En ting som plager meg ved å være skilsmissebarn

[AnonymBruker]

Selve skilsmissen så jeg komme, og det skjedde ikke før i voksen alder. Min far har funnet seg en ny og fantastisk kone, og jeg har vært heldig og fått nye søsken også. Hennes foreldre og familie kommer jeg godt i lag med. 

Det er likevel en ting som plager meg, og mest i grunn fordi det er veldig sårt. 

Min far har en familie jeg ikke er med i. 

Med det så mener jeg at det er familieselskaper, brylluper, familieturer, tradisjoner osv som han har med hennes familie. Det er jo kjempe koselig for dem, men jeg syns det er litt sårt at vi andre barna ikke naturlig er invitert eller inkludert. Kanskje det er fordi jeg ikke ser det store skille mellom oss og dem pga vår gode tone. 

Så klart vi ikke skal være de som dalter og henger oss på som annen baggasje, men jeg skulle så ønske jeg var helt inkludert. Det er vel bare litt sårt at jeg hører om alle historiene min far finner på med hennes slekt. 

Æsj. Nå er jeg bare utakknemlig og teit. 

Anonymkode: c302b...b25

[AnonymBruker]

Veldig vanlig problem blant skillsmissebarn at man føler seg tilsidesatt. Man havner trossalt mellom to familier, og får aldri selv en kjernefamilie. 

Veldig mange som ikke tenker pådette, og heller irettesetterskillsmissebarn ved å be de være takknemlige for to hjem og alle "godene" ved dette, uten å tenke over at barnet slett ikke nødvendis har to hjem, men to steder å være. Synd, mensant. 

Anonymkode: f9d60...5be

[AnonymBruker]

Jeg syns også det var sårt og se bilder av alt det koselige mamma, stefar og ny lillebror gjorde sammen de helgene jeg var hos pappaen min gjennom hele barndommen.

Anonymkode: 01c3c...967

[AnonymBruker]

Men jeg er jo voksen. Jeg forstår ikke hvorfor dette skal plage meg så

Han har jo fått en kjempe sjanse til å starte på nytt. Han har mer tid med barna, forholdet mellom han og kona er veldig bra, og jeg ser de har det godt sammen. Hun og jeg kommer også utrolig godt overens og det har aldri vært anspent.

Jeg tror jeg reagerer på ordene "familiebryllup", "familietur", "familiesøndag" osv og så er jeg ikke en naturlig del av det. For jeg annser oss alle som en familie mens kanskje de glemmer meg innimellom.

Jeg hadde nok følt det anderledes hadde jeg hatt egen familie og mann.

Anonymkode: c302b...b25

[AnonymBruker]

Sorry altså. 

Jeg har bare tenkt mye på det i dag når det ble nevnt at hennes foreldre ville feire julen med alle barnebarna sine. Det inkluderer jo mine småsøsken, men ikke meg. Jeg vil jo ikke trenge meg på deres store dag og feiring. 

Jeg kan alltids slenge meg på mine besteforeldre, så jeg lider ingen nød

Det er jo urimelig av meg å forvente og tro at vi alle nå plutselig skal dele samme blod og kjøtt. 

Anonymkode: c302b...b25

[AnonymBruker]

Trist å lese. Leit i tenke at barn liksom faller utenfor og at så mange ikke fatter det.

Anonymkode: 35db1...68a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Trist å lese. Leit i tenke at barn liksom faller utenfor og at så mange ikke fatter det.

Anonymkode: 35db1...68a

Tror mange tenker at "store" barn ikke bryr seg, og at de som et voksne har nok med sitt/ikke er interessert. 

Hvor gammel er du, HI?

synes ikke tankegangen din er urimelig, eller at du er påtrengende. At du vil feire med dem betyr jo at du trives med dem, føler deg som en del av "flokken". Og det er jo en god ting

Anonymkode: 0278d...718

[Katten.2.0]

Jeg er også i voksen alder, og ville reagert på det.

[Gjest Mass]

På 7/28/2017 den 20.03, AnonymBruker skrev:

Selve skilsmissen så jeg komme, og det skjedde ikke før i voksen alder. Min far har funnet seg en ny og fantastisk kone, og jeg har vært heldig og fått nye søsken også. Hennes foreldre og familie kommer jeg godt i lag med. 

Det er likevel en ting som plager meg, og mest i grunn fordi det er veldig sårt. 

Min far har en familie jeg ikke er med i. 

Med det så mener jeg at det er familieselskaper, brylluper, familieturer, tradisjoner osv som han har med hennes familie. Det er jo kjempe koselig for dem, men jeg syns det er litt sårt at vi andre barna ikke naturlig er invitert eller inkludert. Kanskje det er fordi jeg ikke ser det store skille mellom oss og dem pga vår gode tone. 

Så klart vi ikke skal være de som dalter og henger oss på som annen baggasje, men jeg skulle så ønske jeg var helt inkludert. Det er vel bare litt sårt at jeg hører om alle historiene min far finner på med hennes slekt. 

