Fikk påvist en delvis personlighetsforstyrrelse for noen år siden, gravid nå

[AnonymBruker]

Har gjennom ungdomstiden og tidlig voksen slitt med ptsd, angst depresjoner etter tøff oppvekst og en voldtekt. Først i 2014 ble jeg friskmeldt fra ptsd, hadde mild grad depresjon og lite angst. Ikke rispet huden siden 2011. Aldri vært fare for å ta livet mitt og dette er dokumentert av lege og psykolog fra 2011 og hittil. Men av en psykolog i 2015 mens jeg var sammen med en voldelig mann/rett etter brudd så ble det sagt at mine symptomer viser til delvis emosjonell pf. Hele veien står det også skrevet at jeg er moden, har god forståelse, flink til å forklare meg og aldri suicidal.

Har siden 2015, etter jeg avsluttet timer hos psykologen hatt et stabilt forhold. Jeg har hatt en jobb hvor jeg har hatt mye ansvar og vist meg sterk. Jeg har stabilt arbeid, mye sosial omgang, mer stabilt forhold til familie og et veldig barnevennlig sted å bo. Samt en samboer som er veldig stabil, smart og ordentlig jobb.

Vet ikke om det har noe med saken å gjøre men faren min har en stilling i styret til fosterhjemsforening her i fylket. Og i tillegg har jeg jobbet mye i barnehage og gjør det ennå, samt utdannelse innen dette. 

Er disse papirene noe som kan skade meg evt bli fratatt barn eller fulgt med på av barnevernet? 

Anonymkode: 18154...4ec

[AnonymBruker]

Må også si at jeg aldri har tatt medisiner for depresjon/ptsd heller. Psykolog mente at jeg var såpass oppegående og klar over det jeg slet med at jeg ikke hadde behov for medisiner. 

Har hele veien jobbet hardt for å bli friskmeldt. Føler meg bedre enn noen gang og kan ikke huske sist jeg følte angst eller depresjon av noe slag.

Burde jeg gå til psykolog på nytt for å dokumentere fremgangen?

Anonymkode: 18154...4ec

[Marixxx]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har gjennom ungdomstiden og tidlig voksen slitt med ptsd, angst depresjoner etter tøff oppvekst og en voldtekt. Først i 2014 ble jeg friskmeldt fra ptsd, hadde mild grad depresjon og lite angst. Ikke rispet huden siden 2011. Aldri vært fare for å ta livet mitt og dette er dokumentert av lege og psykolog fra 2011 og hittil. Men av en psykolog i 2015 mens jeg var sammen med en voldelig mann/rett etter brudd så ble det sagt at mine symptomer viser til delvis emosjonell pf. Hele veien står det også skrevet at jeg er moden, har god forståelse, flink til å forklare meg og aldri suicidal.

Har siden 2015, etter jeg avsluttet timer hos psykologen hatt et stabilt forhold. Jeg har hatt en jobb hvor jeg har hatt mye ansvar og vist meg sterk. Jeg har stabilt arbeid, mye sosial omgang, mer stabilt forhold til familie og et veldig barnevennlig sted å bo. Samt en samboer som er veldig stabil, smart og ordentlig jobb.

Vet ikke om det har noe med saken å gjøre men faren min har en stilling i styret til fosterhjemsforening her i fylket. Og i tillegg har jeg jobbet mye i barnehage og gjør det ennå, samt utdannelse innen dette. 

Er disse papirene noe som kan skade meg evt bli fratatt barn eller fulgt med på av barnevernet? 

Anonymkode: 18154...4ec

Du har absolutt ingenting å frykte mtp. barnevernet. Vær stolt og glad over at du har klart deg så bra, på tross av tøffe opplevelser! Du virker både ressurssterk og reflektert.

Vær ellers klar over at symptomer på ustabil emosjonell PF og (K)PTSD til dels overlapper, så at en psykolog mente du utviste symptomer på  EUPF trenger ikke stemme. 

