profesjonell hjelp eller egenhånd?

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 26 år som sliter en del med meg selv.

Jeg trur jeg ønsket at jeg er kommet meg opp av alt men jeg er nok ikke det helt.

Jeg vurderer gå til fastlegen å snakke for å få snakke med en profesjonell lege men er like redd for å gå til legen.

Jeg drar aldri på besøk til venninne mine, kun mine to nærmeste. Jeg har lyst til å dra på besøk til noen av de andre men jeg tørr ikke.. blir helt svett og får helt hjertebank. Om noen inviterer meg så finner jeg en unnskyldning for å ikke dra dit. (Selv om jeg egentlig ønsker)

Jeg drar aldri edru på fest og aldri alene.. må alltid ha noen med meg de gangene jeg klarer dra. Jeg drar ikke på sosiale aktiviteter om det er fremmede der som jeg ikke kjenner, dette klarer jeg ikke.

Jeg klare ikke ringe leger, sjef,autoritære. Veldig sjeldent jeg gjør dette, kun om jeg må. Når jeg ringer leger og slikt så har jeg så hjertebank, får så ondt i magen og bare roter når jeg skal prate.

Svarer heller ikke til familien om de ringer, kun mamma og lillesøster. De andre finner jeg en unnskyldning på hvorfor jeg ikke tok tlf. Ja selv pappa tørr jeg ikke ringe eller ta tlf når han ringer..

Jeg drar aldri på konserter,show eller lignende vist venninnen jeg skal ha med tar med seg en annen.. da blir jeg heller hjemme. (Selv om jeg vil)

Når jeg skal i konfirmasjon, dåp osv så tvinger jeg meg til å dra selv om jeg har det helt forferdelig hele tiden, føler meg ensom og alene.. hjerte banker og jeg vil egentlig bare dra hjem..

Jeg sliter med blikk kontakt.. det er nesten det værste jeg vet om og ser rundt i rommet heller enn å se noen i øynene. Blir stresset og får hjertebank av dette å..

Vist noen ser på meg på trening eller andre plasser så blir jeg helt stresset og klare ikke fortsette med det jeg gjør. Dette ødelgger veldig for meg.

Ja da har jeg fått ut en del av mitt. Dette hemmer meg i å gjøre ting jeg ønsker. At jeg frykter så mye og får så panikk at jeg sier nei til nesten alt utenom når mine aller nærmeste venninner spørr meg om noe. 

Å jeg lurer så på er dette noe å snakke med psykolog med? Trenger jeg hjelp til dette? Noen som har råd og tips?

Mvh meg.

Anonymkode: 6b1d4...33d

[Osislove]

Endret 21. juli 2017 av Osislove

[AnonymBruker]

Hei! Høres ut som du har litt sosial angst. Psykolog hjelper da. Fastlegen kan henvise deg til lokalt DPS f eks - de er veldig hjelpsomme og flinke. I alle fall der jeg går i Oslo.

Det du beskriver er egentlig fysisk ubehag kroppen reagerer automatisk med pga ubevisste følelser og tanker. Har noe liknende selv.

En teknikk man bruker mot angst er såkalt ABC-kartlegging innenfor kognitiv terapi. Google det. Det betyr at man i en situasjon skriver opp handling, tanker og følelser for å skjønne hva som egentlig skjer. For deg vil jeg tippe det blir litt hva du egentlig er redd for du vil finne ut av - og etterhvert jobber man med alternative tanker. (Grovt oppsummert noe av alt jeg har lært på kurs på dps)

Du kan jo evt bestille bøker på nett. Min fastlege anbefalte "Sjef i eget liv" av Wilhelmsen for noen år siden. Har selv også kjøpt "Fearless" av Anja Hammerseng-Edin og vurderer kjøpe en bok som heter "Tankevirus". Utfordringen min er å få lest disse bøkene også... 😉

Anonymkode: 3a392...c24

[AnonymBruker]

56 minutter siden, Osislove skrev:

?

Hva var det du ikke forstod med innlegget til TS?

