Hvor mye kontakt har dere med deres voksne barn

[AnonymBruker]

Jeg er så heldig å ha to flotte voksne barn og også barnebarn. Jeg er ikke i jobb pga sykdom og bor også alene. Derfor bruker jeg mye av min kapasitet på dem og det er en glede. Samtidig sitter jeg noen ganger med et ønske om at de innimellom skulle ta initiativ til å være sammen med meg. For det blir lett sånn at vi har kontakt når jeg skal passe barna eller de trenger hjelp til noe. På den annen side hadde jeg en mor som ALLTID klaget over at vi "gjorde for lite" for henne - stilte for lite opp, og jeg har lovet meg selv at det skal jeg ALDRI utsette barna mine for. Men kanskje er det naturlig at jeg som mor ønsker mer kontakt mens de er opptatt med sin egen lille familie, jobb og venner....... Hvor ofte ser dere deres voksne barn? KAN vi i det hele tatt "kreve" noe - eller skal vi bare være gla for at vi har forhold som i bunn og grunn er ok?

Anonymkode: ea377...5a6

[AnonymBruker]

Jeg har ikke voksne barn, men jeg har en mor som heller ikke er i jobb pga sykdom. Jeg tar lite kontakt, men det er fordi jeg tenker at jeg skal ta hensyn til henne. At det får være opp til henne når formen er god nok til at hun har overskudd til å være sammen med oss. Jeg vet hun hadde hatt vanskelig for å si nei hvis jeg hadde tatt kontakt, selv om hun egentlig ikke orket.

Men ser nå at jeg kanskje tenker litt feil... eller i alle fall at det kan bli tolket annerledes enn det er ment.

Anonymkode: 8c183...47d

[Kris10na]

Selvfølgelig er vi mødre forskjellige, men jeg tror de fleste mødre er for redde for å forstyrre for mye/blande seg for mye inn/ bli en "flue i suppa" i livene til våre barn. Det er ikke så mye som skal til for å glede oss. Bare en hyggelig sms i ny og ne eller en tekopp på impulsen...... Tror kanskje vi lett føler oss glemt på en måte.....

 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at min mor får ta kontakt når det passer. Men vi besøker henne ofte en gang i måneden. Og de kommer sjelden til oss fordi det er så travelt. I tillegg bor vi ikke slik hun er vant til å bo (ikke stor enebolig med god avstand til naboen). Men jeg vil gjerne ha besøk. Samtidig, når det er sagt, vi er i en fase av livet hvor jeg ikke har kapasitet til å varte henne opp, men heller gjerne trenger barnevakt. Og de å bli kjent med barnebarn bør vel være av intr for deg eller?

Anonymkode: d87a0...455

[AnonymBruker]

Min mor vil definitivt ha mer kontakt med meg enn motsatt. Jeg liker å prate med henne, men jeg synes egentlig at vi har nok kontakt som det er. Hun har nevnt at jeg kunne ringt oftere, men jeg vet jo at hun ringer eller sender sms uansett. Jeg prøver å sende meldinger, linker til interessante ting og bilder iblant, da jeg synes det er mye lettere enn dersom det går tid mellom hver gang og det blir mye å "ta igjen".

Vi har kontakt flere ganger i uken, på et vis eller et annet. Jeg synes det er ganske mye (og jeg har heller ikke egne barn eller er gift).

Anonymkode: 08381...438

[richbitch]

Jeg har ikke voksne barn selv, men har mye kontakt med min mor selv om jeg er voksen. Jeg prater stort sett med henne hver dag, og er ofte innom der. Hun er i full jobb da, men er flink til å stille opp for meg og barna. 

Vi har også mye kontakt med svigerforeldrene mine og er ofte innom der også, ihvertfall ukentlig. 

[AnonymBruker]

Dette var nyttige responser. Synes det skinner igjennom at det oftest er vi mødre som ønsker mer kontakt, mens barna ofte er opptatt med sine travle liv. Vi får nok bare være på tilbudssiden............

Anonymkode: ea377...5a6

[AnonymBruker]

Jeg skulle gjerne gjort masse for mamma, men hun vil ikke ta imot noe. Ikke hjelp, ikke gaver, ikke bidrag til fellesskapet når vi er på ferier osv.  Har tilbudt hjelp så mange ganger. 

