Har du landet i livet?

[AnonymBruker]

Altså, har du etablert deg, kjøpt hus, fått barn og slått deg til ro der du bor?

 

jeg har barn, også hus, jobb og alt det andre. Men jeg sliter med å finne roen. Rett og slett fordi vi har endt opp med å bo i Oslo. Ganske tilfeldig det. Min familie er fra nord-Norge. Begge søsknene mine har etablert seg på hjemsted med mann og barn. Kort vei til besteforeldre. Og alle er mye sammen der. Mannen min sin familie er fra en liten bygd på Vestlandet. Han har ei søster, som akkurat nå bor i Bergen. Det er høyst uklart om hun skal hjem. Jeg tviler egentlig. Så om noen tiår bor hans gamle foreldre der alene, uten barn og barnebarn rundt seg. Mannen min synes naturlig nok dette er kjipt.

vi vil likevel ikke flytte, slik vi bor nå, bor vi nærmest alle. Fordi vi kan kjøre vestover og fly nordover. I tillegg har vi alle vennene våre, samt jobb i Oslo. 

Men totalt sett sliter jeg med å lande i livet, fordi familie bor så spredt. Og vi har "valgt" å bosette osss i Oslo. Barna er 3. 6 og 9 år.

Anonymkode: a96be...19d

[mjauritz]

Hvis du trives i Oslo og føler du har slått deg til rette der er vel kanskje Oslo det rette stedet for deg å bo? Uansett hvor man flytter så vil det jo ha både fordeler og ulemper.

Selv bor jeg i samboer sin by. Han har alt av familie her i umiddelbar nærhet, mens min familie bor 4+ timer unna. Samtidig har jeg aldri kjent meg så hjemme som jeg gjør her, og selv om det er trist å bo et stykke unna mine folk så vet jeg at det er her vi "hører til". 

[Pupperulla]

Absolutt! Har vært på rett sted i 14 år nå😊 

Flyttet inn til min kjære da jeg var 23 , fått 3 fine jenter . 

Jobbsituasjon er dog uviss for meg pga kronisk sykdom, men får ta det som det kommer. 

Vi bor i nærheten av familie , både min og hans. Stortrives her vi bor og nærmiljøet er veldig bra . Mye å finne på, fint å ikke gjøre noe. 

Skole og Bhg er bra, fritidsaktiviteter og tilbud er tipptopp👍

Veldig glad jeg landet akkurat her😁

[LizbethOsnes]

Jeg er riktignok alenemor, men bortsett fra det vil jeg absolutt si at jeg uten tvil har "landet" på riktig sted i livet. Jeg er akkurat der jeg ønsker og elsker å være. 

[AnonymBruker]

Egentlig ikke. Trives der jeg bor, og har kjøpt leilighet, for så vidt grei jobb og har grei økonomi - men lever på ingen måte drømmen. Veldig låst til jobb i hverdagen (kun omtrent 2 uker ferie hvert år) med lange arbeidsdager. Lite tid til personlig utvikling. Hverken partner eller stor familie. Barn kan jeg se langt etter. Håper å ta ny utdannelse senere i livet, men arbeidsmarkedet er svært trangt for det jeg ønsker å gjøre videre, så får vel leve med å være halvveis fornøyd. Er mange som har det verre enn meg uansett, så kan jo ikke klage egentlig. 

Anonymkode: ca3da...a61

[Arkana]

Vi har det mye som dere. Jeg er fra Nord-Norge og mannen fra vestlandet og vi bor i Oslo-området. Jeg har broren min i nærheten (mannens søsken er etablert i hjembyen), men ellers har ingen av oss familie her. Likevel har vi landet her og etablert oss her og har ingen planer om å flytte. Jeg kunne på ingen måte tenke meg å bo hverken i min eller hans hjemby og her vi bor nå er på en måte den gylne middelveien midt mellom familiene våre. Jeg kunne nok ønske å ha familiene våre nærmere, se dem oftere, men man kan ikke få både i pose og i sekk og vi har det så bra her på alle andre måter at det er det beste alternativet. Her har vi det fint.

[AnonymBruker]

Er fra Oslo og bor i Oslo, så ja- vi er fornøyde med å bo her vi bor. Mannen har likevel lite kontakt med familien sin annet enn plikt, selv om de bor i samme by, så akkurat det ser jeg ikke på som noen veldig viktig faktor. Vil man holde kontakten kan man gjøre det på annet vis enn å bo nærme, og selv om man bor nærme er ikke det noen garanti for noe som helst....

Anonymkode: 844f1...6c9

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Altså, har du etablert deg, kjøpt hus, fått barn og slått deg til ro der du bor?

