Skal jeg gi opp vennskapet?

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne jeg er utrolig glad i og som jeg har vært veldig nære siden slutten av barneskolen/starten av ungdomsskolen. Vi har praktisk talt gjort alt sammen og vært bestevenner. I løpet av det siste året har hun forandret seg veldig. Tidligere pleide vi å gå en del ut sammen, hun har mistet helt interessen for dette. Det synes jeg er helt greit, og har dermed oppfordret til å gjøre helt andre ting. Jeg har tatt kontakt, jeg har også sagt direkte til henne at jeg synes det er trist om vi mister vennskapet når vi har vært så close så lenge. Hun sier hun er enig der og da, men ingenting(!) forandrer seg. Det er utelukkende jeg som tar kontakt. Unnskyldningene før var gjerne at hun ikke orket å gjøre noe og var sliten etc. Da pleide jeg å si at vi ikke trengte å gå noe sted, at vi bare kunne se en film hos en av oss eller hva som helst (før pleide vi nærmest å bo hos hverandre i perioder). Nå er unnskyldningene dårlig tid, selv om hun ikke har noe spesielt mer å gjøre enn gjennomsnittet.. (hun jobber som lærling og that´s it, har ingen spesielle hobbyer eller slikt). Jeg sa at hvis hun er interessert i å beholde dette vennskapet så klarer hun vel å lage tid, og at hvis det er en interesse hun har så må vi faktisk også tilbringe tid med hverandre og ikke bare snappe litt. 

Jeg burde kanskje innse at hun av en eller annen grunn ikke er interessert i å beholde dette vennskapet, vi har ikke møttes på flere mnd. Det er heller ikke sånn at jeg maser i det hele tatt, har kanskje spurt 8-10 ganger i løpet av dette året om vi skal gjøre noe og hintet til det jeg har skrevet over, så det er ikke hyppig masing (jeg er heller ikke sånn som sender meldinger hele tiden). Og hun sa kun ja en gang, og da hadde vi det jo veldig hyggelig, helt som vanlig. Kan overhodet ikke begripe hva som kan være grunnen, og det er ingenting spesielt som har skjedd.

Jeg kjenner at jeg er ekstremt lei meg. Jeg synes det er skikkelig fælt at et i utgangspunktet skikkelig godt og nært vennskap skal ende slik. Jeg er både lei av å alltid være den som spør, men også av å føle at hun ikke er interessert. Jeg har flere andre gode venner, så det er ikke slik at jeg ikke klarer meg uten henne, men jeg er jo kjempeglad i henne. Har støttet henne gjennom mye vanskelig i livet og vi har vært der for hverandre i vanskelige situasjoner der begge har hatt det tøft. Hun har også hatt noe familieproblemer tidligere, og da har jeg hjulpet henne masse med det, fordi jeg er glad i henne og vil at hun skal ha det bra. Nå skjer det mye i livet mitt og jeg skulle ønske jeg kunne snakke med henne om det som er litt vanskelig.

Dette blir nærmest som en kjærlighetssorg for meg. Det gjør så uendelig vondt å skulle miste en god venn. Jeg har vel følt det komme, helt fra første gangen hun begynte å komme med unnskyldninger. Forøvrig har hun blitt veldig god venninne med en tidligere venn av meg (vi var bestevenner et par år som barn), så jeg lurer på om det kanskje kan være en sammenheng. Når jeg tenker på det, så hadde hun faktisk en bestevenninne hun var masse med da jeg ble kjent med henne. Når vi ble veldig gode venner, kuttet hun liksom kontakten med forrige venn (det er noe jeg har tenkt på først i ettertid), egentlig uten noen spesiell grunn. Så kanskje det er slik hun gjør det, jeg vet ikke.

Jeg er opptatt av å være der for vennene mine og pleie vennskap, som jeg ser på som noe av det viktigste i livet. Jeg ser at jeg kanskje bare burde slutte helt å ta kontakt med henne. Samtidig føles det så uendelig vondt og trist å skulle legge ballen død. Jeg vil jo bare at vi ikke skal miste kontakten helt. Jeg vil bare beholde en av mine gjenværende venner fra barneskolen.

Anonymkode: 4a550...0a3

[AnonymBruker]

Gi henne litt space? Om hun har dårlig tid om dagen, så kan dere heller henge når ting er lettere. Ikke tenk at det er ille. Det retter seg sikkert opp.

