Mamma er kronisk syk og jeg er sliten og lei av mas fra familiemedlemmer som mener mye om lege/behandling etc.

[AnonymBruker]

Mamma har vært kronisk syk de siste 20 årene og det har vært mange opp og nedturer.  De siste årene har det vært flere nedturer enn oppturer og særlig det siste halvåret har det i grunn bare gått nedover med helsa til mamma og hun har vært innlagt på sykehuset et par ganger.  Etter innleggelsene har hun vært bedre en kort periode, før det går nedover igjen og det er tilbake til utgangspunktet.  Det er litt sånn et skritt frem og halvannet tilbake... Det er selvsagt verst for mamma som er syk, men det tærer jo på resten av familien også.  

Mamma har brukt samme fastlege de siste 15 årene, i tillegg har hun vært innom flere spesialister og hun gikk en periode til psykolog.  Mormor og morfar, samt flere av familien på den siden, er overbevist om at fastlegen gjør en dårlig jobb og skriver ut for mye/feil medisiner og har gjennom flere år ment at hun bør bytte lege.  (Ingen av dem er lege, sykepleier etc, de har yrker som er langt fra helsevesenet.)

Mamma er fornøyd med fastlegen sin og stoler på ham og vil ikke bytte.  Pappa bruker ham også og er fornøyd.  Mamma og fastlegen har nok et nærere forhold enn de fleste leger/pasienter har siden hun har vært hos ham en til to ganger i måneden gjennom en årrekke og det mener mormor & co at er veldig uheldig.  

Jeg har ikke møtt fastlegen til mamma.  Det jeg vet er at han er en populær lege i området her, har full pasientliste og det er lang venteliste for å få plass hos ham. Jeg søkte ham opp på legelisten.no for en tid tilbake. Der får han utelukkende positive omtaler. Det er flere omtaler som faktisk påpeker at han ikke er en lege som skriver ut medisiner i hytt og pine og at han er en lege som tar pasientene på alvor og henviser videre der han selv kommer til kort.  Altså det stikk motsatte av hva mormor & co mener.

I forrige uke ble mamma innlagt på sykehuset igjen. Da kom (selvsagt) temaet legebytte opp igjen. Pappa er en mann av få ord og hans måte å "oppdatere" familien hennes på er å sende korte felles-SMS meldinger om dagens tilstand når han har besøkt mamma.  Dette er ikke bra nok for mormor og co og flere av dem har ringt meg daglig for å få oppdateringer om mamma og da maser de også om at nå må jeg hjelpe til å overtale pappa til at han må overtale mamma til å bytte lege.  Jeg har gjentatte ganger både tidligere og nå sagt at jeg ikke kommer til å blande meg med det.  

I tillegg til maset om fastlegebytte er spesielt mormor generelt veldig pessimistisk/negativ og hver gang vi snakker sammen kommer det gjerne flere kommentarer av typen "det blir vel ikke bedre denne gangen heller".  Og jeg føler at de ikke stoler på verken pappa eller meg for "ja, det tror jeg hva jeg vil om" er en kommentar som går igjen fra flere familiemedlemmer.

Jeg begynner å bli sliten og lei av samtalene med dem, det er jo stort sett det samme som gjentar seg hver eneste dag.  Det er  surmuling, mistroiskhet og gnål om fastlegebytte.  Samtidig får jeg dårlig samvittighet om jeg ikke svarer siden jeg skjønner at de er bekymret for mamma og frustert over at pappas kortfattethet og ønsker flere detaljer enn han gir.  Flere i mammas familie mener at han holder informasjon tilbake, men jeg tror ikke det er meningen. Han er som sagt en mann av få ord og det er ikke hans greie å sende lange avhandlinger.

Dette ble langt og jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men det var godt å få det ut... 

Anonymkode: a2db0...d08

[AnonymBruker]

Høres ut som noen må sette seg ned og di fra om at "nei, hun vil faktisk ikke bli stort bedre enn dette. Mennesker med denne sykdommen vil være veldig syke resten av livet sitt, og selv om det er vanskelig, så er det noe også dere må akseptere"

Anonymkode: e8641...913

[AnonymBruker]

Typisk for folk i avmakt situasjon at man vil finne syndebukker. De må nok akseptere at det ikke finnes noen mirakelkur her og ikke alle blir bedre.

