Jeg er litt redd for å ikke finne venner på universitetet

[mjauritz]

Kanskje noen har noen solkskinnshistorier til meg?

Jeg er 23 år i høst og begynner på første året på en bachelor i Sosialt arbeid. Jeg er egentlig ikke fra denne byen, men har bodd her i 3 år. Jeg kjenner jo en del og har mange fine venner her, men det hadde jo vært fint å bli kjent med noen i skolesammenheng sånn at man trives på skolen også!

Jeg er nervøs fordi jeg ikke er så veldig flink i store sosiale sammenhenger. Selv om jeg er veldig frempå og sosial i mindre grupper, så er det vanskelig for meg når det er 20+ fremmede mennesker å forholde seg til samtidig. Jeg er redd for at så mange kanskje kjenner hverandre fra før og at det dermed er vanskelig å "komme inn". 
En annen ting som plager meg litt er at jeg ikke lever det typiske livet til en på 23 som skal begynne på UNI. Jeg har et barn på 1,5, en samboer, vi eier leilighet og bil, i tillegg til at jeg jobber mye. Med andre ord ikke akkurat det livet hvor jeg flyr mest på byen og har tid eller mulighet til å bli med på alt det som kanskje de fleste i starten av 20 årene har mest lyst til. Jeg er redd for at kanskje en del på min alder vil velge meg bort fordi mitt liv blir så "kjedelig" i forhold til deres festeliv. Jeg vet jo at det er mange som kanskje er i samme situasjon som meg, men de er jo gjerne noen år eldre? Ikke at det er et problem for meg, men kanskje ikke de har så stor interesse av å bli godt kjent med meg.. 

Jeg gruer meg litt til fadderuka fordi jeg vet at jeg for eksempel på jobbe hele helgen etter, og at jeg ikke kan være med på fylla hver dag (noe jeg heller ikke har spesielt lyst til). Jeg føler utrolig nok (haha) at jeg er ferdig med mye av festingen, og er ikke så glad i det lenger. Men jeg vil jo gjerne ha venner og bli kjent, og da er vel fadderuka optimal for det? Jeg vet at det finnes grupper som ikke drikker så mye, eller at det helt sikkert er andre som ikke vil/kan, men jeg føler at jeg "klikker" bedre med de som elsker å ha det gøy og på en måte er festfolkene.. Det høres jo litt rart ut, men jeg føler man kan på en måte oppleve litt forskjell på de forskjellige menneskene hvor kanskje den ene gruppen er veldig ordentlig og strukturert (Dette kan selvfølgelig være helt feil i virkeligheten, det er bare sånn jeg på en måte husker det fra VGS og tiden etter, men for all del).

Kanskje jeg overdramatiserer det hele, men.. 

Endret 26. juli 2017 av mjauritz

[AnonymBruker]

Jeg føler akkurat det samme, og kunne skrevet dette innlegget dersom du økte alderen et par år. Hjelper ikke å bli voksen, å begynne på ny skole er jammen fortsatt skummelt!

 

Anonymkode: 07ff0...86d

[Olava]

Jeg føler det samme, kjenner jeg kommer til å være ganske nervøs de første dagene. Men i fjor begynte jeg på et annet studie (måtte avslutte av personlige grunner), og da bodde jeg i en by jeg aldri hadde vært i fra før. Jeg bodde også et stykke utenfor byen den første uken, så den aller første dagen hadde jeg heller ikke sett byen før, og absolutt alt var helt nytt. 

Men til tross for nervøsiteten, at jeg egentlig er ganske sjenert, og jeg ikke kunne være ute så altfor sent pga. pendling, så ble jeg ganske godt kjent med flere i klassen min allerede den første uka. Har også bursdag ganske tidlig på høsten, og sjenerte meg turte faktisk å be noen i klassen min ut på kino som en bitteliten feiring. Det gikk helt fint. 