TS har klassiske tegn på sosial angst og unnvikende atferd. Dette er umulig å klare på egenhånd, og du må be om henvisning. For deg er det kommet såpass langt at jeg tenker DPS er rette sted å be om henvisning til, og om du får avslag der; psykolog. 

Du dør faktisk ikke av å gå til legen, og det verste som skjer er at du får ett av dine tusen angstanfall som du uansett har opplevd mange ganger før, og kommer til å oppleve igjen. Så enkelt og vanskelig er det faktisk.

Anonymkode: abcfa...cf9

[Duftavsommerregn]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vurderer gå til fastlegen å snakke for å få snakke med en profesjonell lege men er like redd for å gå til legen.

Prøv å ta kontakt med legekontoret, du trenger ikke oppgi grunnen en gang, bare si at du har "ett eller annet noe" og når du er inne på legekontoret så kan du snakke med din fastlege, begynn med noen ord, og fortell så videre hva du sliter med. Han vil sikkert forstå din situasjon. Det er bare de første ordene som er vanskelig. Hadde selv en veldig pinlig sykdom en gang, og måtte virkelig slite for å ta kontakt med legen, kvidde meg som en hund. Men når jeg kom inn på legekontoret møtte jeg verdens hyggeligste lege som viste den største forståelse, og vips alle de vanskelige tingene ble mye lettere  

Om du ikke tørr helt alene, prøv å få en som du har tillit til å følge deg !

[AnonymBruker]

Jeg slet med angst en stund før jeg klarte sette ord på det, og "innrømme" det til legen min. 
Det var helt grusomt å sitte på venterommet, og vente på å gå inn å si "jeg tror faktisk det er angst.." 
Og natten etter sov jeg for første gang bra, jeg senket skuldrene, og klarte slappe av. 
Legen min trodde meg, var enig med meg, henviste meg videre, tok meg seriøst, kom med tips og lyttet skikkelig. 
Min angst bygget seg opp sakte i noen år, før det smalt, og jeg ikke kommer meg til jobb lengre. 
Svettingen og hjertebank er "klassiske" symptomer på angst... 

Det er grusomt å fortelle det til lege, men tro meg, det blir så mye bedre! 
og, alkohol hjelper ikke... Det gjør det supert der og da, sånn at du klarer fest, men det forverrer faktisk angsten i ettertid... (sier hun som fortsatt må drikke for å komme seg ut.... ja, jeg har enda lang vei å gå for å bli frisk, men jeg ser framover!) 

Anonymkode: 0fcd4...096

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Du dør faktisk ikke av å gå til legen, og det verste som skjer er at du får ett av dine tusen angstanfall som du uansett har opplevd mange ganger før, og kommer til å oppleve igjen. Så enkelt og vanskelig er det faktisk.

Anonymkode: abcfa...cf9

Dette! Det er så sant! 
Første gang jeg innrømmet at det kanskje "satt i hodet", så kom tårene! Jeg gråter vanligvis ikke i begravelser engang, og legen bare ga meg papir, som om dette var noe helt hverdagslig. 
Følelsen av å dø litt er der fortsatt når jeg går til legen, men har slått meg til ro med at om jeg får panikkanfall der, så er det jo faktisk den tryggeste plassen man kan få det på  
Legen har garantert sett andre pasienter grine så tårer og snørr renner, han har garantert sett pasienter som hyperventilerer, besvimer, svetter som en gris og hele pakka, og legen vet alle triksene for å hjelpe videre!  

Anonymkode: 0fcd4...096

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Høres ut som du har litt sosial angst. Psykolog hjelper da. Fastlegen kan henvise deg til lokalt DPS f eks - de er veldig hjelpsomme og flinke. I alle fall der jeg går i Oslo.

Det du beskriver er egentlig fysisk ubehag kroppen reagerer automatisk med pga ubevisste følelser og tanker. Har noe liknende selv.

