Hva er galt med meg? Desperat

[AnonymBruker]

Her sitter jeg og burde vært sjeleglad. Isteden føler jeg meg helt nummen og som om jeg holer på å miste vettet.

Er gravid i uke 10 med barn nr 1. Har sett frem til dette i mange år og så ble alt noe helt annet enn hva jeg så for meg. Føler meg så naiv og som verdens verste menneske.

I uke 7 mistet jeg matlysten og kvalmen kom for fullt. Jeg kaster ikke opp men er kvalm uavbrutt. Alle lukter setter meg helt ut. Være seg dusjsåpen, osten, matrester eller lukten som kommer når jeg åpner kjøleskapet. I tillegg er jeg sulten. Kvalm og sulten.

Karret meg igjennom uke 7 men følte fremdeles ingen glede over svangerskapet. Formen fortsatte på samme måte i uke 8 men i tillegg fikk jeg en infeksjon med høy feber og ble sykemeldt fra jobb. Tok en uke før legen fant riktig medisin da de ikke skjønte hvilken infeksjon det var og jeg fikk i tillegg kvalmestillende.

Infeksjonen er på retur og jeg er sånn sett på bedringens vei. Men jeg er så slapp og sliten at jeg vet ikke min arme råd. Jeg gruer meg til å gå på do, jeg gruer meg til å dusje, jeg orker ikke lage mat. Absolutt alt er ett tiltak. Mannen forsøker å stelle så godt han kan for meg men noen ting må jeg jo gjøre selv. Og tankene som konstant surrer om at dette ikke er noe kos gjør meg gal.

I tillegg har jeg blitt ekstremt irritert. Klarer ikke bli tatt på, klarer ikke kose, lyder og lukter oppleves som ekstremt irriterende og ekle. Utrolig vanskelig å forklare. Og jeg kjenner ingen glede for det som skjer i kroppen min.

Det føles ut som om noen har tatt over kroppen min og jeg kjenner ikke igjen meg selv i det hele tatt. Jeg får så dårlig samvittighet men orker ikke gråte en gang. Vi har begynt å fortelle familien om graviditeten men nå kjenner jeg at jeg ikke orker å fortelle det til flere for det forventes at jeg skal si det med glede og ikke med forakt. Klarer ikke tanken på å møte familien min som vet det akkurat nå for jeg klarer ikke å vise noe glede over det.

Jeg har aldri kjent på en slik type energiløshet før. Strever fremdeles med matlysten og spiser bare fordi jeg bør og må. Kvalmestillende hjelper men gjør meg dobbelt så trett så forsøker å ta så sjeldent som jeg kan.

Beklager rotete innlegg..Jeg føler meg litt desperat over denne nedstemtheten og mangelen på energi. Jeg føler at jeg kommer til å pakke kofferten og rømme fra alt snart. Jeg ligger bare på sofaen dag ut og dag inn uten noe ork til noen ting. Jeg orker ikke engasjere meg mentalt i noe heller. Det er meningen at jeg skal tilbake i jobb neste uke og jeg må jo bare prøve tenker jeg.

Hva er galt med meg? Hoder jeg på å rangle av? Jeg blir så lei meg og får så vondt i hjertet mitt av alt dette og vet ikke min arme råd.

Anonymkode: 3e908...a77

[AnonymBruker]

Lege. Nå. 

Seriøst: ring i morgen tidlig og skaff deg en hastetime. 

Anonymkode: 4c3e7...c11

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lege. Nå. 

Seriøst: ring i morgen tidlig og skaff deg en hastetime. 

Anonymkode: 4c3e7...c11

Jeg var senest hos legen igår for å måle crp. Hun spurte hvordan det gikk og jeg sa at jeg er helt tom for energi og veldig sliten. Hun sier at det er ikke noe rart når jeg nå er i de verste svangerskapsukene og attpåtil har hatt en litt hard infeksjon.

Føler ikke legen kan gjøre noe mer egentlig. Og hvem ville vel ikke blitt litt smågal av å være innestengt og ligge på sofaen i to uker tenker jeg.

Huff, jeg vet ikke jeg..Trenger å høre noen solskinnshistorier, at dette er normalt under disse omstendighetene og at det er forbigående.

Anonymkode: 3e908...a77

[AnonymBruker]

Du høres deprimert ut. Det er IKKE normalt å ha det sånn, men det går over hvis du får hjelp! <3 

Anonymkode: 158dd...186

[AnonymBruker]

Hva som er galt? Du er gravid  For mange, inkludert meg selv, er de 3 første mnd et helvete på jord. Energibeholdningen går i minus, kvalme = lite mat = enda mindre energi. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og det gikk over. Hold ut! Det er veldig kort tid til du er over den værste kneika  Etter uke 12 opplever mange en veldig stor forandring.

