Være åpen om alvorlig psykisk lidelse?

[AnonymBruker]

Ok det har seg slik at jeg i en alder av 22 har fått invilget ung ufør. Har fra tidlig tenåra slitt en del psykisk; angst, ensomhet, depresjon og alltid så lenge jeg kan huske mistrivdes i skole og aldri funnet min plass der sosialt og slitt med å passe inn. Opplevd noen vonde hendelser, og mange i systemet skulle nok vært stilt til ansvar for hvordan de behandlet meg som mindreårig.

Men, i 15 års alder fikk jeg diagnosen asperger syndrom og var snakk om jeg skulle utredes for psykose, noe som ikke ble noe av dessverre og som førte til jeg gikk med ubehandlet psykose i over 2 år uten at noen reagerte, de forsto og jeg fikk diagnosen psykose i papirene mine men fikk aldri hjelp, aldri vært innlagt i hele mitt liv, aldri fått medisiner, kun litt sporadisk på BUP og senere DPS. I tillegg har jeg i helt nyere tid fått en ganske alvorlig angstdiagnose men heller ikke her fått noen medisiner men akkurat det plager meg ikke nevneverdig i dagliglivet for øvrig.

Så, med 3 diagnoser hvis man skal se det slik så føler jeg meg veldig dømt og stigmatisert i samfunnet generelt, spesielt da om jeg hadde vært åpen om det. For ingen i mitt nettverk vet om dette og jeg har holdt alt skjult. De fleste jeg kjenner nå har jeg fått inn i livet mitt etter jeg fikk diagnosene og de vet heller ingenting. De aller fleste tror enten at jeg har en utdannelse jeg skal bygge videre og jeg føler jeg nærmest lyver til de når de spør meg om noe og prøver å unngå tema, og resten av nettverket mitt tror jeg er jobbsøker og venter og maser etter jeg skal finne meg en jobb og tipser meg om ditt og datt. Jeg vet at ingen er sin diagnose men jeg tør rett og slett ikke være åpen om det pga tiligere total isolasjon, mobbing og mistrivsel i skolen, og lite venner. Så det å gå med en følelse av at om noen en dag finner ut av ting om meg som jeg ikke har fortalt om, den er vond. Vet at ingen har krav på å vite noe om en og man har ikke akkurat opplysningsplikt til vennene sine, men allikevel. Jeg vet at jeg fungerer såpass godt at ingen vil kunne gjette noe heller. 

Så det jeg spør dere om er hvordan dere ser på de som har diagnose men i variabel grad fungerer til det daglige og ikke minst hvordan ser dere på unge uføre? Er det noen dere kunne hatt i vennekretsen deres og vært nær venn med? Siden jeg vil jo ikke akkurat utsette meg for å begå sosialt selvmord og ende opp med å kun ha alvorlig psykisk syke til venner. Siden jeg fungerer såpass godt og opptrer normalt i de aller fleste situasjoner så ønsker jeg jo å ha venner og kontakter som er mest mulig oppegående og gjerne at de selv har jobb osv selv. Vil ikke ekskludere meg selv fra den gruppen i befolkningen. Hva tenker dere? 

 

 

Anonymkode: 9da2a...3ed

[AnonymBruker]

Åh, dette er vanskelig og du må selv finne ut hvordan du vil løse det. Men jeg kan fortelle deg hvordan jeg har løst min situasjon. Har fått PTSD etter et ekteskap med en voldelig mann. Jeg har fortalt dette til gode, nære venner. De kjenner meg og vet hvem jeg er. Føler ikke at de dømmer meg eller stigmatiserer meg.

Har valgt å ikke fortelle det til arbeidsgiver og kollegaer. Dette fordi jeg ikke vil at de skal se annerledes på meg. Også litt pga typen jobb jeg har, noen kunne kanskje syntes det var uheldig, eller tro at jeg handler annerledes pga det, 

Anonymkode: 89166...1ec

[AnonymBruker]

Tenker du har løst din situasjon smart der. En mulighet er selvsagt å fortelle det til noen ytterst få venner man anser som nære venner. Nå har det seg slik at jeg har ikke så mange venner og pga asperger sliter jeg en del med å forstå sosiale relasjoner og er nok en del av det mellommenneskelige jeg ikke får med meg. Pga egen generelle mistenksomhet overfor så og si alle så spørs det om jeg hadde våget å plukke ut et par stk som jeg anser som nære venner og jeg aner jo ikke hvor nære de anser meg som venn. Uff nei slikt er vanskelig for meg. Og dermed hadde jeg jo lagt hele min sosiale status og rykte i deres hender, for tenk om jeg tok feil og de fortalte ting videre eller ikke anså meg som en så god venn som jeg anser dem for. Ofte har det vært slik for meg at de jeg kjenner har jeg ansett som nærmere venner enn det har vist seg at de har ansett meg som.

TS

Anonymkode: 9da2a...3ed

[AnonymBruker]

Gud, så heldig du er! Gratulerer med uføretrygden!

Anonymkode: 2c6f4...a27

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gud, så heldig du er! Gratulerer med uføretrygden!

Anonymkode: 2c6f4...a27

Hva mener du med det? Ironi, eller har du slitt med å få uføretrygd selv syns jeg er heldig som har fått det igjennom? Det jeg kan si deg er at det er en prosess for alle som skal søke det og ingen får det uten en god grunn (eller flere) og ofte også en lang prosess det der. 

