Hvor mye er dere sammen med deres voksne barn?

[AnonymBruker]

Jeg er så heldig å ha to flotte voksne barn og også barnebarn. Jeg er ikke i jobb pga sykdom og bor også alene. Derfor bruker jeg mye av min kapasitet på dem og det er en glede. Samtidig sitter jeg noen ganger med et ønske om at de innimellom skulle ta initiativ til å være sammen med meg. For det blir lett sånn at vi har kontakt når jeg skal passe barna eller de trenger hjelp til noe. På den annen side hadde jeg en mor som ALLTID klaget over at vi "gjorde for lite" for henne - stilte for lite opp, og jeg har lovet meg selv at det skal jeg ALDRI utsette barna mine for. Men kanskje er det naturlig at jeg som mor ønsker mer kontakt mens de er opptatt med sin egen lille familie, jobb og venner....... Hvor ofte ser dere deres voksne barn? KAN vi i det hele tatt "kreve" noe - eller skal vi bare være gla for at vi har forhold som i bunn og grunn er ok?

Anonymkode: 4088d...ded

[AnonymBruker]

Har man jobb og barn og et liv så er man veldig opptatt. Jeg har en mor som guilt-tripper meg konstant fordi jeg ikke besøker henne hele tiden og tilbringer tid med henne. Dama gjør meg gæren, uansett hvor glad jeg er i henne, og jeg tenker at hun burde skaffe seg noen hobbyer/venner i stedet for å forvente at jeg skal bruke unormalt mye tid på min egen mor mens jeg er i 20 åra...

Anonymkode: be5b6...012

[Kris10na]

Ja, det er jo dette jeg egentlig forstår. Og ved å guilt-trippe hver gang jeg får besøk, oppnår jeg jo garantert det motsatte. Hvor ofte synes du det ville vært ok for deg og hatt kontakt med din mor - hvis hun dropper å gi deg skyldfølelse?

Endret 28. juli 2017 av Kris10na

[Trolltunge]

Jeg synes det er koselig hver gang mamma ringer eller kommer innom, men må innrømme at jeg selv ikke er så flink til å ringe henne eller ta en tur innom, med mindre jeg har en grunn. For en stund siden røpet min mor til min søster at hun var litt sår fordi vi sjeldent var dem som tok kontakt. At hun følte litt på at det var hun som måtte ringe oss. Etter det har jeg vært litt mer bevisst på å ringe bare for å ringe. Så hun skal slippe å føle på dette. 

Det er som regel jeg som ringer min egne voksne sønn også. Han er vel opptatt med livet sitt, slik jeg og min søster tydeligvis har vært med vårt, uten at det har vært noe vondt tanke bak. Dagene flyr bare! Men det er nok litt viktig å huske på sine nærmeste likevel. 

[AnonymBruker]

Det er nok ganske vanlig at det er mor som ønsker mest kontakt. Selv har jeg opplevd en mor som hele tiden spurte når vi kom på besøk. Og derfor spør jeg sjelden mine barn om det. Men nå syns jeg det er litt trist at vi har så sjelden kontakt. Den ene dattera mi med familie treffer jeg bare en gang i året pga lang avstand, og da er det jeg som reiser til dem. Hun har aldri ytret noe ønske om å besøke meg. Vi er ikke uvenner, bare så det er sagt.

Den andre dattera mi har jeg mer kontakt med, men vi treffes kanskje tre gg pr halvår så det er ikke så ofte det heller. Glad jeg har hobbies og venner for å si det sånn.

Anonymkode: 052d7...a04

[AnonymBruker]

Hvordan er dere som mødre da? I vanlig samvær? Mas og dårlig samvittighet eller positive og hjelpsomme?  og hvor er døtrene i sine liv? Jeg tar mer initiativ overfor mor etter at jeg selv ble mor. 

Anonymkode: 6009d...ba0

[AnonymBruker]

Ja, det skinner nok igjennom at det er mor som ønsker mer kontakt. Vi må vel kanskje ikke ha forhåpninger om at ungene våre skal dekke våre behov for oppmerksomhet og omsorg. Jeg som mor prøver å være veldig på tilbudssiden og gjennom å stille mye opp som barnevakt, får jeg jo også vært mye sammen med mine egne barn. Men for å være helt ærlig, synes jeg det er litt sårt. Så spørsmålet er: KAN vi egentlig forvente noe av våre egne barn - så lenge vi selv er oppegående og greit aktive? Må vi rett og slett bare satse på egne venner og aktiviteter???

Anonymkode: 4088d...ded

[AnonymBruker]

Hei ts, takk for innlegget ditt! Innlegget ditt som mor fikk meg som voksen datter til å tenke og jeg skal søren meg begynne å ringe mamma i flere sammenhenger enn barnepass og hjelp! Man glemmer litt at foreldrene er mennesker de også som setter pris på besøk og kontakt og noen som ringer fordi de bryr seg om dem og spør hvordan de har det og ikke bare for å spørre om hjelp eller praktiske tips fra "mammamaskinen". 

