Deprimert kjæreste, vet ikke hva jeg skal gjøre

[AnonymBruker]

Kjæresten min er deprimert og har vært det over lengre tid. Psykolog, psykiater og medisiner har ingen effekt. Han er langt nede. Jeg har vært der for han hele veien, gjort mitt ytterste for å prøve å hjelpe, vært forståelsesfull, støttende og gitt ham det han har hatt behov for. Men nå vet jeg ikke om jeg klarer mer. 

Han viser ingen andre følelser enn sinne. Alt jeg sier og gjør er feil, han ender opp med å heve stemmen eller skrike/klikke på meg. Det har begynt å tære på meg. Jeg går på tå for å ikke utløse sinne hos ham. At han er "borte" i perioder og ikke viser følelser har jeg respektert og taklet. Men når han bare er sint eller helt kald så kjenner jeg at jeg begynner å få nok. Jeg blir lei meg og sint selv, fordi selv om jeg vet han ikke kan noe for dette, så blir det tungt for meg at alt går ut over meg. 

Han jeg ble forelsket i er borte for lenge siden. Kjæresten min er egentlig ikke kapabel til å være i et forhold nå, da han ikke engang klarer å ta vare på seg selv. Han hadde hatt det bedre hvis han bare hadde hatt seg selv å tenke på. 

Jeg har det ikke bra i dette forholdet lenger. Det er ingenting jeg kan si eller gjøre for å hjelpe ham. Jeg er redd jeg ender opp med å slite psykisk selv hvis jeg fortsetter å være sammen med han. Jeg har stunder hvor jeg er alene hvor jeg knekker sammen og får ut følelsene jeg ikke viser ham, med hensyn til depresjonen. Jeg vet virkelig ikke hvor lenge jeg klarer dette.. Jeg er en veldig glad og energisk person, men det siste året merker både jeg og andre at jeg har blitt mye mer nedstemt, og det er helt feil..

Hva burde jeg gjøre? Er det noen som har vært i samme situasjon? 

Anonymkode: 0bc21...72f

[Nåleputa]

Du har kun ansvar for deg selv. Du slår opp. 

Han har ansvar for sitt eget liv og ellers om han ikke tar ansvar for seg selv, er det helsevesenet sitt ansvar. Han skal ikke være din jobb.

Endret 19. juli 2017 av Nåleputa

[Gjest supernova_87]

Dere kan i alle fall ikke fortsette sånn dere har gjort til nå. Du har helt rett det er ikke riktig at du skal begynne å slite psykisk også. Jeg tror jeg hadde krevd at han satt alle kluter til for å bli bedre for at jeg skulle orke å være i det mer. Fått en innleggelse på DPS. Prøvd ECT (hvis han er SÅ deprimert). Det er jo uholdbart for han også å ha det sånn.  

Dersom det vikelig var mannen i mitt liv hadde jeg "ventet" på ham. Men med en viss avstand. For det er ikke kjærlighet å la seg selv gå til grunne for å være der for noen andre. Vi er heldige i Norge som kan få hjelp fra profesjonelle. 

Du må først og fremst ta vare på deg selv. For blir du deprimert klarer du jo ikke å støtte og hjelpe noen andre. Men må klare å gå selv for å kunne være noen å støtte seg på for andre. Gjør mer ting uten ham. Omgi deg med venner og andre som gir deg noe positivt. Fokuser på dine fritidsinteresser som gir deg glede uten dårlig samvittighet. Jeg ville ja, blitt hos en partner som var syk. Men det er forskjell på å bli hos noen, vente på noen og støtte noen og det å utslette seg selv for å redde noen andre. Det er mulig også som deprimert å vise visse hensyn. Utarbeide planer som kan gjøre tiden dere bruker sammen bedre. Ikke tillat ham å legge alt av depressive tanker på deg hele tiden hver gang dere treffes. Forvent noe til hvordan du skal behandles. For du har verdi! 

Og dersom du innerst inne bare vil forlate ham så synes jeg du skal gjøre det uten å føle deg som en dritt. Men hvis du innerst inne vil støtte o bli fordi du vil være med denne mannen for alltid etter at han blir frisk så finn måter å være sammen på som likevel ivaretar DIN helse. Du er like viktig i denne relasjonen! 

[Gjest Axl Rose]

Det TAR tid å bli frisk/mindre deprimert. Flere år. Kan ikke forvente en skal bli frisk bare du knipser med fingeren. Så enkelt er det ikke. Jeg sliter også, skulle dama gått sin vei pga det? Hadde hun aldri hatt samvittighet til å gjøre. Hennes egne ord. Folk skal ikke bare tenke på seg selv og at det går utover dere selv. Er det ekte kjærlighet så er man sammen i gode og vonde dager. Det er i de vonde dagene som er verst, men vi kommer oss gjennom det sammen og sammen er vi sterke. 