Anonymkode: 4c356...b58

[AnonymBruker]

Her er det bare å si fra til de det gjelder om at du ikke orker mer negativitet og mas om bytte av fastlege. Din mor vil ikke bytte, og hvis de mener noe om det får de heretter holde munn. Ingen av dere gidder å høre på det lenger. Så sier du at hvis de ikke lenger kan forholde seg til dere uten å klage så blir det ikke mer kontakt, og ingen oppdateringer på mors tilstand. Sett hardt mot hardt, det må bli slutt på at de sliter deg ut med misnøyen sin. 

Anonymkode: 75a05...c45

[AnonymBruker]

Jeg jobber i helsevesenet selv og opplever ofte at pasienten selv eller pårørende kommer med uttalelser som "ja men jeg/han/hun kan ikke leve sånn som dette, det er uholdbart, dere må gjøre noe". Ofte er det jo ikke noe å gjøre, alt kan dessverre ikke helbredes, det er ikke engang alt man får smertelindret tilfredsstillende. Pasienten kan ha byttet leger, henvist hit og dit i det uendelige og blitt utredet av utallige spesialister uten at det har gitt nevneverdig resultat. Problemet er at da velger ofte pas/pårørende å legge skylden på dårlig helsevesen, lege, sykepleiere, you name it. Istedet er det sykdommen som faktisk er syndebukken, men jeg tror alle mennesker trenger noen å legge skylden på. 

Hvis din mor stoler på fastlegen sin er det viktig, ikke la resten av familien presse henne til å bytte. 

Anonymkode: 908f9...3f3

[AnonymBruker]

Uff. Det virker ikke som de helt forstår og respekterer dere. Litt selvopptatte, kanskje?

Ikke vil de akseptere at moren din er i stand til å ta egne avgjørelser og ikke tar de hensyn til at dere har det ille nok med en syk mor og ektefelle. Er det noen som burde blitt møtt med omsorg i tillegg til moren din, er det jo dere.  Kritikk er det siste noen av dere trenger.

I og med at moren din er innom sykehuset i blant, er det klart fastlegens behandling anses for adekvat. Hadde de ment at den var feil og at andre ting kunne prøves ut, ville de anbefalt legen en endring av behandling. Det er jo ikke legens skyld at folk er syke, og man blir ikke automatisk friskere av å bytte lege.

Hvis du føler at nok er nok, synes jeg du kan tillate deg å si at du hadde satt pris på om faren og moren din kan få ro og fred, og at hennes ønsker for lege og behandling må alle respektere. Hvis det dukker opp ny informasjon som moren din mener det er viktig å dele, vil selvsagt alle få den, kan du si. Det er hennes kropp og hennes valg. De kan ikke kreve at hun tar mer hensyn til dem enn seg selv, og slutte og invadere moren din og familien deres med allskens krav og beskyldninger. De ser nok ikke selv hvordan de holder på, så kanskje må noen fortelle dem det?

Anonymkode: b1c3b...737

[AnonymBruker]

Folk er jo bekymret, samt at man leter etter syndebukker i en sårbar situasjon. Her kunne det kanaskje vært lurt å spørre om dere kan ta et møte sammen, kanskje t.o.m. med fastlege om han/hun kan tilbye seg det. Eventuelt møte med spesialist, som kan forklare hva sykdommen går ut på og hvorfor prognosene for bedring er dårlige. 

Anonymkode: 80d4a...919

[AnonymBruker]

Er det din mor som ønsker at din far skal informere familien, eller gjør han det fordi familien presser på etter oppdateringer? Hva synes din mor om at du oppdaterer dem når de ringer deg? Er hun klar over denne informasjonsflyten? Jeg tenker det som må gjøres her er å ta en prat med din mor om hvor mye hun ønsker at skal deles med hvem. Deretter bør dere som kjernefamilie ta en avgjørelse på hvordan denne informasjonen skal deles, og hvem som skal dele den. Hvis dere da f.eks.blir enige om at din far sender infor på sms når det er noe din mor ønsker delt, så vil du kunne fortelle masete slektninger at det er din mor som bestemmer hva som skal deles, og at dere har blitt enige om at det er din far som skal dele ut informasjonen. Hvis de fortsetter å mase kan du bare gjenta deg selv uten å begynne å argumentere, noen ganger er det greit å få "hakk i plata"...

