Åpenhet om psykiske lidelser

[AnonymBruker]

Dessverre er psykiske lidelser fortsatt et tema mange kvier seg for å åpne seg om, og det med god grunn. Samfunnet i 2017 har helt klart blitt et mer åpent sted generelt, med mer aksept for temaer som tidligere har vært svært tabubelagt og lukket. På tross av dette, har vi fortsatt en ganske lang vei å gå. Sliter du med en somatisk sykdom, møter folk deg med hjertevarme og omtanke. En soleklar selvfølge.

Sliter du derimot med ditt indre følelsesliv, som ikke direkte kan relateres til en det som synes utenpå, blir du fortsatt møtt med fordommer, kunnskapsløshet og forakt blant flere grupper i vårt moderne samfunn. Mange tror at det er så lett å komme seg opp fra den mørke bølgedalen som herjer med en selv. Slik er det faktisk ikke.

Bare tenk sånn, bare føl det slik. Dette er helt vanlige fraser som flere presterer å lire av seg. De fleste som har slitt over lengre tid, har trolig endevendt de fleste slike aspekter for lenge siden. Bedre blir det ikke av at folk stadig velger å trekke seg unna, legge deg for hat eller anser deg som et umenneske. Det er med andre ord ganske mye man kan lære om temaet psykiske lidelser.

Er det rart at folk ikke åpner seg, når man ser hvor fæle mange kan være?

Hvis du selv har vært åpen om dine psykiske lidelser, vil jeg gjerne at du deler dine erfaringer. Gode som dårlige.

Anonymkode: 4268b...126

[AnonymBruker]

Geneelt er det lite kunnskap som gjør at jeg ikke er særlig åpen om mine problemer. Folk er faktisk ufattelig uvitende om hva ulike diagnoser innebærer. Da snakker jeg om å ha generell og temmelig overfladisk kunnskap, ikke noe mer enn det.

Ei venninne maste litt om hva slags sovepiller jeg tar etter at jeg nevnte det for henne. Da jeg forklarte at det er en medisin som i utgangspunktet brukes i langt større doser mot schizofreni, en type antipsykotika, trodde hun at jeg jevnlig hadde psykoser. 

Anonymkode: 1eef8...23f

[AnonymBruker]

Har merket noe her inne også. Er man deprimert så får man så mye støtte, har man en tyngre psykisk lidelse derimot, ødelegger man visst livet til folk og burde vært låst inn...

Anonymkode: 0cd61...afd

[AnonymBruker]

Enig i at det er mye uvitenhet blant folk. Jeg har vært/er til utredning på DPS og når jeg fikk spørsmål om jeg hadde visse symptomer visste jeg ofte hvilken diagnose det ble siktet til. Jeg har lest mye om det, og jeg har opplevd mye selv. Synes det er viktig å vite

Anonymkode: e7442...ce1

[AnonymBruker]

Jeg var i åpen med venner og familie. Men noen av vennene mine var viste seg å være plaprebøtter som distribuerte informasjonene fritt dramatisert videre, der en fjær ble til relativt mange høns..Jeg ble uthengt som sprøytegal, for gud og hver mann, uten å noensinne ha vært i nærheten av å miste noen virkelighetsoppfatning eller gjort noe ekstremt egentlig. Folk gjorde helt jævlige ting mot meg pga av det fordi jeg "var jo gal". 

Anonymkode: 4d453...576

[AnonymBruker]

Jeg er, og har vært, ganske åpen om min psykiske sykdom. Jeg er ressurssterk, intelligent og kan prate for meg, og jeg synes det er viktig å vise at selv om man har gode egenskaper og virker frisk i mange settinger, betyr ikke det at man ikke kan ha det vanskelig med seg selv. Jeg har vært innlagt på psykiatrisk mange ganger, så i perioder fungerer jeg ikke. Noen ganger har jeg det derimot veldig bra, og klarer både å være sosial og engasjert i ulike aktiviteter. Synes det er viktig å vise at man kan være syk selv om man ikke alltid ser sånn ut.

