Hundre års ensomhet

[AnonymBruker]

Jeg er ensom.

Ikke ensom som i at jeg ikke har noen i denne verden. Jeg har foreldre, søsken, barn, og noen venner. Jeg har også mer perifere bekjentskaper som kolleger o.l.

Ensomheten handler om at "alle" rundt meg har en kjæreste, samboer, ektefelle, partner. Det handler om venner som egentlig ikke bryr seg, og er selvopptatte og aldri prioriterer meg men velger meg bort om jeg tar initiativet aldri så mye. Det handler om å sitte alene med barn og ikke ha en å dele det med og støtte seg til, og å ikke ha så mye mulighet til å delta på sosiale ting og dermed ikke møte nye mennesker. Det handler om å være introvert og å føle seg låst i et liv, som på mange måter er et bra liv, men som også er et sårt og ensomt liv.

Vet ikke hva jeg vil, kanskje bare gi til kjenne at sånn føler jeg det, og kanskje er det noen som leser dette, som har det likt, og finner trøst i at man tross alt ikke er den eneste.. 

Anonymkode: 22451...fa8

[AnonymBruker]

Jeg føler det samme.

Anonymkode: 489f9...1b7

[AnonymBruker]

Jeg også.

Jeg vil møte noen som ser på meg som viktig. Meg, liksom..At jeg kan bety så mye for en annen...og motsatt

Anonymkode: 214d5...40f

[AnonymBruker]

Her også. Har dessverre ikke barn og ikke funnet mannen i mitt liv. Er i 30-åra så den biologiske klokka tikker fort. Sitter hjemme hver helg alene, og det er grusomt. Må ikke feste hver helg lengre liksom, men forskjell på av og til, og aldri. Kjipt å aldri ha noe kjekt å se frem til. Har så og si kun etablerte venner rundt her som kun er opptatt i sin egen boble. De ser ikke utenfor den.  Man savner at de kunne spør hvordan man har det,inkludere etc, men det skjer aldri. Har tidligere invitert de på besøk, men de kommer aldri. Har også hatt litt sosial angst som følge av å være så mye alene,men er åpen og positiv til å være med på noe, om det skulle by seg. Det er bare jævlig kjipt å aldri ha planer i helgene..

Anonymkode: 6b1cb...aa1

[AnonymBruker]

På 23.7.2017 den 22.07, AnonymBruker skrev:

Jeg er ensom.

Ikke ensom som i at jeg ikke har noen i denne verden. Jeg har foreldre, søsken, barn, og noen venner. Jeg har også mer perifere bekjentskaper som kolleger o.l.

Ensomheten handler om at "alle" rundt meg har en kjæreste, samboer, ektefelle, partner. Det handler om venner som egentlig ikke bryr seg, og er selvopptatte og aldri prioriterer meg men velger meg bort om jeg tar initiativet aldri så mye. Det handler om å sitte alene med barn og ikke ha en å dele det med og støtte seg til, og å ikke ha så mye mulighet til å delta på sosiale ting og dermed ikke møte nye mennesker. Det handler om å være introvert og å føle seg låst i et liv, som på mange måter er et bra liv, men som også er et sårt og ensomt liv.

Vet ikke hva jeg vil, kanskje bare gi til kjenne at sånn føler jeg det, og kanskje er det noen som leser dette, som har det likt, og finner trøst i at man tross alt ikke er den eneste.. 

Anonymkode: 22451...fa8

Har det likt😕 Omtrent akkurat samme situasjon. Har noen venner men kan fort gå uker mellom treff. Noen uker er kun jobben og de voksne i barnehagen den voksenkontakten jeg har. Helgene alene med barn er lange! Ukedagene går forholdsvis fort. Prøver å fylle min barnefri tid med planer... 

Anonymkode: 60267...fd9

[Duftavsommerregn]

På 23.7.2017 den 22.07, AnonymBruker skrev:

Jeg er ensom.

Ikke ensom som i at jeg ikke har noen i denne verden. Jeg har foreldre, søsken, barn, og noen venner. Jeg har også mer perifere bekjentskaper som kolleger o.l.