Men du bør snakke med legen om litt lenger sykemelding.

Anonymkode: e4d0e...a1f

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du høres deprimert ut. Det er IKKE normalt å ha det sånn, men det går over hvis du får hjelp! <3 

Anonymkode: 158dd...186

Uenig. Det er veldig normalt å være kvalm og føle seg tom for energi, særlig 1, trimester. For min del har det vart litt lenger da, men fadet ut rundt uke 16-17. Men når det står på, kan man jo bli deprimert også, særlig om man er vant til å være aktiv og sosial, man har jo ikke overskudd engang til å gjøre det som ellers gir energi og livsgnist. Selv har jeg vært mye nedstemt fordi jeg ikle har hatt krefter til noe og tidvis følt meg limt til sengen, det er då tungt å reise seg.

Du reagerer kanskje veldig på hormoner, og det er nå og de neste få ukene det skjer mest i kroppen din. Utover stabiliserer hormonnivåer seg og i løpet av 2. trimester er barnet egt fullt utviklet, det skal bare vokse. 

Prøv delvis sykemelding, evt fortsett med full noen uker til. 

Anonymkode: fdf99...2ac

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva som er galt? Du er gravid  For mange, inkludert meg selv, er de 3 første mnd et helvete på jord. Energibeholdningen går i minus, kvalme = lite mat = enda mindre energi. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og det gikk over. Hold ut! Det er veldig kort tid til du er over den værste kneika  Etter uke 12 opplever mange en veldig stor forandring.

Men du bør snakke med legen om litt lenger sykemelding.

Anonymkode: e4d0e...a1f

Jeg er takknemlig for alle svar jeg får men må innrømme at ditt svar beroliger litt mer enn de som mener dette må være en depresjon. 

Det er godt å høre at selv om det er ekstremt når det står på så er det under disse omstendighetene normalt. 

Jeg burde kanskje be om forlenget sykemelding men vet ikke om jeg tør av frykt for å bli nedprioritert på jobb (er selvfølgelig vikar). Jeg har bestemt meg for å prøve meg på jobb neste uke. Har også legetime neste uke igjen så kan eventuelt ta opp dette med sykemelding da om det ikke har blitt bedre.

Jeg håper og tror psyken spiller en liten rolle. Om jeg får litt mestringsfølelse ved å dra på jobb så vil det hjelpe på både humør og kanskje gi litt energiboost. For jeg tror man kan påvirke psyken sin til en viss grad iallefall.

Men det hjelper veldig å høre at dette er normalt! Tusen takk!

Anonymkode: 3e908...a77

[Eidvo]

Føler med deg! 

Jeg hadde det enkelt i 1.trimester, lite kvalme, ekstremt trøtt i uke 8-9, men ellers ingen fysiske plager.. fortsatt taklet jeg ikke berøring, selv ikke at partner strøk meg på ryggen, jeg var så følsom og irritabel og ble nedstemt fordi jeg ikke kjente meg selv igjen. Føltes ut som om det ikke var min kropp og at jeg mistet kontroll, jeg hang liksom ikke med i svingene. Fikk også dårlig samvittighet fordi jeg ikke ble verdens lykkeligste fra dag en av graviditeten, som jeg forventet. Hadde forøvrig prøvd i 5 år, så var svært glad ved positiv test. 

Nå er alt mye bedre! Jeg gleder meg over lillingen der inne som sparker og styrer, partnern min får jeg ikke nok av og syns det er helt ok at andre tar på magen, NÅ er jeg overlykkelig! Det skiftet sakte men sikkert fra ca uke 13 for min del, så jeg håper og tror humøret skal komme seg, spesielt hvis nå infeksjonen gir seg og du får et lettere 2.trimester fysisk sett. 

Lykke til videre, og gratulerer så mye med den lille der inne  

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Eidvo skrev:

Føler med deg! 

Jeg hadde det enkelt i 1.trimester, lite kvalme, ekstremt trøtt i uke 8-9, men ellers ingen fysiske plager.. fortsatt taklet jeg ikke berøring, selv ikke at partner strøk meg på ryggen, jeg var så følsom og irritabel og ble nedstemt fordi jeg ikke kjente meg selv igjen. Føltes ut som om det ikke var min kropp og at jeg mistet kontroll, jeg hang liksom ikke med i svingene. Fikk også dårlig samvittighet fordi jeg ikke ble verdens lykkeligste fra dag en av graviditeten, som jeg forventet. Hadde forøvrig prøvd i 5 år, så var svært glad ved positiv test. 