Anonymkode: 3096a...154

[wintergirl]

Har du tenkt på at venninna di kanskje sliter om dagen? Hva med å ringe henne/besøke henne og ta med noe mat, snakke sammen, spørre hvordan det går med henne om dagen?

[AnonymBruker]

2 timer siden, wintergirl skrev:

Har du tenkt på at venninna di kanskje sliter om dagen? Hva med å ringe henne/besøke henne og ta med noe mat, snakke sammen, spørre hvordan det går med henne om dagen?

Ja, det har jeg tenkt på. Ja, jeg har både spurt hvordan det går, uttrykt min bekymring, sagt hun må snakke med meg om det er noe etc. Å besøke henne uten å si ifra blir litt vanskelig. Men ja, har absolutt tenkt på det, men vanskelig å få gjort noe med det når hun ikke er interessert 

Anonymkode: 4a550...0a3

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Gi henne litt space? Om hun har dårlig tid om dagen, så kan dere heller henge når ting er lettere. Ikke tenk at det er ille. Det retter seg sikkert opp.

Anonymkode: 3096a...154

Nå har det vært sånn et år, da  og hun viser liksom null interesse

Anonymkode: 4a550...0a3

[wintergirl]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det har jeg tenkt på. Ja, jeg har både spurt hvordan det går, uttrykt min bekymring, sagt hun må snakke med meg om det er noe etc. Å besøke henne uten å si ifra blir litt vanskelig. Men ja, har absolutt tenkt på det, men vanskelig å få gjort noe med det når hun ikke er interessert 

Anonymkode: 4a550...0a3

Uff, Kanskje det er en langtids depresjon. Har det skjedd noe med henne året som har vært?

[AnonymBruker]

8 minutter siden, wintergirl skrev:

Uff, Kanskje det er en langtids depresjon. Har det skjedd noe med henne året som har vært?

Ja, det har skjedd noen ting med familien, men det er en stund siden nå, har jo lurt på om det kan være grunnen. Burde jeg fortsette å spørre eller la hun være i fred?

Anonymkode: 4a550...0a3

[wintergirl]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det har skjedd noen ting med familien, men det er en stund siden nå, har jo lurt på om det kan være grunnen. Burde jeg fortsette å spørre eller la hun være i fred?

Anonymkode: 4a550...0a3

Ta det pent opp med henne. Fortelle henne hva du føler og at du føler hun trekker seg unna og aldri mer er med på noe.  Kan være at hun har fått en senreaksjon og tenker mye. Men ikke la henne være i fred, men mindre hun ber om det

[AnonymBruker]

Akkurat nå, wintergirl skrev:

Ta det pent opp med henne. Fortelle henne hva du føler og at du føler hun trekker seg unna og aldri mer er med på noe.  Kan være at hun har fått en senreaksjon og tenker mye. Men ikke la henne være i fred, men mindre hun ber om det

Jeg spurte om det i går, da skrev hun at hun hadde dårlig tid

Anonymkode: 4a550...0a3

[AnonymBruker]

Det kan være noe galt hun sliter med. Jeg var også slik en periode, jeg trengte litt speace fra folk. Om du dropper henne så sier det litt om deg også. 

La det gå noen uker, tar hun ikke kontakt eller spør om å finne på noe etter en god stund så vet jeg ikke. Slitsomt å være den som alltid skal ta kontakt.

Anonymkode: 243ad...145

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det kan være noe galt hun sliter med. Jeg var også slik en periode, jeg trengte litt speace fra folk. Om du dropper henne så sier det litt om deg også. 

La det gå noen uker, tar hun ikke kontakt eller spør om å finne på noe etter en god stund så vet jeg ikke. Slitsomt å være den som alltid skal ta kontakt.

Anonymkode: 243ad...145

Jeg har latt det gå mange uker. Som sagt har dette vart i ca et år. Mener ikke at jeg skal droppe noen, trodde innlegget mitt beviste at dette ikke er noe jeg vil, men når jeg skal gi opp, iom at jeg har prøvd såpass mye.