For dere som det er så jævlig enkelt for å bare stikke. Tror dere er sammen med noen bare for å være sammen med noen. Hvor er den ekte kjærligheten blitt av? 

Endret 19. juli 2017 av Axl Rose

[AnonymBruker]

Dump han. Det utakknemlige sutremennesket får drukne i sin egen selvmedlidenhet. 

Anonymkode: b1a1f...dfa

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Bootyhunter skrev:

Det TAR tid å bli frisk/mindre deprimert. Flere år. Kan ikke forvente en skal bli frisk bare du knipser med fingeren. Så enkelt er det ikke. Jeg sliter også, skulle dama gått sin vei pga det? Hadde hun aldri hatt samvittighet til å gjøre. Hennes egne ord. Folk skal ikke bare tenke på seg selv og at det går utover dere selv. Er det ekte kjærlighet så er man sammen i gode og vonde dager. Det er i de vonde dagene som er verst, men vi kommer oss gjennom det sammen og sammen er vi sterke. 

For dere som det er så jævlig enkelt for å bare stikke. Tror dere er sammen med noen bare for å være sammen med noen. Hvor er den ekte kjærligheten blitt av? 

TS her

Ja, det tar tid, fullt klar over det. Men du sitter der i andre enden og vet ikke hvordan partneren din egentlig har det. Det provoserer meg. Vil ikke kalle det å knipse med fingeren når det har stått på i 3 år. Samvittighet er en ting, men jeg skal ikke måtte gi opp mitt liv fordi han ikke ser noe lyst i sitt liv, ikke livet vårt sammen engang. 

Det er ikke noe annet enn vonde dager for han, så langt nede er han. Det var ekte kjærlighet en gang, men det er ikke så mye kjærlighet der lenger, omtrent kun fra min side. Ingenting gjør livet hans bedre, selv om han har prøvd. Han har gitt såpass opp at hver gang jeg kommer hjem er jeg redd han har tatt livet sitt. Det er snart eneste utvei sier han. 

Et menneske trenger kjærlighet og omtanke. Når alt man får er sinne og en kald skulder hver eneste dag, så er det grunn til å bli lei etterhvert. Jeg får dårlig samvittighet for hver eneste ting jeg gjør for meg selv. Om jeg skal være med venner blir han så kjei at han går og legger seg. Jeg gjør ikke noe annet utenom jobb enn å sitte på andre enden av sofaen og eksistere i hans nærvær. 

Så beklager om det gjør meg ulykkelig og lei, og en dårlig kjæreste, når alt jeg gjør for å gjøre dagen litt lysere ender med at jeg går på soverommet og griner. 

Anonymkode: 0bc21...72f

[RoH]

Utrolig trist å høre at dere har det sånn. Kan virkelig ikke gjøre annet enn å uttrykke medlidenhet med deg. Eneste jeg kan komme på av konstruktive greier er at dere drar til en eller annen proff. for å få bistand i hva dere står oppi og hva slags muligheter dere har videre. Er forsåvidt enig i at en skal stå sammen i gode og onde dager. Men av og til er det faktisk ikke mulig å trekke opp et annet menneske av gjørma. Men når en vet at en har gjort å prøvd alt. 

Hvordan er det med familie, rus, årsak. 

[Solivagant]

Om dette tærer såpass mye på deg (ingen som forventer noe annet, altså. Helt forståelig) ville jeg tatt det valget å gjøre det slutt. Rett og slett sette deg selv og din egen psyke først. Du har prøvd alt, og når det ikke fungerer lenger er det nok ikke mer du kan gjøre. Du (og dere) kan ikke ha det slik lenger. 

[Gjest Axl Rose]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

TS her

Ja, det tar tid, fullt klar over det. Men du sitter der i andre enden og vet ikke hvordan partneren din egentlig har det. Det provoserer meg. Vil ikke kalle det å knipse med fingeren når det har stått på i 3 år. Samvittighet er en ting, men jeg skal ikke måtte gi opp mitt liv fordi han ikke ser noe lyst i sitt liv, ikke livet vårt sammen engang. 

Det er ikke noe annet enn vonde dager for han, så langt nede er han. Det var ekte kjærlighet en gang, men det er ikke så mye kjærlighet der lenger, omtrent kun fra min side. Ingenting gjør livet hans bedre, selv om han har prøvd. Han har gitt såpass opp at hver gang jeg kommer hjem er jeg redd han har tatt livet sitt. Det er snart eneste utvei sier han. 