Nå er alt mye bedre! Jeg gleder meg over lillingen der inne som sparker og styrer, partnern min får jeg ikke nok av og syns det er helt ok at andre tar på magen, NÅ er jeg overlykkelig! Det skiftet sakte men sikkert fra ca uke 13 for min del, så jeg håper og tror humøret skal komme seg, spesielt hvis nå infeksjonen gir seg og du får et lettere 2.trimester fysisk sett. 

Lykke til videre, og gratulerer så mye med den lille der inne  

Av en eller annen grunn så ble jeg skikkelig rørt over svaret ditt..

Tusen takk for at du ville dele!

 Og gratulerer med graviditeten og masse lykke til til dere også 

Anonymkode: 3e908...a77

[Randi92]

Det er nåkk desverre helt normalt.. mn er litt skummelt å ha tanker om graviditet og fødsel for det blir ikke slik man har håpet på. Det lureste er bare å ta en dag om gangen å gjør det beste ut av den. 

For at du skal føle deg bedre legger jeg ved min graviditet, slik at du skal føle deg litt lettet over at dette ikke er deg!: jeg var kvalm og spydde 10/25 ganger HVER dag fra uke 6 til 17!!! Spiste mat, spydde, spiste,spydde.. lå for det meste i sengen og årket ingenting.. så ikke lyst på svangerskapet for å si det sånn. Uke 18 kjente jeg liv. bekkenløsning fra uke 20, klarer ikke gå langt, bære, reise meg er pyton og sovestillinger/søvn er mangelfull.. infeksjon i kroppen uke 22 med feber, høy crp på 90 og pencelinkur, urinveisinfeksjon som ikke ble behandlet fort nåkk og trigget rier i uke 26 så ble innkakt for å stoppe fødtseken. Forskjørelse i uke 30 og ny pencelinkur.. dette førte til soppinfeksjon.. er nå i uke 36 og magen er tong, alt er et ork og jeg sover masse.. dette kan bli deg, MEN!! nå som jeg sitter her og tuppa sparker å vrir seg i magen, alt er klart til at hun kommer. Så kjenner jeg at ingen ting av det jeg har vert igjennom har noen som helst betydning med tanke på det som kommer ut! 💕

Du kan ikke sette deg forhåpninger til svangerskapet, ta ting som det kommer og prøv å slapp av og kose deg! Ingen negative tanker gjør dere godt! Låv å føle på det og gråte litt, men det er så vert det! Lykke til 🙏

[AnonymBruker]

Jepp, med nummer to (av tre) hadde jeg også det sånn. Det gikk over rundt uke 14. Hadde mye blues etter den fødselen også, varte lenger enn med de andre to, men ordnet seg det også.

klem

Anonymkode: 4d4e4...da9

[AnonymBruker]

Skal fortelle deg at du ikke er aleine. Det hører du på svarene her, men du skal få enda et svar som bekrefter dette. Jeg har drømt om å bli mamma fra jeg var bittelita. Over gjennsomsnittet glad i barn, og derfor jobber jeg i barnehage. Jeg fikk positiv test, glad så klart. Og eneste symptomene var ømme og store pupper og tisset hele tiden. Så kommer kvalmen i uke 6. Men kun kastet opp 2 ganger. Irritabel, omtrent null% sexlyst, hodepine, nevnte jeg irritabel? Heks, monster, energien forsvant på ferieturen og jeg har enda ikke funnet den igjen. Er selv nå 10 uker på vei. Og holder på å klikke. Drømmen var ikke å gå gravid. Men å få en baby. Jeg er utmattet. Men jeg hører de fleste opplever bedring etter uke 12. Samboeren min oppmuntrer meg med det ofte. Prøver å huske det selv. Tenker frem til oul. Gleder meg. Forteller det til våre nærmeste. Jeg forteller det med et stort smil og iver. Men kjenner smertene langt inni meg. Ser enda lengre fremover. Til jeg kjenner spark. Gleder meg. Også for ikke å snakke om. Gleder meg til den lille kommer. Bare av å skrive det så kjenner jeg det kribler i magen. Og jeg smiler. Til jeg ser premien. En liten baby som titter opp på mamma og pappaen sin. Prøver å se fremover mot høydepunktene. Og går i butikker, klyper i små babyklær, vært å sett litt på vogner. Googler nettet for å finne motivasjon.