TS 

Anonymkode: 9da2a...3ed

[Gjest Raindrops]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gud, så heldig du er! Gratulerer med uføretrygden!

Anonymkode: 2c6f4...a27

For en merkelig ting å si.

Til TS: Jeg avskriver sjeldent venner på bakgrunn av deres psykiske helse, så lenge det ikke er faktorer som sliter meg fullstendig ut. Men det høres ikke slik ut med deg, og da tror jeg du møter mer forståelse enn du kanskje frykter. Og svarene du risikerer å få på Kvinneguiden vil heller ikke nødvendigvis gi et godt bilde av hvordan vennene dine vil reagere, her har folk en tendens til å være mindre forståelsesfulle enn de ville vært om de kjente deg og du stod rett foran dem og fortalte historien din. Det kan være greit å ha i bakhodet

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med det? Ironi, eller har du slitt med å få uføretrygd selv syns jeg er heldig som har fått det igjennom? Det jeg kan si deg er at det er en prosess for alle som skal søke det og ingen får det uten en god grunn (eller flere) og ofte også en lang prosess det der. 

TS 

Anonymkode: 9da2a...3ed

Alt jeg ønsker meg er uføretrygd, ja, så jeg syns du er megaheldig som får det i en alder av 22. 

Anonymkode: 2c6f4...a27

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alt jeg ønsker meg er uføretrygd, ja, så jeg syns du er megaheldig som får det i en alder av 22. 

Anonymkode: 2c6f4...a27

Hvorfor ønsker du å bli uføretrygdet?? Ingen ønsker det. Virkelig ikke. Du aner ikke hva du prater om en gang. 

Anonymkode: dbd06...9a7

[AnonymBruker]

Det å si det til nære venner og familie er en ting du kan gjøre. Det er ikke noe du må gjøre. Ingen har noe med å vite slik ting, men kan være fint om noen vet det. Slik at de kan forstå deg bedre. Finn et rolig sted å fortell det rett ut. At du har utfordringer som gjør det vanskelig å være i et normalt arbeidsliv. 

Du høres så oppgående ut at det kan være du har noe restarbeidseven (finner info om dette på nettet) så er mulighet for at du kan ha en liten prosent arbeid. Det er sunt å være aktivitet. Feks hvis du er glad i hunder kan du bli hundepasser. Gå tur med naboen sin hund. Noen spør hva du gjør på en fest. Si du er hundepasser. Så vil de kanskje spørre om det, så kan du forklare hva du gjør. Kanskje har noen morsomme historier knyttet til dette, og vips snakker du med mennesker uten å måtte brette ut at du er ufør eller fortelle om diagnosen din. Eller er du glad i å bake. Kan du kanskje bake kake til bursdager, bryllup osv. Nå vet jeg ikke hva du kan og ikke, men finn noe som passer for deg. Møter du folk snakk om dine aktiviteter og interesser. Det er derfor vennskap utvikler seg. Ikke pga diagnoser.

Hvis folk ikke forstår deg eller dømmer deg var de aldri en god venn i utgangspunktet. En god venn støtter selv om det kan være vanskelig.

Ditt arbeid/jobb nå er å finne andre meningsfyllte ting med livet ditt. Dessuten finnes det venne forum på nettet, og jeg vet det kan være for noen som sliter sosialt lettere å utvikle vennskap over nettet først. 

Dette er livet ditt nå, og du skal ikke skamme deg over det. 

Anonymkode: c4f71...5b3

[AnonymBruker]

Jeg ville sagt til nærmeste venner at jeg har asberger diagnose og sliter med angst og depresjom. Da blir du forstått mye bedre! 

Anonymkode: 85a44...03f

[AnonymBruker]

Jeg valgte å være åpen. Det er det mest idiotiske og minst gjennomtenkte valget jeg noensinne har tatt. Det er sosialt selvmord å være åpen om sånne ting for stigmatiseringen og fordommene til folk er helt ekstreme, men ikke bare det: en risikerer også at folk gjør helt jævlige ting mot en og dekker over det de har gjort med " men han/hun er jo psykisk syk vet du" der din versjon fremstilles som løgn eller at de rettferdiggjør jævlige ting de har gjort med at "han/hun er jo GAL uansett". En har også gjerne null mulighet til å forsvare seg eller stå opp for seg selv da andre gjerne er mer sosiale og mølla går bak ens rygg. Vern om deg selv. Mange folk er rasshøl og bruker bare info de har om folk til å være verre rasshøl.

Anonymkode: 65297...faf

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor ønsker du å bli uføretrygdet?? Ingen ønsker det. Virkelig ikke. Du aner ikke hva du prater om en gang. 

Anonymkode: dbd06...9a7

Jo, det er mange reelt syke mennesker som har en tøff kamp i arbeidslivet og med NAV som sterkt ønsker seg uføretrygd. Jeg tror de fleste uføretrygdede ikke synes det er en gullsituasjon, men de fleste synes vel det er bedre enn å gå flere år i mellomsonen før man får det innvilget. Mange som føler en lettelse når det endelig går gjennom. 

Det virker egentlig ikke som du vet hva du snakker om. Det er ikke slik at en person plutselig blir arbeidsufør når man havner på uføretrygd. Dette skjer gjerne når man allerede er i arbeid og må starte prosessen med utredning og byråkratiet med NAV. 

Anonymkode: 38b0f...f5e