Ikke psykisk sterk nok til å fungere optimalt i jobb. Og jeg kan heller ikke bli ufør.

[AnonymBruker]

Jeg har en nav-utplassert jobb som jeg trives i. På mange måter har jeg de samme oppgavene som det de som er utdannet til dette også har. Jeg jobber mot samme utdannelse.

Men pga min psyke vet jeg at jeg ikke klarer alt som jobben krever. Det er så masse jeg liker ved den, og så er det noen ting jeg ikke mestrer. Og da tenker jeg; da får man ikke ordinær jobb. En utdannelse krever at du kan yte 100 prosent i jobben din. Det er ikke rom for slike som meg, som trenger tilpasning. Arbeidslivet er ikke tilpasningsdyktig.

Og det er ikke slik at jeg kan bli ufør, ei heller har jeg lyst til det. Jeg trives med det jeg jobber med nå.

Det skulle ha vært rom for å ansette folk som trenger moderat tilpasning. For jeg fungerer veldig bra i de tingene jeg klarer, det er bare noen deler av jobben jeg ikke klarer, og det er dessverre forventet av en med utdannelse i jobben. Jeg ville ikke gjort en lik jobb som andre med samme utdannelse, da hadde det vært logisk at jeg tjente litt mindre enn dem.

Og det er ikke aktuelt for meg å omskolere meg nå, da dette er det nærmeste jeg har vært en utdannelse. Og jeg ser ikke at det er noen andre jobber hvor jeg kunne fungert bedre.

Hvis jeg blir utdannet, så vil det å søke jobb bli et problem for meg. Både pga angst, at jeg sliter med å ordlegge meg/argumentere for meg selv, og at jeg ikke vil lyve for en evt. arbeidsgiver og få en jobb som andre kunne ha fungert bedre enn meg i.

Kynismen i arbeidslivet gjør at jeg ser tungt på fremtiden min. Sånne som meg vil bare arbeidsgivere ha i form av nav-utplasseringer og gratis arbeidskraft.. Er ingen som tenker på mennesket bak, men bare på tallene.

Og jeg trenger virkelig å være i en jobb som alle andre normale mennesker; jeg vil ikke være i en vernet bedrift eller noe. Jeg trenger å oppleve meg selv som normal, og føle at andre opplever meg som normal.

Så hva gjør jeg?

Anonymkode: 00df9...c27

[AnonymBruker]

Dette er kanskje et spørsmål du synes er overflødig eller dumt, men ikke drep meg er du snill;

Du behersker de oppgavene du har i jobben i dag.

Hva er det med de andre oppgavene i en sånn jobb som gjør at du mener du ikke vil kunne klare de oppgavene? Har du fått prøve deg på noen av de oppgavene sammen med noen som gjør det til daglig? 

Anonymkode: f7c5a...ef1

[AnonymBruker]

Det handler om å se muligheter, ikke begrensninger.

Anonymkode: 9aa38...108

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det handler om å se muligheter, ikke begrensninger.

Anonymkode: 9aa38...108

For noe svada.

Anonymkode: 705f1...da4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For noe svada.

Anonymkode: 705f1...da4

For noe svada!

Anonymkode: 7a914...13f

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For noe svada.

Anonymkode: 705f1...da4

Japp. Begrensninger er det man bør se etter, leve etter osv. Da kommer man fantastisk langt og får et svært rikt liv.

Du har skjønt det.

Anonymkode: 9aa38...108

[AnonymBruker]

Forstår deg veldig godt. Driver å utdanner meg i voksen alder og planen er å få fast jobb for første gang. Men lurer virkelig på hvordan jeg skal klare å jobbe fullt .. Sliter mye psykisk som påvirker hverdagen min. Men føler meg for frisk/ung til å bli ufør ennå. Redd for den dagen jeg kommer ut i arbeid så går det bra en stund ,så går jeg rett i veggen igjen og blir sykere igjen..

Anonymkode: 9f875...1d5

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det handler om å se muligheter, ikke begrensninger.

