Å Bli far utenfor forhold

[AnonymBruker]

Hei

For en tid tilbake havnet jeg i en helt sikkert klassisk, men likevel ugrei situasjon. Etter lang tid som single, møtte jeg ei dame via nettet, datet en måneds tid, hadde det ok, og selv om vi gikk til sengs et par ganger, var det lite kjemi og ingen forelskelse og vi ble enige om at dette føltes mer som et vennskap og at det rett og slett ikke var noe grunnlag for et forhold, og gikk hvert til vårt.

Åtte uker senere fikk jeg en telefon ut av det blå om at hun var gravid og at barnet vart mitt. Hun var oppløst i tårer, jeg var i sjokk, og vi bestemte oss for å beholde barnet og prøve å få forholdet til å fungere for barnets skyld, for siden hun var gravid følte vi at det jo måtte forandre alt og at vi ville utvikle følelser for hverandre. Det ble vanskelig, nesten som å skulle være med i "gift ved første blikk", fordi vi var som natt og dag og hadde så godt som ingenting til felles. Jeg følte meg miserabel og da det ble snakk om at vi skulle flytte sammen etter bare tre måneder, følte jeg at det ikke gikk lenger og at dette kom til å bli et ulykkelig liv og at det før eller senere kom til å gå galt på et enda verre tidspunkt. 

Mor, som jeg heller aldri tror følte så mye for meg, man merker når noen liker en, tok dette svært ille opp og var meget sint på meg resten av svangerskapet, sikkert fordi at jeg hadde sviktet hele det svært risikable prosjektet.

Nå er barnet født, og det har vært noen sterke møter med en nydelig liten baby, men jeg bare får lov av mor til å se barnet en gang i uka. Det er kanskje naturlig når barnet bare er et par måneder gammel, men selv om tonen mellom oss virker å være bra, avviser hun kontant at jeg skal få se barnet mer enn en time i uka, og at dette kommer til å forandre seg. Hun sier at hun føler et sterkt ubehag av å ha meg på besøk og ting som at hun ikke vil at barnet skal kalle meg pappa. Jeg ser på meg selv som en både følsom og snill person som har enorm omsorg for barnet, og jeg vil gjerne få lov til å være pappa, men avvises med sinne og bitterhet. Jeg har hele tiden stilt opp og vendt det andre kinnet til fornærmelser og føler at jeg ikke har sagt et ondt ord, og det føles sårende å hele tiden skulle godta.

Har noen mødre/fedre vært i samme situasjon og kan forklare meg litt hvorfor en nybakt mor er så avvisende i en slik situasjon. Er det naturlig for beskytte seg selv og barnet? Som besøksfar, er en time i uka normalt og kan mor nekte meg å besøke barnet siden jeg ikke har foreldreretten? Jeg er juridisk far til barnet og betaler bidrag.

Det ble en lang og litt løpende post, men det hadde vært veldig ok hvis noen som har samme erfaring hadde tatt seg tid til å svare en litt fortvilet og forvirret nybakt far som ikke får lov til å være det.

Anonymkode: 68aa3...a1a

[AnonymBruker]

Ikke mas på henne, still opp og avlast henne så godt det går, så vil hun nok etterhvert få behov for å gjøre ting på egenhånd uten babyen.Ta det gradvis, det å havne i en konflikt så tidlig gavner ingen.

Anonymkode: 478e4...36d

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke mas på henne, still opp og avlast henne så godt det går, så vil hun nok etterhvert få behov for å gjøre ting på egenhånd uten babyen.Ta det gradvis, det å havne i en konflikt så tidlig gavner ingen.

Anonymkode: 478e4...36d

... Hvaforno. Ikke mase? Han har da like stor rett til å være med barnet sitt som mammaen vel??? Ts: jeg aner ikke hva rettighetene dine er når barnet er såpass lite, men jeg hadde soleklart tatt kontakt med Familievernkontoret og fått råd fra de. Moren har ikke rett til å nekte deg å være pappa, som det virker som hun forsøker på, da hun ikke vil barnet skal kalle deg det når det blir eldre. Gjør deg selv opplyst, ikke gi deg! 