En teknikk man bruker mot angst er såkalt ABC-kartlegging innenfor kognitiv terapi. Google det. Det betyr at man i en situasjon skriver opp handling, tanker og følelser for å skjønne hva som egentlig skjer. For deg vil jeg tippe det blir litt hva du egentlig er redd for du vil finne ut av - og etterhvert jobber man med alternative tanker. (Grovt oppsummert noe av alt jeg har lært på kurs på dps)

Du kan jo evt bestille bøker på nett. Min fastlege anbefalte "Sjef i eget liv" av Wilhelmsen for noen år siden. Har selv også kjøpt "Fearless" av Anja Hammerseng-Edin og vurderer kjøpe en bok som heter "Tankevirus". Utfordringen min er å få lest disse bøkene også... 😉

Anonymkode: 3a392...c24

Ts her: Ja jeg har vell tenkt lenge på å gå til fastlege for å få henvisning til psykolog.
Gjorde det en gang, da satt jeg å ventet på å skulle komme inn til legen, kjente hele kroppen dirret, kvalmen kom og hjertebanken.. men legen var så forsinket at jeg stakk fra timen. Så etter det har jeg ikke prøvd på nytt og bare tanken gjør meg litt vell uvel.
Men som flere sier her så er det vell lurt å kanskje se om jeg kan få noe hjelp. Om man faktisk kan få hjelp og få det bedre med seg selv så er det jo verd det.

Skal sjekke ut teknikken og de bøkene du anbefalte meg. Takk for masse tips og råd

Anonymkode: 6b1d4...33d

[AnonymBruker]

1 time siden, Duftavsommerregn skrev:

Prøv å ta kontakt med legekontoret, du trenger ikke oppgi grunnen en gang, bare si at du har "ett eller annet noe" og når du er inne på legekontoret så kan du snakke med din fastlege, begynn med noen ord, og fortell så videre hva du sliter med. Han vil sikkert forstå din situasjon. Det er bare de første ordene som er vanskelig. Hadde selv en veldig pinlig sykdom en gang, og måtte virkelig slite for å ta kontakt med legen, kvidde meg som en hund. Men når jeg kom inn på legekontoret møtte jeg verdens hyggeligste lege som viste den største forståelse, og vips alle de vanskelige tingene ble mye lettere  

Om du ikke tørr helt alene, prøv å få en som du har tillit til å følge deg !

Ts her: Jeg vurderte å kanskje skrive ned tanker og følelser på et ark å vise henne? eventuellt dette som jeg har skrevet til dere om jeg ikke skulle klare prate? jeg VET at jeg blir å få tårer og få panikken frem, skjer ved hvert lege besøk uten at det trenger være noe.
Har endelig fått meg den beste legen jeg noen gang kunne drømt om så det er ingen andre jeg kunne gått til å snakket med dette om enn henne. Så jeg tenker vell egentlig at dette er noe jeg skal gjøre, men så kommer også tankene mine: tenk om hun sier jeg er bare teit, tenk om hun tenker jeg er ute etter oppmerksomhet osv.. ;o Men skal jeg få hjelp så må jeg tørre å gjøre dette!  

Anonymkode: 6b1d4...33d

[Duftavsommerregn]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her: Jeg vurderte å kanskje skrive ned tanker og følelser på et ark å vise henne? eventuellt dette som jeg har skrevet til dere om jeg ikke skulle klare prate? jeg VET at jeg blir å få tårer og få panikken frem, skjer ved hvert lege besøk uten at det trenger være noe.
Har endelig fått meg den beste legen jeg noen gang kunne drømt om så det er ingen andre jeg kunne gått til å snakket med dette om enn henne. Så jeg tenker vell egentlig at dette er noe jeg skal gjøre, men så kommer også tankene mine: tenk om hun sier jeg er bare teit, tenk om hun tenker jeg er ute etter oppmerksomhet osv.. ;o Men skal jeg få hjelp så må jeg tørre å gjøre dette!  

En lege har vært borti samme tilfeller flere ganger, og garantert lært om dette i sitt pensum som lege idag. Har aldri møtt en lege noengang som har synest noe av det jeg har sagt er teit.  Idag er psykiske lidelser noe som er akseptert, og som tas på alvor. Om du vil skrive dette ned, og gi det til legen så gjør det ! En god ide faktisk. Si at du slikter og har notert dette ned, fordi du ikke takler å si det ansikt til ansikt, helt greit og viser at du faktisk har selvinnsikt. Legen vil garantert ikke synes dette er "teit". Så vil han lytte til deg, og så vurdere deg. Hva har du å tape ? Ikke noe som helst. Lykke til   Synes du er tapper.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva var det du ikke forstod med innlegget til TS?

