Hvor for synes noen det er slitsomt med barn og andre ikke?

[AnonymBruker]

Noen er helt overveldet av hvordan livet har forandret seg og synes Det nesten bare er slit, mens andre koser seg og synes Det mer bare er hyggelig. Hva gjør eller tenker disse annerledes? Noen som har tanker eller erfaringer rundt dette?

Anonymkode: b2b00...d9b

[AnonymBruker]

Det tror jeg er rett og slett fordi vi er forskjellige. Noen er som skapt for å være foreldre. Jeg trodde jeg var en av disse før jeg fikk barn selv, for jeg var jo så flink og tålmodig med barn. Men det var før de plutselig var der 24/7...

Så er det andre ting igjen som andre synes er slitsomt som jeg ikke merker noe særlig til.

Anonymkode: 8b64a...9d4

[Gjest Mass]

Jeg tror det kommer an på hvilke behov forelderen har, hvor fokuset er og hvordan man tenker.

Viss man fokuserer på at det er et ork og slit, så blir det mest sannsynlig det. Gjør man det så må kanskje foreldrene vurdere å endre tankesettet og fokuset sitt for både barnet sin del og sin egen del. 

Endret 29. juli 2017 av Mass

[Gjest Magnifiq]

Unger er forskjellige. Noen er krevende, mens andre er selvgående. Og vi voksne er forskjellige, og blir slitne av forskjellige ting.

[Gjest C.Tramell]

Vi er nok bare forskjellige. Vi har hverken like forventninger eller samme energinivå, stressterskel og omstillingsevne. Så er jo barna forskjellige også. Noen får rolige og blide prakteksemplarer som sover natta gjennom fra de er babyer, mens andre sliter med nattesøvnen i årevis og blir slitne bare av det. Partneren og støtteapparatet rundt en kan også ha mye å si. Det sier seg selv at det er lettere å være foreldre hvis man samarbeider godt(og kanskje også har familie og venner som stiller opp og hjelper en) enn hvis den ene står alene med det meste av arbeid fordi partneren ikke bidrar.

[Gjest NotNaomi]

Tror som de andre her at vi bare er forskjellige som personlighetstyper. Jeg er veldig tålmodig og har mye energi. Det hjelper jo mye. Har alltid elsket barn og dyr,så ligger vel litt i naturen min.

Men! Alle foreldre blir slitne og bekymrer seg. Det er en del av å ha barn. :-)

[AnonymBruker]

Noen mennesker er veldig omsorgsfulle og har selv hatt omsorgsfulle foreldre som har gitt de trygghet og omsorg i barndommen. Noen sliter med stress eller har bagasje som gjør at de sliter med prøvelsen som er å ha barn. Noen har barn som er veldig krevende, andre har barn som elsker å sitte å pusle med egne ting.Noen har masse familie rundt seg som avlaster. Noen har bekymringer som gjør at de ikke greier å slappe av.

Det er helt utrolig hvor forskjellige vi er, og hvor forskjellige personlighetene til barna også er. 

Men selv om noen sier at "Nehei vi har det perfekt! Jeg trenger bare 4 timer søvn og jeg er kjempe opplagt og elsker livet mitt. " Så er ikke det nødvendigvis sannheten. Det er vanlig å ønske å fremstå på en viss måte.

Anonymkode: 9e5bc...02b

[AnonymBruker]

Jeg er en introvert type, min søster er ekstrovert. Ellers er vi ganske like. Hun fikk to barn med seks år mellom. Jeg fikk to barn med to år mellom. Hun har ganske rolige barn som trives med film og tegnesaker helt fra de kunne holde en fargestift. Mine er av typen som må skrapes ned av hustakene med jevne mellomrom. 

Men hun er tidvis mer sliten enn meg it fra det vi snakker om. 

Og jeg tror det er rett og slett fordi hun har en høyere standard på husarbeid enn jeg har, samt at min mann stiller opp og gjør minst 50% av alt, noen dager mer om jeg trenger å hente meg inn (og omvendt) mens hun har en mann som lar henne gjøre mesteparten av hus og barn alene. 

Hadde vi byttet mann, så hadde jeg stoppet etter det ene barnet og hun hade kanskje fått fire. 

Det er utrolig mye det kommer an på. Alt fra hva slags jobb man har og hva den jobben krever mentalt, til hva slags nettverk man har, hva slags partner man har, hva slags barn man har, hvor mange barn og hvor mange år mellom dem, samt hvilke hobbyer man har.

Hobbyer man må forsake vil gjøre at det føles ekstra slitsomt, for de fleste kobler av med hobbyen sin. En som elsker å lese og se film vil kunne fortsette med dette, en som trives med byferier og skiturer I alpinbakker, mekking og kjøring av veteranbil, jakt osv må trolig forsake interessene sine i store deler av tiden. Da blir barn en større omveltning for dem. 