 

Jeg og faren til min sønn gikk i fra hverandre før fødselen, etter seks år. Det var ikke et fint brudd, for å si det sånn. Utroskap kom frem, og det krevde ærlig mye fra meg å innkludere han. Men (!) aldri kunne jeg ha ekskludert han. Når man velger å få et barn må man sette eget sinne og følelser til side, og faktisk tenke på hva som er best for barnet.

 

Det var tøft for meg å ha eksen rundt meg såpass ofte, det skal jeg ikke legge skjul på, og det føltes ganske så rart i starten når sønnen vår var i nyfødtfasen. Det følger jo med amming og pupper i luften både titt og ofte, og det var ikke bare én pinlig stillhet da det var tid for détog han var på besøk 😉 Så jeg kan skjønne hvorfor hun setter tidspunkt når barnet er så lite - men vet du hva, i mine øyner må hun bare jobbe seg over den kneika. Det er FELLES barn, og sånn er det.

 

Så gi ikke opp, kjære deg. Det er viktig at baby får tidmed far også, hvor enn så liten han/hun er. For plutselig kommer småbarnsfasen, og da blir alt så mye lettere når du kjenner barnet og barnet kjenner deg - og ammingen er ferdig og du kan få ha barnet uten mor til stede. Når jeg og faren til min sønn klarte det, så er det jammen håp for alle. Nå er sønnen min fem år, og er i dette øyeblikk på ferie med sin far 😊 Det ordner seg, bare ikke lahenne tråkke deg så over at du får lyst å gi opp! 

Anonymkode: e238a...db2

[Nuith]

Barnet er bare noen uker gammelt? Da er mor stappfull av hormoner, jeg gråt hver gang jeg åpnet en avis på den tiden. I tillegg har hun ønsket - og dere har forsøkt - å være en familie, og du avviste henne. Ikke rart at kombinasjonen er tung å takle.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

... Hvaforno. Ikke mase? Han har da like stor rett til å være med barnet sitt som mammaen vel??? Ts: jeg aner ikke hva rettighetene dine er når barnet er såpass lite, men jeg hadde soleklart tatt kontakt med Familievernkontoret og fått råd fra de. Moren har ikke rett til å nekte deg å være pappa, som det virker som hun forsøker på, da hun ikke vil barnet skal kalle deg det når det blir eldre. Gjør deg selv opplyst, ikke gi deg! 

 

Jeg og faren til min sønn gikk i fra hverandre før fødselen, etter seks år. Det var ikke et fint brudd, for å si det sånn. Utroskap kom frem, og det krevde ærlig mye fra meg å innkludere han. Men (!) aldri kunne jeg ha ekskludert han. Når man velger å få et barn må man sette eget sinne og følelser til side, og faktisk tenke på hva som er best for barnet.

 

Det var tøft for meg å ha eksen rundt meg såpass ofte, det skal jeg ikke legge skjul på, og det føltes ganske så rart i starten når sønnen vår var i nyfødtfasen. Det følger jo med amming og pupper i luften både titt og ofte, og det var ikke bare én pinlig stillhet da det var tid for détog han var på besøk 😉 Så jeg kan skjønne hvorfor hun setter tidspunkt når barnet er så lite - men vet du hva, i mine øyner må hun bare jobbe seg over den kneika. Det er FELLES barn, og sånn er det.

 

Så gi ikke opp, kjære deg. Det er viktig at baby får tidmed far også, hvor enn så liten han/hun er. For plutselig kommer småbarnsfasen, og da blir alt så mye lettere når du kjenner barnet og barnet kjenner deg - og ammingen er ferdig og du kan få ha barnet uten mor til stede. Når jeg og faren til min sønn klarte det, så er det jammen håp for alle. Nå er sønnen min fem år, og er i dette øyeblikk på ferie med sin far 😊 Det ordner seg, bare ikke lahenne tråkke deg så over at du får lyst å gi opp! 