TS har klassiske tegn på sosial angst og unnvikende atferd. Dette er umulig å klare på egenhånd, og du må be om henvisning. For deg er det kommet såpass langt at jeg tenker DPS er rette sted å be om henvisning til, og om du får avslag der; psykolog. 

Du dør faktisk ikke av å gå til legen, og det verste som skjer er at du får ett av dine tusen angstanfall som du uansett har opplevd mange ganger før, og kommer til å oppleve igjen. Så enkelt og vanskelig er det faktisk.

Anonymkode: abcfa...cf9

Ts her: Ja du har nok helt rett. At det værste som skjer er at jeg får de samme følelsene og samme tankene som jeg alltid bruker i situasjoner.

Jeg må bare ta tak, ordne meg legetime og komme meg dit.

Takk for oppmuntring

Anonymkode: 6b1d4...33d

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Duftavsommerregn skrev:

En lege har vært borti samme tilfeller flere ganger, og garantert lært om dette i sitt pensum som lege idag. Har aldri møtt en lege noengang som har synest noe av det jeg har sagt er teit.  Idag er psykiske lidelser noe som er akseptert, og som tas på alvor. Om du vil skrive dette ned, og gi det til legen så gjør det ! En god ide faktisk. Si at du slikter og har notert dette ned, fordi du ikke takler å si det ansikt til ansikt, helt greit og viser at du faktisk har selvinnsikt. Legen vil garantert ikke synes dette er "teit". Så vil han lytte til deg, og så vurdere deg. Hva har du å tape ? Ikke noe som helst. Lykke til   Synes du er tapper.

Ts: ja det er vell igjenn angsten/panikken som kommer frem. Er og redd for at legen skal tenke det bare er bagatell osv.. Men ja jeg trur jeg må skrive ned, kjenner ikke jeg klarer snakke høyt om det. Kanskje når hun har lest at jeg klarer og prate om det.
Jeg har ingenting å tape det er helt sant, så jeg må bare ta tak i dette nå mens jeg klarer å skrive om det og "innrømmer" det.

Tusen takk for det! skulle ønske jeg kunne prate med andre om dette, men det er for vanskelig. Så veldig godt å skrive det ut her og få høre litt hva andre tenker.

 

Anonymkode: 6b1d4...33d

[Duftavsommerregn]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts: ja det er vell igjenn angsten/panikken som kommer frem. Er og redd for at legen skal tenke det bare er bagatell osv.. Men ja jeg trur jeg må skrive ned, kjenner ikke jeg klarer snakke høyt om det. Kanskje når hun har lest at jeg klarer og prate om det.
Jeg har ingenting å tape det er helt sant, så jeg må bare ta tak i dette nå mens jeg klarer å skrive om det og "innrømmer" det.

Tusen takk for det! skulle ønske jeg kunne prate med andre om dette, men det er for vanskelig. Så veldig godt å skrive det ut her og få høre litt hva andre tenker.

 

Skriv det ned   Det er ikke noe rart i dette i det hele tatt. En lege vil ta det alvorlig, vil garantert lese det, og snakke med deg utifra det han der får av informasjon. Du trenger ikke engang svare om du ikke kan, prøv kjære deg, som sagt ikke noe å tape på dette. Er du usikker på din fastlege kan du faktisk bytte også  via internet.

Husk at det er mange som deg, som har gjort dette før deg, og mange andre sykdommer som er "pinlig" som mange har slitt i årevis med før de våger å ta kontakt med en lege om, men som bare løser seg når det er gjort. Ikke sikkert man blir helt frisk med det første, men da har man iallefall noen å snakke med, som tar sykdommen på alvor, og ikke minst henvise deg videre til leger/ psykologe som kan mer om din lidelse en de eventuelt kan.

