Dette har jeg ikke fortalt noen

[AnonymBruker]

Jeg bare lurer... lurer på hva dere hadde gjort i en slik situasjon? (jente 22)

Jeg har i hele oppveksten min trodd jeg var heldig. Jeg hadde alt. Alle dyr jeg kunne ønske meg, stor gård, verdens tryggeste plass å bo på, fullt av venner, frihet, besteforeldre nære og søsken å erte. Og to foreldre.

Det er ikke før i ettertid, i ungdomsårene jeg har forstått hvordan jeg hadde det. Hvorfor jeg har hatt så dårlig selvtillitt tidligere og problemer med å åpne meg til noen. Det var ikke før jeg begynte å tenke skikkelig etter før jeg forsto at ting vart riv ruskende galt i oppveksten min. Og ingen ante noe, ingen vet noe nå. KUN meg. Takk gud for at jeg forsto hva som var galt og riktig, og jeg klarte meg helt på egen hånd.

Jeg vart rundt 9 år. Våknet mitt på natten, hørte stemmen til pappa. Jeg åpnet ikke øynene, men jeg hørte han var nære. Han hadde lagt seg ved mamma i samme seng som meg. Mamma brukte nemmelig å dele rom med meg når det vart på det værste. Når de kranglet som mest. Det var krangling hver eneste dag, høye stemmer, roping og stygge ord. Han kjefta ikke kun til mamma, like mye til oss barna, spesielt meg som mistemann. Yfyselige kommentarer og ord ingen barn skal høre, og ingen kjefting barn skal oppleve. Jeg kunne våkne om morgene der han sto over meg og brølte, klikke for noe helt ut av det blå. Det hadde sikkert gått i mot han noe ute i fjøset.

Tilbake til den natta jeg våknet av at han hadde lagt seg ved meg og mamma. Tipper mamma lå der for at hu var redd, og for å unngå han. Men det klarte hun ikke. Jeg lot som jeg sov. Han var sint. Steng stemme. De trodde jeg sov, mamma livredd for at jeg skulle våkne. Da begynte han. Han voldtok henne, 5 cm fra lille meg på 9 år i min egen seng. Jeg måtte tisse, madrassen ble våt. Jeg gråt stille. Han brukte makt. Avsluttet å sa han skulle i skogen å henge seg. Jeg våknet dagen etter å latet som ingenting.

Dette er en kort historie av en lang barndom. Han var så sint, er så sint. Sinneproblem må han ha. Alle, absolutt alle bortsett fra vi under disse fire vegger vet hvordan han egentlig er. Uten er han snill som et lam, sjenert og alle elsker han. 2 personligheten må han ha.

Jeg hater han i dag. Han blir fortsatt fort sint, men han tror ikke jeg husker noe av det som har skjedd. Tror ikke han husker noe selv heller, han står som et spørsmålsteng når jeg sier at jeg aldri kommer til å tilgi han etter det han har gjort. Allikevell har jeg kontakt med han i dag. Møtes daglig.

Hva hadde dere gjort? Hadde dere kutta kontakten helt? Eller tilgitt og gått videre med han i livet? Latt barna dine vært med han? Jeg tenker jeg aldri vil la barna mine være med han. Jeg tenker jeg aldri vil ha noe kontakt med han når jeg flytter. Men så er han det eneste faren jeg noen gang vil ha, og det finnes folk som har fedre som er kriminelle/overgripere, eller de som har mistet sine fedre. Så bør jeg være glad jeg har en far og fornøyd med det jeg har? Det finnes ingen kjærlighet her, men uansett glemmer jeg hva han har gjort.. Hva hadde dere gjort i dette far-datter-forholdet?

Ønsker å være anonym da ingen vet om dette.

Anonymkode: c8960...148

[AnonymBruker]

Kjære deg TS, du trenger noen å snakke med som kan hjelpe deg bearbeide dette. Din indre konflikt bygger jo på at du både føler deg forrådt av din far og at du er lojal mot han. Han er jo din far. 