Anonymkode: e238a...db2

Jeg er helt enig at far skal kunne få lov til å vise omsorg og stille opp for sitt barn like mye som mor. Men du kan ikke sammenligne det forholdet du hadde med din eks med som er beskrevet her. Og det TS går igjennom, de kjenner hverandre knapt. 

Det viktigste for barnet når det er så lite er mor. Diskutere i vei, men amming osv er det viktigste for barnet nå. Det å skulle starte en krig med mor om hvem som har rett er ikke tida. Det jeg ville gjort er å gjøre det beste av situasjonen. Ta med en bolle til mor når du kommer på besøk. Spør hvordan hun har det. Vis heller omsorg for begge heller enn å få mor på den gale siden. 

Det å få barn er tøft, og ekstra tungt når det starter slikt som her. Hvis mor er ekstra nedstemt så kan hun også ha fødselsdepresjon, og da må man hvert fall være på vakt. Det at ungen ikke skulle kalle deg pappa høres helt merkelig ut. Det er ikke noe hun kan bestemme likevel. Det er opp til barnet. 

MEN når det er sagt så skal selvfølgelig far få mer anvar og omsorg etterhvert som barnet vokser. Og det at far ikke er sammen med barnet hele tiden betyr ikke at de kan knytte masse kontakt senere. 

Jeg tenker ha tålmodighet, og stå på kravet når du og mor blir mer likestilt. For man kan ikke si at dere er det nå dessverre. Du har rettigheter som far.  Nå setter mor all tid og energi i babyen, og når hun slipper mer taket så er det større sjanse for at du kan avlaste mer. 

Anonymkode: 84beb...b3d

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

... Hvaforno. Ikke mase? Han har da like stor rett til å være med barnet sitt som mammaen vel??? Ts: jeg aner ikke hva rettighetene dine er når barnet er såpass lite, men jeg hadde soleklart tatt kontakt med Familievernkontoret og fått råd fra de. Moren har ikke rett til å nekte deg å være pappa, som det virker som hun forsøker på, da hun ikke vil barnet skal kalle deg det når det blir eldre. Gjør deg selv opplyst, ikke gi deg! 

 

Jeg og faren til min sønn gikk i fra hverandre før fødselen, etter seks år. Det var ikke et fint brudd, for å si det sånn. Utroskap kom frem, og det krevde ærlig mye fra meg å innkludere han. Men (!) aldri kunne jeg ha ekskludert han. Når man velger å få et barn må man sette eget sinne og følelser til side, og faktisk tenke på hva som er best for barnet.

 

Det var tøft for meg å ha eksen rundt meg såpass ofte, det skal jeg ikke legge skjul på, og det føltes ganske så rart i starten når sønnen vår var i nyfødtfasen. Det følger jo med amming og pupper i luften både titt og ofte, og det var ikke bare én pinlig stillhet da det var tid for détog han var på besøk 😉 Så jeg kan skjønne hvorfor hun setter tidspunkt når barnet er så lite - men vet du hva, i mine øyner må hun bare jobbe seg over den kneika. Det er FELLES barn, og sånn er det.

 

Så gi ikke opp, kjære deg. Det er viktig at baby får tidmed far også, hvor enn så liten han/hun er. For plutselig kommer småbarnsfasen, og da blir alt så mye lettere når du kjenner barnet og barnet kjenner deg - og ammingen er ferdig og du kan få ha barnet uten mor til stede. Når jeg og faren til min sønn klarte det, så er det jammen håp for alle. Nå er sønnen min fem år, og er i dette øyeblikk på ferie med sin far 😊 Det ordner seg, bare ikke lahenne tråkke deg så over at du får lyst å gi opp! 

Anonymkode: e238a...db2

Gratulerer, der fikk du fram hvor fantastisk og raus du selv er. Poenget her er jo at denne moren ikke er akkurat der akkurat nå, og da tror jeg tålmodighet framfor konflikt er tingen. Ettervert vil hennes sårede følelser avta, og far vil kunne få større plass i barnets liv. Når barnet er så lite, er omsorg for mor også omsorg for barnet. Ikke heng deg opp i hva hun sier, bare vær tilstede. (Og niglo på at mor ammer tror jeg heller ikke er en god ide, nei). 