Anonymkode: d7be1...9f7

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette var nyttige responser. Synes det skinner igjennom at det oftest er vi mødre som ønsker mer kontakt, mens barna ofte er opptatt med sine travle liv. Vi får nok bare være på tilbudssiden............

Anonymkode: ea377...5a6

Skriver du sånn til barna dine eller? Oser av dårlig samvittighet her. Mange punktum, får vel bare, uff så synd på meg liksom.

Anonymkode: d87a0...455

[AnonymBruker]

Hm. Har ikke dårlig samvittighet, men hvis jeg på noen måte gjør slik at mine barn får dårlig samvittighet, er det det stikk motsatte av hva jeg ønsker. Selvfølgelig skriver jeg IKKE dette til mine barn! Det ville jo være å såre de dypt!

Det er jo nettopp derfor jeg tar dette opp, for å evt justere mine egne forventninger - evt ikke ha forventninger i det hele tatt. 

Anonymkode: ea377...5a6

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn som studerer i utlandet. Han ringer aldri for å skravle, bare hvis det er noe konkret. Snakker med ham ca en gang i uka, da er det jeg som ringer. Regner med at det blir sånn når han flytter hjem igjen også, han er liksom ikke typen til å bare ville henge med meg, men vi har et veldig nært forhold så jeg er i grunnen fornøyd. Vil heller at han skal være selvstendig og ikke trenge hjelp og støtte til alt mulig enn at han skal henge i skjørtene mine.

Anonymkode: fcdc1...97d

[AnonymBruker]

Tror det handlet veldig om hva slags forhold msn har. Min mor var lite tilstede i min barndom. Hun prioriterte jobb. Jeg var typisk nøkkelbarn og det var lite kos og nærhet. Sjelden middag sammen. 

Nå klager hun ofte over at hun sitter alene. Jeg har av og til dårlig samvittighet, men samtidig så er fakta at vi ikke har noe nært forhold.     Klagingen hennes gir meg ikke lyst til å besøke henne. 

Ja, jeg tror at voksne barn har mye på egen tallerken. Og jeg tror at foreldre som ikke investerte i nærhet og omsorg da barna var små, vil oppleve et mer distansert forhold til voksne barn.

Anonymkode: 9dcc0...991

[AnonymBruker]

Jeg sender snap til både min mor og svigers flere ganger i uka (da med bilder/video av barnebarna deres) og de svarer med tekstmeldinger. Ellers skulle jeg gjerne ha besøkt foreldrene mine (og svigers) hver uke, men med full jobb og små barn blir det dessverre ikke tid til det. Så jeg stikker innom i blant, men som oftest tar jeg nok kontakt når jeg behøver hjelp til noe/barnepass. Selv hjelper jeg (dessverre) mine foreldre lite selv om de er pensjonister, da vi per nå har nok med oss selv (malte huset deres i fjor sommer, da, men da var vi jo avhengig av at de passet barna for at vi skulle ha mulighet til det) 

Småbarnstiden er hektisk, særlig dersom foreldrene er i full jobb. 

Anonymkode: 8d110...bcc

[AnonymBruker]

Jeg ringer med min mor 2-3 ganger i uken. Er ikke veldig ofte på besøk hos hverandre, men hun er nok minst like opptatt som jeg er. 

Anonymkode: 7229f...b9f

[AnonymBruker]

Jeg er over 30 og har et godt forhold til min mor, vi spiser lunsj en dag i uka minst - og møtes 1-2 ganger bare for å skravle og drikke kaffe. Hender vi drar på shoppingturer et par ganger i året. Stiller alltid opp for hverandre, om foreldrene mine trenger huspass når de er på ferie, eller om jeg trenger hjelp til å fikse noe som trenger mer enn et par hender så er de der.

Jeg har ikke barn, men det har min bror - han er helt motsatt av meg, ringer bare foreldrene våre om de trenger barnepass eller skal låne noe, de tar seg også veldig til rette hjemme hos de, og rydder og vasker aldri opp etter seg. Mor sier at "det er fordi folk i dag er så selvopptatte og egoistiske, de skal bare realisere seg selv", og det kan godt hende det er noe i det.