Æsj. Nå er jeg bare utakknemlig og teit. 

Anonymkode: c302b...b25

Nei, det synes jeg er helt naturlig å føle, så du er overhodet ikke teit. 

Det høres ut som at din far har bygget seg et nytt liv og som du ønsker å være mer inkludert i. 

Har du prøvd å snakke med din far om dette? Kanskje han ikke tenker over det slik du så reflektert gjør. 

[AnonymBruker]

Jeg ser dette i enkelte familier hvor far eller mor har barn fra før. Dessverre trist å se på.

Anonymkode: 9335f...cff

[atropos]

Det er nok ganske vanlig å føle det slik. Jeg har også følt på det når faren min tok med alle barna for å ta bilde hos fotografen (uten meg), tar med hele familien til syden (uten meg) og slike ting. For meg har det alltid vært slik, siden foreldrene mine ble skilt da jeg var veldig liten, og det har vært perioder der jeg har kjent mer på det enn andre. Nå har jeg egen familie og merker hvor stort ønske kona til pappa har for å inkluderes som bestemor for mine barn. (Noe hun selvsagt får) Å føle seg inkludert er så viktig i en familie. ❤️

[Kattugla]

Jeg får inntrykk at du er voksen og ikke bor hjemme lenger? Da vil jeg tro at det dreier seg om at de forventer ikke at det er av interesse for deg siden du har ditt "eget liv" nå og ikke at noen prøver å ekskludere deg. Jeg synes du bør ta det opp med din far og si at du gjerne blir bedre kjent med stefamilien og ville synes det var hyggelig å bli invitert med noen ganger 😊

[AnonymBruker]

Er den som har fått ny mann . Jeg har barn og han  har sine.  Han s bor ikke hjemme lenger  og kun en hos meg Vi har bevist ikke blandet familien .ikke feiret jul samme ( altså ungene ) vi feire sammen når  unger er hos far/mor. Vi har gjort dette for å slippe  å tvinge nye familie på ungene våres . Og jeg er sjef over mine og han sine . Vi prøve litt i starten men så at dette ville ikke gå bra. De kjenner hverandre men tror de trives bedre sånn vi er nå. De har ikke sagt så mye om det. 

Anonymkode: b36e2...668

[AnonymBruker]

Kan du ikke heller se på det som at din far har sine egne venner? Hadde du blitt like lei deg om du ikke fikk være med kameratene hans på tur? Hun er jo din familie, på en måte, men likevel ikke (stemoren din). Har du ikke familie på farssiden og morssiden? 

Anonymkode: 6e92d...f72

[AnonymBruker]

Er du eneste barn fra hans tidligere forhold?

Isåfall tenker jeg du bør ta en generell prat med ham. Ja, du er voksen - men du merker at det føles sårt å bli utelatt i mange sammenhenger. Du er jo voksen, så du regner med de tenker at du har nok med ditt - men du synes dette blir feil om det skal være sånn med barnebarn også. Og at du går utfra dette ikke er noe han eller hun har tenkt på.

Jeg hadde forstått det om dere var 3-4 voksne barn med egne familier - eller tradisjonen alltid hadde vært at dere feiret med egen mor og de antok det var greia, men det oppfatter jeg ikke å være tilfelle her?

Normalen synes jeg er å inkludere bio og bonusbarn i det meste - om ikke alt. En dyr utenlandstur hadde jeg ikke spandert på et voksent barn om tanken var å dra til barnevennlig plass - men en hyttetur eller julaften/høytid hadde jeg selvsagt åpnet for at alle var hjertelig velkomne. Om jeg/den andre kun hadde 1-2 barn fra før hadde de selvsagt alltid vært invitert.

Anonymkode: 76f04...6aa

[AnonymBruker]

Jeg blir helt dårlig når jeg leser denne tråden 😞 Det er klart man skal inkludere barna sine! Man har barn hele livet sitt, enten de er voksne eller barn. Jeg har barn som er skilsmissebarn og var veldig fokusert på dette når jeg gikk inn i et forhold til en ny mann - barna skal aldri kjenne på at de er utforbi i vår familie. Da vi fikk barn sammen var det noen som slengte kommentarer på at det bare var "halvsøsken" hvorpå barnet mitt svarte "åh? Han er jo hel? Mangler ingen kroppsdeler som jeg kan se"  Var ikke gamle barnet da dette ble svart, og det var siste gang noen slang med leppa. Jeg har en veldig dedikert mann som ser på alle barna som 100% sine (jeg ville ikke gått for en annen mann) og hele hans slekt ser på alle barna som "sine", så her er de i samme bursdager, julefeiringer, bryllup, ferier osv enten de er biologisk bundet til familien eller ikke. ALT har med hva foreldrene/foresatte gjør det til, og det er ALLTID de foresattes ansvar å gjøre det til noe naturlig. 