 

Anonymkode: fe07b...f68

[AnonymBruker]

Og for å svare på det du lurer på snakker jeg med min mor ca en gang i måneden. Da i forbindelse med barnepass og det er hun som ringer å tilbyr seg. Hvis mamma sitter hjemme å føler jeg overser hun og skulle ønske jeg tok mere vare på hun skal jeg selvfølgelig forandre meg og gjøre det! At hun ofret eller i det minste tilpasset sitt liv for å oppfostre meg da skulle det bare mangle at jeg tilpasser mitt for å vise henne kjærlighet for det. 

Jeg er elendig på å holde kontakten med familien etter jeg ble voksen. På de fleste områder er det en lettelse men når jeg tenker over det er det ikke riktig at jeg skal se på det sånn. Om jeg hadde stått på skikkelig for en sak og ofret meg or ingen gevinst eller takk tilbake hadde jeg blitt ganske såra... 

Anonymkode: fe07b...f68

[AnonymBruker]

Tar ikke kontakt med mine voksne barn annet enn å evt like instagrampostene deres og sånt. Vil ikke mase.

Samme med min aldrende mor, jeg vil ikke mase på henne, regner med at hun har et liv og at hun vil tvile på om jeg har et hvis jeg kontakter henne. Derfor svært lite kontakt. 

Dere som har voksne barn, tenker dere på det, at ungene kanskje ikke tar kontakt fordi de ikke vil mase?

Anonymkode: 9ff52...059

[AnonymBruker]

Jeg må bare få si en ting.. fy f så sårt, røft og tøft livet har blitt.. når man har gått til det steget at det eneste man gjør er å like barnas IGkontoer for å ikke mase og ikke ringer sin aldrene mor for å ikke mase.. det er så ufattelig trist at jeg eier ikke ord.. vi sitter her på hver vår lille tue alle sammen og blir bare mer og mer enten selvsentrerte og egoistiske eller ensomme... jeg er selv i 30 årsalderen og merker jo det at jeg må ringe min mor, min far, mine søsken, mannen må ringe til sine foreldre og sine søsken så vi får veldig lite tilbake.. det blir til slutt da at man gir opp. Nå når det har vært sommerferie så har vi ikke sett noen i familie, ei heller hørt noe fra de på ca 2 mnd siden en "pliktbursdag" og jeg skriver pliktbursdag for det er jo det det begynner å føles ut som nå.. når man ikke har lyst til å ta noe kontakt i løpet av 8 uker så kan man ikke være så viktige for hverandre.. jeg har ihvertfall begynt å gi slipp på min familie for jeg orker ikke å være den som står for all kontakt.. livet var nok ikke lettere på mange måter før i "gamle dager" heller, men jeg tror man hadde det mye bedre sosialt sett da.. man måtte bo trangere, flere generasjoner under samme tak, man trengte ikke å melde sin ankomst 3 uker før man kom, men kom innom på en kaffekopp.. nei, man må vel bare innse at tiden når sosial omgang med familie og slekt er over og at selvrealiseringens tid har kommet for fullt.. ingen har så stor omtanke for hverandre lenger. 

Anonymkode: 2ceaf...898

[AnonymBruker]

Det er jo nettopp omtanke som ligger til bakgrunn der. Man vil ikke være til bry. Ser ikke ensomhet i det. Både moren min og de voksne barna mine har venner.

Er ikke fan av gamle dager og tror ikke det var bra at man levde flere generasjoner under samme tak. Tror det ble mye gnisninger av sånt, at man følte at man var en byrde for de øvrige husholdningsmedlemmene liksom. 

Anonymkode: 9ff52...059

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo nettopp omtanke som ligger til bakgrunn der. Man vil ikke være til bry. Ser ikke ensomhet i det. Både moren min og de voksne barna mine har venner.

Er ikke fan av gamle dager og tror ikke det var bra at man levde flere generasjoner under samme tak. Tror det ble mye gnisninger av sånt, at man følte at man var en byrde for de øvrige husholdningsmedlemmene liksom. 

Anonymkode: 9ff52...059

Kan bare svare for meg selv og det er fælt å innrømme, men for meg er det ikke det at jeg tenker at jeg er til bry om jeg ringer mamma bare for å ringe. Helt ærlig så er det fordi jeg på en måte fikk nok av å bli oppfostret av henne og syntes ikke vi har nok til felles for å prate sammen så ofte. Jeg syntes det er kjedelig, og nesten en oppgave å skulle ringe til mamma fordi jeg nå endelig har fått mitt eget liv. 

Jeg er jo glad i hun, men syntes det er fryktelig kjedelig å forholde meg til hun. 