Anonymkode: 578f0...59c

[AnonymBruker]

Synes det burde være ett skolefag, for det er flere og flere unge som sliter psykisk. Og de fleste unge, vet jo ikke nok om psykisk sykdom.

Jeg går på DPS, får behandling for depresjon, traumer og spiseforstyrrelse. Men det er ikke så mange som vet dette. Og utad, virker nok jeg som hun blide, positive, sterke, som klarer alt. Og da er det ikke så lett å vise seg sårbar. De jeg har fortalt det til og, virker ut som at de ikke tar det seriøst. Siden jeg utad er blid og positiv. Men de gangene jeg er ute, og er sosial, så vil jeg jo ha det koselig, jeg vil være blid og positivt, prate om alt som er gøy. Det er ikke da, jeg vil prate om hvor deprimert jeg er, eller traumene mine. Og på mine dårlige dager, går jeg ikke ut.

Anonymkode: aaf0b...265

[AnonymBruker]

At folk flest har så mye "hjertevarme og omtanke" for somatisk sykdom, er bare tull. En annen feiltenkning som jeg ofte ser er ideen om at enten har man psykisk sykdom, og forstår alt, eller så har man det ikke, og forstår ingenting. Men i virkeligheten er psykisk lidelse noe de aller fleste vil oppleve i forskjellig grad, til forskjellige tider i livet. Det er mange som har opplevd psykisk lidelse, og som har bevegd seg videre, de har ikke nødvendigvis mer forståelse de heller. 

Anonymkode: 2540b...b01

[AnonymBruker]

synes ikke jeg leser om noe annet enn folk som står frem med tilstanden sin, føler meg veldig satt utenfor med bare vanlige fysiske plager

Anonymkode: b91e1...cff

[AnonymBruker]

Jeg har ptsd, borderline personlighetsforstyrrelse og litt andre ting og jeg har blitt så drittlei å skamme meg at jeg skrev om det på facebook. Sikkert screenshots i den der TMI fra facebook tråden, eller noe, for så ærlig var det. Jeg gidder ikke at bygda skal gå og gjette på hva jeg har, de kan heller få fakta, for jeg har det enten jeg skjuler det eller ikke.

Anonymkode: 7de6e...b31

[Hurepoix]

Jeg vil TVINGE de flinke unge pikene som uteksamineres fra psykologistudiene til å anerkjenne at Freud, Jung og Erik Erikson fortsatt har rett! Kanskje jeg har problemer med kvinner og er bifil fordi teoriene deres stemmer: Min mor var dominerende, jeg var overvektig og noe sykelig som barn, jeg fikk innprenta en nevrotisk borgerlig moral, utviklet angst for fascistiske elementet i fotball og annen idrett, jeg hadde kjønns-atypiske interesser, klasseskillene representerte tabuer og jeg ble så skremt av kjønnsforskjellene at jeg fantaserte i småskolen om at guttene i klassen kunne voldta venninnene mine. Jeg vil psykoanalyseres som et interessant kasus på et ærverdig sinnssykehus, men i stedet bruker man bare ressurser på den simple barnemorderen Breivik (OK, det var ganske interessante saker i barndommen hans også), for ikke å snakke om gemene misbrukere av ulike slag, utro banditter med samlivsproblemer og ren pøbel med utageringsproblemer!

[AnonymBruker]

Freud og Jung delte ganske fort veier. Av innlysende grunner; Freud mener behandleren skal se ovenfra og ned på pasienten, Jung mener det er en reise en må ta sammen, som likeverdige, skal en virkelig klare å hjelpe pasienten. Det betyr at teoriene deres skilte seg ad ganske kraftig etter hvert også.

For øvrig har Freud motsagt seg selv i gutten i ilden. Hvorfor våknet faren? Var det guttens ekstreme repressive seksuelle trang som gjorde at han ble var noe? Hadde han selv seksuelle drømmer om gutten? Nei, det var noe ganske annet som gjorde at han våknet. Altså var ikke alt underbygget av en underliggende seksuell trang.