Anonymkode: 0b2f3...3a1

[Myrthel]

Jeg tror de som er mest opptatt av "seg selv" og egentid synes det er mest slitsomt med barn. Disse foreldrene overlater barna så ofte de kan til andre (i tillegg til barnehage og SFO). De orker/gidder ikke å oppdra ungene - slik at ungene fort blir ekstra slitsomme. En ond sirkel.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke barn er veldig slitsomt, men jeg "later som" det er skikkelig slitsomt så jeg ikke blir sett rart på når temaet kommer opp. Hender jeg legger på litt ekstra også, når de andre klager på at de er slitne, så er jeg minst like sliten.

Jeg vil jo ikke virke helt rar heller.

Anonymkode: 8585b...9ea

[Gjest NotNaomi]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en introvert type, min søster er ekstrovert. Ellers er vi ganske like. Hun fikk to barn med seks år mellom. Jeg fikk to barn med to år mellom. Hun har ganske rolige barn som trives med film og tegnesaker helt fra de kunne holde en fargestift. Mine er av typen som må skrapes ned av hustakene med jevne mellomrom. 

Men hun er tidvis mer sliten enn meg it fra det vi snakker om. 

Og jeg tror det er rett og slett fordi hun har en høyere standard på husarbeid enn jeg har, samt at min mann stiller opp og gjør minst 50% av alt, noen dager mer om jeg trenger å hente meg inn (og omvendt) mens hun har en mann som lar henne gjøre mesteparten av hus og barn alene. 

Hadde vi byttet mann, så hadde jeg stoppet etter det ene barnet og hun hade kanskje fått fire. 

Det er utrolig mye det kommer an på. Alt fra hva slags jobb man har og hva den jobben krever mentalt, til hva slags nettverk man har, hva slags partner man har, hva slags barn man har, hvor mange barn og hvor mange år mellom dem, samt hvilke hobbyer man har.

Hobbyer man må forsake vil gjøre at det føles ekstra slitsomt, for de fleste kobler av med hobbyen sin. En som elsker å lese og se film vil kunne fortsette med dette, en som trives med byferier og skiturer I alpinbakker, mekking og kjøring av veteranbil, jakt osv må trolig forsake interessene sine i store deler av tiden. Da blir barn en større omveltning for dem. 

Anonymkode: 0b2f3...3a1

skrapes ned av hustakene? Haha.

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Myrthel skrev:

Jeg tror de som er mest opptatt av "seg selv" og egentid synes det er mest slitsomt med barn. Disse foreldrene overlater barna så ofte de kan til andre (i tillegg til barnehage og SFO). De orker/gidder ikke å oppdra ungene - slik at ungene fort blir ekstra slitsomme. En ond sirkel.

Signerer denne! 

De jeg kjenner som "klager" mest over hvor slitsomt det er med barn, er de som er mest opptatt av seg selv. 

Anonymkode: 7b8c5...69b

[Hoihoihoi]

Fordi vi er alle ulike. 

Foreldre er ulike og barn er ulike.

[AnonymBruker]

Kommer jo også ann på hvilke barn man får, noen er jo mye mer ufordrende enn andre. Noen foreldre samarbeider bra, mens noen overlater alt til mor.

Anonymkode: e0f9b...b39

[AnonymBruker]

9 minutter siden, NotNaomi skrev:

skrapes ned av hustakene? Haha.

Ja, sånn ca. Jeg har sånne Emil-Dennis gutter som mener vel, men som er nysgjerrige, modige og for kreative for sitt eget beste.

Men jeg tror det ikke bare kommer an på holdninger og hvor glad man er i barn,  men hvilket type liv man lever før man får barn. En hjemmekjær bokorm vil trolig merke mindre slitsom/stor omveltning av livet sitt enn en reiselysten jeger med agilitybikkje. 

Og ca tusen andre ting. Å si at de som blir mest slitne er de som prioriterer deg selv og egne interesser over barna og lar dem være ekstra lengre hos bhg og sfo tror jeg (og håper) er litt bomskudd. 

Anonymkode: 0b2f3...3a1

[Lammelåret]

Det ER stor forskjell på hvor mye livet forandrer seg man blir foreldre. På forhånd kan man ikke vite hvordan livet som foreldre blir, hva som oppleves som belastende og ikke. Og i det kan slitenheten eller overskuddet ligge, nemlig i hvordan det faktisk ble. Forventninger spiller en stor rolle, både egne og andres. For noen handler foreldrerollen om prestasjoner, for andre om selvrealisering. Ikke rart det blir slitsomt dersom en bruker mye tid på å tilfredsstille andre, uten at det er forankret i egne verdier.