Anonymkode: ac501...6e3

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir helt dårlig når jeg leser denne tråden 😞 Det er klart man skal inkludere barna sine! Man har barn hele livet sitt, enten de er voksne eller barn. Jeg har barn som er skilsmissebarn og var veldig fokusert på dette når jeg gikk inn i et forhold til en ny mann - barna skal aldri kjenne på at de er utforbi i vår familie. Da vi fikk barn sammen var det noen som slengte kommentarer på at det bare var "halvsøsken" hvorpå barnet mitt svarte "åh? Han er jo hel? Mangler ingen kroppsdeler som jeg kan se"  Var ikke gamle barnet da dette ble svart, og det var siste gang noen slang med leppa. Jeg har en veldig dedikert mann som ser på alle barna som 100% sine (jeg ville ikke gått for en annen mann) og hele hans slekt ser på alle barna som "sine", så her er de i samme bursdager, julefeiringer, bryllup, ferier osv enten de er biologisk bundet til familien eller ikke. ALT har med hva foreldrene/foresatte gjør det til, og det er ALLTID de foresattes ansvar å gjøre det til noe naturlig. 

Anonymkode: ac501...6e3

Nei, ikke alt har noe å gjøre med hva FORELDRENE gjør det til, man kan ikke tvinge bestemødre til å akseptere "stebarnebarn". Gjør de det - flott. Gjør de det ikke, kan de ikke tvinges, og det er ingenting foreldrene kan gjøre for å bedre situasjonen annet enn å enten true bestemoren til å "oppføre seg" (slik at det ikke vises) eller kutte kontakten. Og ingen av delene er jo hyggelig.

Så alt avhenger av hva HELE FAMILIEN, inkludert bestemødre, bestefedre, oldemødre, oldefedre, søsken, tanter og onkler, venner og øvrig familie OG til slutt foreldrene gjør det til. Du overvurderer foreldres makt i en slik situasjon. Det holder ikke å ha mamma og pappa alene, man trenger hele familien med på laget for ikke å skape ubalanse og tristhet.

Anonymkode: 6e92d...f72

[AnonymBruker]

Jeg er mamma og stemor i en storfamilie, vi har mine, dine og vår. Vi har alle annenhver uke og vår annenhveruke. Alle høytider har vi alle barna på likt. Men hva med de ukene vi bare har vår da? Vi drar jo i bursdager vi er invitert i, drar på hyttetur osv.. Vi må jo få ha et liv den uken det bare er vi. 

Det er veldig vanskelig situasjon for alle parter og vi gjør så godt vi kan. Perfekt blir det nok aldri for noen. 

Jeg som mamma gjør jo ting med en liten klump i magen når jeg ikke har alle ungene med meg. Men det er selvfølgelig enkelte ting som ville vært uaktuelt, som f.eks å reise å besøke besteforeldre på andre siden av landet med bare et av barnebarna med.

Anonymkode: 0dd26...7c3

[AnonymBruker]

Jeg tror det blir litt anderledes  når det er kun stebarn / stesøsken enn halvsøsken . 

Anonymkode: b36e2...668

[Vera]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, ikke alt har noe å gjøre med hva FORELDRENE gjør det til, man kan ikke tvinge bestemødre til å akseptere "stebarnebarn". Gjør de det - flott. Gjør de det ikke, kan de ikke tvinges, og det er ingenting foreldrene kan gjøre for å bedre situasjonen annet enn å enten true bestemoren til å "oppføre seg" (slik at det ikke vises) eller kutte kontakten. Og ingen av delene er jo hyggelig.

Så alt avhenger av hva HELE FAMILIEN, inkludert bestemødre, bestefedre, oldemødre, oldefedre, søsken, tanter og onkler, venner og øvrig familie OG til slutt foreldrene gjør det til. Du overvurderer foreldres makt i en slik situasjon. Det holder ikke å ha mamma og pappa alene, man trenger hele familien med på laget for ikke å skape ubalanse og tristhet.

Anonymkode: 6e92d...f72

Ikke enig med deg her. Selv om den du siterer er en annen. Dersom foreldrenes/steforelderes innstilling er at barnet skal inkluderes, og forventer dette fra øvrig familie og stefamilie, er mye gjort. Dersom man kommer med lua i handa tror jeg fort innstillingen hos stefamilien blir annerledes. Men, dette er min erfaring, og det er slettes ikke sikkert at alle familier er oppegående nok til å se at et lite barn ikke har bedt om å komme i den situasjonen at det skal forholde seg til en stefamilie. Hos oss har det i hvert fall alltid vært like naturlig at biologisk barn og stebarn er like inkludert hos stefamilie i alle sammenhenger.  Når det er sagt, jeg må ærlig innrømme at jeg sliter med godfølelsen for de foreldrene som godtar at barnet sitt blir ekskludert. Da ville nok min løsning vært å sette hardt mot hardt - alle eller ingen. Ekskludering skaper splid mellom foreldre, søsken, og øvrig familie, og barnet som blir ekskludert kan få store vansker senere i livet. Da er det faktisk den som er forelder som har ansvaret for at det ikke skjer. Men, mange fraskriver seg dette ansvaret i det en ny partner kommer inn døren