Hvorfor fordommer mot de som sliter?

[AnonymBruker]

Hvorfor er det så mange som tror at de som er psykisk syke/sliter finner det på? De gjør ikke det. 

Blir så irritert over at det er helt greit å si at man ikke kan på skole/jobb om man har vondt i hodet, mens det er en unnskyldning å ikke kunne dra pga et angstanfall. En person som har psykiske vansker velger ikke dette selv. Det er en sykdom på lik linje med noe fysisk. Skulle ønske at fysisk sykdom og psykisk sykdom kunne blitt sett på likt i samfunnet. 

Anonymkode: 10a9b...e9e

[AnonymBruker]

Det er jo fordi man ikke kan se det, og det finnes de som bruker usynlige sykdommer for det det er verdt. Noen liker å ikke jobbe, og da er det fryktelig greit for dem å si at de har angst/depresjon osv. 

Anonymkode: 15fdf...3fa

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo fordi man ikke kan se det, og det finnes de som bruker usynlige sykdommer for det det er verdt. Noen liker å ikke jobbe, og da er det fryktelig greit for dem å si at de har angst/depresjon osv. 

Anonymkode: 15fdf...3fa

Noen ganger kan man se det jo. Foreldrene mine ser når jeg er veldig dårlig og vet at jeg ikke finner det på, men nå har jeg vært gjennom traumer og har fått en psykiatrisk diagnose. Jeg har hatt det veldig vanskelig og er glad for å ha blitt møtt med så mye forståelse. 

Jeg har lært så mye, og jeg forstår hvor mye folk kan skjule. Jeg er heller ikke spesielt åpen med hverken diagnose eller traumer. Folk skjuler ting og man vet egt utrolig lite om andre. Er så trist med holdninger som sier at folk må "ta seg sammen" når de er syke. Man vet aldri 

Anonymkode: 10a9b...e9e

[AnonymBruker]

Det er så utrolig creeds til de som sliter og har det vondt men likevel fortsetter å kjempe hver dag. De er utrolig sterke. Jeg lener meg mot å si at de psykisk syke er noen av de sterkeste vi har i samfunnet. De har ting andre ikke har, men likevel holder de ut med smerter andre ikke kan tenke seg. Det står det respekt av!

Anonymkode: 10a9b...e9e

[Gjest Parkeringsvakt]

Lav grad av empati i befolkningen. Mennesker har vanskeligheter med å sette seg i andre menneskers situasjon. Dette gir gjerne en tendens til naivitet og til å dømme andre. 

Mennesker har relativt stort potensiale for å forstå andre mennesker, men veldig få utvikler den delen av seg selv. De er fornøyd med å forstå den overfladiske inputen de får fra ansiktsuttrykk og kroppspråk, samt at de har i noen tilfeller noen tanker om hvorfor andre gjør som de gjør. Men med en gang det blir snakk om mer kompleks adferd som psykiske lidelser er, så er ikke den forståelsen som kreves til stedet. 

De som har blitt friske glemmer også veldig lett hvordan de hadde det da de var på sitt verste, så man kan være like dømmende fra den fronten

I stedet for fokuset på at man burde ta seg sammen, er det mye mer hensiktsmessig å se på det å slite som noe ala "okei, jeg har det vanskelig nå. Om det er av teite grunner eller ikke spiller ingen rolle, det viktigste er at jeg innser at jeg sliter og at jeg kan jobbe for å få det bedre. Det kan være vanskelig å ikke klandre seg selv, men alle har perioder der de sliter og det beste er å fokusere på fremgang og hvordan bli bedre, selv om det kan gå lang tid, enn å sette seg fast i at man burde ha skyldfølelse for å slite. Selv treg fremgang over flere år er bedre enn å sette seg fast i at man ikke allerede har blitt frisk. At man enda er syk er irrelevant, det er bare mulig fremgang og fremtid som gjelder"

Eller noe sånt.....

Endret 26. juli 2017 av Parkeringsvakt

[AnonymBruker]

44 minutter siden, Parkeringsvakt skrev:

Lav grad av empati i befolkningen. Mennesker har vanskeligheter med å sette seg i andre menneskers situasjon. Dette gir gjerne en tendens til naivitet og til å dømme andre. 