 

jeg har barn, også hus, jobb og alt det andre. Men jeg sliter med å finne roen. Rett og slett fordi vi har endt opp med å bo i Oslo. Ganske tilfeldig det. Min familie er fra nord-Norge. Begge søsknene mine har etablert seg på hjemsted med mann og barn. Kort vei til besteforeldre. Og alle er mye sammen der. Mannen min sin familie er fra en liten bygd på Vestlandet. Han har ei søster, som akkurat nå bor i Bergen. Det er høyst uklart om hun skal hjem. Jeg tviler egentlig. Så om noen tiår bor hans gamle foreldre der alene, uten barn og barnebarn rundt seg. Mannen min synes naturlig nok dette er kjipt.

vi vil likevel ikke flytte, slik vi bor nå, bor vi nærmest alle. Fordi vi kan kjøre vestover og fly nordover. I tillegg har vi alle vennene våre, samt jobb i Oslo. 

Men totalt sett sliter jeg med å lande i livet, fordi familie bor så spredt. Og vi har "valgt" å bosette osss i Oslo. Barna er 3. 6 og 9 år.

Anonymkode: a96be...19d

Ok, så du savner nord og nord-Norge, da får du ta valg da: Bosett deg i nord eller forbli misfornøyd.

Hva mener du med "lande" og "finne ro"?

Nei, mennesket er konstant i bevegelse og uro. 

Anonymkode: e14ed...231

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ok, så du savner nord og nord-Norge, da får du ta valg da: Bosett deg i nord eller forbli misfornøyd.

Hva mener du med "lande" og "finne ro"?

Nei, mennesket er konstant i bevegelse og uro. 

Anonymkode: e14ed...231

Hadde vel ikke landet med det heller. Da hjemstedet i nord er lite, uten jobbmuligheter osv.

Anonymkode: a96be...19d

[AnonymBruker]

16 timer siden, Arkana skrev:

Vi har det mye som dere. Jeg er fra Nord-Norge og mannen fra vestlandet og vi bor i Oslo-området. Jeg har broren min i nærheten (mannens søsken er etablert i hjembyen), men ellers har ingen av oss familie her. Likevel har vi landet her og etablert oss her og har ingen planer om å flytte. Jeg kunne på ingen måte tenke meg å bo hverken i min eller hans hjemby og her vi bor nå er på en måte den gylne middelveien midt mellom familiene våre. Jeg kunne nok ønske å ha familiene våre nærmere, se dem oftere, men man kan ikke få både i pose og i sekk og vi har det så bra her på alle andre måter at det er det beste alternativet. Her har vi det fint.

Hvordan har dere ordnet det rent praktisk? Hvor feirer dere jul? Hvor ofte besøker dere de andre? Bruker dere feks mange tusen kroner på å dra nordover i konfirmasjon, dåp osv.

Anonymkode: a96be...19d

[Arkana]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvordan har dere ordnet det rent praktisk? Hvor feirer dere jul? Hvor ofte besøker dere de andre? Bruker dere feks mange tusen kroner på å dra nordover i konfirmasjon, dåp osv.

Anonymkode: a96be...19d

Etter at vi fikk barn har vi alltid feiret jul i eget hus. De som ønsker kommer til oss. Det har betydd at vi et par år har feiret bare oss fem og det er fint det også. Vi foretrekker det framfor stresset med å dra til andre, mulig vi velger annerledes når barna er en del større. Min manns brødre feirer ikke sammen heller, så det er ikke som om det er noen stor familiesammenkomst på vestlandet hver jul som vi går glipp av.

Jeg har bare Mamma igjen i Nord-Norge (Pappa døde for en del år siden og broren min bor som sagt i nærheten). Hun er ofte her så vi drar derfor dit bare en gang i året. Vi drar til vestlandet 1-2 ganger i året. Det er ingen konfirmasjoner, dåp e.l. nordpå, men vi hadde uansett ikke betalt 8-9000 i flybilletter bare for konfirmasjon eller dåp. Vi drar derimot til vestlandet når det er slike anledninger, men prisen for å kjøre dit er jo betydelig mindre enn for å fly nordover. 

[Minlillesky]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Altså, har du etablert deg, kjøpt hus, fått barn og slått deg til ro der du bor?