Prøv å tenk fremover, og sett deg små mål. Kanskje det blir lettere? Det hjelper meg å holde ut. Og vær ærlig med samboeren din. Fortell at du elsker han, og gleder deg til baby kommer. Men at du nå er utslitt og har det ikke så bra med kroppen din. Vær ærlig med deg selv også 

Anonymkode: 73fc1...094

[AnonymBruker]

Uff føler med deg. Jeg ble gravid uplanlagt siste året på vdg. Spydde døgnet rundt første månedene, gikk ned mange kilo, sov konstant når jeg ikke var på skolen. Husker jeg tenkte så mange ganger når jeg løp på toalettet i friminuttene og spydde at "hadde jeg visst det her hadde jeg tatt abort". Flere ganger ønsket jeg nesten en spontanabort. Vet at det var helt forferdelige tanker og innerst inne mente jeg det jo ikke, men jeg var så sliten og kvalm at jeg holdt på å gå på veggen. 

Anonymkode: 9bb24...603

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er takknemlig for alle svar jeg får men må innrømme at ditt svar beroliger litt mer enn de som mener dette må være en depresjon. 

Det er godt å høre at selv om det er ekstremt når det står på så er det under disse omstendighetene normalt. 

Jeg burde kanskje be om forlenget sykemelding men vet ikke om jeg tør av frykt for å bli nedprioritert på jobb (er selvfølgelig vikar). Jeg har bestemt meg for å prøve meg på jobb neste uke. Har også legetime neste uke igjen så kan eventuelt ta opp dette med sykemelding da om det ikke har blitt bedre.

Jeg håper og tror psyken spiller en liten rolle. Om jeg får litt mestringsfølelse ved å dra på jobb så vil det hjelpe på både humør og kanskje gi litt energiboost. For jeg tror man kan påvirke psyken sin til en viss grad iallefall.

Men det hjelper veldig å høre at dette er normalt! Tusen takk!

Anonymkode: 3e908...a77

Jeg ville bestilg time hos jordmor. De er gjerne litt flinkere til å lytte enn legen, når man trenger å snakke.

Anonymkode: b79d1...e77

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg sånn igjen. Orket ingenting pga kvalmen. 

Rådet mitt er å ta ett steg om gangen. Jeg hadde hyperemisis og var ofte hos legen for kontroll. Hver gang sa hun at det blir bedre om en uke og forholdt meg til det. Da trengte jeg ikke å tenke på hva som skjer videre i svangerskapet. Jeg var kvalm frem til termin, men utrolig hvor fort det gikk😊

Hold deg unna ting som gjør deg kvalm. Bytt ut alt av ahampoo, såpe i huset. Unngå mat som gjør deg kvalm. Jeg spiste bare luktfri mat de 4første månedene. Gulrøtter, agurk, salt kjeks og vann. De knaska jeg på hele tiden for det stoppet spyinga. Kvalmestillende hjalp ikke. 

 

Anonymkode: 8bcce...dc7

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg! Dessverre, må jeg melde som mange andre her, at jeg også opplevde det i første tremester, og anser det nokså normalt. Både det med å være sliten, tapet for energi og til og med følelsen av at noen tar over kroppen min. Jeg er ikke en av de som elsker å gå gravid, for å si det mildt. Men som andre skriver, holdt ut, og du er allerede i uke 10, kan hende allerede fra uke 12 blir det litt bedre, også blir det gradvis bedre etter det.  Man gleder jo seg selvfølgelig til å få barn, men det å gå gravid er faktisk hard jobb for kroppen, det er veldig mye som skjer. Absolutt ikke rart at man er sliten og nedfor. Men dette går over, og det klarer du.  

Anonymkode: b967c...44a

[AnonymBruker]

Føler med deg TS! Jeg er gravid med andremann i uke 16, og jeg hadde en skikkelig psykisk knekk i uke 10-13. Jeg har aldri kjent noe lignende, jeg følte bare avsky over babyen som vokser inni meg og fikk totalt angst når jeg tenkte på fødsel, barseltid og alt det innebærer. Bare tanken på alt jeg må igjennom virket uoverkommelig. I tillegg hadde jeg null interesse for noen ting - gadd ikke lage middag, gadd ikke gå tur, måtte ta meg kraftig sammen for å kunne leke og virke normal ovenfor treåringen, klarte ikke jobbe. Og hver kveld gråt jeg flere timer i strekk, alt var virkelig beksvart.

Jeg tok det opp med både lege og jordmor, og jeg må si jordmor har vært gull verdt: hun lytter og viser omsorg på en helt annen måte enn legen min. Heldigvis gikk det over av seg selv! Nå har jeg såvidt begynt å kjenne bevegelser fra babyen, og jeg kjenner på en enorm glede og kjærlighet. Mest sannsynlig vil det nok gå over for din del også, men det er viktig at du har snakkket med lege og/eller jordmor om det, slik at du får oppfølging dersom det ikke gjør det.