Mennesker har relativt stort potensiale for å forstå andre mennesker, men veldig få utvikler den delen av seg selv. De er fornøyd med å forstå den overfladiske inputen de får fra ansiktsuttrykk og kroppspråk, samt at de har i noen tilfeller noen tanker om hvorfor andre gjør som de gjør. Men med en gang det blir snakk om mer kompleks adferd som psykiske lidelser er, så er ikke den forståelsen som kreves til stedet. 

De som har blitt friske glemmer også veldig lett hvordan de hadde det da de var på sitt verste, så man kan være like dømmende fra den fronten

I stedet for fokuset på at man burde ta seg sammen, er det mye mer hensiktsmessig å se på det å slite som noe ala "okei, jeg har det vanskelig nå. Om det er av teite grunner eller ikke spiller ingen rolle, det viktigste er at jeg innser at jeg sliter og at jeg kan jobbe for å få det bedre. Det kan være vanskelig å ikke klandre seg selv, men alle har perioder der de sliter og det beste er å fokusere på fremgang og hvordan bli bedre, selv om det kan gå lang tid, enn å sette seg fast i at man burde ha skyldfølelse for å slite. Selv treg fremgang over flere år er bedre enn å sette seg fast i at man ikke allerede har blitt frisk. At man enda er syk er irrelevant, det er bare mulig fremgang og fremtid som gjelder"

Eller noe sånt.....

Ja, det finnes en del som har lite empati som du nevner i begynnelsen. 

Anonymkode: 10a9b...e9e

[Ananas.]

Det ville nok også hjelpe om vi tok de psykiatriske problemene ut av hverdagsspråket vårt, type "Jeg blir helt deprimert når jeg hører om sånt" eller "Jeg har så angst for å gjøre det". Særlig angst og depresjon har blitt så vanlig å snakke om uten at man egentlig har det, at det for mennesker uten kjennskap til diagnosene er veldig vanskelig å skjønne innholdet i dem. Hemmende sosial angst ER en sykdom det er krevende å leve med, men å "få angst" av å gå på en konsert alene er ubehagelig, men ikke hemmende for livskvaliteten. Det blir litt som med muntlige presentasjoner, der det for noen er ødeleggende for livskvaliteten i mange dager i forveien, der andre har litt sommerfugler i magen den siste halvtimen før - og begge kaller det det samme. Med fysiske sykdommer er det enklere for andre å se valørene mellom ubehag, smerte og hemmende, enn det er med de psykiske. Det er jo ingen som påstår at de har "litt prolaps i ryggen" eller "litt lungekreft" om de har diffuse smerter i rygg eller lunger. Jeg tror rett og slett at det handler om at psykiske vansker ikke er så lett å forstå hvis man ikke har vært tett på dem, og det at vi da hiver rundt oss med psykiatriske begreper for den minste ting ikke akkurat hjelper på forståelsen. 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Ananas. skrev:

Det ville nok også hjelpe om vi tok de psykiatriske problemene ut av hverdagsspråket vårt, type "Jeg blir helt deprimert når jeg hører om sånt" eller "Jeg har så angst for å gjøre det". Særlig angst og depresjon har blitt så vanlig å snakke om uten at man egentlig har det, at det for mennesker uten kjennskap til diagnosene er veldig vanskelig å skjønne innholdet i dem. Hemmende sosial angst ER en sykdom det er krevende å leve med, men å "få angst" av å gå på en konsert alene er ubehagelig, men ikke hemmende for livskvaliteten. Det blir litt som med muntlige presentasjoner, der det for noen er ødeleggende for livskvaliteten i mange dager i forveien, der andre har litt sommerfugler i magen den siste halvtimen før - og begge kaller det det samme. Med fysiske sykdommer er det enklere for andre å se valørene mellom ubehag, smerte og hemmende, enn det er med de psykiske. Det er jo ingen som påstår at de har "litt prolaps i ryggen" eller "litt lungekreft" om de har diffuse smerter i rygg eller lunger. Jeg tror rett og slett at det handler om at psykiske vansker ikke er så lett å forstå hvis man ikke har vært tett på dem, og det at vi da hiver rundt oss med psykiatriske begreper for den minste ting ikke akkurat hjelper på forståelsen. 