Endret 21. juli 2017 av Duftavsommerregn

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Duftavsommerregn skrev:

Skriv det ned   Det er ikke noe rart i dette i det hele tatt. En lege vil ta det alvorlig, vil garantert lese det, og snakke med deg utifra det han der får av informasjon. Du trenger ikke engang svare om du ikke kan, prøv kjære deg, som sagt ikke noe å tape på dette. Er du usikker på din fastlege kan du faktisk bytte også  via internet.

Husk at det er mange som deg, som har gjort dette før deg, og mange andre sykdommer som er "pinlig" som mange har slitt i årevis med før de våger å ta kontakt med en lege om, men som bare løser seg når det er gjort. Ikke sikkert man blir helt frisk med det første, men da har man iallefall noen å snakke med, som tar sykdommen på alvor, og ikke minst henvise deg videre til leger/ psykologe som kan mer om din lidelse en de eventuelt kan.

Ts her: Ja du har helt rett.

Jeg kunne aldri byttet min fast lege.. beste jeg noen gang har hatt. 

Så jeg skal klare dette med å skrive ned det på et ark. Så ta med til henne også får vi se hvor samtalen fører hen.

Har ferie nå om en uke så om hun er der skal jeg bestille meg time å gi det et forsøk..

 

Takk for masse støtte og hjelp

 

Anonymkode: 6b1d4...33d

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her: Ja du har nok helt rett. At det værste som skjer er at jeg får de samme følelsene og samme tankene som jeg alltid bruker i situasjoner.

Jeg må bare ta tak, ordne meg legetime og komme meg dit.

Takk for oppmuntring

Anonymkode: 6b1d4...33d

Ingen årsak

Grunnen til at jeg formulerer meg slik er at jeg har hatt angst lenge selv(ikke nå lengre heldigvis).

Jeg ble så ufattelig lei tilslutt, og jeg gikk i terapi - ikke alltid med god effekt. Men for meg hjalp eksponeringsterapi mest, og jeg pleide faktisk gjøre to ting:

1. Tenke "der kjenner jeg symptom X......dette har jeg jo opplevd masse ganger før, og kommer til å oppleve tusen ganger igjen - så det er vel like greit å bare være i det og gjennomføre". Før jeg tenkte det var terskelen min for å unngå/avbryte situasjonen myyyyye lavere. Jeg lagde meg faktisk en grense på 30 min; om jeg fikk panikkanfall i en situasjon, så måtte jeg være i situasjonen i 30 minutter før jeg fikk lov til å "flykte"(for meg var det å dra hjem). 

Tenkte ofte det når jeg satt på kollektiv transport(som jeg mislikte sterkt og hadde angst for, i tillegg til å ha faste avtaler med andre). Det gjorde at jeg gjennomførte, faktisk - men det skal sies at det ikke hjalp når angsten var sterk.

2. Anxiety Cat: (av alle ting )Det er sånne morsomme memes av anxiety cat - google det. Når jeg skulle i en situasjon jeg hatet, men som jeg rasjonelt visste var uten grunn til å ha angst for så jeg bare for meg den plakaten av anxiety cat og plasserte "min egen" tekst der. F.eks: "Skal ta bussen, vil hoppe av fordi jeg helt sikkert kaster opp i hele bussen og dør av skam". Og så så jeg for meg det fjeset til Anxiety Cat. 

Det synes jeg jo er såpass morsomt og fjernt at jeg klarte le litt av meg selv, og dermed slappet litt mer av innvendig. Jeg tenkte ikke nedsettende om meg selv, jeg bare lo litt inni meg av selve situasjonen liksom. Vanligvis ble jeg jo så fortvilet, så det hjalp å ta inn litt humor i det. Men jeg hadde jo veldig selvinnsikt i problematikken min, og hadde jobbet endel med det da.  

Jeg pleide også å refse meg selv litt om jeg ville flykte fra en situasjon: "Nå skal du sitte her samma faen om du så dauer av det - du skal ikke røre den ræva av stolen" - det hjalp faktisk også litt  

Prøv det på venterommet hos legen  

Anonymkode: abcfa...cf9

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingen årsak

Grunnen til at jeg formulerer meg slik er at jeg har hatt angst lenge selv(ikke nå lengre heldigvis).

