Hvor langt strekker dere dere hvis foreldrene deres har mishandlet dere psykisk og fysisk i barndommen..

[AnonymBruker]

men også har vært snille mot dere.

Gitt dere masse. Penger og hjelp iform av praktisk bistand,  riktignok på sine vilkår, noe som skjer så finurlig at man knapt merker at de har styrt en i den retning DE vil.

For hvordan skulle man ellers klart seg uten dem er deres oppfatning.

Sykt men sant.

Hva kalles dette på fagspråket og har andre erfart lignende? 

Dette var kortversjonen.Jeg lar det være med den men kan heller svare hvis dere lurer på noe.

Anonymkode: 5c50d...297

[AnonymBruker]

Jeg har det på nøyaktig samme måte. Nøyaktig. Jeg har måttet gå så langt at jeg har kuttet dem ut av livet mitt, for det ble for utmattende å ha dem der. Aner ikke om dette har noen fagbetegnelse.

Anonymkode: 87aa9...073

[AnonymBruker]

Det kalles psykopati og er et helvete å leve med når det gjelder nær slekt. Mine nærmeste holder på slik, manipulasjon, psykisk mishandling, men gir av og til hjelp, gaver og slik støtte for å opprettholde fasaden eller at du skal fortsatt være fanget i nettet deres. Hos meg handler alt om penger når det gjelder min familie. Alle samtaler dreier seg nå om penger og det er mye søskensjalusi ettersom jeg er god å forvalte de pengene jeg har i motsetning til mitt søsken som bruker penger spontant. Her er planen å kutte de ut fullstendig. Å holde kontakt med de gir bare større smerte og sorg enn å kutte kontakten. 

Anonymkode: 7508d...845

[AnonymBruker]

Jeg har det på akkurat samme måte, men aner ikke hva fagbegrepet er. Jeg er bare 21 år, men vurderer sterkt å kutte ut all kontakt nå som jeg skal studere - ellers så tror jeg de vinner og jeg ligger i graven snart. En av mine tre storebrødre har minimal kontakt med de. Tror jeg skal følge hans fotspor. 

Anonymkode: 8aedb...480

[AnonymBruker]

Da jeg passerte 25 år og fremdeles følte meg totalt utmattet og mye sinne rettet mot meg selv pga oppførselen dems mot meg, da fant jeg ut at det er mye bedre å leve livet uten dem i mitt liv. Og det stemmer! Jeg er mye bedre, spesielt psykisk etter å ha kuttet dem ut.

Økonomiske goder hjelper så lite. Det er uansett 'bare' penger, det kan man fikse seg på en eller annen måte.

Jeg er heller fattig og glad, enn rik og sur!

Anonymkode: 6feaa...030

[AnonymBruker]

Men dere som bryter ut,  hvordan håndterer dere vennskapet med felles venner , familiemedlemmer etc

Er det ikke da fare for at dere blir indirekte eksponert for dem når de har kontakt med dem og at det også føles  ganske ille? 

Anonymkode: 5c50d...297

[AnonymBruker]

Jeg tror det er veldig mange unge voksne som ikke har bearbeidet barndommen sin, eller har rette verktøy til å forstår den.

Foreldre er som folk flest: de prøver og feiler. Driter seg ut iblant og lykkes for det meste...

Det er for mye av "psykisk og fysisk"-mishandling tråder til at man kan ta det på alvor. Mange har rett og slett et behov for å plassere skyld et sted, eller mangler evnene til å håndtere opplevelsene.( er ikke intelligente, analytiske på lik linje med sine foreldre.)

De minst troverdige er de som ønsker hevn, ignorering, straff etc. Der er nok kjærligheten med foreldre negjensidig.

Anonymkode: 2fc88...d54

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det er veldig mange unge voksne som ikke har bearbeidet barndommen sin, eller har rette verktøy til å forstår den.

Foreldre er som folk flest: de prøver og feiler. Driter seg ut iblant og lykkes for det meste...