Ensomheten handler om at "alle" rundt meg har en kjæreste, samboer, ektefelle, partner. Det handler om venner som egentlig ikke bryr seg, og er selvopptatte og aldri prioriterer meg men velger meg bort om jeg tar initiativet aldri så mye. Det handler om å sitte alene med barn og ikke ha en å dele det med og støtte seg til, og å ikke ha så mye mulighet til å delta på sosiale ting og dermed ikke møte nye mennesker. Det handler om å være introvert og å føle seg låst i et liv, som på mange måter er et bra liv, men som også er et sårt og ensomt liv.

Vet ikke hva jeg vil, kanskje bare gi til kjenne at sånn føler jeg det, og kanskje er det noen som leser dette, som har det likt, og finner trøst i at man tross alt ikke er den eneste.. 

Forstår deg veldig godt, det er ofte slik at vi har helt urealistiske forhåpninger rundt dette med venner, når man blir voksen og har familie og barn er det ikke tid til å treffes hver dag eller hver uke, arbeid og egen familie krever enormt mye tid, og at de prioriterer sine barn og nærmeste familie forstår jeg veldig godt. Så har du en mekanisme her som mange ikke nevner, alle de som faktisk er ensome i et forhold også, der forelskelsen er slutt og hverdagen melder seg, og man ikke prioriterer hverandre i samme grad som i begynnelsen. Ingenting er verre en å føle seg ensom i et ekteskap. Jeg har prøvd det. Nå er jeg singel, og stortrives med dette, selv om det betyr at man er mye alene når venner og kollegaer er opptatt med sitt.

Finner jeg en ny partner skal jeg aldri la denne føle seg ensom noengang   Noe har man lært i livet. Men du er nok garantert ikke alene om den følelsen, jeg trives godt i eget selskap, verre med de som ikke gjør det, og det er nok hardt.

[AnonymBruker]

På 23.7.2017 den 22.07, AnonymBruker skrev:

Jeg er ensom.

Ikke ensom som i at jeg ikke har noen i denne verden. Jeg har foreldre, søsken, barn, og noen venner. Jeg har også mer perifere bekjentskaper som kolleger o.l.

Ensomheten handler om at "alle" rundt meg har en kjæreste, samboer, ektefelle, partner. Det handler om venner som egentlig ikke bryr seg, og er selvopptatte og aldri prioriterer meg men velger meg bort om jeg tar initiativet aldri så mye. Det handler om å sitte alene med barn og ikke ha en å dele det med og støtte seg til, og å ikke ha så mye mulighet til å delta på sosiale ting og dermed ikke møte nye mennesker. Det handler om å være introvert og å føle seg låst i et liv, som på mange måter er et bra liv, men som også er et sårt og ensomt liv.

Vet ikke hva jeg vil, kanskje bare gi til kjenne at sånn føler jeg det, og kanskje er det noen som leser dette, som har det likt, og finner trøst i at man tross alt ikke er den eneste.. 

Anonymkode: 22451...fa8

Er også grusomt ensom. Har vært det hele livet og klarer bare ikke å komme meg ut av det. Enda jeg droppet leksene for å være med på hobbyer og venner. Tar kontakt med folk over nettet. 

Hadde en kjæreste gjennom fire år og han var alt for meg og klarer ikke å gå videre. Nå som jeg er såpass voksen og det er veldig vanskelig å finne en ny partner, der de ikke vil ha barn, bare tenker på seg selv og ikke gir meg lidenskap.