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en introvert type, min søster er ekstrovert. Ellers er vi ganske like. Hun fikk to barn med seks år mellom. Jeg fikk to barn med to år mellom. Hun har ganske rolige barn som trives med film og tegnesaker helt fra de kunne holde en fargestift. Mine er av typen som må skrapes ned av hustakene med jevne mellomrom. 

Men hun er tidvis mer sliten enn meg it fra det vi snakker om. 

Og jeg tror det er rett og slett fordi hun har en høyere standard på husarbeid enn jeg har, samt at min mann stiller opp og gjør minst 50% av alt, noen dager mer om jeg trenger å hente meg inn (og omvendt) mens hun har en mann som lar henne gjøre mesteparten av hus og barn alene. 

Hadde vi byttet mann, så hadde jeg stoppet etter det ene barnet og hun hade kanskje fått fire. 

Det er utrolig mye det kommer an på. Alt fra hva slags jobb man har og hva den jobben krever mentalt, til hva slags nettverk man har, hva slags partner man har, hva slags barn man har, hvor mange barn og hvor mange år mellom dem, samt hvilke hobbyer man har.

Hobbyer man må forsake vil gjøre at det føles ekstra slitsomt, for de fleste kobler av med hobbyen sin. En som elsker å lese og se film vil kunne fortsette med dette, en som trives med byferier og skiturer I alpinbakker, mekking og kjøring av veteranbil, jakt osv må trolig forsake interessene sine i store deler av tiden. Da blir barn en større omveltning for dem. 

Anonymkode: 0b2f3...3a1

Tror det er mye sant i dette. Det er sammensatt og komplekst . 

Anonymkode: 52519...94c

[AnonymBruker]

Både barn og foreldre er ulike. Jeg fikk en baby med kolikk og veldig urolig, han sov maks 30 min sammenhengende døgnet rundt, og hylskrek hvis han ikke lå inntil min nakne hud. Mannen jobbet skift, så jeg var mye alene. Var på randen og ble dypt deprimert, angret som en hest på hele barnegreia i flere måneder. Tenk maks 30 min søvn om gangen, i 3 mnd? Og barnehyl 22 timer i døgnet? Jeg trodde jeg skulle klikke. 

Min søster fikk baby noen år etterpå. Hennes baby kunne holdes av hvem som helst, sov hvor som helst og godtok alle andre. Han sov 6-8 timer sammenhengende om natta helt fra fødselen av, og gråt aldri. Bare gryntet litt når han var sulten. På toppen av det hele var mannen hennes arbeidsledig og hjemme hele dagen og natten. Da fikk jeg uendelig med kommentarer på at hun ikke skjønte hva jeg klaget over, at det ikke var så slitsomt med barn osv. 

Så babyer, mødre og fedre er svært ulike. Noen trenger mye egentid, andre hater å være alene. Noen pappaer bryr seg katten om baby, noen stiller opp til en hver tid. Noen babyer gråter hele dagen, andre ligger på teppet sitt og pludrer alene. Ting er veldig ulikt hos familier!

Anonymkode: fbc60...25d

[AnonymBruker]

Vi er nok forskjellige. Og har nok forskjellig behov for egen tid. 

Jeg har alltid sett på meg selv som ville like å bli mamma og ha flere barn. Alltid likt barn og passet mye barn i hele oppveksten. Utdannet meg til førskolelærer og jobber i barnehage. 

Men noe fødte forelder er jeg nok ikke. Nå har mitt barn ekstra behov, så kanskje dets piller inn. Jeg vet ikke... 

Helt ærlig så liker jeg bedre å være på jobb med barna det enn med mitt eget barn🙈 

Anonymkode: 21662...a01

[AnonymBruker]

2 timer siden, Myrthel skrev:

Jeg tror de som er mest opptatt av "seg selv" og egentid synes det er mest slitsomt med barn. Disse foreldrene overlater barna så ofte de kan til andre (i tillegg til barnehage og SFO). De orker/gidder ikke å oppdra ungene - slik at ungene fort blir ekstra slitsomme. En ond sirkel.

Meget navlebeskuende?

ikke vet jeg, men altså... ganske rar konklusjon det der. Føler meg sikkert støtt fordi du nok kunne sagt dette om meg. Når det er sagt: de som snakker så fint om at småbarnstiden ikke er slitsom, de faller ofte i tre kategorier for meg: 1. De har mye hjelp fra familien rundt. Enten barnevakt eller ofte søndagsmiddag hos foreldre. 2. De har et utrolig godt samarbeid seg imellom, og absolutt alle ytre faktorer er på plass, som hus, god økonomi, og jobber som lett lar seg kombinere med små barn. 3. De som lever fasadelivet og sier alt går fint, uansett hvordan det egentlig går.

Anonymkode: 31a9f...408