Det er for mye av "psykisk og fysisk"-mishandling tråder til at man kan ta det på alvor. Mange har rett og slett et behov for å plassere skyld et sted, eller mangler evnene til å håndtere opplevelsene.( er ikke intelligente, analytiske på lik linje med sine foreldre.)

De minst troverdige er de som ønsker hevn, ignorering, straff etc. Der er nok kjærligheten med foreldre negjensidig.

Anonymkode: 2fc88...d54

http://www.sinnetshelse.no/artikler/foreldres_behov.htm

Anonymkode: 5c50d...297

[AnonymBruker]

https://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=5820491

Litteraratur for dem som liker å forstå seg selv og hvorfor en er blitt som en er blitt Fikk tipset av en psykolog

Mvh Ts

Anonymkode: 5c50d...297

[AnonymBruker]

Ifølge psykologen så er mamma narsissistisk, manipulerende og kontrollerende.  

Eksempel.  
Da jeg var 5 år så var jeg i en ulykke i barnehagen. Måtte opereres og var innlagt i et par dager. I papirene står det at mamma bare satt ute i gangen. Jeg var alene i flere timer, lå å ropte etter mamma fordi jeg var redd. Men mamma syntes det var for vondt å se meg slik. Så jeg måtte vente på at pappa kom hjem fra jobb. 
Mamma satte sin smerte fremfor min. Slik har det alltid vært. Først mamma så mamma igjen.
Jeg har alltid tenkt at mamma er så glad i meg. At hun klarer ikke å se meg syk, redd eller ha smerter fordi hun er så glad i meg. Men det er ikke sannheten. Sannheten er at mamma har det vondt, så da unngår hun. Selv om at det beste for et lite barn, er å ha mamma til stede under blodprøver, operasjoner, tannlegetimer etc. 

Mamma er kontrollerende, uten å være kontrollerende. Hun er slu og slem. For eksempel. Jeg kjøper meg et par røde gardiner. De er stygge, de er ekle, jeg er patetisk som kjøper så stygge julegardiner. Ifølge henne. Sitter å uffer seg over gardinene mine. Noen dager tidligere så sender jeg henne bilde av et par gardiner og spør "hva slags lengde trenger jeg?", hun svarer "Fysj så stygge". Jeg ignorerer det og kjøper dem allikevel. Hun sier også "Jaja, du er voksen og må få bestemme selv" sier også "hvorfor spør du meg, du kan vell velge ut gardiner helt selv?". Jeg spurte om lengde, ikke bekreftelse på at gardinene var fine eller ei.
Noen dager etter dukker hun opp med røde gardiner som er kliss like de jeg hadde kjøpt. Bortsett fra at de har et ganske så usynlig mønster nederst. Tar ned de nye, røde gardinene og henger opp de hun kjøpte. 
Jeg går inni boden og henter frem familiealbumet. 2 juler på rad så har hun identiske røde gardiner som jeg hadde kjøpt. 
Allikevel er mine stygge, hennes fine. 
Noen dager senere klager hun over at jeg ikke kan gjøre noe selv. Klager til tante mens jeg er til stedet. "X er så hjelpeløs, jeg måtte ut å kjøpe gardiner for henne i forrige uke. Og jeg måtte betale bom for å komme meg til kid. Hva gjør man ikke for barna sine". Som om at hun er en god mor som hjalp meg, samtidig som at hun klager over hvor hjelpeløs jeg er. Hun nevner ikke de gardinene jeg selv kjøpte. Hun gir meg en illusjon om at jeg er selvstendig og gir meg lov til å kjøpe det jeg vil. Samtidig så drar hun meg ned når jeg først gjør noe på egenhånd. Det er aldri bra nok. 