Veldig gode poenger. Enig👍 Jeg vet selv hvordan det er å føle seg dårlig psykisk fordi jeg er der selv. Derfor synes jeg det er lett å sette meg inn i det. 

Anonymkode: 10a9b...e9e

[AnonymBruker]

Synes noen folk i samfunnet bør bli flinkere til å forstå

Anonymkode: 10a9b...e9e

[AnonymBruker]

Jeg har selv slitt mye med angst og depresjoner, og har gått i langvarig psykiatrisk behandling for dette. Det hjalp ikke så veldig for meg, men jeg forstod i etterkant at veldig mye som er normalt i samfunnet blir sykeliggjort, og jeg tror det er dette veldig mange reagerer på. Jeg fikk for eksempel diagnosene "agorafobi" og "sosial angst" fordi jeg slet med lavt selvbilde, og dermed syns det var vanskelig å møte mennesker. Men greia er jo at alle syns dette er ubehagelig når de er slitne eller har en dårlig dag. Dermed blir det vanskelig å forstå at slike situasjoner blir uoverkommelige for noen, selvom jeg tror at dette voldsomme behovet for å sette diagnoser er til mer skade enn nytte. Det virker også som at samfunnet flommer over av alvorlig psykisk sykdom, angst og depresjoner, og at folk ser på det som en lettvint måte å komme unna arbeid og forpliktelser på. Jeg har jobbet mye med eksponeringsterapi og mentaltrening på egenhånd, og slik klarte jeg å snu livet mitt på hodet. Jeg er nå nesten kvitt kroniske depresjoner og selvmordstanker, men det er fortsatt et stykke igjen til at jeg klarer å komme meg helt tilbake.

Anonymkode: 4d789...a82

[Blod]

Er altfor mange som ikke forstår slikt, siden de ikke har opplevd det selv eller ikke er tett på noen som sliter med det

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Blod skrev:

Er altfor mange som ikke forstår slikt, siden de ikke har opplevd det selv eller ikke er tett på noen som sliter med det

Ja, altfor mange. Jeg prøver å bruke mine egne erfaringer i samtaler med andre. Gi håp og bry meg fordi jeg vet hvordan det er å ha det fryktelig vondt.

Anonymkode: 10a9b...e9e

[AnonymBruker]

Litt rart bare at alle plutselig sliter psykisk i 2017...... 

Jeg leste av 40% av alle unge jenter "sliter".  

Det var ikke sånn for 10 år siden.  Hva skjer med samfunnet vårt? Hvorfor er alle psykisk svake??

Anonymkode: b9e02...bb8

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Litt rart bare at alle plutselig sliter psykisk i 2017...... 

Jeg leste av 40% av alle unge jenter "sliter".  

Det var ikke sånn for 10 år siden.  Hva skjer med samfunnet vårt? Hvorfor er alle psykisk svake??

Anonymkode: b9e02...bb8

Jeg er ikke svak, men har psykiske problemer i den grad at jeg har et selvmordsforsøk bak meg og har drevet/driver med selvskading. Jeg ble utsatt for kraftig omsorgssvikt (hvor jeg ble flyttet fra de biologiske jeg kun har sett en gang siden jeg var 6 år) og har en diagnose itillegg, så jeg har det ikke lett. Hadde slitt jeg selvom dette skjedde for 50 år siden. 

Anonymkode: 10a9b...e9e

[AnonymBruker]

Jeg skulle ikke ønske at det ble sidestilt med fysisk sykdom. Jeg skulle ønske at både de med fysiske og psykiske "lyter" ble inkludert uten at det ble gjort en big deal ut alt. Jeg skulle ønske folk bare behandlet det som andre "greier" folk har for seg. Alle har jo ganske mange irrasjonelle, irriterende og rare ting og måter ting skal gjøres på uansett. Skulle ønsker det var litt mer sånn, vi pakker i bilen mens du sjekker komfyren sånn 50 ganger før kan gå ut! Husk å tenn et stearinlys i stua og legg en avis oppå før du går da! Eller et eller annet så det gikk an å le av det og ufarliggjøre ting i stedet for fokuset på sykliggjøring hele tiden.

Anonymkode: d96ce...236

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Litt rart bare at alle plutselig sliter psykisk i 2017...... 

