Hvrofor er det tilnærmet umulig å få seg en v***?

[AnonymBruker]

NB "Norsk er ikke mitt morsmål og at jeg er ny i Norge" beklager på forhånd om det skulle være noen feil eller dårlig sammenheng  husk på at det er bare å spørre hvis det er noe som er vanskelig å forstå. 

 

 Jeg vet ikke om det er riktig sted å starte sånn diskusjon på og hvordan jeg skal starte tråd, men regner med at det kan være interessant for mange å diskutere, det kan også være latterlig for noen andre.

 Jeg har vurdert mange ganger å starte diskusjon med intensjon å finne ut hvorfor jeg er ensom i Norge. Det klager jeg ikke på selfølgelig, men det er noe som foregår i hodet siden jeg har kommet til Norge, altså for ett og et halvt år siden. 

Det kommer spørsmål i hodet mitt hele tiden at "Hvorfor er det tilnærmet umulig å få meg en kompis i Norge". Jeg har bodd her som ca 19 måneder,  dette tilsvarer til ca 600 dager. Er 600 dager ikke nok til å få seg en venn I Trondheim? Til tross at jeg har mange nordmenn rundt meg, men føler jeg at det er noen barrierer mellom oss. De er hyggelige, snille og det finnes ikke et ord som kan beskrive dem, men de beholder seg unna meg, til og med har vi et veldig formelt forhold som inbærer hilsing og kort prat. 

 Jeg er 100% sikkert på at det er noe feil her, men ikke fra min side fordi jeg er jovial og sosial person,  jeg har alltid hatt gode forholder med folk rundt i verden. 

 Jeg vet en god del av nordmenn er skeptiske mot utladninger, og til og med kalt mot dem.  Dette er ikke noe negativt heller, men spørsmålet mitt er hvorfor er det slik at de fleste nordmenn skjærer alle utladninger under en kam? 

 Jeg vet at jeg er fremmed og at det er mitt ansvar å ta initiativ for å bli kjent med dere, men fortell meg og være så snill var ærlig med meg, bare gi meg et svar som kan beroligere meg. Hvorfor er det nesten umulig å bli kjent med dere? 

 

 Nesten alle mine beste venner har vært i flukt etter den borgerkrigen i Syria. Vi ble spredt her og der rundt i verden, og vi kunne dessverre ikke beholde kontakt fortsatt. Den eneste mulighet for å finne ut om de lever eller ikke, er å google deres navner, så kan det hend at jeg finner noen tragiske bilder av dem, enten null traff. Derfor håper jeg at det ikke kommer noen traff, så kjenner jeg kanskje at de overlever. 

 

 Jeg starter tråden på KG og samtidig har det veldig tøft og vondt i hjertet mitt. Jeg har ønsket hele tiden å gråte, men det kommer ingen tårer. Virker som at huden min har blitt alt for tjukk.

 følelsen av verdiløshet og tomhet er veldig tung, særlig når man hadde det bra før og plutselig har situasjonen snudd seg opp og ned. Jeg føler meg som ingen ting, samtidig skjønner ingen ting, til og med føler meg ikke eksistert i verden heller.

 Jeg er ikke deprimert, fordi jeg har lært siden barndommen hvor mye er det viktig å gjøre forskjell i stedet for å gi opp, heldigvis er jeg en type person som har beine i nese som regel.

 Nå er jeg 24 år gammel og jeg ser ikke nån lys i tunnelen. Jeg føler at jeg står fast mellom to stoler, mellom hjemmelen og jord. Jeg aner ikke hvorfor har jeg skrevet dette innlegget heller, men alt jeg vet at jeg er alene. Kunne ikke få meg kjæreste heller, er det fordi at jeg er utlanding og at utlandninger er skummelt, eller er det ulykken som skyldes i dette tilfellet. 