Samme da jeg reiste til Barcelona med to venninner. Året før reiste jeg til Oslo og sa til mamma "jeg skal til Oslo til helgen, blir borte i to uker" (var godt over 18 år). Hun sier så "Hvorfor forteller du meg det, du er jo voksen. Jeg trenger ikke å vite hva du gjør". Nei vell tenkte jeg. 
Jeg drar til Barcelona, blir ikke nevnt med vilje, for jeg vil se hvordan mamma reagerer. Joda, hun reagerte. Ble forbannet fordi jeg ikke sa ifra, hun må jo vite hvor jeg er og hvem er med. Var et under at jeg klarte å bestille billett på egenhånd m.m nedlatende ting. La på i sinne. Samtidig overførte hun 2000 kr og sendte en sms "kos deg". Jeg var 27 år! 
Typisk mamma. Gjør jeg noe på egenhånd så er det galt. Må hun gjøre det for meg, uten at jeg vil det, så er det også galt. Jeg kan aldri vinne. Mamma må vite alt, styre alt, samtidig som at hun klager over det. Samtidig skryter hun til venner at vi er så nære, jeg forteller henne alt, hvor jeg er, hvem er med etc.
Problemet er... jeg må. Fordi hun krever det, uten å si det direkte. Hun er kontrollerende, uten å være kontrollerende. Alltid vært slik. Hun syter om jeg godtar de 200 kr hun overfører til min konto, uten at jeg har spurt. Hun hjelper, uten at jeg spør, for så å kreve et stort takk tilbake.

Er 4 år siden jeg sist snakket med mamma .
Kuttet hun helt ut. Klarte ikke mer, var sliten. Fikk hjelp av psykolog. 

Anonymkode: 85a02...074

[TinaChristina]

Jeg skjønner... Min far var en jævel i oppveksten min. Som voksen kom jeg i en jævla kjip økonomisk knipe, som han hjalp meg ut av. Er svært takknemlig for dette. Men nå, et par år etterpå der jeg har god økonomi, jobb, familie og alt på stell, legger han seg fortsatt borti hva jeg bruker penger på. Og han holder denne episoden mot meg og mener jeg er en uansvarlig person uansett hva jeg foretar meg. Kjøper meg nye klær et par ganger i året, nei da havner jeg vel utpå så han må redde meg igjen mener han.

[AnonymBruker]

Vet ikke om det kan kalles psykisk mishandling akkurat, men ble vitne til selvskading, ble tatt bilder av i "private" sammenhenger, mye kritikk, ganske strengt, fikk ødelagt en ting av en av dem, konstant negatvitet, løgn, klaging på feil venner, en av dem var småparanoid + mer. Samtidig manglet det ikke på det materielle goder og "hjelp". Mye av det er i en stor tåke, føler meg fucked up og forbannet og er det i det hele tatt virkelig.

Anonymkode: c73da...daf

[AnonymBruker]

7 minutter siden, CaramelDevil skrev:

Jeg skjønner... Min far var en jævel i oppveksten min. Som voksen kom jeg i en jævla kjip økonomisk knipe, som han hjalp meg ut av. Er svært takknemlig for dette. Men nå, et par år etterpå der jeg har god økonomi, jobb, familie og alt på stell, legger han seg fortsatt borti hva jeg bruker penger på. Og han holder denne episoden mot meg og mener jeg er en uansvarlig person uansett hva jeg foretar meg. Kjøper meg nye klær et par ganger i året, nei da havner jeg vel utpå så han må redde meg igjen mener han.

Uff hadde sagt til at hvis jeg viste han skulle gnåle så mye om dette så hadde jeg heller sittet pengelens med en kopp på gata. Noen foreldre er helseskadelige. 

Anonymkode: cfab0...2c1

[AnonymBruker]

9 minutter siden, CaramelDevil skrev:

Jeg skjønner... Min far var en jævel i oppveksten min. Som voksen kom jeg i en jævla kjip økonomisk knipe, som han hjalp meg ut av. Er svært takknemlig for dette. Men nå, et par år etterpå der jeg har god økonomi, jobb, familie og alt på stell, legger han seg fortsatt borti hva jeg bruker penger på. Og han holder denne episoden mot meg og mener jeg er en uansvarlig person uansett hva jeg foretar meg. Kjøper meg nye klær et par ganger i året, nei da havner jeg vel utpå så han må redde meg igjen mener han.