Jeg ble så ufattelig lei tilslutt, og jeg gikk i terapi - ikke alltid med god effekt. Men for meg hjalp eksponeringsterapi mest, og jeg pleide faktisk gjøre to ting:

1. Tenke "der kjenner jeg symptom X......dette har jeg jo opplevd masse ganger før, og kommer til å oppleve tusen ganger igjen - så det er vel like greit å bare være i det og gjennomføre". Før jeg tenkte det var terskelen min for å unngå/avbryte situasjonen myyyyye lavere. Jeg lagde meg faktisk en grense på 30 min; om jeg fikk panikkanfall i en situasjon, så måtte jeg være i situasjonen i 30 minutter før jeg fikk lov til å "flykte"(for meg var det å dra hjem). 

Tenkte ofte det når jeg satt på kollektiv transport(som jeg mislikte sterkt og hadde angst for, i tillegg til å ha faste avtaler med andre). Det gjorde at jeg gjennomførte, faktisk - men det skal sies at det ikke hjalp når angsten var sterk.

2. Anxiety Cat: (av alle ting )Det er sånne morsomme memes av anxiety cat - google det. Når jeg skulle i en situasjon jeg hatet, men som jeg rasjonelt visste var uten grunn til å ha angst for så jeg bare for meg den plakaten av anxiety cat og plasserte "min egen" tekst der. F.eks: "Skal ta bussen, vil hoppe av fordi jeg helt sikkert kaster opp i hele bussen og dør av skam". Og så så jeg for meg det fjeset til Anxiety Cat. 

Det synes jeg jo er såpass morsomt og fjernt at jeg klarte le litt av meg selv, og dermed slappet litt mer av innvendig. Jeg tenkte ikke nedsettende om meg selv, jeg bare lo litt inni meg av selve situasjonen liksom. Vanligvis ble jeg jo så fortvilet, så det hjalp å ta inn litt humor i det. Men jeg hadde jo veldig selvinnsikt i problematikken min, og hadde jobbet endel med det da.  

Jeg pleide også å refse meg selv litt om jeg ville flykte fra en situasjon: "Nå skal du sitte her samma faen om du så dauer av det - du skal ikke røre den ræva av stolen" - det hjalp faktisk også litt  

Prøv det på venterommet hos legen  

Anonymkode: abcfa...cf9

 

Ts her; Ja skjønte det litt i det du skrev at du hadde en del erfaringer med dette. Ja man blir jo så sliten av å hele tiden la frykten ta over slik at man ikke klarer dra ut med de man ønsker. Alltid blir jeg hindret i å gjøre noe gøy fordi panikken slår inn.
Så skjønner godt hva du mener med å bli lei.

jeg kjenner på det du snakker om de 30 minuttene, det høres veldig ubehagelig å sitte og pines i en situasjon i 30 minutter.

Men jeg skal ta dette til meg, ser at du skriver veldig mye som kan hjelpe meg videre. skal skrive dette ut for å lese det ordentlig og prøve meg ut.

Jeg googlet anxiety cat, var en del morsomme bilder der ja Ja, det er vell når man har en del selvinnsikt i problematikken at det er lettere å jobbe med dette. Så jeg må vell uansett gå til legen å snakke om dette for å kunne ta tak i det..

Jeg ønsker å klare det alene, jeg har sagt jeg skal klare det alene fordi jeg er ikke vant med å ta i mot hjelp.
Men jeg ser nå at jeg trenger hjelp med dette...

Tusen takk for all hjelp setter veldig pris på det!
 

 

Anonymkode: 6b1d4...33d

[_popcorn_]

ts: send meg en pm om du vil snakke litt om dette  

[AnonymBruker]

1 minutt siden, _popcorn_ skrev:

ts: send meg en pm om du vil snakke litt om dette  

Ts her: jeg vet ikke hvordan jeg gjør dette? Å vet ikke hva jeg skal starte med å skrive? 🙈

Anonymkode: 6b1d4...33d

[_popcorn_]

trykk på kallenavnet mitt, så får du opp profil der du kan sende melding   start med "hei"