Anonymkode: 478e4...36d

[Biloba]

Du må få til en samværsavtale på familievernkontoret. 1 time i uken er lite. Et barn på 2 mnd vil ikke huske deg fra gang til gang. Hun viser heller ikke evne til å sette barnets behov først når hun uttaler seg om fremtiden, og dere trenger en nøytral tredjepart til å veilede. Et så lite barn bør ha samvær med mor tilstede eller lett tilgjengelig. Det vil derfor være krevende for mor om hun har sterke negative følelser for deg. Det bør du ha forståelse for, men ikke godta at barnet deres blir fratatt retten til å bli godt kjent med far.

[AnonymBruker]

Tusen takk, det var overveldende med så mange gode svar. Å tone ned konflikten er nok veien å gå. Det å få et barn skal være en glede, og det føles helt forferdelig å bli fylt med angst, fordi du blir redd for at morens negative følelser for deg skal hindre deg i å få kontakt med ditt eget barn. Det er vel visse lover og regler her i landet som regulerer det, og familievernkontoret var et godt tips.

Anonymkode: 68aa3...a1a

[AnonymBruker]

"Du, den ungen er 50% min og jeg er barnets far uansett om du liker det eller ikke. Enten så må vi to sette våre konflikter til siden å bli enige oss i mellom, eller så må vi ta dette igjennom advokat. Barnet har rett til forhold med begge sine foreldre. Sånn er det, og på den ene eller andre måten sånn vil det bli. Utfallet blir det samme. Hvilken vei vil du ta?" 

Anonymkode: 8f770...ea7

[AnonymBruker]

Kontakt familievernkontoret og be om å få en mann som terapeut, det er mitt råd. Ta en time alene først.

Anonymkode: fded9...7a9

[Atea]

Huff. Men gratulerer som nybakt pappa!

Hun er i ammetåka, full av hormoner, og du ville ikke ha et forhold videre, noe jeg forstår utfra det du har skrevet. Hun føler seg avvist og har ikke fått sjansen til å bli kjent med deg? Derfor kan hun frykte at hun må forholde seg til deg som en mann hun ikke kjenner, som skal ta del i barnets liv.

I tillegg er det stress, nattevåk og man er sliten som nybakt mor. Gi dette litt tid. Jeg reagerer bare mest på at du ikke kan få lov å kalle deg pappa, hvilken ideer har hun i hodet, prøver hun å presse deg inn i et forhold? Ekteskap, hele pakka...

Er det et nederlag for henne å bli singel mor? Bryr hun seg mye om hva familie og venner mener? Er hun f.eks. fra en religiøs familie, fra et såkalt "pyntet hjem"?

Ingen av oss kjenner henne, og hennes historie. Har ingen i min bekjentskapskrets med lignende erfaring, men ei ble mor som tenåring, han var også tenåring og hun avviste all kontakt i mange år. Om han presset henne til sex vet jeg ikke. En venn på over tretti år, møtte meg som var alenemor og ville gjerne bruke meg som fødemaskin for å føre sine /våre? gener videre. Senere fant han seg en dame som hadde samme mål, klokka hennes tikket. De inngikk et "romantisk" venneforhold og fikk barn etter ett år eller to. Samarbeidet fungerte også etter at det viste seg at de ikke passet sammen i et parforhold.

Vet ikke hva jeg skal si, men for henne er det unntakstilstand med en to mnd. baby. Jeg vet at du også har følelser, og håper hun gir mer rom for deg etterhvert. Noe fast samvær i helgene kan du glemme til barnet er cirka to år, det vil si hvis mor ikke lar deg ha mer kontakt enn en time i uka. For henne kan det føles som å få en fremmed inn i sitt hjem. Men, akkurat nå synes jeg du skal roe ned tingene og la mor være litt "sjef". Hvis hun ikke endrer seg når barnet blir større, kan du poste en ny tråd. Du vil bli kjent med barnet også om du bare ser han/henne en gang i uka, men jeg forstår at du ønsker litt mer tid sammen. Det vet vi som er besteforeldre, man blir kjent, og etterhvert vil foreldrene ønske (og nesten kreve) at man har mer kontakt og stiller opp.

