Ettervirkningene av sosial isolasjon

[AnonymBruker]

Hei.

Tidligere var jeg en livsglad jente med ting å snakke om, var nysgjerrig på ting rundt meg, engasjerte meg i stort og smått, likte å være med familien min, venner og var aktiv på fritiden med hobby/sosialt-sprell og jobb, skole og trening. -Vil ikke gå innpå detaljene, men livet mitt gikk i tusen knas, rett og slett til H..og livsstrategien min ble å trekke meg helt tilbake og isolere meg fra omverden. Det var ok der og da, jeg tror ikke jeg var i stand til å takle det på en annen måte. Men nå som jeg begynner å bli klar for å våkne igjen, sitter jeg igjen i etterdønningene.

Jeg tror jeg har fått noen ekstra psykiske påkjenninger av bivirkninger etter isolasjonen, og føler meg egentlig litt fast i hengemyra. -Jeg er fortsatt den samme jenta som jeg engang var; jeg har det fortsatt i meg! Men det sitter veldig, veldig langt inne.. 

Når jeg forsøker å sosialisere, så har jeg ingenting å snakke om; og jeg tror egentlig at alt sammen har ført til en slags sosial angst.

Jeg analyserer ting som jeg ikke analyserte eller tenkte over tidligere, jeg føler meg aldri bra nok lenger. Før var jeg ikke så selvhøytidelig, nå er jeg mer sånn at "jeg har ikke har noe å prate om" og vil bare være alene igjen. Innimellom er det såpass ille at jeg blir helt apatisk, vil ikke gjøre noe med livet mitt og får selvmordstanker. (Går til psykolog).

Jeg er redd for å få spørsmål om hvordan jeg har det eller hva jeg har gjort. For alt jeg har gjort er å se en serie, sove; også har jeg heller ikke stimulert meg selv med noe interessant.

Er dette normalt etter at man har isolert seg? Jeg føler at jeg har mistet meg selv helt. Hvordan skal jeg forstå og håndtere meg selv? :/ 

Jeg tenker at jeg kunne ha begynt å gjøre ting og oppleve ting. Som å bare reise på en ferie, f.eks? Lære et nytt språk? Men jeg føler ingen livsgnist når jeg setter i gang med prosjektene og tenker mest at det ikke er noen vits, det er som om jeg ikke investerer i livet mitt lenger. Det eneste jeg gjør, er å ta tak i humøret mitt "her og nå" og leve "her og nå", jeg klarer ikke å se for meg 1 år frem i tid og hvert fall ikke 5 år frem i tid. Jeg vil ikke investere i langtidsprosjekter.... Er det noen som kjenner seg igjen i dette, og kan fortelle meg hva det kan bety? Betyr det for eksempel at jeg har gitt helt opp? Og har du noen råd om hvordan jeg kan komme meg ut av det, isåfall? 

For øyeblikket er jeg bare helt fast i depresjon og har mistet helt oversikt inni meg selv. 

 

Anonymkode: e1715...c4e

[attimoot]

Jeg isolerte meg selv også. På en eller annen måte begynte jeg å snakke med venner fra barndommen igjen i fjor. Jeg leste mange bøker og så på tv-serier for å ha ting å snakke om med dem. Men jeg mistet det igjen. Igjen har jeg ikke noe å snakke om. Jeg vil ikke være alene, men jeg vil ikke være kjedelig med venner.