Kjærlighet for baby i magen?

[AnonymBruker]

Er det vanlig at alle gravide føler en uendelig kjærlighet for den lille i magen?

Vi er planlagt gravide og venter vårt første barn om 8 uker.. Jeg har ikke følt på den store kjærligheten frem til nå, jeg kjenner jo ikke baby. 

Men nå har virkelig kjærligheten kommet for fullt,  jeg blir helt varm inni meg av å tenke på henne, gleder meg sykt til å møte henne.  Det kribler i hele kroppen.  men det tok jo endel måneder å komme dit.. Har ikke følt noe tidligere. 

Hvordan har dere andre følt det? 

Anonymkode: 8d63d...5f8

[AnonymBruker]

Jeg er bare 8 uker på vei og føler ingenting...tørr ikke si det høyt.

Anonymkode: b9525...cd9

[Behappy]

Har kanskje ikke følt kjærlighet, men dyp omsorg. Vært redd for om den lille hadde det bra, passet på at jeg tok de riktige valgene for barnet i magen og ikke minst gledet meg til å finne ut hvem hun var. Kanskje det er kjærlighet 

[Gjest noe tilfeldig]

Drømte om henne og elsket henne fra hun knapt var ett frø inne i magen 💕

[AnonymBruker]

Føler ingen kjærlighet, er 4 dager på overtid nå. Føler beskyttelsestrang, regner med kjærlighet kommer i det jeg ser henne...

Anonymkode: 97588...82e

[AnonymBruker]

Jeg føler ikke kjærlighet til den i magen, ikke slik som jeg føler for det andre barnet mitt som er født. Den gangen kom det fra første stund. Hadde en veldig komplisert fødsel forrige gang hvor vi begge hang i tynne tråder, jordmor mener jeg kanskje hindrer meg selv fra å bli for knyttet til den i magen i tilfelle noe skal skje under fødselen denne gangen også.  Hodene våre er ganske rare

Anonymkode: 6f81b...f32

[A4-livet]

Tok noen mnd etter fødselen for min del. Beskyttertrang, omsorg og stolthet var der fra første stund da  

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er bare 8 uker på vei og føler ingenting...tørr ikke si det høyt.

Anonymkode: b9525...cd9

Det gjorde ikke jeg heller da jeg var 8 uker på vei. Det er ikke noe å skamme seg for

Ts

Anonymkode: 8d63d...5f8

[AnonymBruker]

Følte aldri noen spesiell kjærlighet for barnet mitt da han lå i magen, selv om han var svært ønsket og planlagt. Han var så nær, men allikevel så fjern, så følte kun beskyttelsesinnstinkt med å ta alle de rette valgene og ble selvsagt bekymret om alt skulle være bra. Men kjærligheten kom med en gang han kom på brystet. Helt fantstisk. 

Anonymkode: d53ff...67d

[Arkana]

5 timer siden, A4-livet skrev:

Tok noen mnd etter fødselen for min del. Beskyttertrang, omsorg og stolthet var der fra første stund da  

Samme her.

[AnonymBruker]

Følte hverken kjærlighet eller beskyttertrang før han var kanskje 6 mnd. Kom ikke noen voldsomme følelser da heller, litt mer gradvis.

Anonymkode: e1b16...4b8

[Miss.Wildfox]

Omsorgen var der hele veien med den overveldende kjærligheten tok noen måneder. For veldig mange tar det faktisk litt tid, men desverre er det veldig tabu å snakke om. Alle forteller om den overveldende følelsen med en gang barnet legges på brystet men den er det ikke alle som får så fort. Det betyr ikke at man feiler noe. Mange som sliter med dette og skyldfølelse når den uteblir helt i starten. 

[AnonymBruker]

Men det er jo kanskje ikke så rart at man ikke elsker en "fremmed" fra dag 1 da :). Det tar jo litt tid å bli kjent med et annet menneske og begynne å elske det, selv om det altså er eget barn?