 

jeg har barn, også hus, jobb og alt det andre. Men jeg sliter med å finne roen. Rett og slett fordi vi har endt opp med å bo i Oslo. Ganske tilfeldig det. Min familie er fra nord-Norge. Begge søsknene mine har etablert seg på hjemsted med mann og barn. Kort vei til besteforeldre. Og alle er mye sammen der. Mannen min sin familie er fra en liten bygd på Vestlandet. Han har ei søster, som akkurat nå bor i Bergen. Det er høyst uklart om hun skal hjem. Jeg tviler egentlig. Så om noen tiår bor hans gamle foreldre der alene, uten barn og barnebarn rundt seg. Mannen min synes naturlig nok dette er kjipt.

vi vil likevel ikke flytte, slik vi bor nå, bor vi nærmest alle. Fordi vi kan kjøre vestover og fly nordover. I tillegg har vi alle vennene våre, samt jobb i Oslo. 

Men totalt sett sliter jeg med å lande i livet, fordi familie bor så spredt. Og vi har "valgt" å bosette osss i Oslo. Barna er 3. 6 og 9 år.

Anonymkode: a96be...19d

Delvis slått meg til ro her vi bor, men det blir nok 100% når billappen er ferdig og jeg kan komme meg rundt. Drømmeplassen er et helt annet sted. Men, min datter trives med venninnene sine her, og hun begynner på skolen til høsten, så da blir vi her enn så lenge.

Jeg har ikke fast arbeid enda, men er vikar. Trives med det, men ønsker fast etterhvert. Ønsker å kjøpe hus, men først må jobb og bil på plass Er kjøpe klar i hvertfall  Klør i fingrene etter å kjøpe  

Mine foreldre bor her, men de vurderer å flytte på seg. Så da blir nærmeste familie 1 time unna..  1 time, er ikke langt, men langt nok  Min søster bor ca 3 timer unna... 

Men siden jeg ikke har fast jobb, så søker jeg på jobber på drømmeplassen også. Får jeg jobb der, flytter vi dit.  Har vel ikke landet helt enda. Men om jeg blir boende her, så er ikke det trist altså. Trives godt her vi. Bare tungvindt å komme seg rundt pga mangel på billappen. Bor på landet. Blir nok noe annet når billappen er på plass.  

[AnonymBruker]

Jeg venter på at en gammel, nær slektning som jeg er enearving til skal vandre... For det første må jeg passe på slektningen sånn at jeg må bo her jeg bor, for det andre utløses det arv jeg kan kjøpe meg bolig for og kan flytte hvor jeg vil. Høres kanskje kynisk ut, men mens jeg venter har jeg ikke landet. 

Anonymkode: 83407...9a3

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg venter på at en gammel, nær slektning som jeg er enearving til skal vandre... For det første må jeg passe på slektningen sånn at jeg må bo her jeg bor, for det andre utløses det arv jeg kan kjøpe meg bolig for og kan flytte hvor jeg vil. Høres kanskje kynisk ut, men mens jeg venter har jeg ikke landet. 

Anonymkode: 83407...9a3

Ikke kynisk i det hele tatt, så lenge du gjør det du kan for å bidra til at slektningen får det så godt som mulig den tiden han/hun har igjen

Hilsen en som også venter (men av litt andre grunner enn arv og penger).

Anonymkode: 917d3...b8d

[AnonymBruker]

1 time siden, Arkana skrev:

 BEtter at vi fikk barn har vi alltid feiret jul i eget hus. De som ønsker kommer til oss. Det har betydd at vi et par år har feiret bare oss fem og det er fint det også. Vi foretrekker det framfor stresset med å dra til andre, mulig vi velger annerledes når barna er en del større. Min manns brødre feirer ikke sammen heller, så det er ikke som om det er noen stor familiesammenkomst på vestlandet hver jul som vi går glipp av.

Jeg har bare Mamma igjen i Nord-Norge (Pappa døde for en del år siden og broren min bor som sagt i nærheten). Hun er ofte her så vi drar derfor dit bare en gang i året. Vi drar til vestlandet 1-2 ganger i året. Det er ingen konfirmasjoner, dåp e.l. nordpå, men vi hadde uansett ikke betalt 8-9000 i flybilletter bare for konfirmasjon eller dåp. Vi drar derimot til vestlandet når det er slike anledninger, men prisen for å kjøre dit er jo betydelig mindre enn for å fly nordover. 

Hvor gamle er barna nå? Synes de det er greit å "bare"

 være familien på julekvelden. Ingen bestemor, tante eller annet...

hva med avlastning og barnevakt i hverdagen?

Anonymkode: a96be...19d

[strawberry]

Når dere kommer fra så ulike steder og i tillegg har endt opp med å bo i en annen by, så skjønner jeg at du ikke føler at du har landet helt. Mange snakker jo om det å ha foreldre som bor i nærheten som barnebarna kan dra på besøk til, dere har jo ikke den muligheten. 

