Hvordan tør damer få barn?

[AnonymBruker]

Siden sjansen for at mannen stikker når som helst ville gitt meg angst og bekymringer. Finnes jo flust av tråder her på KG om damer som har blitt plutselig forlatt av mannfolka sine. Jeg hadde ikke greid å takle noe sånt psykisk. Hadde sikkert fått sammenbrudd. Selv om de fleste som blir alenemødre klarer seg fint så vil det jo ødelegge en person psykisk å bli forlatt på den måten.

Venninna mi var 8 mnd på vei da hun kom hjem og fant en lapp på stuebordet om at mannen ikke gadd bli far likevel. Det var nå nylig, men jeg vet om flere det har skjedd med. 

Og det er ikke bare å si at så lenge man velger riktig mann så vil ikke det skje etc. Flere av de jeg vet om som har stukket av har vært trauste kjedelige familiemenn, ikke sånne crazy playere. 

Så hvordan tør dere, og er dette noe dere bekymrer dere for? 

Anonymkode: 4d81f...4e3

[AnonymBruker]

Har aldri bekymret meg for det, men har utdanning og godt betalt jobb, så kan klare meg fint alene. Er ikke økonomisk avhengig av en mann  

Anonymkode: 9a239...3aa

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Så hvordan tør dere, og er dette noe dere bekymrer dere for? 

Anonymkode: 4d81f...4e3

Turte det fordi jeg ble uplanlagt gravid og ikke hadde noe valg. Men konklusjonen min er at etikken og moralen til norske menn selv når en er i parforhold er så forbannet lav, at per i dag er det lureste kvinner gjør å få barn med en donor der det aldri vil være en mann som svikter og ødelegger alt rundt noe som skulle vært fint. Så kan man heller finne en mann som godtar en med barn i utgangspunktet som er verdt noe for en selv og barnet og der man er trygg på å ikke bli sviktet på en måte som virkelig ødelegger en.

Anonymkode: 605bb...dab

[AnonymBruker]

Fordi jeg vet jeg hadde takla det alene  både økonomisk, psykisk og fysisk. Jeg gidder heller ikke vie livet mitt til usannsynlige og unødvendige bekymringer, gidder ikke bruke energi på "hvisomatte-dersomatte". 

Anonymkode: c00f9...c19

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Turte det fordi jeg ble uplanlagt gravid og ikke hadde noe valg. Men konklusjonen min er at etikken og moralen til norske menn selv når en er i parforhold er så forbannet lav, at per i dag er det lureste kvinner gjør å få barn med en donor der det aldri vil være en mann som svikter og ødelegger alt rundt noe som skulle vært fint. Så kan man heller finne en mann som godtar en med barn i utgangspunktet som er verdt noe for en selv og barnet og der man er trygg på å ikke bli sviktet på en måte som virkelig ødelegger en.

Anonymkode: 605bb...dab

Er det jeg er så sjokkert over også. Hvordan kan de stikke av fra unga sine? Finnes jo damer som gjør det også men vil tro disse er i mindretall. Er man voksen må man ta ansvar og har man sex så kan det potensielt ende opp i graviditet. Vil man ikke ha barn så må man kommunisere det. 

Anonymkode: 4d81f...4e3

[Hurepoix]

Er jo bare å bli kjent med mannens foreldre og sjekke om de har gitt ham gode verdier og ikke minst forventninger til ansvarlighet. Er det noe galt med foreldrene skygger man bare banen med mindre mannen bringer et stort offer som å bygge hus, flytte til et helt nytt sted, bryte med alle kamerater eller familie, skifte livssyn, offentlig fordømme alle ekser som skjøger, være støttekontakt for en mindreårig i ett år osv.

Endret 29. juli 2017 av Hurepoix

[AnonymBruker]

Ser ikke problemet med å være alenemor. Jeg har utdannelse, jobb og klarer helt fint å ta vare på barna mine. Er mer redd for å dele samvær 

Anonymkode: 0f0be...f9b

[Pås]

Det har jeg aldri vært redd for, han er heldig som har meg! 😂 Neida, men jeg har alltid tenkt at jeg ikke ville ha flere barn enn at jeg skulle klare det alene om det nå skulle bli sånn! Fikk derfor bare to.

[TinaChristina]

Fordi jeg klarer meg alene dersom jeg må det.

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har aldri bekymret meg for det, men har utdanning og godt betalt jobb, så kan klare meg fint alene. Er ikke økonomisk avhengig av en mann  

Anonymkode: 9a239...3aa

Det er jo ikke poenget til TS heller.

Anonymkode: b967f...0c7

[AnonymBruker]

Har aldri hørt om slike tilfeller du beskriver ts i min omgangskrets og er ikke redd for at det skal skje meg heller.

 

Anonymkode: a56c7...fec

[Gjest C.Tramell]

Jeg vet at jeg vil klare meg fint om jeg skulle bli alene med barna. Jeg har god utdannelse og jobb, og jeg er et selvstendig menneske som får til det meste når jeg må eller bestemmer meg for det. Det ville vært trist da, å bli forlatt, men jeg antar at jeg ville kommet gjennom det også.

Jeg tror det er smart å stå helt på egne ben noen år når man flytter hjemmefra, og i alle fall ikke gå rett fra foreldrehjemmet og inn i et forhold der man overlater til mannen å ordne alt det praktiske. Det siste er oppskriften på hvordan man blir en hjelpeløs liten kvinne. Hvis man vet at man kan klare seg selv hvis man må er det ikke så skremmende å skaffe familie.

[AnonymBruker]

I klassen til min 8 åring er det kun 4 som har foreldre som ikke er sammen. Av dem bor et av barna fast hos far og resten har 50/50 ordning. Så det virker ikke som det er en gedigen risiko her jeg bor iallefall. De fleste jeg kjenner som har barn og har vært igjennom samlivsbrudd har samværsordninger og ungene har god kontant med far. 