Lykke til med svangerskapet og morsrollen! 

[AnonymBruker]

48 minutter siden, Marixxx skrev:

Du har absolutt ingenting å frykte mtp. barnevernet. Vær stolt og glad over at du har klart deg så bra, på tross av tøffe opplevelser! Du virker både ressurssterk og reflektert.

Vær ellers klar over at symptomer på ustabil emosjonell PF og (K)PTSD til dels overlapper, så at en psykolog mente du utviste symptomer på  EUPF trenger ikke stemme. 

Lykke til med svangerskapet og morsrollen! 

Tusen takk. Ble litt mer beroliget nå 😊 

Anonymkode: 18154...4ec

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har gjennom ungdomstiden og tidlig voksen slitt med ptsd, angst depresjoner etter tøff oppvekst og en voldtekt. Først i 2014 ble jeg friskmeldt fra ptsd, hadde mild grad depresjon og lite angst. Ikke rispet huden siden 2011. Aldri vært fare for å ta livet mitt og dette er dokumentert av lege og psykolog fra 2011 og hittil. Men av en psykolog i 2015 mens jeg var sammen med en voldelig mann/rett etter brudd så ble det sagt at mine symptomer viser til delvis emosjonell pf. Hele veien står det også skrevet at jeg er moden, har god forståelse, flink til å forklare meg og aldri suicidal.

Har siden 2015, etter jeg avsluttet timer hos psykologen hatt et stabilt forhold. Jeg har hatt en jobb hvor jeg har hatt mye ansvar og vist meg sterk. Jeg har stabilt arbeid, mye sosial omgang, mer stabilt forhold til familie og et veldig barnevennlig sted å bo. Samt en samboer som er veldig stabil, smart og ordentlig jobb.

Vet ikke om det har noe med saken å gjøre men faren min har en stilling i styret til fosterhjemsforening her i fylket. Og i tillegg har jeg jobbet mye i barnehage og gjør det ennå, samt utdannelse innen dette. 

Er disse papirene noe som kan skade meg evt bli fratatt barn eller fulgt med på av barnevernet? 

Anonymkode: 18154...4ec

Nei, ts! Det kommer til å gå så bra, og du blir nok en god mor! Dessuten kan ikke psykologer sette diagnoser...

Anonymkode: 2fa49...981

[AnonymBruker]

Jeg er også 25+ nå 😊

Anonymkode: 18154...4ec

[AnonymBruker]

Nei, du har ingenting å frykte der. Du er nå frisk og ressurssterk. 

Anonymkode: 55e7b...673

[AnonymBruker]

Takk! Da skal jeg ikke bekymre meg. 

Gikk nettopp gjennom journalen min så fikk bare en tanke 😊

Anonymkode: 18154...4ec

[Gjest NotNaomi]

Du trenger ikke bekymre deg! Livet byr på utfordringer for de aller fleste! Du har hatt ditt og kommet ut av det. Senk skuldrene og tenk at du og pappaen blir bra foreldre! :-) 

[hobbykokken]

Tenker at det viser stor styrke å søke hjelp, det må da bare være positivt og vise at du kjenner deg selv godt og er i god kontakt med følelsene dine.😁

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, ts! Det kommer til å gå så bra, og du blir nok en god mor! Dessuten kan ikke psykologer sette diagnoser...

Anonymkode: 2fa49...981

Ehm...jo. Jeg er psykolog og setter i aller høyeste grad diagnoser.

Anonymkode: 9978d...70d

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ehm...jo. Jeg er psykolog og setter i aller høyeste grad diagnoser.

Anonymkode: 9978d...70d

Om du er psykolog vet du sikkert også at for å sette en pf-diagnose, skal pasienten utføre en scid-2 test med behandler, noe ts ikke har gjort!