Lykke til!  

Anonymkode: 17128...930

[AnonymBruker]

Vil gjerne takke dere alle som har kommet med deres erfaringer i denne tråden! Det er jo ikke noe stas at flere "sliter" med det samme men det er på en måte en liten trøst.

Jeg gikk meg en tur alene igår kveld og det gjorde veldig godt å få luftet hodet litt. Har jo bare ligget pal på sofaen i to uker. Forsøkte å ikke tenke så mye på hvordan jeg bør/må være i denne tiden og tok litt fri fra de vonde tankene. 

Og idag når jeg stod opp så føler jeg meg faktisk litt bedre. Den tunge skyen over hodet har begynt å løst seg litt opp. Føler jeg har litt mer energi. Jeg presser meg ikke selv på dette med å være i  "lykkelige omstendigheter" (for et tåpelig utsagn egentlig!). De gode tankene og følelsene får komme etterhvert naturlig. Jeg stresser ikke.

Ønsker alle som kjenner seg igjen og som kanskje har en tung graviditet lykke til 

 

Anonymkode: 3e908...a77

[AnonymBruker]

Jeg har det likt som deg, og jeg er nå 32 uker på vei.. 

Med vår første så slet vi i over to år med å bli gravide. Jeg hadde normalt med plager i starten av svangerskapet, men det var bare ren glede fra første dag og jeg var i grei form hele svangerskapet. Fordi vi brukte så lang tid på å bli gravide første gang så bestemte vi oss for å prøve å bli gravide igjen med det samme. Denne gangen har jeg blitt lett gravid, men jeg har mistet i 5 spontanaborter før det nå har gått bra. Jeg ble satt på støttebehandling med blodfortynnende og tilskudd av progesteron. Dette ga meg helt grusomt med bivirkninger i form av utmattelse og kvalme. Når jeg endelig kunne slutte med progesteronen ble det oppdaget at jeg har både lavt stoffskifte og jernmangelanemi. Har følt meg helt utmattet gjennom hele svangerskapet. Sliter med samvittigheten overfor mitt første barn som er bare halvannet år fordi jeg ikke er noe hurra-mamma for tiden. Sliter med å få gjort ting hjemme og dette tærer virkelig på meg. Jeg føler en enorm kjærlighet overfor barnet i magen, men det kom ikke før jeg kjente godt med spark og liv og hadde sett babyen på ultralyden.

 

Det er viktig å huske at alle reagerer ulikt på svangerskap, og selv fra svangerskap til svangerskap hos samme kvinner så kan det være store forskjeller. Jeg har snakket med jordmoren min om min frykt forsvangerskapsdepresjon og fødselsdepresjon, men hun har bare betryggende ord. Ikke tenk på hvordan du burde føle eller hva du burde gjøre. De ukene der man er skikkelig dårlig så er det unntakstilstand og mange har nok med å ta en dag av gangen og bare komme seg gjennom dagene.. Du vil lettere skape bånd til barnet i magen når du kjenner bevegelser og ser henne eller han på ultralyd, og det er helt normalt å ikke ha noe relasjoner til barnet i magen så tidlig. Ofte føles det jo helt uvirkelig selv etter at barnet har kommet. Vil absolutt anbefale deg å snakke med jordmoren din om hvordan du har det. Det ble veldig rotete skrevet, men håper budskapet kommer igjennom uansett!

Anonymkode: 260d7...fc9

[Vera Vinge]

Det er som mange sier, veldig normalt å ha det sånn! Hormonnivåene er jo på topp og mange blir helt utslått. Jeg var mye sprekere som høygravid nesten to uker på overtid enn de første ukene. Jeg har egentlig likt å være gravid, jevnt over, men jeg syns 1. trimester er helt pyton. Så du kan helt klart regne med at akkurat den følelsen av utmattelse du har nå blir mye bedre. Du kan jo alltids få nye plager, det vet man jo aldri, men jeg har inntrykk av at den utmattelsen i starten er i en særklasse. Og man kan jo fort føle seg nedfor når man er så ekstremt sliten også, i tillegg til hormonene som herjer i kroppen og forsterker følelsene veldig.

Hold ut, det går over. Det er ikke så lenge til hormonene roer seg litt og du nok får mer energi tilbake. I tillegg vil du få oppleve å se en voksende mage og bevegelse fra den lille, og da blir også ting ganske annerledes  Jeg tror heller ingen forventer at du skal være i en lykkerus nå, hvertfall ikke kvinner som selv har vært gravide, da mange har opplevd å være der du er nå.