 

 For de som har masse erfaring i livet, ville jeg være takksam dersom dere gidder å gi meg noen tips, eller gjor meg bevist på hva som foregår rundt meg. Jeg er åpent for alle muligens kommentarer og ønsker dere alle sammen en god kveld

 

Anonymkode: d014e...c93

[AnonymBruker]

Jeg tror veldig få nordmenn har lett for å bli venner med noen de tilfeldigvis treffer "på gata". De aller fleste blir venner i oppveksten, under studier, og noen ganger fordi de jobber sammen. Det kan også skje fordi man er med i samme frivillige organisasjoner. Mitt råd er derfor at du prøver å komme deg inn i slike situasjoner. Det enkleste er nok en frivillig organisasjon, f.eks. Røde Kors.

Når det gjelder norsk kjæreste stiller du nok litt svakt. Det er lite sannsynlig at du vil få en godt betalt jobb, og ganske store potensielle kulturkonflikter som kan komme spesielt godt til syne hvis dere får barn. Det har også vært diverse eksempler på at utenlandske fedre har stukket av med barn til hjemlandet for at ikke de skal bli "for norske".

Anonymkode: f331e...daa

[AnonymBruker]

Oi dæven du er god i norsk til å ha bodd her så kort tid

Anonymkode: 316b0...7f6

[AnonymBruker]

Det er bare generelt vanskelig å skaffe seg venner med tilfeldige folk man møter her i Norge. De eneste vennene jeg har møtt har vært på skole (i hovedsak her), jobb, eller på langvarige kurs.

Anonymkode: 7f8b5...621

[Sillyline]

Du har nok helt rett i at det er vanskelig å komme seg inn som utlending i Norge og få seg venner. Samtidig er venner veldig viktig for oss mennesker å ha. Mye er media sin skyld, for vi hører stadig om utlendinger som er voldelige, som voldtar og som stjeler. Men uansett... Har du en hobby? Jeg tror jeg ville startet der. 

[WubWub]

Jeg tviler på at dette har noe å gjøre med etnisiteten din. Har hørt lignende historier oftere enn jeg liker om nordmenn som flytter til en ny by f.eks grunnet jobb; men etter mange år fremdeles ikke har fått noen vennskap.

Selv ikke for de mest utadvente og blide nordmenn er det en enkel sak å bygge opp et nytt sosialt nettverk på en ny plass som denne artikkelen er et eksempel på : http://www.vg.no/rampelys/tv/charter-hilde-flytter-fra-horten-aldri-foelt-meg-saa-ensom-paa-et-sted-som-her/a/24073230/

I voksen alder er det veldig vanskelig både for nordmenn og utlendinger å få seg en venn, ekstra vanskelig er det om man ikke har en plattform å stå på som f.eks om man ikke har jobb eller er med i noen form for idrettsklubber eller andre sosiale aktiviteter som sjakk klubber, dansekurs osv osv.

I Norge er man gjerne mer innesluttet og lukket enn i andre land - det er f.eks svært uvanlig at fremmede kommer i kontakt med hverandre ute i det daglige mens i sydligere land så er det helt vanlig å slå av en prat med en fremmed hvor som helst og når som helst. 

Så fort du finner en venn så tror jeg det skal ordne seg. En venn kan raskt bli til mange om hun eller han introduserer seg for vedkommendes vennekrets.

Kanskje du kan melde deg inn i noen frivillige organisasjoner - jeg vet også at det i en rekke byer er opprettet tilbud hvor ensomme mennesker kan treffes for sosialisering. 

 

[Gjest Parkeringsvakt]

Å... venn... Var ikke helt det jeg trodde overskriften betydde

Er muligens noe vanskeligere å få seg venner i Norge, ja, til og med nordmenn har problemer seg imellom. Jeg ville anbefalt å bli med i klubber eller andre fritidsaktiviteter. Om du bor i en større by er der som regel noe for enhver smak. 