Anonymkode: c099e...b00

[Gjest Bruker115236]

Tilbake til trådens tema: Dette var trist lesing, TS. Det er vanskelig å vite hva jeg ville gjort, men jeg tror jeg ikke hadde ønsket kontakt med en slik mann. Hvordan er forholdet til moren din i dag? Er moren og faren din fortsatt sammen? Jeg tror jeg ville skrevet et brev til faren din, der du forteller det du skriver her. Hvor mye hat du har mot han i ettertid. For så si fra hvis han ikke kan gjøre opp for seg for gamle synder, ønsker du aldri å ha noe med han å gjøre. 

Endret 21. juli 2017 av Bruker115236
Ryddet for svar til avsporinger.

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok holdt kontakten på et absolutt minimum, og absolutt ikke latt ham være alene med barna.

Anonymkode: f309f...ef3

[AnonymBruker]

12 timer siden, ElizabethTaylor skrev:

Tilbake til trådens tema: Dette var trist lesing, TS. Det er vanskelig å vite hva jeg ville gjort, men jeg tror jeg ikke hadde ønsket kontakt med en slik mann. Hvordan er forholdet til moren din i dag? Er moren og faren din fortsatt sammen? Jeg tror jeg ville skrevet et brev til faren din, der du forteller det du skriver her. Hvor mye hat du har mot han i ettertid. For så si fra hvis han ikke kan gjøre opp for seg for gamle synder, ønsker du aldri å ha noe med han å gjøre. 

Takk for fin tilbakemelding :-) De er ikke sammen, flytter ifra hverandre for ca. 8 år siden, heldigvis :-) Takk for tips! Forhold til mor er bra!

Anonymkode: c8960...148

Endret 21. juli 2017 av Ann Christin
Ryddet for svar til avsporinger.

[Gjest Bruker115236]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk for fin tilbakemelding :-) De er ikke sammen, flytter ifra hverandre for ca. 8 år siden, heldigvis :-) Takk for tips! Forhold til mor er bra!

Anonymkode: c8960...148

Godt å høre. Hvordan har moren din det i ettertid? Sliter hun mye? Har dere noen gang snakket om det dere to?

[Maydis8]

12 timer siden, ElizabethTaylor skrev:

Tilbake til trådens tema: Dette var trist lesing, TS. Det er vanskelig å vite hva jeg ville gjort, men jeg tror jeg ikke hadde ønsket kontakt med en slik mann. Hvordan er forholdet til moren din i dag? Er moren og faren din fortsatt sammen? Jeg tror jeg ville skrevet et brev til faren din, der du forteller det du skriver her. Hvor mye hat du har mot han i ettertid. For så si fra hvis han ikke kan gjøre opp for seg for gamle synder, ønsker du aldri å ha noe med han å gjøre. 

Enig✌🏽

Endret 21. juli 2017 av Ann Christin
Ryddet for svar til avsporinger.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, ElizabethTaylor skrev:

Godt å høre. Hvordan har moren din det i ettertid? Sliter hun mye? Har dere noen gang snakket om det dere to?

Hun har nok fått noen stygge arr etter den tiden hun også, men hun har det bra i dag. Vi har aldri snakket om det, hun tror jeg vet minimalt av det som skjedde. Hun er ikke en åpen person av seg, og vanskelig å kommunisere med om sånne ting.

Anonymkode: c8960...148

[AnonymBruker]

Ts; du må enten ta det opp med faren din eller droppe han. Å late som ingenting kan bli vondt for deg. Virker som om det alltid har vært det! Du kan ikke late som om dette ikke har skjedd. Snakk gjerne med moren din om dette. Det vil bli fælt og ukomfortabelt, og vanskelig, men det kan hjelpe for fremtiden. 

Eller bryt kontakten med faren din, og aldri la han være alene med barna dine, ikke minst hvis du er med, ha alltid mulighet til å dra med engang du føler ubehag. Men du har levd med dette i så mange år, du må gjøre noe..

Den eneste som er viktig her, er deg. Gjør det du føler er riktig. 

Anonymkode: 881be...3be

Endret 21. juli 2017 av Ann Christin
Innlegget er ryddet for slettede siteringer.

[Doge]

Jeg hadde kuttet kontakten med han, om det var snakk om min far. Hvorfor møtes dere daglig?