Anonymkode: 73744...769

[AnonymBruker]

2 minutter siden, CaramelDevil skrev:

Fordi jeg klarer meg alene dersom jeg må det.

Jeg trodde også at jeg skulle klare meg alene med mine to barn, helt til jeg ble kronisk syk og totalt husbundet.

Anonymkode: e31b3...f68

[AnonymBruker]

Tanken krysset meg faktisk aldri før eller under graviditet, da mannen ville ha barn i 6 år før jeg klarte å bestemme meg  

Anonymkode: 88341...7ec

[AnonymBruker]

I dagens samfunn er det vel ikke akkurat det at man blir sittende alene med barnet sitt man burde frykte. Tvert motsatt med dagens likestillingskamp er vel heller det man burde frykte ved å få barn, at man går i fra hverandre og bare får se barnet sitt halvparten av barnets liv. Siden 50/50 bare blir mer og mer vanlig, som faktisk betyr at du får være med ditt eget barn 6 av 12 måneder i året. Dét er noe jeg kjenner frykt for! Jeg kan faktisk ikke tenke meg noe verre. 

Men som ved alt her i livet vet man ikke hvordan ting vil gå. Uansett hvor mye og nøye man prøver å planlegge livets gang, så har man ingen garanti for at ting skal gå slik man ønsker. 

 

Anonymkode: 0955c...661

[AnonymBruker]

Jeg var godt gift, med en traust typisk familiemann, han hadde en flott familie, vi passet nieser og nevøer ofte. Så ble jeg gravid på p-pillen, jeg ville egentlig ikke ha egne barn. Men han ønsket seg barn så høyt, så da fikk vi barnet, og da fant vi ut at det var fint med søsken. Så da ble det 2 barn, etter vi fikk siste barnet, stakk han.

Problemet er jo at største barnet, har ikke taklet det bra. Da det barnet var 7 år, da pappa dro. Minste husker ikke noe. Og her så dukker far opp iblant, og skal leke superpappa, så stikker han igjen.

Nå har jeg blitt kronisk syk, og sliter skikkelig. Far bryr seg ikke. Så hadde jeg visst, hvordan framtiden ble, så hadde jeg valgt å ikke få barn.

Anonymkode: d2712...ef7

[Gjest Mass]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Siden sjansen for at mannen stikker når som helst ville gitt meg angst og bekymringer. Finnes jo flust av tråder her på KG om damer som har blitt plutselig forlatt av mannfolka sine. Jeg hadde ikke greid å takle noe sånt psykisk. Hadde sikkert fått sammenbrudd. Selv om de fleste som blir alenemødre klarer seg fint så vil det jo ødelegge en person psykisk å bli forlatt på den måten.

Venninna mi var 8 mnd på vei da hun kom hjem og fant en lapp på stuebordet om at mannen ikke gadd bli far likevel. Det var nå nylig, men jeg vet om flere det har skjedd med. 

Og det er ikke bare å si at så lenge man velger riktig mann så vil ikke det skje etc. Flere av de jeg vet om som har stukket av har vært trauste kjedelige familiemenn, ikke sånne crazy playere. 

Så hvordan tør dere, og er dette noe dere bekymrer dere for? 

Anonymkode: 4d81f...4e3

Mhm, det der er beintøft. Det gjør ikke bare vondt i ens eget hjerte, men også i mammahjertet. Så det blir dobbelt opp av sorg, sinne og frustrasjoner. 

Men man må bare reise seg og være sterk for barna sin del. De fortjener en barndom og oppvekst i stabile og trygge omgivelser, så viss fedrene først er av den feige sorten er det faktisk bedre at de stakk før barnet fikk knytte seg for mye og før barnet danner minner med faren. Jeg er overbevist om at det må være verre å huske å se farens rygg der han forlater sine barn for godt. 

Jeg tenker at da får jeg også dobbelt opp med gleder med barna mine. Jeg får knytte et solid bånd med dem og skape mange gode minner med dem. Jeg får følge dem gjennom livet og få et godt forhold til dem. 

Det får ikke faren og det må han bare leve med. Uansett om han kommer tilbake for å kreve sin rett til samvær så har han mistet mye tid og knust en tillit han aldri kan bygge opp igjen. For et slikt svik glemmes ei.

[Hurepoix]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var godt gift, med en traust typisk familiemann, han hadde en flott familie, vi passet nieser og nevøer ofte. Så ble jeg gravid på p-pillen, jeg ville egentlig ikke ha egne barn. Men han ønsket seg barn så høyt, så da fikk vi barnet, og da fant vi ut at det var fint med søsken. Så da ble det 2 barn, etter vi fikk siste barnet, stakk han.

Problemet er jo at største barnet, har ikke taklet det bra. Da det barnet var 7 år, da pappa dro. Minste husker ikke noe. Og her så dukker far opp iblant, og skal leke superpappa, så stikker han igjen.

Nå har jeg blitt kronisk syk, og sliter skikkelig. Far bryr seg ikke. Så hadde jeg visst, hvordan framtiden ble, så hadde jeg valgt å ikke få barn.

Anonymkode: d2712...ef7

Sjekket du hvor mye aggresjon mot samfunnet og kvinner han bar på fra ungdomsskolen?

[TinaChristina]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trodde også at jeg skulle klare meg alene med mine to barn, helt til jeg ble kronisk syk og totalt husbundet.

Anonymkode: e31b3...f68

Beklager det.

Men det skjer de færreste og jeg orker ikke å leve livet mitt med å tenke på alt det vonde som kan skje.