Det er for øvrig litt interessant, jeg tror denne problemstillingen reflekterer litt på noe av problemet vi har her til lands. Vi har en økende andel som sliter psykisk delvis grunnet denne "kulden". Samtidig er nordmenn slik at de har mindre interesse for å bli kjent med og bruke tid på hvem som helst. Så dette er en tendens der man er selektiv med hvem man er sammen med, og samtidig snevrer vennesirkelen inn fordi man er kresen. Så sitter man der alene, enten fordi man velger bort eller selv har blitt valgt bort. Da har man ingen å støtte seg på når livet butter imot. Kanskje nordmenn har litt for høye standarder til vennene sine

[Nietsoj]

Her var det flere nordmenn som har fornuftige betraktninger å komme med. Nordmenn får man best kontakt med gjennom jobb, studier og sosiale fritidsaktiviteter. Vi er svært tilbakeholdne med å gi noen vårt vennskap. Men om du er så heldig at du får deg en norsk venn, så har du en venn for livet. 

Går du inn på et norsk venteværelse med nordmenn, så er det et venteværelse - da snakker men ikke. Man sier ikke "hei" engang. Går du inn på et spansk venteværelse, så får du hilsninger, velkomst, småprat, betrakninger, nysgjerrighet på hvem du er.

Jeg har opplevd litt av det samme selv, da jeg flyttet sørover på jobb. I den nye kommunen fikk jeg etterhvert nye venner. 8 av 10 var innflyttere i kommunen. Nå etter en god del år har jeg kontakt med innflytterne. De lokale har nok med seg og sin slekt. De er kjenninger, men ikke venner lenger.

Men, jeg har også arbeidet i utlandet en stund. De vennene jeg har fra den tiden var kolleger. Ikke mange. To. Jeg pratet jo med en del andre der også, men det blir som TS skriver, litt for formelt, overfladisk.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Nietsoj skrev:

Her var det flere nordmenn som har fornuftige betraktninger å komme med. Nordmenn får man best kontakt med gjennom jobb, studier og sosiale fritidsaktiviteter. Vi er svært tilbakeholdne med å gi noen vårt vennskap. Men om du er så heldig at du får deg en norsk venn, så har du en venn for livet. 

Går du inn på et norsk venteværelse med nordmenn, så er det et venteværelse - da snakker men ikke. Man sier ikke "hei" engang. Går du inn på et spansk venteværelse, så får du hilsninger, velkomst, småprat, betrakninger, nysgjerrighet på hvem du er.

Jeg har opplevd litt av det samme selv, da jeg flyttet sørover på jobb. I den nye kommunen fikk jeg etterhvert nye venner. 8 av 10 var innflyttere i kommunen. Nå etter en god del år har jeg kontakt med innflytterne. De lokale har nok med seg og sin slekt. De er kjenninger, men ikke venner lenger.

Men, jeg har også arbeidet i utlandet en stund. De vennene jeg har fra den tiden var kolleger. Ikke mange. To. Jeg pratet jo med en del andre der også, men det blir som TS skriver, litt for formelt, overfladisk.

Hvilken kommune var dette?

Anonymkode: 8d213...ceb

[Nietsoj]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvilken kommune var dette?

Anonymkode: 8d213...ceb

På hvilken måte har det betydning?

[Gjest supernova_87]

Jeg tror det er massevis av nordmenn som også kjenner seg ensomme. Vi er visst et slikt folkeslag som er flinke til å gå inn i oss selv. En ting er einstøinger som liker det selv, men det virker som en stor mengde mennesker i dette landet som ønsker seg venner, men så sitter vi på hver vår tue og er triste. 

Det er nok reellt at en del mennesker er skeptiske siden du er innvandrer, og kanskje spesielt hvis du kommer fra Midtøsten eller Nord-Afrika. Men det er langt i fra alle som er det, og før eller siden håper jeg at du møter noen som ikke vil sitte på tua si og være skeptisk, men som vil godta deg og bli kjent med deg. 

Men, og dette er nok liten trøst, det er utrolig mange ensomme her i Norge med blondt hår og blå øyne, til og med pene er dem. Så du skal ikke tenke for mye på at det er noe galt med deg. For det er det mest sannsynlig ikke. 

Leit å lese at du har det så vondt inni deg! Sender deg en klem! Og håper at du snart møter på en kompis!  