Deter mulig dette må vente til hun er i en bedre periode, hvis hun ike har overskudd til å ta den type diskusjoner akuratt nå. I så fall får du vurdere selv om du orker å fortsette som du har gjort frem til nå intill dere fårsnakket om dette, eller om du bare skal avvise slektningene og si at du ikke har energi til dette.

Anonymkode: ce381...af0

[AnonymBruker]

Jeg gjetter at mormor og morfar synes det er vanskelig at datteren deres er så syk, og har et slags håp om at hun plutselig blir frisk hvis hun bare bytter fastlege/går seg en tur hver dag/spiser mer grønnsaker eller en annen enkel løsning. Innerst inne vet de nok at det ikke vil hjelpe henne å bytte fastlege, men å innrømme dette for seg selv vil være det samme som å innrømme at datteren deres aldri vil bli frisk og få et 'normalt' liv. 

Anonymkode: a7a21...aee

[AnonymBruker]

En ting som er vanskelig når man blir kronisk syk er å akseptere at man kanskje aldri vil bli frisk. Man kan alltid håpe på å få et godt liv, og kan holde sykdom/lidelse i sjakk. Dette kan også være vanskelig å akseptere for de rundt. Både at det er så tungt å ta det innover seg at noen man er glad i er syk, men også det at noen ikke har kjent det på kroppen selv så de tror at det må finnes en behandling eller medisin. Mennesker skjønner at det å være dødssyk er tungt, og det er irriterende å ha forskjølelse, men mange av de andre sykdommene/lidelsene mellom der er ikke alltid lett å forstå.

Jeg ville ikke blitt sint på mormor for det kan høres ut som det ligger mye omsorg i masingen, men noen burde si ifra. Hvis mor er for syk til å ta den praten, og far er av få ord er det kanskje greit for TS å si det. Virker som det blir mye mas uansett. Kommer dette opp igjen må du si på en rolig måte. Mamma får den beste behandlingen. Vi bor i Norge som har et av verdens beste sykehus, hun blir godt ivaretatt av leger og sykehus. Mamma føler dette selv, pappa føler dette selv, og jeg føler dette. Det blir litt slitsomt når du tror at det er bare å bytte lege, medisin, behandling, for det er det ikke. Vi må leve med dette nå, og mamma kommer ikke til å bytte lege. Hun er fornøyd, og det er hennes helse, og det er hun som er pasienten. Nå trenger vi ikke ta opp diskusjon om fastlege noe mer. 

Dere må sette en grense. Og er ikke far flink til å informere så kan kanskje du ta på deg jobben, om den ikke blir for tung. Så kan dere også skrive i meldingen dere sender når mor kommer på sykehuset. Mor har kommet på sykehuset, og vi vil bare informere om dette nå så dere vet at hun er der. Vi kommer tilbake med mer info når vi får mer info av leger og testresultatene er inne.

Og selvfølgelig skal mor (pasienten) synes det er greit at dere deler info med familie/venner. 

Anonymkode: f548e...8ef

[AnonymBruker]

Takk for alle svar og tilbakemeldinger.  

Mamma har gitt tillatelse at jeg kan dele informasjon med familien hennes, hun har fått "klager" på informasjonsstrømmen fra pappa og at han sier så lite, så det er avklart.  Jeg deler ikke informasjon jeg ikke har tillatelse til å dele.

At familien på mammas side sliter med å akseptere at det ikke finnes noen mirakelkur som helbreder henne er jeg ikke i tvil om.  De første årene etter at hun ble syk prøvde mamma ut mye forskjellig, både alternative og tradisjonelle behandlingsmetoder, men det var lite som ga resultater.  Jeg tror hun til slutt kom til et punkt hvor hun sa stopp og bestemte seg for å konsentrere seg om å holde sykdommen mest mulig i sjakk og å leve med det på best mulig måte, og pappa støtter henne på dette.  Dette har spesielt mormor og morfar flere ganger gitt uttrykk for at de ikke er enige i.

Når vi kommer oss gjennom denne bøygen her må jeg nok sette meg ned og snakke med mamma og pappa og få dem til å snakke med mormor & co.  Jeg tror ikke det nytter at jeg sier noe, jeg føler at jeg snakker for døve ører.  Jeg kan gjerne stå for å informere, men jeg orker ikke at den rollen skal innebære å ta i mot "kjeft" fra slekta for valg mamma og pappa tar og som jeg ikke har noen innflytelse på.  Det er slitsomt nok som det er.

-TS

Anonymkode: a2db0...d08