Slik er min far også. Jeg prøver hardt å unngå å gi noen som helst informasjon om min økonomi, men klarer allikevel å finne ut om kjøp jeg har foretatt meg og div. Han er en skikkelig blodhund og bruker dette bevisst mot meg lenge etterpå. En god venninne ga meg noen penger i en svært vanskelig situasjon og nå som har jeg har klart å stable økonomien litt mer på plass mener han at jeg må gi samme beløp til en veldedig organisasjon og publisere det på sosiale medier som "takk" for støtten....

Anonymkode: 7508d...845

[Sparkling_Pink]

Det skal være lov å velge bort giftige forhold, selv når det er med ens foreldre.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det er veldig mange unge voksne som ikke har bearbeidet barndommen sin, eller har rette verktøy til å forstår den.

Foreldre er som folk flest: de prøver og feiler. Driter seg ut iblant og lykkes for det meste...

Det er for mye av "psykisk og fysisk"-mishandling tråder til at man kan ta det på alvor. Mange har rett og slett et behov for å plassere skyld et sted, eller mangler evnene til å håndtere opplevelsene.( er ikke intelligente, analytiske på lik linje med sine foreldre.)

De minst troverdige er de som ønsker hevn, ignorering, straff etc. Der er nok kjærligheten med foreldre negjensidig.

Anonymkode: 2fc88...d54

Så enig. De fleste har traumer fra barndommen, og alle foreldre feiler på noen punkt. Å bli voksen er å løsrive seg, men også å prøve å forstå seg selv og dermed sin familie, og forsone seg med det som har skjedd. 

 

Anonymkode: ee9d9...96d

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så enig. De fleste har traumer fra barndommen, og alle foreldre feiler på noen punkt. Å bli voksen er å løsrive seg, men også å prøve å forstå seg selv og dermed sin familie, og forsone seg med det som har skjedd. 

 

Anonymkode: ee9d9...96d

Beklager, men her må jeg arrestere deg. De færreste har slike traumer i barndommen at de påvirkes i voksenlivet, og det er et hån mot dem som må slite resten av livet med grusomme barndomshendelser.

Anonymkode: 87aa9...073

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Beklager, men her må jeg arrestere deg. De færreste har slike traumer i barndommen at de påvirkes i voksenlivet, og det er et hån mot dem som må slite resten av livet med grusomme barndomshendelser.

Anonymkode: 87aa9...073

Dette!

Anonymkode: 5c50d...297

[AnonymBruker]

Faren min drakk veldig mye når jeg var liten... Han var veldig streng... Ikke noe ekstremt, men han dro meg etter ørene hvis jeg gjorde noe galt... og når jeg tisset på meg tvang han meg (5—6 år gammel) til å vaske madrassen midt på natten v flere anledninger. 

Men han var mest snill. 

Av andre grunner valgte jeg å kutte han ut når jeg var 18 år... og tok opp igjen kontakten når jeg var ca 25. Jeg tror jeg trengte tiden for å få en avstand til ting. Men nå, noen år senere, er jeg lei for at vi mistet så mange år. Livet er komplisert... Nå har vi et godt forhold (men ikke nært). Han er bare snill med meg, og jeg med han. 

Anonymkode: a9ec2...af8

[AnonymBruker]

På 28.7.2017 den 20.38, AnonymBruker skrev:

Beklager, men her må jeg arrestere deg. De færreste har slike traumer i barndommen at de påvirkes i voksenlivet, og det er et hån mot dem som må slite resten av livet med grusomme barndomshendelser.

Anonymkode: 87aa9...073

Da er vi tilbake til håndering, bearbeiding. Det må til.

Man trenger ikke slite resten av livet. Man kan jobbe seg ferdig med ting.

Anonymkode: 2fc88...d54