Komplisert forhold til min mor

[AnonymBruker]

Dette blir langt, og jeg takker på forhånd for de som gidder å lese gjennom det. Men det må nesten bli sånn for at dere skal forstå bakgrunnen og hvorfor jeg føler som jeg gjør.

Jeg er selv en voksen kvinne på snart 40. Min mor har alltid vært støttende gjennom min barndom. Jeg har slett ingen vond barndom, og har mange gode minner. Kanskje dette hadde vært lettere hvis det var annerledes.

Fra jeg ble tenåring har min mor og jeg alltid vært i konflikt. Mye mer enn mine andre søsken. Vi har lite til felles og krasjer på mange områder. Det jeg ikke var klar over, som jeg ble fortalt av min venninne og min svigerinne da jeg var 18, var at det var faktisk ikke alltid min feil. Jeg har nemlig en mor som ikke takler å innrømme feil, ikke på noe plan. Det har ført til at jeg gjennom hele barndommen har fått høre at jeg er melodramatisk, jeg tar feil, jeg misforstår, jeg forstår ikke, jeg er vanskelig... hver gang det var en konflikt så var det utelukkende alltid min feil. Det tok meg 18 år å innse at det kanskje ikke alltid var sånn. Og det tok meg et par år til å virkelig innse hvor manipulerende min mor var. Ikke bevisst, tror jeg. Bare at hun ikke takler å ta feil, så hun kommer med de merkeligste krumspring for å unngå å innrømme feil. 

"Ja, det var det jeg mente"
"Du misforstår meg..."
"Ja, er det jeg sier..."

 

Etterhvert som hun ble eldre utviklet hun en kronisk sykdom som også inkluderer hjernen. Mulig hun også har tidlig demens, jeg vet ikke. Men å prate med henne nå synes jeg er utrolig slitsomt. Hun vil gjenta anekdoter og historier fra barndommen som jeg har hørt tusen ganger før, og hun forteller dem som om det skulle være for første gang. Samme med meninger og tanker. Det er som om hjernen hennes fungerer som en lysbryter - si et nøkkelord og det fører umiddelbart til samme historie/mening/utsagn. All samtale som ikke har med dette å gjøre, har å gjøre med hennes sykdom eller de mest trivielle detaljer fra hennes nå begrensende liv.

Den intellektuelle delen av meg forstår hvorfor det er sånn. Men resten av meg blir helt utrolig mentalt sliten av det. Hun prater non-stop. Jeg har forsøkt å være mer tilstedeværende på telefonen, svare mer aktivt og vise at jeg lytter. Men det nytter ikke, hun bare overkjører uansett. Så det har lite forskjell om jeg sier ja og ha enn om jeg aktivt lytter, hun bare prater sin monolog uansett.

På den ene siden har jeg nattsvart samvittighet for å jatte som jeg gjør, og for at jeg blir så mentalt sliten som jeg gjør. På den annen side har jeg klart å akseptere at selv om jeg elsker min mor mer enn noen annen, så liker jeg henne (og DET er noe som har sittet langt inne å innrømme!). Og pga hennes tidligere manipulasjon så er jeg, selv nå i voksen alder, ute av stand til å skille mellom den dårlige samvittighet som er reell og den som er manipulert frem.

Jeg vet ikke om dette innlegget er forståelig eller bare rot. Er det noen som har vært borte i noe lignende? Hva gjør dere?

Anonymkode: af55e...0c5

[doremifa]

Du trenger ikke å ha dårlig samvittighet for at du jatter litt med henne, og blir sliten av samtalene. Du har lov til å mislike sider ved henne, og det kan være greit at du gjennomskuer når hun er manipulerende.  I den situasjonen dere er nå, tror jeg at det kan være lurt at du definerer for deg selv hvor mye kontakt med henne du kan greie å håndtere på en grei måte. Du kan antageligvis ikke endre henne, men må finne ut av hvor store doser du klarer om gangen, og finne fram til måter å sette nødvendige grenser uten at det ikke blir for sårende. Det kan være bedre for alle parter med litt kontakt som er positivt ladet, enn så mye at du ikke kan greie det. 