Hva avtalte dere? 50/50 - 40/60? Eller helgesamvær? Eller var det enten samboerskap ellers får du knapt se barnet, og barnet skal ikke vite av deg? Var jeg deg, ville jeg kontaktet helsesøster, kan være hun har svangerskapsdepresjon, det er ganske vanlig, og da ser man svart på det meste (på deg i farsrollen f.eks.)

Jeg ville også tilbydd meg å støvsuge, handle inn mat og sånne praktiske ting som kan avlaste henne nå, ikke bare ha fokus på å få se babyen deres.

 

Endret 2. august 2017 av Atea

[Simbyxor]

Ja. Hun beskytter babyen. Skjønner henne godt, det er noe annet når far bor sammen med mor, at han da ser barnet mer og avlaster mor mer. Men dere har ikke noe forhold, hun er ikke trygg på deg, og synes kanskje hun presser seg når hun gir deg 1 dag i uka.

Trøst deg med at babyen ikke vet hvem du er, uansett, enda. Når ungen blir 1 år kan du kreve mer samvær, mener jeg.

[AnonymBruker]

Kondomer hadde gjort livet så mye enklere for ts.

Anonymkode: 76f16...713

[AnonymBruker]

Jeg hadde faktisk ikke forsøkt å presse fram mer samvær nå så tidlig. Mor er full av hormoner og beskyttelsesinnstinkt og denne tiden handler faktisk (mest) om mor og barn. Jeg tror en mye lurere fremgangsmåte er om du forsøker å vise at du kan være en ressurs for henne, f. eks. ved å dukke opp på døra med hjemmelaget mat og gå igjen med en gang (altså ikke press deg på), spør om hun behøver noe på butikken og tilby deg å gå og handle for henne. Fortell at dersom hun behøver en time eller to på øyet en gang så kan du gjerne trille en tur med babyen. Har hun lyst til å treffe venninner alene en gang så må hun ikke nøle med å spørre deg om å passe babyen en liten stund osv. Dersom du virkelig vil slå på stortromma kan du spørre om du skal sette på en klesvask med babytøy (vær obs på eventuell ull og lignende slik at det ikke går i stykker!), støvsuge eller kanskje dra over gulvet med en vaskefille. Nå mener jeg ikke at du skal bli mors hushjelp, men at du skal vise at du er der for å bidra og at du kan være en ressurs dersom hun lar deg være det. Spør om det er noe babyen behøver (klær? Vippestol?) Du betaler bidrag, men det er lett billigere å kjøpe inn litt babyutstyr og komme på godfot med mor enn å bruke penger på en advokat for å kjempe frem din rett. 

Forsøk å unngå at mor går i "vranglås" og forsøk heller å vise at du kan være til hjelp. Da mannen min og jeg fikk barn skulle jeg så gjerne ønske at noen dukket opp med hjemmelaget mat på døra, men ingen gjorde det på tross av at vi hadde fortalt nærmeste familie at dette var et ønske før babyen ble født. Selv orket vi knapt å lage mat den første tiden. Ha alltid med deg noe når du kommer på besøk (smurte baguetter, skolebrød osv) og gjør det klart at du er her for å gjøre hennes og babyens liv enklere, ikke for å medføre merarbeid. 

Lykke til! 