[AnonymBruker]

Han er en mann som mishandlet sin kone og sine barn psykisk, og kona også fysiak og seksuelt.

Ingen skulle levd under slike vilkår.

Jeg hadde nok valgt å kutte kontakten. 

Anonymkode: 5f066...6b8

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Doge skrev:

Jeg hadde kuttet kontakten med han, om det var snakk om min far. Hvorfor møtes dere daglig?

Bor like ved... Men vurderer sterkt å flytte! Slitsomt å ha et slikt sinne inne i seg som aldri forsvinner.

Anonymkode: c8960...148

[Gjest NotNaomi]

Faren din har jo helt klart psykiske store problemer. Fikk helt vondt av å lese hvordan du hadde det som barn. Mine foreldre kranglet også,men ikke sånn! Og jeg har fremdeles problemer ved å høre folk krangle. Hater det veldig. Og det jeg opplevde er en bagatell i forhold til hva du var igjennom!

Du må kjenne på selv om du vil fortsette å ha kontakt. Du har svaret i deg selv. Klem fra meg.

[Gjest Bruker115236]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hun har nok fått noen stygge arr etter den tiden hun også, men hun har det bra i dag. Vi har aldri snakket om det, hun tror jeg vet minimalt av det som skjedde. Hun er ikke en åpen person av seg, og vanskelig å kommunisere med om sånne ting.

Anonymkode: c8960...148

Så trist Tror nok det absolutt kan være viktig å snakke om det, selv om det er et tøft og vanskelig tema. Kanskje spørre henne litt forsiktig om det, og fortelle henne hvor vanskelig det har vært for deg i oppveksten og frem til i dag. Det kan jo være slik at hun er redd for å ta det opp selv, fordi hun er redd for å røre arr i deg. Eller at hun tror du ikke husker det. Kommunikasjon er viktig. Ingen av foreldrene dine vet hvordan det har påvirket deg - Moren din ved å ikke snakke om det, og faren din ved å være et j*vlig menneske. Derfor er det så viktig at du snakker med de begge om det. Moren til ansikt til ansikt, og faren din ved å forklare det i et brev slik at han ikke blir sint eller bortforklarer noe.

 

Endret 21. juli 2017 av Bruker115236
Fjernet slettet sitat.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, NotNaomi skrev:

Faren din har jo helt klart psykiske store problemer. Fikk helt vondt av å lese hvordan du hadde det som barn. Mine foreldre kranglet også,men ikke sånn! Og jeg har fremdeles problemer ved å høre folk krangle. Hater det veldig. Og det jeg opplevde er en bagatell i forhold til hva du var igjennom!

Du må kjenne på selv om du vil fortsette å ha kontakt. Du har svaret i deg selv. Klem fra meg.

Trist å høre at du også opplevde krangling i hjemmet, aldri noe gøy. Jeg har selv store problemer med å høre folk krangle, og hviske(da dette minner meg om bl.a den natta). Klem til deg også!

Anonymkode: c8960...148

[Gjest NotNaomi]

[Maydis8]

Håper du kommer deg igjennom dette TS og setter grenser for deg selv. Familie er ikke familie når de oppfører seg slik. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Maydis8 skrev:

Håper du kommer deg igjennom dette TS og setter grenser for deg selv. Familie er ikke familie når de oppfører seg slik. 

Takk! :-) Det er sant!

Anonymkode: c8960...148

[Doge]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bor like ved... Men vurderer sterkt å flytte! Slitsomt å ha et slikt sinne inne i seg som aldri forsvinner.

Anonymkode: c8960...148

Det skjpnnet jeg godt.  Har du vurdert å ta det opp med han?

[AnonymBruker]

TS. Jeg får helt vondt inni meg og jeg sier som de andre i denne tråden at du bør snakke med noen om det og kutte den daglige kontakten med faren din.

Det er du som er den viktige å ta vare på. Det er sikkert kjempevanskelig å begynne å snakke med moren din om dette etter så lang tid, men det kan være greit å ha en helt utenforstående å snakke med først. Og etterhvert kanskje du tør å snakke med moren din. 

Anonymkode: df362...502