Et menneske trenger kjærlighet og omtanke. Når alt man får er sinne og en kald skulder hver eneste dag, så er det grunn til å bli lei etterhvert. Jeg får dårlig samvittighet for hver eneste ting jeg gjør for meg selv. Om jeg skal være med venner blir han så kjei at han går og legger seg. Jeg gjør ikke noe annet utenom jobb enn å sitte på andre enden av sofaen og eksistere i hans nærvær. 

Så beklager om det gjør meg ulykkelig og lei, og en dårlig kjæreste, når alt jeg gjør for å gjøre dagen litt lysere ender med at jeg går på soverommet og griner. 

Anonymkode: 0bc21...72f

Dessverre er det å ta livet sitt eneste utvei for mange, og hadde ikke jeg hatt mange som var glad i meg, og holdt ut med meg, kommet lett i kontakt med folk, blitt godt likt, fått mye sex, så hadde jeg ikke levd. Sånn er det bare. Livet er ikke for alle tydeligvis.

Så hvorfor gikk du ikke med en gang kjærligheten forsvant? Hvorfor skal du vente lengst mulig når du likevel har bestemt deg for å gå? for å gjøre det enda vondere for han? Når vi har det vondt og er skikkelig drittsekk så er det likevel godt å bare ha noen rundt seg. Det som også er urettferdig, hvorfor rømme med en gang dere selv kjenner dere blir deprimert, får kjenne hvordan det er selv mens den personen dere liksom skal elske kan bare ha det jævlig. Så lenge dere selv slipper den følelsen!

[Inwe]

..

Endret 20. juli 2017 av Inwe

[Gjest Axl Rose]

42 minutter siden, Inwe skrev:

Jeg er midt i det, som den friske av oss. Har selv heller ikke samvittighet til å dra, men jeg kan virkelig se de som gjør det. Hans depresjon har blitt min. Jeg føler meg ikke god nok for hverken han eller andre. Jeg har faktisk aldri vært så langt  nede selv. Jeg vet han ikke mener det, men jeg klarer ikke lenger bare riste det av meg. Jeg lever for de bra dagene og sliter meg gjennom de vonde. Det å selv ende opp syk fordi man hjelper en syk er ikke alltid det riktige å gjøre. 

Man trenger faktisk også å ha ekte kjærlighet for seg selv. Jeg mangler den litt.

Hvorfor kan man ikke støtte hverandre mer? Lide sammen? Komme seg igjennom helvete sammen? De aller fleste vil slite litt gjennom livet. 

[AnonymBruker]

TS her 

Tusen takk for støtte og forståelse ❤️

Alle har vanskelige perioder iløpet av livet. Det er ikke det at jeg ikke VIL støtte ham, jeg har ikke gjort noe annet enn å ta hensyn og prøve å være der for han. Etterhvert blir man sliten. Jeg vet at han ikke vil være sånn. Han kan ikke noe for det. Det ligger selvfølgelig ting i fortiden hans som har bygget opp til depresjonen, men han sier selv at han ikke vet hvorfor han er sånn. Psykologer og psykiater finner ikke ut av det, medisiner funker ikke, å gjøre ting han brenner for hjelper ikke. Ingenting hjelper, han detter bare lenger og lenger ned. Han klarer ikke snakke med meg om det fordi han ikke vet hva som gjør han deprimert. 

Vi har prøvd å være fra hverandre, men han sier at han elsker meg og at jeg ikke er problemet. Han klarer ikke vise at han elsker meg, fordi han er syk. Isteden har han gjort en rekke ting mot meg som svekker tilliten min. Han vet ikke hvorfor han gjør disse tingene, men han sier selv at han ikke bryr seg der og da. Vi snakker da altså om andre damer. Jeg tror han er så langt nede at han stenger ute de følelsene han har for meg, og driter i det der og da. Han har ikke dårlig samvittighet for det eller tenker at det er galt, før jeg har tatt ham i det. Han har et ekstremt bekreftelsesbehov som jeg alene ikke klarer å dekke. Han må hele tiden føle at også andre viser interesse og begjærer han.

 Jeg har ikke bestemt meg for å gå, men jeg heller mot det valget fordi det har vært SÅ MYE som ikke har vært greit. Klart vi har hatt perioder hvor ting har sett litt bedre ut, men i disse periodene har han holdt på med ting som ikke er greit i et forhold. Jeg har tenkt utrolig mye på dette og har så og si kommet frem til at behovet for bekreftende fra andre og innfrielse av dette gir ham et type kick/en rus. Han lever da litt på dette til jeg finner ut av det. Jeg klarer ikke gi han dette kicket, samme hva jeg gjør. 