Anonymkode: 9aa38...108

Det funker bra for oss som har lite som begrenser oss, men det er ikke alle som er helt klare til å starte såpass langt uti motivasjonsløpet.

Så er det også store individuelle forskjeller på folk. Noen er av mer pessimistisk natur og fokuserer med en gang på de tingene de mener vil bli vanskelige, umulige og som de mener de ikke kommer til å klare. (Snakker nå om helt vanlige folk) Andre bare slår fast mulige vansker "på en post-it lapp" og konsentrerer seg så om mulighetene.

Hvilken type du er vet du vel egentlig ikke før du sitter der tenker jeg.

Anonymkode: f7c5a...ef1

[Ild]

Vet du, jeg får inntrykk av at du er for streng med deg selv og at du tar litt feil når det gjelder hva andre klarer. Det blir litt som facebook, folk legger ut de fine øyeblikkene og det betyr ikke at det er sånn hele tiden.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det funker bra for oss som har lite som begrenser oss, men det er ikke alle som er helt klare til å starte såpass langt uti motivasjonsløpet.

Så er det også store individuelle forskjeller på folk. Noen er av mer pessimistisk natur og fokuserer med en gang på de tingene de mener vil bli vanskelige, umulige og som de mener de ikke kommer til å klare. (Snakker nå om helt vanlige folk) Andre bare slår fast mulige vansker "på en post-it lapp" og konsentrerer seg så om mulighetene.

Hvilken type du er vet du vel egentlig ikke før du sitter der tenker jeg.

Anonymkode: f7c5a...ef1

Nettopp. Derfor sitter jeg rimelig godt i det, her jeg sitter:-)

Anonymkode: 9aa38...108

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det handler om å se muligheter, ikke begrensninger.

Anonymkode: 9aa38...108

Si det til arbeidsgiverne, heller.

Anonymkode: 00df9...c27

[AnonymBruker]

2 timer siden, Ild skrev:

Vet du, jeg får inntrykk av at du er for streng med deg selv og at du tar litt feil når det gjelder hva andre klarer. Det blir litt som facebook, folk legger ut de fine øyeblikkene og det betyr ikke at det er sånn hele tiden.

Men jeg ser jo med egne øyne hvilke arbeidsoppgaver de ansatte gjør, og som jeg vet jeg selv ikke klarer.

Anonymkode: 00df9...c27

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Si det til arbeidsgiverne, heller.

Anonymkode: 00df9...c27

Jeg sier det heller til de det gjelder, siden folk har ansvar for seg selv

Anonymkode: 9aa38...108

[Gjest Parkeringsvakt]

Jeg kastet bort mye av 20-årene mine på vrangforestillingen om at det meste er mulig om man bare jobber hardt nok. Men etterhvert ble jeg nødt å innse at noen av oss bare har begrensninger og er nødt å leve livene våre noe annerledes. Etter at jeg aksepterte det, falt brikkene mer på plass. Jeg har det mye bedre med meg selv og livet nå etter at jeg gav opp det evige jaget om alt, selv om jeg har mindre nå enn jeg hadde den gang. Jeg ser jo at de som har mye mer enn meg fortsatt sliter med den evige runddansen der de skal ha mer og mye, der de aldri er fornøyd med seg selv, der de er konstant deprimerte, stressa og føler på utilstrekkelighet. Så selv om jeg har falt utenfor på mange områder, økonomisk, jobb, sosialt, så er mitt inntrykk at jeg har det bedre psykisk enn mange andre. 

Så hva gjør man? Man forsøker rydde opp i hva som er realistisk og hva som er urealistisk, man forsøker finne en måte å leve med det som kan være kjipt, men som man ikke kan gjøre så mye med. Så forsøker man gjøre det beste ut av det man har. Om du har en vanskelig periode i livet ditt er det mulig nav og psykolog kan hjelpe deg kartlegge hva du kan idag, hva du kanskje kan klare i fremtiden, og hvilke drømmer det er best å gi opp. Selv om verden rundt deg er kynisk og vanskelig, så betyr ikke det at du selv ikke kan være en kilde til noe bedre. 