Jeg vet ikke, jeg har ingen barn fra før men tok meg en stund å begynne å elske mannen min eller hundene mine feks, selv om dette ikke kan sammenlignes

Det blir spennende å se! Jeg gleder meg

 

Ts 

Anonymkode: 8d63d...5f8

[Elebeger]

Det tok en stund med begge mine før kjærligheten kom for fullt:) var livredd i sv.skap nr 2, for jeg klarte ikke å forstå hvordan man kan elske et nytt barn, når hele hjertet var fullt av kjærlighet for den første.. skremmende tanke! Men det skal man ikke bekymre seg for. Morsfølelsen kommer, og beskytterinnstinkt har man fra første stund ❤️

[Gakkepus]

Jeg er kun 2 uker på veg, og jeg føler ingen kjærlighet.  Virker helt absurd for meg at jeg er gravid, selv om det var planlagt.  Mannen min gleder seg, vel, det gjør jeg og, men samtidig føler jeg den snikende frykten for at noe skal gå galt, for at jeg skal være en elendig mor... Ja, alt!  Enn så lenge velger jeg å tro at det er normale følelsler - iallfall i mine øye, og jeg kan ikke tvinge meg selv til å føle noe annet.

 

Har fortalt mannen min at jeg føler meg så usikker, at det er for mye for meg, men samtidig, når jeg ser for meg framtiden med den lille knotten som bare kommer til å vokse, og - jeg håper - ligne på faren sin, så kan jeg ikke gjøre noe annet enn å smile.

[AnonymBruker]

Jeg er 8 uker på vei med en prøverørsbaby vi har prøvd å lage i nesten fem år, og føler ingenting. Stresser ikke med det for jeg er ganske sikker på at det kommer naturlig etterhvert. Kanskje ved første spark, etter fødselen, eller når babyen nærmer seg året? Det er mange som bruker tid på å utvikle kjærlighetsfølelser, og det må være greit  

Anonymkode: 008b5...288

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 8 uker på vei med en prøverørsbaby vi har prøvd å lage i nesten fem år, og føler ingenting. Stresser ikke med det for jeg er ganske sikker på at det kommer naturlig etterhvert. Kanskje ved første spark, etter fødselen, eller når babyen nærmer seg året? Det er mange som bruker tid på å utvikle kjærlighetsfølelser, og det må være greit  

Anonymkode: 008b5...288

Man elsket jo ikke mannen sin fra første sekund heller så jeg tror det er naturlig at sånne følelser tar litt tid man må jo bli kjent 

Anonymkode: 8d63d...5f8

[AnonymBruker]

Jeg venter nr 4 og føler ekstremt med kjærlighet for den lille og føler meg forelsket i han😍 Jeg husker lite av de 3 andre svangerskapene. Vi prøvde en stund denne gangen og jeg er 10 år eldre enn sist og med ny mann, så kanskje det er derfor jeg føler så mye for babyen allerede. Det er 7 uker til termin💙

Anonymkode: 122cf...8c0

[AnonymBruker]

Her er det seks uker termin, jeg føler ingen kjærlighet. Men jeg tror det er fordi det ikke har gått opp for meg helt enda. Han er ikke planlagt og jeg er ganske sikker på at jeg kom til å ha vansker for å bli gravid på grunn av sykdom i familien. Jeg går fremdeles rundt å venter på å få dårlig nytt selv om jeg er over 34 uker på vei og får sjekk med ultralyd en gang i uken på sykehuset. Men jeg merker jo at jeg bryr meg veldig, har jo hatt en eller to episoder hvor jeg ikke har følt barnet like mye og da har det vært tårer og panikk og 110kmt til sykehuset. Så jeg tror det går bra når han kommer. Er ikke noe jeg vil stresse med enda. 

Anonymkode: 8758f...8e6

[AnonymBruker]

Er 13 uker på vei i dag med vår første. Vår er uplanlagt (p-piller som ikke funket) og derfor føles det helst det helt absurd selvom jeg har vært på tidlig ultralyd og sett den danse og ha det perfekt.

Føler beskyttelse ovenfor den lille og er redd for alt som kan gå galt og gleder oss og er spent på å møte h*n, men utover det føler jeg lite glede. Tror jeg forsatt er i litt sjokk siden vi bare har vist det i 3 uker og så er det så mye endringer som skjer før den lille kommer (flytting ++++). Men har den siste uken begynt å kjenne litt på magen, se meg i speilet om jeg ser noen endringer o.l. Alfor tidlig for å se og kjenne noe selvsagt, men begynt å kjenne en viss stolthet så er vel derfor jeg gjør det 

Har tidligere hatt dårlig samvittighet for å ikke ha den dype kjærligheten, men etter å ha snakket med mine nærmeste har jeg slått meg til ro med at det kommer etterhvert - hjalp også å lese denne tråden da jeg har tilbakefall med dårlig samvittighet innimellom, så var godt å se at jeg ikke er alene

Anonymkode: f75a2...978