Fullstendig dratt mellom ønske om barn eller ikke

[Evehei77]

Jeg begynner å bli fullstendig desperat og vet ikke hva jeg skal gjøre. Finner liksom ikke ut av meg selv eller hva jeg ønsker ut av livet framover. Lurer på om det kan være en liten 40 års-krise på gang?!

Kort om meg: Jeg blir 40 år i september, skilt, en gutt på 10 år og har ny samboer. Absolutt ikke noe ønske om et barn til før jeg møtte min nåværende samboer som ikke har barn fra før av. Jeg visste at han kunne tenke seg barn med meg men han aksepterte at jeg ikke ville ha flere barn. Det endret seg hos meg og siden februar har vi prøvd å bli gravid.

Men ila de siste 4-5 ukene har tvilen meldt seg mer og mer hos meg igjen om det er virkelig noe jeg vil. Ved siste graviditetstest håpet jeg at den var negativ... 

På en måte tenker jeg at jeg egentlig hadde sett for meg framtiden litt annerledes: reising, frihet, nok søvn hehe,...I tillegg er jeg livredd for hva som skjer hvis dette forholdet ikke holder heller og jeg sitter plutselig med to unger. Eller tanken på å være 60 før unge nr 2 da er ut av huset.

Samtidig tenker jeg at det hadde vært fantastisk å få et barn sammen med han og å ha et lite nurk i huset.

Jeg har vært mye redd i mitt liv, tenkt mye "hva skjer hvis"...og jeg vet absolutt ikke om den tvilen nå er reel eller om jeg igjen bare gi etter for angsten. Angsten for noe som KAN kanskje skje men absolutt ikke må skje. Jeg er lei av det for da kan man gå glipp av mye og etterpå angre. Snakker vi 40 års-krise her liksom?

Men tenk om jeg får et barn til nå og angrer etterpå? Jeg må da være 100% sikker på at det jeg vil. 

Nå skal det vel være sagt at livet ikke er over når man får barn. Man kan reise osv for det og må ikke på død og liv leve et A4-liv.

Jeg blir så sliten av å tenke sånn hele tiden, den ene dagen vil jeg det, den andre dagen det. Det går utover humøret mitt som igjen går utover samboeren. Vi har snakket litt om det, men det er ikke mye han kan si for å endre på dette dilemmaet. Vil heller ikke hoppe fram og tilbake ang ønske om barn, det blir jo umulig for han å forholde seg til.

Kanskje vi burde ta en pause i å prøve? Samtidig vil jeg ikke vente så lenge hvis det skal bli et barn til. Og jeg merker jo nå at det ikke klaffer med en gang når man er i min alder.

Jeg vet at dere ikke kan ta avgjørelsen for meg, det her er mer tankelufting fra min side. Kanskje det hjelper å få det skrevet ned og evt få noen input fra dere.

Endret 25. juli 2017 av Evehei77

[AnonymBruker]

Input fra en annen 40-åring her: Jeg er gravid med min yngre mann som ikke har barn fra før. Jeg derimot har nesten voksne unger fra før, og jeg trivdes veldig godt med friheten og alt som følger med den. Hadde mange like tanker som deg. Men ønsket å gi mannen mulighet til å bli far, og var litt sånn irrasjonelt redd for at han ville forlate meg ved SIN 40-årskrise når den kom, hvis det om noen år viste seg at han skulle få lyst på barn likevel, og det var for sent å skaffe dem med meg. 

Barnet vårt satt på ca første forsøk, og jeg gikk gjennom et nytt "tankesjokk" for hvordan fremtiden ville bli, men nå har det roet seg veldig og jeg bare gleder meg utrolig til å bli mamma igjen. Jeg tror det er meant to be, og en fantastisk gave for en moden kvinne. Alt ligger bedre til rette for oss nå, enn da jeg ble mor som ung, økonomisk, sosialt og stedet vi bor osv, forholdet er mer stabilt enn med forrige barnefar, jeg er mer rolig og erfaren, kan komme fint med det også, og det er bare én. Forrige runde hadde vi faktisk to. Ett barn er ikke så all verdens å takle. Dessuten har jeg en pappa som bryr seg nå, motfor forrige gang. Nå ønsker jeg å leve et A4-liv, men som du sier så betyr det ikke at livet er over fordi man får barn, du kan reise og treffe venner og sånn, det krever bare litt mer planlegging. Og denne ungen blir fort stor den også, unger har en tendens til det. 