Anonymkode: 4a550...0a3

[Sillyline]

Man trenger egentlig ikke å se vennene sine så ofte, vennskapet kan være der fortsatt. Jeg var for eksempel bestevenner med to stykker på barne/ungdomsskolen. Nå har vi alle vokst opp med hvert vårt liv på hver vår kant av landet. Jeg møter dem kanskje max en gang i året, om jeg er heldig. Men når vi møtes er vi like gode venner som vi alltid har vært  

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Silje Lien skrev:

Man trenger egentlig ikke å se vennene sine så ofte, vennskapet kan være der fortsatt. Jeg var for eksempel bestevenner med to stykker på barne/ungdomsskolen. Nå har vi alle vokst opp med hvert vårt liv på hver vår kant av landet. Jeg møter dem kanskje max en gang i året, om jeg er heldig. Men når vi møtes er vi like gode venner som vi alltid har vært  

Når man frem til nylig har vært nærmest naboer og vedkommende fortsatt har hatt null interesse av å finne på noe i ca 1 år, og takker nei til alt, så føler ikke jeg at dette er en veldig god venn akkurat nå..

Anonymkode: 4a550...0a3

[Sillyline]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når man frem til nylig har vært nærmest naboer og vedkommende fortsatt har hatt null interesse av å finne på noe i ca 1 år, og takker nei til alt, så føler ikke jeg at dette er en veldig god venn akkurat nå..

Anonymkode: 4a550...0a3

Hva kan være grunnen til det, da?

[AnonymBruker]

2 timer siden, Silje Lien skrev:

Hva kan være grunnen til det, da?

Hvis du har lest innlegget ser du vel at jeg skriver at jeg ikke har noen anelse

Anonymkode: 4a550...0a3

[AnonymBruker]

Jeg forstår at dette er veldig vondt for deg, da jeg er i en lignendes situasjon. Jeg vil tro du føler deg avvist, ignorert og oversett. Og det å ikke få noen forklaring på hva det dreier seg om bare, dårlige unnskyldninger er tøft. En blir såret og lei, og det kjennes virkelig ut som en lang og seig kjærlighets sorg.

I mitt tilfelle, har jeg opplevd ignorering i ukesvis, ingen svar på meldinger, blokking på sosiale medier, overser spørsmål om å møtes, lar vær å åpne snap på dager. Så plutselig er jeg innafor! Er glad i meg, vil møtes og jeg er den eneste han kan snakke med. Jeg vet at denne vennen min sliter med masse.

Selv synes jeg det er forferdelig vanskelig å gi opp! Men jeg vet egentlig inderst inne, at det er den beste løsningen for min egen del for jeg går nesten i stykker av alle nedturene. Jeg blir så lei meg når jeg blir avvist og ignorert, og følelsen blir temmelig altoppslukende. Derfor leter jeg etter tips og råd til hvordan jeg kan klare å gi slipp på min venn.

Jeg tror, etter å ha prøvd i 1 år, at du skal gi slipp på din venninne. Du har gjort det du kan, uten å få særlig fornuftige reaksjon tilbake. Egentlig er det hennes tap, da hun mister en virkelig venn og du velger vekk en som tydeligvis ikke er videre interessert. Kanskje hvis du slutter å prøve, ikke sender mer meldinger, snap osv, og er helt fraværende, at hun vil reagere og ta kontakt med deg. Hvis ikke er du en erfaring rikere, en venn mindre og forhåpentligvis, på sikt, forsvinner følelsen av sorg og svik.

Anonymkode: b0e29...270

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det noe galt når hun oppfører seg sånn. Hun vil nok ikke ha noe vennskap med deg lenger. Hadde du enda vært viktig for henne hadde hun tatt kontakt på dette året som har gått. 

Anonymkode: dbf69...672

[AnonymBruker]

På 1.8.2017 den 13.16, AnonymBruker skrev:

Jeg har en venninne jeg er utrolig glad i og som jeg har vært veldig nære siden slutten av barneskolen/starten av ungdomsskolen. Vi har praktisk talt gjort alt sammen og vært bestevenner. I løpet av det siste året har hun forandret seg veldig. Tidligere pleide vi å gå en del ut sammen, hun har mistet helt interessen for dette. Det synes jeg er helt greit, og har dermed oppfordret til å gjøre helt andre ting. Jeg har tatt kontakt, jeg har også sagt direkte til henne at jeg synes det er trist om vi mister vennskapet når vi har vært så close så lenge. Hun sier hun er enig der og da, men ingenting(!) forandrer seg. Det er utelukkende jeg som tar kontakt. Unnskyldningene før var gjerne at hun ikke orket å gjøre noe og var sliten etc. Da pleide jeg å si at vi ikke trengte å gå noe sted, at vi bare kunne se en film hos en av oss eller hva som helst (før pleide vi nærmest å bo hos hverandre i perioder). Nå er unnskyldningene dårlig tid, selv om hun ikke har noe spesielt mer å gjøre enn gjennomsnittet.. (hun jobber som lærling og that´s it, har ingen spesielle hobbyer eller slikt). Jeg sa at hvis hun er interessert i å beholde dette vennskapet så klarer hun vel å lage tid, og at hvis det er en interesse hun har så må vi faktisk også tilbringe tid med hverandre og ikke bare snappe litt. 