Er kjempeglad for at jeg har så god kontakt med foreldrene mine, og nå som jeg er voksen ser jeg på de som venner jeg liker å tilbringe tid med

Anonymkode: b5da5...afa

[AnonymBruker]

Jeg elsker å være sammen med mamma! Vi sees mye i perioder, og sjeldnere i perioder. Noen ganger snakker vi sammen hver dag, noen ganger snakker vi ikke sammen på en måned eller to. 

Det er meg som tar kontakt sikkert 99% av tiden. Tar jeg ikke kontakt, så går det et par måneder før hun tar kontakt. Hun sliter med kronisk sykdom, så jeg prøver å ta hensyn og ikke mase for mye når hun har en dårlig periode. Har i grunn alltid følt meg som en byrde for henne, men det er vel mer min følelse enn virkeligheten. Eller, det var vel virkeligheten inntil for rundt 5 år siden ca.

Synes de som har "masete" foreldre er skikkelig heldige jeg

Anonymkode: d0604...e2c

[Maiava88]

Jeg kan gjerne besøke mamma 4-5 ganger i uka. Andre ganger kan det gå en uke eller to i mellom besøkene. Har omtrent daglig kontakt på snap/SMS/telefonsamtaler. Er så heldig at vi bor bare noen minutter unna med bil. 

[AnonymBruker]

Jeg er gift og har to barn, er i tredveårene. 

Har omtrent daglig kontakt med mamma og/eller pappa. Enten via SMS/messenger, mail, eller at vi ringes. De ringer nok oftere enn meg, men jeg sender mer meldinger. Vi sees nok ca en gang i uken. Da kan det være på deres eller vårt initiativ. 

Anonymkode: 3f06e...3f7

[AnonymBruker]

Jeg har to døttre på 30 og 38år. De er som natt og dag- på alle måter. Hun på 38 bor i samme by som meg og er meget glad i å ha kontakt. Hun ringer titt og ofte, smser og vi møtes også to ganger i uken +. Min yngste bor i hovedstaden. Hun er hjemme en ca en gang i kvartalet og da bor hun hos meg. Hun er ikke så glad i å snakke i telefonen eller i å svare på sms og det kan fort gå uker uten at vi har kontakt. Nu som jeg har innfunnet meg med at hun ikke vil ha så mye kontakt når hun er i Oslo, har det blitt lettere for meg, jeg har slutter å ringe/smse flere ganger i uken og det resulterer i at jeg ikke blir skuffet når eg ikke får svar og at hun faktisk kan finne på å svare meg de få gangene jeg ringer/smser. Snapp er også fint for oss, man kan sende/motta ting uten at det forventes at man må svare. Når hun er hjemme eller jeg er i Oslo, så har vi det veldig hyggelig sammen. 

Anonymkode: cd4eb...4ea

[Vera Vinge]

Nå er det nok noen som er så opptatt med egne liv, og det skjer så mye at tiden flyr uten at de tenker på å ta kontakt med foreldrene sine. Mens foreldrenes liv kanskje noen ganger er roligere og de har derfor mer tid til å tenke på å ta kontakt med barna? Dessuten tror jeg mange voksne barn er så vant til at foreldrene har regien, at de på en måte forventer at det er foreldrene som skal ta mest kontakt. Sånn har det hvertfall vært for mange jeg kjenner, når foreldrene ennå er ganske unge og spreke. Selv har jeg savnet at min far har tatt mer styringen på kontakten, dvs. at han kunne ringt oftere og tatt mer intiativ til kontakt. Jeg syns lenge det var unaturlig at jeg som det voksne barnet skulle ta mest kontakt. Men samtidig tenker jeg at det viktigste er at vi treffes og snakkes regelmessig, og har klart å legge fra meg fokuset på hvem som tar kontakt først.

Men, det skal sies at jeg har vært redd for at noen av mine barns besteforeldre skal føle at vi bare tar kontakt med dem når vi trenger barnevakt/hjelp, så vi har vært opptatt av å invitere dem jevnlig på middag og tilby praktisk hjelp med div. når vi har hatt mulighet. Selv om vi ikke har hatt fryktelig mye barnevakt, er det likevel greit å ikke føle det bare er vi som ber om tjenester.

Endret 31. juli 2017 av Vera Vinge