Selv er jeg og samboer fra omtrent samme sted, foreldrene våre bor ca 20 unna hverandre, og vi bor omtrent midt i mellom dem. Vi har hus, men ikke barn ennå. Men vi trives veldig med å bo her. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, strawberry skrev:

Når dere kommer fra så ulike steder og i tillegg har endt opp med å bo i en annen by, så skjønner jeg at du ikke føler at du har landet helt. Mange snakker jo om det å ha foreldre som bor i nærheten som barnebarna kan dra på besøk til, dere har jo ikke den muligheten. 

Selv er jeg og samboer fra omtrent samme sted, foreldrene våre bor ca 20 unna hverandre, og vi bor omtrent midt i mellom dem. Vi har hus, men ikke barn ennå. Men vi trives veldig med å bo her. 

Takk for forståelsen. Vi møter maaaange i din situasjon. Ofte sier de: "vi er fra hver begge to" etterfulgt av "hvem av dere er fra her"? Hvorpå jeg nærmest må begrunne at nei, ingen av oss er fra her, vi har likevel valgt å bli her osv, blablabla. Og det er sårt når vennene til barna våre ikke kan leke med dem etter kl. 13-14 på søndager for da skal de på søndagsmiddagen hos mormor. Og mora klager samtidig over at hver søndag er bundet opp av den middagen der. Jeg skulle så gjerne hatt det sånn.

Anonymkode: a96be...19d

[strawberry]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for forståelsen. Vi møter maaaange i din situasjon. Ofte sier de: "vi er fra hver begge to" etterfulgt av "hvem av dere er fra her"? Hvorpå jeg nærmest må begrunne at nei, ingen av oss er fra her, vi har likevel valgt å bli her osv, blablabla. Og det er sårt når vennene til barna våre ikke kan leke med dem etter kl. 13-14 på søndager for da skal de på søndagsmiddagen hos mormor. Og mora klager samtidig over at hver søndag er bundet opp av den middagen der. Jeg skulle så gjerne hatt det sånn.

Anonymkode: a96be...19d

Jeg har visst selv vært av de som har sagt slik til andre som har flyttet til en plass uten å ha noen i familien i nærheten. Men nå bor jeg også på bygda, langt ifra en by, så her er det omtrent ingen som flytter uten at minst en har familie her, eller eventuelt er knyttet til stedet pga jobb (skipsverft blant annet). 

Men dere har vel i bunn og grunn ikke annet valg enn å enten flytte til en av stedene, eller bli der dere er og gjøre det beste for å få det bra der. 

[Arkana]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gamle er barna nå? Synes de det er greit å "bare"

 være familien på julekvelden. Ingen bestemor, tante eller annet...

hva med avlastning og barnevakt i hverdagen?

Anonymkode: a96be...19d

De er 4, 6 og 8. Det har skjedd en eller to ganger at vi har vært alene på julaften og det hadde de ingenting i mot. Vi har det jo veldig fint sammen og tradisjonene følges som vi pleier. De er ikke vant til å være mange uansett. Vanligvis er det oss, broren min og Mamma. Mannens familie har feiret med oss én gang.

Vi har ingen avlastning i hverdagen og sjelden barnevakt. Det er ikke noe problem, særlig med fleksible jobber, og vi får deltatt på alt. Vi har en vennefamilie som også har tre barn og er i samme situasjon som oss med tanke på ingen familie i nærheten og vi hjelper hverandre litt med henting på skolen, bytter på å følge de to eldste barna våre til felles fritidsaktivitet og slikt. Våre nærmeste naboer har vi blitt godt kjent med og de har barn som leker med våre. Vi bytter på å kjøre barna til skolen, om noen har et møte e.l. ekstra tidlig om morgenen er barna hos den andre fram til skolestart, vi passer hverandres katter når vi er på ferie osv. Barnevakt savner vi ikke. Vi var jo klar over at vi ville måtte klare oss uten hjelp fra familie da vi bosatte oss her og fikk barn, så vi har helt fra start vært innstilt på det. Barna er dessuten så små at vi har flere timer alenetid hver kveld og det er vår kjærestetid. Innen de blir så store at denne voksentiden på kvelden forsvinner klarer de også å være alene hjemme noen timer hvis vi vil dra ut på noe sammen.

Endret 27. juli 2017 av Arkana

[AnonymBruker]

Ja, vi er begge storfornøyd der vi bor nå og vi har absolutt landet her. Vi har en familie i nærheten og den andre Ca 30 mil unna, men det fungerer fint. 

Anonymkode: 5b6d8...933