Normalt er overvurdert

Endret 25. juli 2017 av Parkeringsvakt

[AnonymBruker]

Jeg har en fysisk sykdom, og er i omtrent samme situasjon. Jeg kunne jobbet hvis jeg fikk mulighet til å trekke meg tilbake og hvile en halvtime flere ganger gjennom dagen mot at jeg jobbet lengre dager, men ingen er villige til å ansette meg. 

Anonymkode: a8c9a...1c9

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men jeg ser jo med egne øyne hvilke arbeidsoppgaver de ansatte gjør, og som jeg vet jeg selv ikke klarer.

Anonymkode: 00df9...c27

Jeg tror vi trenger å vite littegrann mer om hvorfor du mener du ikke kan klare de arbeidsoppgavene.

Er det oppgaver som krever mye fysyisk styrke? Altså mye løfting og bæring?

- eller er det oppgaver som handler om å fortelle folk at noe har gått galt? 

Kan du gi noen eksempler på hva slags oppgaver det er?

Jeg tenker at alle som har disse jobbene har engang vært helt nye i jobben. De har ikke vært erfarne eller drevne i den typen oppgaver, men de har jobbet sammen med noen som hadde erfaring. Lært, prøvd, snublet, blitt reddet litt av den/de erfarne, fått skryt og vennlige korrigeringer. De har fått lov til å lære å gjøre jobben på sin måte.

Du virker veldig streng med deg selv. Dersom det ikke står om livet for andre så kanskje du kan gir deg selv lov til å ikke være 100% perfekt til enhver tid? Ofte holder det å være 99,5% perfekt  

Anonymkode: f7c5a...ef1

[Sparkling_Pink]

Du kan bestemme deg for å ta den utdannelsen du sikter deg inn på, eller du kan sette Nav igang i forhold til om det med helsa di er god nok for å kunne jobbe, og eventuellt om de vil backe utdanning eller annet fornuftig.

Ordinær jobb handler mye om menneskekombinasjoner, rammebetingelser, løsninger, og "riktig menneske" i stillinga. Jeg vet av både meg selv og andre som har varierende begrensninger, og står i jobb.

Om de negative tankene om deg selv er en del av symtombildet i lidelsen din, vil jeg foreslå å behandle de deretter; som symtomer, og ikke som høytstående tenkning om fremtida.

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en nav-utplassert jobb som jeg trives i. På mange måter har jeg de samme oppgavene som det de som er utdannet til dette også har. Jeg jobber mot samme utdannelse.

Men pga min psyke vet jeg at jeg ikke klarer alt som jobben krever. Det er så masse jeg liker ved den, og så er det noen ting jeg ikke mestrer. Og da tenker jeg; da får man ikke ordinær jobb. En utdannelse krever at du kan yte 100 prosent i jobben din. Det er ikke rom for slike som meg, som trenger tilpasning. Arbeidslivet er ikke tilpasningsdyktig.

Og det er ikke slik at jeg kan bli ufør, ei heller har jeg lyst til det. Jeg trives med det jeg jobber med nå.

Det skulle ha vært rom for å ansette folk som trenger moderat tilpasning. For jeg fungerer veldig bra i de tingene jeg klarer, det er bare noen deler av jobben jeg ikke klarer, og det er dessverre forventet av en med utdannelse i jobben. Jeg ville ikke gjort en lik jobb som andre med samme utdannelse, da hadde det vært logisk at jeg tjente litt mindre enn dem.

Og det er ikke aktuelt for meg å omskolere meg nå, da dette er det nærmeste jeg har vært en utdannelse. Og jeg ser ikke at det er noen andre jobber hvor jeg kunne fungert bedre.

Hvis jeg blir utdannet, så vil det å søke jobb bli et problem for meg. Både pga angst, at jeg sliter med å ordlegge meg/argumentere for meg selv, og at jeg ikke vil lyve for en evt. arbeidsgiver og få en jobb som andre kunne ha fungert bedre enn meg i.