Han elsket meg mer enn foreldrene mine og er den eneste vennen og eneste som har brydd seg om meg og gitt meg alt. Han støttet meg gjennom vanskelige tider, fridde til meg, ville ha barn med meg, det var han som tok initiativet, vi eide ting sammen osv. Han var min sjelevenn. Og det var helt jævlig den dagen han gav uttrykk for at han ikke ville ha sex med meg mer og ikke begjærte meg på den lidenskapelige og dype måten som jeg trodde jeg aldri skulle få eller fortjente... ingen annen mann begjærer meg sånn og skjønner ikke hvorfor. Da jeg er pen, ung og har en personlighet som alle andre. Har former også... Det er alltid jeg som begjærer menn siden jeg var 14 og har alltid drømt om den store kjærligheten og stifte den perfekte familien. Trodde det skulle gå i boks nå og det er maks uflaks og jeg vil bare dø... for andre er det så lett og de får alle de vil ha. Det mindre heldig personer som kan velge og vrake og har en partner som står støtt ved siden deres. Hvorfor kunne ikke han gjøre det eller noen andre... Han som var en trofast og ordentlig fyr som står støtt ved en person. Når jeg ikke klarer å holde på en sånn mann engang, så kommer jeg til å ende opp alene, barnløs og ulykkelig... er jeg så lite verdt ? Han prøver ikke å få meg tilbake en gang og ingen menn prøver å få meg, enten så må jeg reise langt til de, ingen gidder å komme hit, eller så er de dumme mot meg eller slutter å snakke med meg på nettet. Får ikke en sjans en gang, og det gjelder alle jeg liker og det på som potensielle partnere på nettet. Og som har et normalt utseende og personlighet. Er så lei alle de raringene og de som bare er ute etter visse ting. Har bra bilder og utfyllende tekst så skjønner ikke hvorfor de ikke bare hopper i det. Jeg har ingen grunn til å måtte være redd eller føle konkurranse, da jeg har bra kvaliteter og et utseende, det finnes jenter som ikke ser ut og som har en mann som begjærer de og gjør alt for de og henger seg på de som en klatt. 

Anonymkode: ab059...257

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er også grusomt ensom. Har vært det hele livet og klarer bare ikke å komme meg ut av det. Enda jeg droppet leksene for å være med på hobbyer og venner. Tar kontakt med folk over nettet. 

Hadde en kjæreste gjennom fire år og han var alt for meg og klarer ikke å gå videre. Nå som jeg er såpass voksen og det er veldig vanskelig å finne en ny partner, der de ikke vil ha barn, bare tenker på seg selv og ikke gir meg lidenskap.

Han elsket meg mer enn foreldrene mine og er den eneste vennen og eneste som har brydd seg om meg og gitt meg alt. Han støttet meg gjennom vanskelige tider, fridde til meg, ville ha barn med meg, det var han som tok initiativet, vi eide ting sammen osv. Han var min sjelevenn. Og det var helt jævlig den dagen han gav uttrykk for at han ikke ville ha sex med meg mer og ikke begjærte meg på den lidenskapelige og dype måten som jeg trodde jeg aldri skulle få eller fortjente... ingen annen mann begjærer meg sånn og skjønner ikke hvorfor. Da jeg er pen, ung og har en personlighet som alle andre. Har former også... Det er alltid jeg som begjærer menn siden jeg var 14 og har alltid drømt om den store kjærligheten og stifte den perfekte familien. Trodde det skulle gå i boks nå og det er maks uflaks og jeg vil bare dø... for andre er det så lett og de får alle de vil ha. Det mindre heldig personer som kan velge og vrake og har en partner som står støtt ved siden deres. Hvorfor kunne ikke han gjøre det eller noen andre... Han som var en trofast og ordentlig fyr som står støtt ved en person. Når jeg ikke klarer å holde på en sånn mann engang, så kommer jeg til å ende opp alene, barnløs og ulykkelig... er jeg så lite verdt ? Han prøver ikke å få meg tilbake en gang og ingen menn prøver å få meg, enten så må jeg reise langt til de, ingen gidder å komme hit, eller så er de dumme mot meg eller slutter å snakke med meg på nettet. Får ikke en sjans en gang, og det gjelder alle jeg liker og det på som potensielle partnere på nettet. Og som har et normalt utseende og personlighet. Er så lei alle de raringene og de som bare er ute etter visse ting. Har bra bilder og utfyllende tekst så skjønner ikke hvorfor de ikke bare hopper i det. Jeg har ingen grunn til å måtte være redd eller føle konkurranse, da jeg har bra kvaliteter og et utseende, det finnes jenter som ikke ser ut og som har en mann som begjærer de og gjør alt for de og henger seg på de som en klatt. 