Jung var en langt mer fornuftig mann.

Anonymkode: cd252...544

[Gjest Parkeringsvakt]

2 minutter siden, Hurepoix skrev:

Jeg vil TVINGE de flinke unge pikene som uteksamineres fra psykologistudiene til å anerkjenne at Freud, Jung og Erik Erikson fortsatt har rett! Kanskje jeg har problemer med kvinner og er bifil fordi teoriene deres stemmer: Min mor var dominerende, jeg var overvektig og noe sykelig som barn, jeg fikk innprenta en nevrotisk borgerlig moral, utviklet angst for fascistiske elementet i fotball og annen idrett, jeg hadde kjønns-atypiske interesser, klasseskillene representerte tabuer og jeg ble så skremt av kjønnsforskjellene at jeg fantaserte i småskolen om at guttene i klassen kunne voldta venninnene mine. Jeg vil psykoanalyseres som et interessant kasus på et ærverdig sinnssykehus, men i stedet bruker man bare ressurser på den simple barnemorderen Breivik (OK, det var ganske interessante saker i barndommen hans også), for ikke å snakke om gemene misbrukere av ulike slag, utro banditter med samlivsproblemer og ren pøbel med utageringsproblemer!

Har du lest psykologiteori og historie etter freud, jung og erikson?

Uansett så er vel dette et behov for å bli opplevd som interessant og annerledes, med en underliggende irritasjon av at slemme/ dårlige mennesker får så stor plass mens mennesker som kunne bidratt til samfunnet blir tråkket på og/ eller ignorert

[Hurepoix]

18 minutter siden, Parkeringsvakt skrev:

Har du lest psykologiteori og historie etter freud, jung og erikson?

Bare Tore Langfeldt! Kjempeinteressant!

[Gjest NotNaomi]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ptsd, borderline personlighetsforstyrrelse og litt andre ting og jeg har blitt så drittlei å skamme meg at jeg skrev om det på facebook. Sikkert screenshots i den der TMI fra facebook tråden, eller noe, for så ærlig var det. Jeg gidder ikke at bygda skal gå og gjette på hva jeg har, de kan heller få fakta, for jeg har det enten jeg skjuler det eller ikke.

Anonymkode: 7de6e...b31

Hvordan reaksjoner fikk du da?

[Gjest Cathe.]

Godt innlegg! Jeg har nære relasjoner til noen som sliter med psykiske problemer og brenner derfor litt for at det skal bli enklere å prate om og ikke så stigmatisert. Føler de fleste blir stemplet som "gal" når de forteller at det er i psyken problemet ligger... 

Homofili har nå blitt et åpent samtaleemne, håper psykiske lidelser blir det neste.

[Gjest Jegskulleønskeat]

Jeg er selv syk og har mye forståelse for andre med psykiske plager. Det jeg dermed sliter med å forstå er mennesker som ikke forstår. Så helt forståelsesfull er jeg vel ikke. Da burde jeg vel ha forstått at folk ikke alltid forstår meg? Så forstår jeg vel ikke det. Eller jeg forstår, men jeg føler meg avvist. Da er jeg vel dramatisk? 

Endret 4. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[Drakan]

Pts sannsynligvis, traumer, depresjon, definitivt amnesia (husker enda ikke alle ting i oppveksten, men ting kommer saktens tilbake), angst, sosial angst, misanthroi og suicidal Har vært åpen om det, men opplevd at folk distanserer seg fra det. 
Folk hater å bli deprimert selv... ser også før meg at jeg ikke ser plagget ut, har vansker for å vise følelser, da jeg vokste opp med en maske. Følelsene mine fremsto veldig distansert frem til de overveldet meg. Så jeg prøver å være åpen for å vise hva å holde ting inni seg selv kan gjøre. 
Gikk rett til helvete for min del.