Kynismen i arbeidslivet gjør at jeg ser tungt på fremtiden min. Sånne som meg vil bare arbeidsgivere ha i form av nav-utplasseringer og gratis arbeidskraft.. Er ingen som tenker på mennesket bak, men bare på tallene.

Og jeg trenger virkelig å være i en jobb som alle andre normale mennesker; jeg vil ikke være i en vernet bedrift eller noe. Jeg trenger å oppleve meg selv som normal, og føle at andre opplever meg som normal.

Så hva gjør jeg?

Anonymkode: 00df9...c27

Jeg har slitt med ekstrem angst i snart ti år. Jeg har fullført en utdannelse (til tider helt ekstremt tungt, typ har brukt all fritiden min på å ligge i fosterstilling i et hjørne). Nå er jeg endelig ferdig, men mestrer ikke alle deler av jobben min. Deler mestrer jeg uten problemer, men hvis jeg støter på problemer blusser angsten opp og jeg føler meg ubrukelig/føler jeg burde si opp. Sjefen min ser ut til å mistenke at jeg sliter litt på enkelte punkter (har ikke sagt noe til henne, men hun er ganske observant), så hvis jeg står stille lenge på en oppgave gir hun den til noen andre og jeg får en ny oppgave som passer bedre for mine forutsetninger. Er det en mulighet for deg å be om at oppgaver som ikke krever ting av akkurat deg blir overført til andre med samme arbeidsoppgaver/stilling?

Anonymkode: 8b60a...b18

[AnonymBruker]

På 25.7.2017 den 13.58, AnonymBruker skrev:

Jeg har en nav-utplassert jobb som jeg trives i. På mange måter har jeg de samme oppgavene som det de som er utdannet til dette også har. Jeg jobber mot samme utdannelse.

Men pga min psyke vet jeg at jeg ikke klarer alt som jobben krever. Det er så masse jeg liker ved den, og så er det noen ting jeg ikke mestrer. Og da tenker jeg; da får man ikke ordinær jobb. En utdannelse krever at du kan yte 100 prosent i jobben din. Det er ikke rom for slike som meg, som trenger tilpasning. Arbeidslivet er ikke tilpasningsdyktig.

Og det er ikke slik at jeg kan bli ufør, ei heller har jeg lyst til det. Jeg trives med det jeg jobber med nå.

Det skulle ha vært rom for å ansette folk som trenger moderat tilpasning. For jeg fungerer veldig bra i de tingene jeg klarer, det er bare noen deler av jobben jeg ikke klarer, og det er dessverre forventet av en med utdannelse i jobben. Jeg ville ikke gjort en lik jobb som andre med samme utdannelse, da hadde det vært logisk at jeg tjente litt mindre enn dem.

Og det er ikke aktuelt for meg å omskolere meg nå, da dette er det nærmeste jeg har vært en utdannelse. Og jeg ser ikke at det er noen andre jobber hvor jeg kunne fungert bedre.

Hvis jeg blir utdannet, så vil det å søke jobb bli et problem for meg. Både pga angst, at jeg sliter med å ordlegge meg/argumentere for meg selv, og at jeg ikke vil lyve for en evt. arbeidsgiver og få en jobb som andre kunne ha fungert bedre enn meg i.

Kynismen i arbeidslivet gjør at jeg ser tungt på fremtiden min. Sånne som meg vil bare arbeidsgivere ha i form av nav-utplasseringer og gratis arbeidskraft.. Er ingen som tenker på mennesket bak, men bare på tallene.

Og jeg trenger virkelig å være i en jobb som alle andre normale mennesker; jeg vil ikke være i en vernet bedrift eller noe. Jeg trenger å oppleve meg selv som normal, og føle at andre opplever meg som normal.

Så hva gjør jeg?

Anonymkode: 00df9...c27

Har ikke noe svar til deg men jeg endte opp i vaskejobb pga det samme.

Torde ikke eller klarte ikke synliggjøre mitt behov. 

30 år i vaskejobb og idag er helsen helt på bunn og jeg er iferd med å søke ufør.

 

Anonymkode: 3830e...496