Anonymkode: c1a13...337

[Atea]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde faktisk ikke forsøkt å presse fram mer samvær nå så tidlig. Mor er full av hormoner og beskyttelsesinnstinkt og denne tiden handler faktisk (mest) om mor og barn. Jeg tror en mye lurere fremgangsmåte er om du forsøker å vise at du kan være en ressurs for henne, f. eks. ved å dukke opp på døra med hjemmelaget mat og gå igjen med en gang (altså ikke press deg på), spør om hun behøver noe på butikken og tilby deg å gå og handle for henne. Fortell at dersom hun behøver en time eller to på øyet en gang så kan du gjerne trille en tur med babyen. Har hun lyst til å treffe venninner alene en gang så må hun ikke nøle med å spørre deg om å passe babyen en liten stund osv. Dersom du virkelig vil slå på stortromma kan du spørre om du skal sette på en klesvask med babytøy (vær obs på eventuell ull og lignende slik at det ikke går i stykker!), støvsuge eller kanskje dra over gulvet med en vaskefille. Nå mener jeg ikke at du skal bli mors hushjelp, men at du skal vise at du er der for å bidra og at du kan være en ressurs dersom hun lar deg være det. Spør om det er noe babyen behøver (klær? Vippestol?) Du betaler bidrag, men det er lett billigere å kjøpe inn litt babyutstyr og komme på godfot med mor enn å bruke penger på en advokat for å kjempe frem din rett. 

Forsøk å unngå at mor går i "vranglås" og forsøk heller å vise at du kan være til hjelp. Da mannen min og jeg fikk barn skulle jeg så gjerne ønske at noen dukket opp med hjemmelaget mat på døra, men ingen gjorde det på tross av at vi hadde fortalt nærmeste familie at dette var et ønske før babyen ble født. Selv orket vi knapt å lage mat den første tiden. Ha alltid med deg noe når du kommer på besøk (smurte baguetter, skolebrød osv) og gjør det klart at du er her for å gjøre hennes og babyens liv enklere, ikke for å medføre merarbeid. 

Lykke til! 

Anonymkode: c1a13...337

Enig i mye, men ikke det jeg har boldet. Grunnen er at hun allerede føler seg overkjørt, virker det som, og han kan virke som en stalker hvis han bare kommer med litt mat.... Og jeg kan fortelle om da jeg fikk barn. Jeg kunne knapt være borte en time, det tok flere uker, og instinktivt reagerte jeg med uro, selv med trygge omsorgspersoner som kjente barnet. Jeg "måtte" ut for å kjøpe noen julegaver. Så å trille tur med barnet er ikke noen god ide akkurat nå. Man blir som en tiger. Det kan jeg love.

Klesvasken klarer hun fint, men han kan spørre om det er ferdigvask i maskinen og tilby seg å henge de opp, eller bare gjøre det. Vi vet ikke om han kan sortere klær, jeg er ikke dømmende, for noen av mine ekser har havnet med mange rosa strømper...

Enig i at han kan bidra med mer enn bidraget. Men det må hans økonomi bestemme, men det vil sikkert mor sette pris på, men tror ikke jeg selv ville tenkt på det. Det er noe som kommer når barna blir større, da blir også utgiftene større.

Ikke ha med deg mat når du kommer på besøk hvis du ikke har spurt på forhånd. Spør først, hun ammer sannsynligvis og det er mye man "kan og ikke kan spise".  Skolebrød hadde jeg begynt å le av, når man ammer bør man spise sunt, i alle fall om man ønsker å gå ned til normalvekten sin igjen.

Nå virker jeg negativ. Det er ikke meningen.

Men tror aldri menn helt til fulle kan forstå hvordan hormonene påvirker oss kvinner. Selv om dere prøver og får det til ved hjelp av at vi forklarer litt. La oss sammenligne med å være kåt, skikkelig tent. Til å bli helt motsatt - premenstruell og at man ikke takler at noen tar på en, dagen før mensen kommer selv om det er han /hun du elsker. La meg være i fred, jeg hater deg hvis du rører meg, jeg hater deg i alle fall da. Så blir man mamma, for første gang, og blir en tiger, beskyttende. Hvis den usikre pappaen da kommer med skolebrød, vil bare avstanden øke.

Vi kvinner er noen rare skapninger, vi begynner f.eks. å mensturere på samme tid hvis vi tilbringer mye tid sammen. Kanskje det fra naturens side er sånn, hvis ikke ville det være vanskelig å ha langvarige vennskap til andre damer.

Spør om det er noe du kan lage, eller tilby å bestille en pizza.