Jeg burde kanskje innse at hun av en eller annen grunn ikke er interessert i å beholde dette vennskapet, vi har ikke møttes på flere mnd. Det er heller ikke sånn at jeg maser i det hele tatt, har kanskje spurt 8-10 ganger i løpet av dette året om vi skal gjøre noe og hintet til det jeg har skrevet over, så det er ikke hyppig masing (jeg er heller ikke sånn som sender meldinger hele tiden). Og hun sa kun ja en gang, og da hadde vi det jo veldig hyggelig, helt som vanlig. Kan overhodet ikke begripe hva som kan være grunnen, og det er ingenting spesielt som har skjedd.

Jeg kjenner at jeg er ekstremt lei meg. Jeg synes det er skikkelig fælt at et i utgangspunktet skikkelig godt og nært vennskap skal ende slik. Jeg er både lei av å alltid være den som spør, men også av å føle at hun ikke er interessert. Jeg har flere andre gode venner, så det er ikke slik at jeg ikke klarer meg uten henne, men jeg er jo kjempeglad i henne. Har støttet henne gjennom mye vanskelig i livet og vi har vært der for hverandre i vanskelige situasjoner der begge har hatt det tøft. Hun har også hatt noe familieproblemer tidligere, og da har jeg hjulpet henne masse med det, fordi jeg er glad i henne og vil at hun skal ha det bra. Nå skjer det mye i livet mitt og jeg skulle ønske jeg kunne snakke med henne om det som er litt vanskelig.

Dette blir nærmest som en kjærlighetssorg for meg. Det gjør så uendelig vondt å skulle miste en god venn. Jeg har vel følt det komme, helt fra første gangen hun begynte å komme med unnskyldninger. Forøvrig har hun blitt veldig god venninne med en tidligere venn av meg (vi var bestevenner et par år som barn), så jeg lurer på om det kanskje kan være en sammenheng. Når jeg tenker på det, så hadde hun faktisk en bestevenninne hun var masse med da jeg ble kjent med henne. Når vi ble veldig gode venner, kuttet hun liksom kontakten med forrige venn (det er noe jeg har tenkt på først i ettertid), egentlig uten noen spesiell grunn. Så kanskje det er slik hun gjør det, jeg vet ikke.

Jeg er opptatt av å være der for vennene mine og pleie vennskap, som jeg ser på som noe av det viktigste i livet. Jeg ser at jeg kanskje bare burde slutte helt å ta kontakt med henne. Samtidig føles det så uendelig vondt og trist å skulle legge ballen død. Jeg vil jo bare at vi ikke skal miste kontakten helt. Jeg vil bare beholde en av mine gjenværende venner fra barneskolen.

Anonymkode: 4a550...0a3

Når du konstant prøver å finne på ting med henne og mener at du prøver hele tiden å være der for vennene osv. så tenker jeg at du er veldig intens. Jeg tror hun prøver å fase deg ut, dessverre. 

Anonymkode: 4cd6d...730

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Når du konstant prøver å finne på ting med henne og mener at du prøver hele tiden å være der for vennene osv. så tenker jeg at du er veldig intens. Jeg tror hun prøver å fase deg ut, dessverre. 

Anonymkode: 4cd6d...730

Jeg r ikke spesielt intens, nei, men når jeg skrev innlegget var jeg lei meg.

Jeg har forøvrig bestemt meg for å kutte henne ut, så trenger ikke flere svar.

Anonymkode: 4a550...0a3

[Gjest noe tilfeldig]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg r ikke spesielt intens, nei, men når jeg skrev innlegget var jeg lei meg.

Jeg har forøvrig bestemt meg for å kutte henne ut, så trenger ikke flere svar.

Anonymkode: 4a550...0a3

Det var trist å lese.. 

jeg kan identifisere meg med innlegget ditt, har både vært den som i enkelte tilfeller kuttet kontakt og i andre tilfeller ble kuttet..

Har du tenkt på å skrive et brev til henne eller gi henne en siste sjanse før du "kutter"..? 

Jeg synes det var veldig fint men samtidig trist dette som du skreiv med kjærlighetssorg. Samme som jeg også følte