blir unnfanget. Dere bør vurdere framtiden ilag før dette skjer.

[Nanami]

Jeg synes virkelig ikke du skal gå med på flere barn. Det er ingen menneskerett å ha barn, det er allerede alt for mange mennesker i verden, og man bør ha et forholdsvis stabilt forhold før man går i gang med å utvide familien ytterligere. Dere har allerede et barn.