Anonymkode: ab059...257

Vil legge til at de fleste er så opptatt av selvrealisering og status. Jeg er opptatt av kjærlighet og sånne ting som nesten ikke eksisterer engang. Det gjør så vondt å leve i denne verden der alle ikke vil ha nærhet eller slipper en inn. Og er helt ødelagt da ingen er interessert i å holde på en og jobbe for en. Bryter sammen når jeg ser andre som har barn osv... Jeg har aldri fått kjærlighet og klarer ikke å skaffe det. De eneste man har sjans på er de som utnytter og stikker og som oppfører seg rart og usunt og som ser mye verre ut enn det jeg gjør. Da mener jeg store kontraster i utseende og personlighet. Vanskelig å finne noen man har noe til felles med og passer sammen med. Har bare møtt en som ga meg en sjans og det var eksen min. Bra menn vil ikke se meg eller røre meg.

Anonymkode: ab059...257

[Ice_83]

På 25.2.2018 den 7.30, AnonymBruker skrev:

Vil legge til at de fleste er så opptatt av selvrealisering og status. Jeg er opptatt av kjærlighet og sånne ting som nesten ikke eksisterer engang. Det gjør så vondt å leve i denne verden der alle ikke vil ha nærhet eller slipper en inn. Og er helt ødelagt da ingen er interessert i å holde på en og jobbe for en. Bryter sammen når jeg ser andre som har barn osv... Jeg har aldri fått kjærlighet og klarer ikke å skaffe det. De eneste man har sjans på er de som utnytter og stikker og som oppfører seg rart og usunt og som ser mye verre ut enn det jeg gjør. Da mener jeg store kontraster i utseende og personlighet. Vanskelig å finne noen man har noe til felles med og passer sammen med. Har bare møtt en som ga meg en sjans og det var eksen min. Bra menn vil ikke se meg eller røre meg.

Anonymkode: ab059...257

Nå er du litt veeel negativ!!! Du har vel hatt kjærlighet om du hadde et forhold i fire år. Du skrev det i første kommentaren din, så da har du jo hatt kjærlighet!
Prøv å jobbe med deg selv, kjærlighet til deg selv, elsk deg selv, før noen andre kan elske deg. Self-love!! Sjekk opp Youtube videoer med self love. Ha selvrespekt,da skal du se ting forandrer seg! Er du negativ, får du bare negativt tilbake!!

[AnonymBruker]

På 1.3.2018 den 16.07, Ice_83 skrev:

Nå er du litt veeel negativ!!! Du har vel hatt kjærlighet om du hadde et forhold i fire år. Du skrev det i første kommentaren din, så da har du jo hatt kjærlighet!
Prøv å jobbe med deg selv, kjærlighet til deg selv, elsk deg selv, før noen andre kan elske deg. Self-love!! Sjekk opp Youtube videoer med self love. Ha selvrespekt,da skal du se ting forandrer seg! Er du negativ, får du bare negativt tilbake!!

Det er ikke alltid sånn faktisk. Hva med hvis man er en positiv person og føler mye kjærlighet, men får det aldri tilbake ? Det er ingen som kan forklare det ordentlig og gjøre noe med det. Innlegget høres negativt ut fordi det som har hendt og situasjonen er på trynet og ikke personen. Nei det er ikke kjærlighet hvis han ikke vil ha henne tilbake og prøver å finne seg noe bedre som alle menn tror...hvis det er krangling som har ødelagt burde det repareres. Livet kan virke ødelegende. Hvis noe går kæss så kan man fikse det som oftest enda det er vanskelig og man vil stikke gjennom raskeste sti. Man kan ikke sitte å vente på at andre skal fikse alt for en, man MÅ bidra og ville selv. Hvis en bil blir vraket i et krasj går det an å fikse den fordi om.

Anonymkode: ab059...257