Jeg leste av 40% av alle unge jenter "sliter".  

Det var ikke sånn for 10 år siden.  Hva skjer med samfunnet vårt? Hvorfor er alle psykisk svake??

Anonymkode: b9e02...bb8

Stusser likevel på at 1/4 sliter. Vet det er mange, men 1/4 høres ekstremt ut. Tror som regel det har skjedd noe om en person sliter

Anonymkode: 10a9b...e9e

[Supernova17]

3 timer siden, Parkeringsvakt skrev:

Lav grad av empati i befolkningen. Mennesker har vanskeligheter med å sette seg i andre menneskers situasjon. Dette gir gjerne en tendens til naivitet og til å dømme andre. 

Mennesker har relativt stort potensiale for å forstå andre mennesker, men veldig få utvikler den delen av seg selv. De er fornøyd med å forstå den overfladiske inputen de får fra ansiktsuttrykk og kroppspråk, samt at de har i noen tilfeller noen tanker om hvorfor andre gjør som de gjør. Men med en gang det blir snakk om mer kompleks adferd som psykiske lidelser er, så er ikke den forståelsen som kreves til stedet. 

De som har blitt friske glemmer også veldig lett hvordan de hadde det da de var på sitt verste, så man kan være like dømmende fra den fronten

I stedet for fokuset på at man burde ta seg sammen, er det mye mer hensiktsmessig å se på det å slite som noe ala "okei, jeg har det vanskelig nå. Om det er av teite grunner eller ikke spiller ingen rolle, det viktigste er at jeg innser at jeg sliter og at jeg kan jobbe for å få det bedre. Det kan være vanskelig å ikke klandre seg selv, men alle har perioder der de sliter og det beste er å fokusere på fremgang og hvordan bli bedre, selv om det kan gå lang tid, enn å sette seg fast i at man burde ha skyldfølelse for å slite. Selv treg fremgang over flere år er bedre enn å sette seg fast i at man ikke allerede har blitt frisk. At man enda er syk er irrelevant, det er bare mulig fremgang og fremtid som gjelder"

Eller noe sånt.....

Svært bra sagt og dessverre sant.

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Litt rart bare at alle plutselig sliter psykisk i 2017...... 

Jeg leste av 40% av alle unge jenter "sliter".  

Det var ikke sånn for 10 år siden.  Hva skjer med samfunnet vårt? Hvorfor er alle psykisk svake??

Anonymkode: b9e02...bb8

Helt enig.....har tatt fullstendig av og det virker som om mange (ikke alle) bruker det som unnskyldninger for alt.

Om du hevder du er psykisksyk og ikke går til behandling så er du ikke syk i mine øyne. En med depresjoner/angst som ikke går til behandling har lik alvorlighetsgrad på sin "sykdom" som forkjølelse. Er man skikkelig syk så går man til legen for å bli frisk.

Anonymkode: 278ef...220

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig.....har tatt fullstendig av og det virker som om mange (ikke alle) bruker det som unnskyldninger for alt.

Om du hevder du er psykisksyk og ikke går til behandling så er du ikke syk i mine øyne. En med depresjoner/angst som ikke går til behandling har lik alvorlighetsgrad på sin "sykdom" som forkjølelse. Er man skikkelig syk så går man til legen for å bli frisk.

Anonymkode: 278ef...220

Jeg bruker det ikke som unnskyldning. Jeg dro på skolen dagen etter ett selvmordsforsøk (altså stod opp når jeg egt trodde jeg ikke skulle våkne igjen). Jeg dro på skolen og ønsker å jobbe når jeg har sjanse til dette. Jeg ønsker også terapi og har timer på DPS 

Anonymkode: 10a9b...e9e

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke nødvendigvis det handler om lav empati eller at de er dårlige mennesker. Jeg synes det blir enkelt. Jeg tror mange rett og slett ikke forstår det. De har aldri opplevd noe lignenede selv og kan derfor ikke sette seg inn i situasjonen. De har ofte heller ikke fått det ordentlig forklart. Jeg kan se at det er vanskelig for en person som er vant til at man bare kan ta seg sammen når man er trist. De forstår gjerne ikke forskjell på en depresjon og det å være trist

 

Anonymkode: 58e54...03f