Anonymkode: 2fa49...981

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, ts! Det kommer til å gå så bra, og du blir nok en god mor! Dessuten kan ikke psykologer sette diagnoser...

Anonymkode: 2fa49...981

Selvsagt kan de det. 

Anonymkode: 6fd2c...a42

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, ts! Det kommer til å gå så bra, og du blir nok en god mor! Dessuten kan ikke psykologer sette diagnoser...

Anonymkode: 2fa49...981

Nå har jeg hørt det også, at psykologer ikke kan sette diagnoser. 😂

Anonymkode: 8b76a...a5a

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om du er psykolog vet du sikkert også at for å sette en pf-diagnose, skal pasienten utføre en scid-2 test med behandler, noe ts ikke har gjort!

Anonymkode: 2fa49...981

Og poenget med å påpeke det var...?

Anonymkode: 22ead...6c0

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om du er psykolog vet du sikkert også at for å sette en pf-diagnose, skal pasienten utføre en scid-2 test med behandler, noe ts ikke har gjort!

Anonymkode: 2fa49...981

Problemet er at du påstod litt lenger opp at psykologer ikke kan sette diagnoser. Det er det faktisk kun leger, psykiatere og psykologer som kan, så det du sier er feil. 

Anonymkode: 9ee1c...bac

[AnonymBruker]

For å være brutalt ærlig med deg: jeg forstår at du er bekymret, men jeg reagerer på at du ikke i tillegg til bekymringen over barnevern tenker at du bør gå til preventiv oppfølging og gå i samtaler i svangerskapet for å forebygge din psykiske helse.

Jeg har milevis fra og langt færre plager enn deg, men valgte likevel å ta kontakt tidlig i svangerskapet - og fikk henvisning. Dette fulgte jeg opp 1 år etter fødsel av eget ønske, selv om psykologen egentlig ville jeg skulle avslutte tidligere. 

Dette handler selvsagt om min helse, men også min store interesse av å vite at jeg har gjort alt for barnet for å forebygge mest mulig.

Jeg endte opp med svangerskapsdepresjon og mild fødselsdepresjon(tror jeg iallefall, fikk aldri noen diagnose) - uten noe mer enn det. Men poenget er at jeg gjorde alle grep jeg kunne for å forebygge av hensyn til barnet, ikke av hensyn til frykt for hva andre måtte tro eller mene.

2 år i forhold er ikke lenge, og du har en ganske tung fortid som har høy sannsynlighet for å gjøre deg ekstra sårbar under graviditet og i barsel/permisjonstid.

Jeg anbefaler deg sterkt å oppsøke forebyggende hjelp, og at du er åpen med helsestasjon og fastlege. Jeg var det fra dag 1, og møtte bare støtte og forståelse. Ingen stilte noensinne spørsmål ved mine evner, og det tror jeg handlet om at jeg jo åpenbart viste nok refleksjon til å ta grep tidlig av egen vilje.

Det synes jeg det virker som du mangler litt her, og akkurat det hadde jeg stusset mer over enn historien din i seg selv. 

Unnvikelse av å ta imot det jeg mener er nødvendig forebyggende støtte er ikke et tegn på å være en god og stabil forelder - da lar du egne egoistiske bekymringer og behov komme før barnets aller beste. 

Anonymkode: e943c...18e

[AnonymBruker]

Du har ingenting å frykte med hensyn til barnevernet, ts. 

Anonymkode: 6fd2c...a42

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

For å være brutalt ærlig med deg: jeg forstår at du er bekymret, men jeg reagerer på at du ikke i tillegg til bekymringen over barnevern tenker at du bør gå til preventiv oppfølging og gå i samtaler i svangerskapet for å forebygge din psykiske helse.

Jeg har milevis fra og langt færre plager enn deg, men valgte likevel å ta kontakt tidlig i svangerskapet - og fikk henvisning. Dette fulgte jeg opp 1 år etter fødsel av eget ønske, selv om psykologen egentlig ville jeg skulle avslutte tidligere. 