Inntil videre finnes det trøst og litt sosialt bare f.eks her på KG.  

[AnonymBruker]

Jeg har heller ikke særlig med venner selv om jeg er fra Norge. Vet ikke hva jeg gjør galt, så det er nok ingenting feil med deg.  Bare stå på. Få deg en hobby kanskje? eller meld deg inn på et eller annet frivillig arbeid?

Anonymkode: 9d33e...c1c

[AnonymBruker]

Kjære deg, vil bare si at du ikke er alene om å føle det sånn. Jeg er også ganske utadvendt og sosial, men synes det er vanskelig å bli kjent her i Trondheim selv. Har bodd her 2år og er etnisk norsk. 

Anonymkode: d7efe...a31

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Nietsoj skrev:

På hvilken måte har det betydning?

Nysgjerrig bare da vel. Hørtes ut som en kommune jeg kunne ha likt i og med at det var en del innflyttere, og da er det oftere lettere å bli kjent med folk. 

Anonymkode: 8d213...ceb

[AnonymBruker]

Har bodd her i 11.680 dager og har ennå ikke skaffet meg venner. Ting tar tid.

Anonymkode: bce03...b91

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har bodd her i 11.680 dager og har ennå ikke skaffet meg venner. Ting tar tid.

Anonymkode: bce03...b91

Åj sier du det? Nei da! Æ har bodd her kun 600 dager. Jeg tror ikke at jeg venter lenger på å få venner. Æ ga opp 😀

Anonymkode: d014e...c93

[Sheherasade]

Det er som andre sider: norske mennesker er utrolig vanskelige å få kontakt med. Mange foretrekker å være venner med de som de gikk på skole med da de var yngre, og er ikke interessert i å utvide med flere venner senere. Dessverre. Jeg likte aldri de jeg vokste opp med noe særlig, og slet i mange år med ensomhet. Det var først da jeg jobbet utenlands i flere år og ble kjent med andre norske som jobbet internasjonalt, at jeg fikk norske venner. 

Jeg har dessverre ikke noen gode råd utover de som er i tråden her allerede, for jeg fant aldri ut av det selv. Kanskje bli kjent med andre internasjonale i stedet? Ellers vil jeg også si at du har utrolig bra norsk! Bra jobbet, og lykke til videre! 

[Horten Market]

Min erfaring er at folk ikke får så lett venner fordi de skjuler at de er ute etter vennskap.

I starten på et langt universitetsstudium er det vanlig at man får nye venner, men starter du i en klasse høyere er det vanskeligere å få innpass. Folk er ikke lenger på utkikk etter venner, de er ikke i samme situasjon som deg som søker venner. Dette kjenner du, og du må våge å vise deg sårbar som "vennesøker". Det sliter de fleste med.

[AnonymBruker]

Tror det er mer vanlig for jenter/kvinner å få venner i voksen alder.

Som andre her sier så finn deg en hobby eller frivillig organisasjon og start der. Med ett nettverk så vil venner komme etterhvert.

Jeg er utledning selv og har fått mange norske venner gjennom min hobby (poker). Alt fra å reise utenlands til fisketurer, fotball, volleyball og mange mange turer ut på byen  

Dette var touching lesing, håper du finner noen venner med tiden 

Anonymkode: 08dd5...84b

["Domina"]

Hei 😊 jeg kan bare snakke ut i fra mitt personlig ståsted, men jeg synes det er utrolig spennende å snakke og høre om livene og forskjellen mellom meg og andre mennesker, det gjør også at jeg blir mindre skeptisk til andre. Dessverre er det sånn at tiden ikke strekker til når det kommer til venner, jeg har knapt tid til å pleie de vennene jeg har  (hvilket hatt blitt færre med årene), siden all tid går til jobb, familie og hjem.. så mitt råd må jo være at når du først kommer i prat med en person så by på deg selv, vis og fortell hvem du er. Men det er ikke lett med oss vanskelig nordmenn 🙁