Men når jeg fikk reflektert over vårt forhold pga denne tråden så kjenner jeg jo at det ikke er sånn det skal være. Jeg vet ikke engang om det er riktig at vi ikke har noe til felles for jeg har aldri spurt hun hva hun liker! Jeg har aldri spurt hun hvem hun er og hva hun føler, men mamma er jo et menneske hun også, og ikke en maskin. Jeg skal virkelig skjerpe meg. 

Anonymkode: fe07b...f68

[Hjärtat]

Jeg er 24 år, med samboer, men uten barn. Ringer mamma daglig, og er på besøk hos henne og pappa et par ganger i måneden, noen ganger en gang i uka, de bor 30 min. unna.

[AnonymBruker]

Jeg ringer min mor flere fanger i uken, uten noe spes agenda:) hun er svært skjelden barnevakt, vi kommer opp innimellom på besøk -ca 1 gang per mnd. Jeg jobber fullt, ungene har hverdag full av skole/ bhg, og annenhver helg hos sin far. Men øvrig fam ringer jeg ikke. De er utrolig slitsom! Skal alltid blande seg og fortelle hva som er rett/galt/ for lite/for mye/ sunt/ usunt/ helse/kropp og listen fortsetter. Det er utrolig belastende! Vi er en helt normal sunn familie, og jeg orker ikke de besserwisserene. Besøker de minimalt, og unngår ofte besøk av den grunn. Så når jeg blir bestemor/ oldemor og ønsker god kontakt med mine barn/ barnebarn- så vet jeg at jeg ikke skal stikke nesa mi i ting jeg ikke har noe med- og ingen gnål. Det er drepen. 

Anonymkode: 6a177...723

[AnonymBruker]

1 time siden, Hjärtat skrev:

Jeg er 24 år, med samboer, men uten barn. Ringer mamma daglig, og er på besøk hos henne og pappa et par ganger i måneden, noen ganger en gang i uka, de bor 30 min. unna.

Så fint Hva pleier du å snakke med hun om? For meg faller det ikke naturlig å dele noe om privatlivet vårt så samtalen blir formell og overfladisk 

Anonymkode: fe07b...f68

[LiljaMarie]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tar ikke kontakt med mine voksne barn annet enn å evt like instagrampostene deres og sånt. Vil ikke mase.

Samme med min aldrende mor, jeg vil ikke mase på henne, regner med at hun har et liv og at hun vil tvile på om jeg har et hvis jeg kontakter henne. Derfor svært lite kontakt. 

Dere som har voksne barn, tenker dere på det, at ungene kanskje ikke tar kontakt fordi de ikke vil mase?

Anonymkode: 9ff52...059

Hæ, bare hæææ? 

Tenker folk virkelig sånn. Blir helt sjokkert. Hadde mine foreldre tenkt sånn hadde jeg blitt veldig trist. 

 

[AnonymBruker]

Jeg besøker mamma som regel 1-2 ganger i uken, kanskje mer nå når jeg er i mamma-perm. Mamma er ufør. 

Jeg ber veldig sjelden om barnevakt, men hun tar gjerne eldste med seg på tur eller noe for å få litt alenetid med henne på eget initiativ. Når jeg vokste opp var vi hos besteforeldrene våre rundt en gang i uken. 

Anonymkode: e56de...d3a

[AnonymBruker]

For meg så er det helt greit å slippe. Jeg har en dominerende mor og søster som tar hele plassen og det gidder jeg ikke finne meg i lenger. Rart ikke folk tar det til seg og evt endrer adferd når folk slutter å ta kontakt og heller ikke orker å advare dem lenger.

Hvis vi diskuterer ting og kommer inn på hendelser fra fortiden om gamle bekjente osv, så kan de si å nei det var ikke sånn,det var sånn og så er de enige om det og så er diskusjonen avsluttet om det.

De får næring av hersketeknikkene sine. Og jeg kjenner flere som trekker seg unna dem av den grunn. Enkelte tør ikke si noe og bare hatter med og treffer dem kun en sjelden gang men så er det like ille hver gang og til slutt orker man ikke være med dem lenger. Intervallene mellom hvert treff blir lengre og lengre og det er de skyld i selv. De eier ikke selvinnsikt.

 

Anonymkode: 471fe...c11

[Hjärtat]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så fint Hva pleier du å snakke med hun om? For meg faller det ikke naturlig å dele noe om privatlivet vårt så samtalen blir formell og overfladisk 

Anonymkode: fe07b...f68

Tja... Det blir litt sånn vær og vind noen ganger. Det er ofte veldig korte samtaler, mens vi andre ganger prater lengre. Om småting som har skjedd i løpet av dagen/gårsdagen, hvilke planer vi har for uka, noe prat om venner/kollegaer... Utleverer aldri noe mellom sambo og meg om vi har kranglet/hatt hemningsløs sex osv.😂