Jeg er heller ikke noe stort festmenneske, men for meg holdt det egentlig å være med på vors også være med ut en time eller to før jeg dro hjem. Det var heller ikke alltid jeg ble med ut på byen, og det hendte et par ganger at jeg ikke kunne delta i det hele tatt. Likevel gikk det helt fint. 

Så hadde vi enkelte i klassen som ikke hadde vært der i det hele tatt den første uka. Kanskje under noe arrangementer på dagen, men noen få var ikke der i det hele tatt den første uka. Men de fant også sin plass i klassen, tror alle følte seg velkomne i klassen vår egentlig. Og det til tross for at vi hadde en aldersforskjell fra 19 år til 35 år. Alder var heller ikke noe problem hos oss. 

Men, jeg har antagelig vært heldig med min første klasse ved høyere utdanning. Det kommer jo alltid helt an på hva slags mennesker man havner i klasse med. Så handler det nok mye om hvor mye man klarer å by på seg selv når man skal bli kjent med hverandre. Og hvor flink gruppen er til å fange opp de som kanskje sliter med å bli en del av gjengen. Man kan vel ikke gjøre annet enn å hoppe ut i det. Men det skal nok gå helt fint

Lykke til med studiet

[TinyBean]

Er selv glad i ting som ikke har alkohol inkludert. Er mye man kan gjøre med folk om man finner de riktige  

Jeg er snart 28 og har aldri vært glad i festing og alkohol. Kan ta meg en rusbrus eller søt drink en sjelden gang, men jeg har interesser som innebærer andre ting enn festing. Det blir for bråkete for meg på feil måte (vil heller høre på høy musikk eller se film med god surround). Har ikke barn eller mann og har ikke planer om det i nærmeste fremtid heller. 

Pust med magen og fokuser på studier og å være deg selv. Da burde det gå å komme i kontakt med folk som liker deg for den du er. Jeg har en kamerat jeg vet går på samme universitet jeg skal gå på, og har planer om å få nye venner i løpet av de neste tre årene. Samtidig liker jeg alenetid og har venner fra før i samme by. Jeg ville ikke stresset så veldig, du har tre år på deg.

Bare snakk med folk og vær litt tilgjengelig når du har mulighet til det. 

Ting som man kan finne på er jo filmkvelder, gåturer om det er fint område, noe aktivt, middager, lunsj osv. Det MÅ ikke inkludere alkohol. Kanskje du møter andre med barn så dere har det tilfelles?

Det høres ut som nye studenter gjør det mer skummelt enn det trenger å være når det gjelder fadderuke og det å begynne på nytt med å få venner og sånt. Skjønner selvfølgelig at det er skummelt, men det går da som regel greit?  Tror man skal være maks uheldig om det går veldig galt og man absolutt ikke trives.

Kan jeg spørre hvilket universitet du har kommet inn på? Om vi er på samme sted eller i nærheten hadde det ikke gjort meg noe å bli kjent   Har full forståelse av at folk lever forskjellige liv.

Endret 26. juli 2017 av TinyBean

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon (nesten) ihvertfall i forhold til barn. Er alenemor jeg da. Gruer meg til å begynne. Kan jo ikke være med på mye da jeg flytter langt fra alle som kan sitte barnevakt. Håper det er noen i samme situasjon som meg. Hvor skal du gå på skole? Jeg skal også gå sosialt arbeid ☺️

Anonymkode: b7a05...70e

[AnonymBruker]

Jeg var i din situasjon for to år siden. Det eneste jeg kan si er at du må være aktiv selv. Hiv deg med om det arrangeres noe, delta i klassen, særlig når det jobbes i mindre grupper. Jeg fremstår ofte som avvisende (elendig selvtillit) og går rundt alene på uni fremdeles. Det er veldig flaut og lite gøy. Så jeg går for det meste hjem etter forelesninger fordi jeg føler det blir så synlig at jeg alltid går alene. Med andre ord: gjør en innsats i starten!

Anonymkode: 0150d...8ff