[AnonymBruker]

På 22.7.2017 den 21.14, AnonymBruker skrev:

Dette blir langt, og jeg takker på forhånd for de som gidder å lese gjennom det. Men det må nesten bli sånn for at dere skal forstå bakgrunnen og hvorfor jeg føler som jeg gjør.

Jeg er selv en voksen kvinne på snart 40. Min mor har alltid vært støttende gjennom min barndom. Jeg har slett ingen vond barndom, og har mange gode minner. Kanskje dette hadde vært lettere hvis det var annerledes.

Fra jeg ble tenåring har min mor og jeg alltid vært i konflikt. Mye mer enn mine andre søsken. Vi har lite til felles og krasjer på mange områder. Det jeg ikke var klar over, som jeg ble fortalt av min venninne og min svigerinne da jeg var 18, var at det var faktisk ikke alltid min feil. Jeg har nemlig en mor som ikke takler å innrømme feil, ikke på noe plan. Det har ført til at jeg gjennom hele barndommen har fått høre at jeg er melodramatisk, jeg tar feil, jeg misforstår, jeg forstår ikke, jeg er vanskelig... hver gang det var en konflikt så var det utelukkende alltid min feil. Det tok meg 18 år å innse at det kanskje ikke alltid var sånn. Og det tok meg et par år til å virkelig innse hvor manipulerende min mor var. Ikke bevisst, tror jeg. Bare at hun ikke takler å ta feil, så hun kommer med de merkeligste krumspring for å unngå å innrømme feil. 

"Ja, det var det jeg mente"
"Du misforstår meg..."
"Ja, er det jeg sier..."

 

Etterhvert som hun ble eldre utviklet hun en kronisk sykdom som også inkluderer hjernen. Mulig hun også har tidlig demens, jeg vet ikke. Men å prate med henne nå synes jeg er utrolig slitsomt. Hun vil gjenta anekdoter og historier fra barndommen som jeg har hørt tusen ganger før, og hun forteller dem som om det skulle være for første gang. Samme med meninger og tanker. Det er som om hjernen hennes fungerer som en lysbryter - si et nøkkelord og det fører umiddelbart til samme historie/mening/utsagn. All samtale som ikke har med dette å gjøre, har å gjøre med hennes sykdom eller de mest trivielle detaljer fra hennes nå begrensende liv.

Den intellektuelle delen av meg forstår hvorfor det er sånn. Men resten av meg blir helt utrolig mentalt sliten av det. Hun prater non-stop. Jeg har forsøkt å være mer tilstedeværende på telefonen, svare mer aktivt og vise at jeg lytter. Men det nytter ikke, hun bare overkjører uansett. Så det har lite forskjell om jeg sier ja og ha enn om jeg aktivt lytter, hun bare prater sin monolog uansett.

På den ene siden har jeg nattsvart samvittighet for å jatte som jeg gjør, og for at jeg blir så mentalt sliten som jeg gjør. På den annen side har jeg klart å akseptere at selv om jeg elsker min mor mer enn noen annen, så liker jeg henne (og DET er noe som har sittet langt inne å innrømme!). Og pga hennes tidligere manipulasjon så er jeg, selv nå i voksen alder, ute av stand til å skille mellom den dårlige samvittighet som er reell og den som er manipulert frem.

Jeg vet ikke om dette innlegget er forståelig eller bare rot. Er det noen som har vært borte i noe lignende? Hva gjør dere?

Anonymkode: af55e...0c5

Du beskrev akkurat mitt forhold til min egen mor! Jeg trodde jeg skulle få sjokk når leste historien din. Eneste forskjellen er sykdommen. Min mor har fått parkinson. 

Anonymkode: c3d85...7e7