Dette handler selvsagt om min helse, men også min store interesse av å vite at jeg har gjort alt for barnet for å forebygge mest mulig.

Jeg endte opp med svangerskapsdepresjon og mild fødselsdepresjon(tror jeg iallefall, fikk aldri noen diagnose) - uten noe mer enn det. Men poenget er at jeg gjorde alle grep jeg kunne for å forebygge av hensyn til barnet, ikke av hensyn til frykt for hva andre måtte tro eller mene.

2 år i forhold er ikke lenge, og du har en ganske tung fortid som har høy sannsynlighet for å gjøre deg ekstra sårbar under graviditet og i barsel/permisjonstid.

Jeg anbefaler deg sterkt å oppsøke forebyggende hjelp, og at du er åpen med helsestasjon og fastlege. Jeg var det fra dag 1, og møtte bare støtte og forståelse. Ingen stilte noensinne spørsmål ved mine evner, og det tror jeg handlet om at jeg jo åpenbart viste nok refleksjon til å ta grep tidlig av egen vilje.

Det synes jeg det virker som du mangler litt her, og akkurat det hadde jeg stusset mer over enn historien din i seg selv. 

Unnvikelse av å ta imot det jeg mener er nødvendig forebyggende støtte er ikke et tegn på å være en god og stabil forelder - da lar du egne egoistiske bekymringer og behov komme før barnets aller beste. 

Anonymkode: e943c...18e

Jeg har ikke vært deprimert på minst tre år. Jeg har vært gjennom brudd med voldelig mann i denne perioden samt STORE familieproblemer, uten tilbakefall. Føler meg veldig sikker og sterk, ser ingen grunn til å gjøre de obs på et liv jeg hadde før.

Anonymkode: 18154...4ec

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

For å være brutalt ærlig med deg: jeg forstår at du er bekymret, men jeg reagerer på at du ikke i tillegg til bekymringen over barnevern tenker at du bør gå til preventiv oppfølging og gå i samtaler i svangerskapet for å forebygge din psykiske helse.

Jeg har milevis fra og langt færre plager enn deg, men valgte likevel å ta kontakt tidlig i svangerskapet - og fikk henvisning. Dette fulgte jeg opp 1 år etter fødsel av eget ønske, selv om psykologen egentlig ville jeg skulle avslutte tidligere. 

Dette handler selvsagt om min helse, men også min store interesse av å vite at jeg har gjort alt for barnet for å forebygge mest mulig.

Jeg endte opp med svangerskapsdepresjon og mild fødselsdepresjon(tror jeg iallefall, fikk aldri noen diagnose) - uten noe mer enn det. Men poenget er at jeg gjorde alle grep jeg kunne for å forebygge av hensyn til barnet, ikke av hensyn til frykt for hva andre måtte tro eller mene.

2 år i forhold er ikke lenge, og du har en ganske tung fortid som har høy sannsynlighet for å gjøre deg ekstra sårbar under graviditet og i barsel/permisjonstid.

Jeg anbefaler deg sterkt å oppsøke forebyggende hjelp, og at du er åpen med helsestasjon og fastlege. Jeg var det fra dag 1, og møtte bare støtte og forståelse. Ingen stilte noensinne spørsmål ved mine evner, og det tror jeg handlet om at jeg jo åpenbart viste nok refleksjon til å ta grep tidlig av egen vilje.

Det synes jeg det virker som du mangler litt her, og akkurat det hadde jeg stusset mer over enn historien din i seg selv. 

Unnvikelse av å ta imot det jeg mener er nødvendig forebyggende støtte er ikke et tegn på å være en god og stabil forelder - da lar du egne egoistiske bekymringer og behov komme før barnets aller beste. 

Anonymkode: e943c...18e

Hva mener du mangler forresten? 

Jeg finnes ikke egoistisk altså. 

Anonymkode: 18154...4ec