Ja, ikke store hjelpa her, og jeg skal ikke ta en avgjørelse for deg, men MIN erfaring er at når du først blir gravid, så angrer du ikke (eller...det går seg til!). Det ble bare litt tankelufting tilbake, håper det er greit. 

Anonymkode: a033b...2a5

[Evehei77]

Takk for et konstruktivt svar! Jeg har også den tanken at jeg ikke ønsker å ta fra han muligheten til å bli far. Og samtidig tenker over at han senere i livet  sikkert angrer på det og så finner seg en ny dame som han da kan få barn med. Han er også yngre enn meg. Og siden jeg hat valgt han så er det naturlig at jeg må forholde meg til det spørsmålet.
All lykke til deg og babyen i magen

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg er også 40 år og gravid. Men i motsetning til dere to er dette min første, mens min samboer har et barn fra tidligere. Jeg kjenner igjen flere av tankene som nevnes her. Så klart vil et barn sette en del begrensinger for hva jeg kan gjøre, men samtidig så tror jeg det gir uendelig mye mer enn hva jeg "taper". Jeg ser det vel ikke som at jeg går glipp av noe, heller som at jeg får mye. Gleder meg til babyen kommer.

Ting som reiser, frihet og annet ser jeg for meg at jeg fint kan gjøre/oppleve med et barn også. Jeg må bare tilpasse det og legge lista lavere - særlig de første årene. Når barnet er 10 år så er det supernyskjerrig og hvem vil vel være en bedre reisepartner til spennende destinasjoner som for eksempel Roma eller New York?

Det med alder har jeg også tenkt på og tenker fremdeles på. Jeg ser jo at en mor langt yngre enn meg vil være der lengre i barnets voksne liv og sikkert kunne tilby andre ting enn meg. Kroppen er nok noe bedre rustet for å komme seg raskt etter fødsel, man har mer overskudd og man er kanskje litt mer laidback? Men så er ikke alder en garanti for noe som helst. Jeg er selv vokst opp med en far som var kronisk syk (livsstilsykdom) mesteparten av den tiden jeg husker ham, han fikk meg da han var i starten av 30-årene, og døde tidlig da jeg var i 20-årene. Det er mitt ansvar å sørge for å beholde ei god helse og være i god stand til å følge opp barnet. Jeg har mye å gi og kan enkelt følge opp barnet med hjelp til lekser og skolearbeid til vgs., og livet mitt er stabilt med solid økonomi, fast jobb osv.

Blir du gravid så tror jeg du vil være veldig positiv og glad for det. Tror i alle fall ikke det blir noe tap for deg og dere som par. Lykke til :-)

Anonymkode: c02a7...dfa

[AnonymBruker]

Fikk selv barn etter fylte 40, hadde ingen fra før verken mannen eller jeg. Følte ikke det var make eller break for oss, mer at det var nå eller aldri. Så min situasjon er litt ulik,  men vi hadde et veldig aktivt liv før barn, og så jo på alt jeg ville miste av det. Samtidig har jo du fordelen av et søsken som også vil kunne avlaste (i tillägg til å ha hörde av hverandre tross aldersforskjell). 

Uansett; jeg vet at jeg aldri ville følt at jeg kunne  nekte kjæreste barn og forvente at han ble, om jeg hadde barn selv fra før av og han ikke.

Men mine erfaringer er:

- Samarbeidet m far er superviktig slik at vi kan avlaste hverandre og få litt egentid. Er din samboer innforstått med det?

- Tilgang på barnevakt i blant er til stor hjelp. Ville kjøpt tjenesten om vi ikke hadde noen.

- Barn ble for oss en veldig positiv opplevelse; føler meg yngre på alle måter, samtidig føler jeg at jeg er mindre stresset og har mer roen enn mine venninner hadde da de fikk barn i yngre alder og skulle mestre så mye på en gang  

- vi har fått større nettverk med nye venner som er i samme situasjon og som vi besøker og drar på turer med 

- Mye lar seg kombinere med barn om man er innstilt på det og ikke lar seg stresse av litt ekstra logistikk 

 

Anonymkode: 6b3bb...385