Sårt

[AnonymBruker]

Vi er tre søstre, som bor nokså spredt. Dermed blir det til at vi ses ganske sjelden.

Jeg ringer dem med ujevne mellomrom, og synes vi alltid bruker å ha så trivelige samtaler. Samme når vi møtes, da har vi det kjempekoselig.

Det er bare det at det alltid er jeg som må ringe til dem. Svært sjelden skjer det at de ringer til meg. Når jeg prater med dem, opplever jeg det som om det ofte ikke er så lenge siden de hadde kontakt med hverandre. At de både ses oftere, og at de ringer til hverandre langt oftere.

Jeg føler meg utelatt, og kjenner til tider på at dette er veldig sårt. Spesielt siden jeg ikke har så mye annen familie. Det kjennes ut som om de egentlig ikke bryr seg så voldsomt, selv om inntrykket er det motsatte når vi en gang møtes.

Dette har pågått en stund, og nå tenker jeg egentlig at jeg bare trekker meg unna og lar være å ta kontakt jeg også. Det er litt tungt å kjenne på, nesten sånn at jeg på et vis blir litt alene, selv om jeg har mange gode venner og et stort kontaktnett.

Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget her. Var kanskje et forsøk på å se ting litt tydeligere ved å skrive det ned.

Anonymkode: 41df1...18c

[AnonymBruker]

Hvordan er historien deres er da? Vet av er liknende tilfelle. Men saken er jo at initiativ må gå toveis. Er alle dere intr i å besøke hverandre feks? 

Anonymkode: c9cf9...fc7

[AnonymBruker]

Kan bare snakke for meg selv. 

Jeg er en utadvendt person, liker å prate med alle, og begynner lett å prate på bussholdsplassen, legekontoret, altså overalt egentlig. Er helt motsatt av sjenert, liker å si morsomme ting, kunne nesten vært standup komiker. Jeg er rett og slett "for mye av det gode". MEN det er meg, min personlighet, selv om jeg har prøvd å tone meg litt ned, så går det ikke....da er jeg rett og slett ikke meg lengre. Jeg elsker familien min, vennene mine, liker å være sammen med de, og koser meg de lux, 

Når det først er sagt, jeg hater telefoner. Jeg liker heller å sende meldinger enn å ringe, men også der har jeg mangler. Hater å ta telefoner til ukjente, men familien får ikke så mye heller. Det er rett og slett nødvendig onde. Slik har jeg vært hele livet, og nå er jeg i 40 årene. Jeg er familiens sorte får når det kommer til å ta kontakt pr telefon. Det er ikke det at jeg ikke liker (og det gjør jeg ikke), men jeg KLARER IKKE. Kjenner halsen snurper seg sammen, og pulsen øker.

Mitt poeng.........søstrene dine sannsynligvis elsker deg, og liker å være sammen med deg, men kan det være at de får det bare ikke til, og plutselig har det gått 6 mnd......Du har inntrykk av de møtes langt oftere, vet du det, eller tror du det. Ikke minst vet du om de har snakket sammen, eller har de kanskje bare meldt med hverandre.

Jeg bare spør. Det er veldig lett å ødelegge forhold, gr. misforståelser. Tror kanskje du bør ta en prat med de. 

Anonymkode: d9ec4...342