Det har gått så langt at jeg har godtatt mye mer enn jeg burde, av hensyn til meg selv og min egen psyke. Det er nå hundre grunner til at jeg ikke føler meg bra nok eller at jeg strekker nok til. Som sagt, det er mye sinne fra hans side selv om han ikke vil være sånn, men det går ikke an å leve sånn i lengden. Han ser ikke hva det gjør med meg, selv om jeg prøver å si det. Jeg elsker ham, men jeg elsket ham nok mer før. Jeg er av typen som (ufrivillig) stenger av eller demper følelser når jeg blir såret over tid. Noe må skje, ellers må jeg faktisk tenke på meg selv her. Som dere ser, det er mye som gjør at dette forholdet ikke er sunt lenger. 

Anonymkode: 0bc21...72f

[Gjest supernova_87]

Kjære deg. Det er kjempeforståelig at du er helt utslitt av det her. Og forståelig hvis du også vil si at du er møkk lei. En ting vil jeg repetere og det er at enten du blir eller drar så kan dere ikke fortsette som nå. Du har en verdi og du er mye mer verdt enn at din verdi og selvfølelse skal bli brutt ned et sekund lenger. Ikke et eneste sekund lenger synes jeg du skal tåle. 

Å være deprimert gir ikke friplass til å gjøre hva det måtte være. 

Jeg tenker at noen ganger kan man ikke være med noen selv om man elsker dem. Det er alltid at kjærligheten er størst, og overvinner alt. Og kanskje den gjør det. Men det at den overvinner alt betyr ikke at den mestrer alt. Kanskje kjærlighten din til han fremdeles kan finnes selv om du forlater ham. Kjærligheten kan være der, den overvinner depresjonen, men den mestrer ikke å bli med den likevel. Man kan elske noen uten å være sammen med dem. Fordi man må skal elske seg selv som sin neste også. 

Håper han har prøvd ETC. Dersom han er så dårlig forstår jeg ikke hvorfor psykiateren ikke har anbefalt det. Jada, det finnes bivirkninger og noen mener man ikke vet nok om langtidsvirkninger, men med så stor selvmordsfare hver dag virker ECT som noe man burde prøvd, kanskje allerede for en stund tilbake. 

Jeg har selv hatt perioder der jeg ikke har vært et godt menneske å omgås på grunn av sykdom. Jeg hadde ingen kjæreste da. Men jeg kan med hånden på hjerte si at hvis jeg elsket noen og kom i en slik situasjon der jeg var så syk igjen, og så destruktiv for en potensiell partner så hadde jeg heller ønsket at han forlot meg enn lot meg dra han med meg i dragsuget. Klart jeg skulle ønsket han ventet på meg, støttet meg, var der i gode og onde dager, og om ikke annet ventet til jeg ble bra nok på egenhånd og så at vi kunne fortsette (jeg tror fremdeles på slik kjærlighet). Men hvis alternativet var å bli hos meg for å støtte og samtidig ende opp i samme jævlige gjørma så unner jeg ingen det, og jeg ville aldri ønsket det for den jeg elsket, ikke engang for at han skulle støtte meg. Ikke engang for "vi kan klare dette sammen". Ikke engang for "jamen i gode og onde dager". For et sånt mørke der du utsletter deg selv, ødelegger deg selv og ender med å ta ditt eget liv, det vet jeg ikke om kjærligheten er verdt? (Å dø for noen er faktisk noe annet enn å bli deprimert og suicidal for noen for å si det sånn.)  I den mørke perioden ville jeg ikke klart å si noe sånt. Men kanskje du kan prøve å tenke selv at det var motsatt. Hva ville du ønsket for den du elsket? Hvis det var du som var så syk og destruktiv. Og du er relativt frisk og kan tenke ut ifra det nå. Ville du ønsket at han ble hos deg uansett hva, eller at han reddet seg selv?  

Sender deg en klem! Det er hardt å være pårørende til noen som er så syk. Du er sterk!

[AnonymBruker]

7 timer siden, Bootyhunter skrev:

Hvorfor kan man ikke støtte hverandre mer? Lide sammen? Komme seg igjennom helvete sammen? De aller fleste vil slite litt gjennom livet. 

Det er ikke det det handler om. Det handler om å ikke miste seg selv i prosessen. Man skal være fryktelig sterk selv for å takle det. Han vil jeg skal gå fra han i de værste periodene da han ikke takler hvordan han er mot meg. Det er nemlig ikke snakk om å slite litt. Tror ikke du er i nærheten av min kjære som kan være direkte ond mot meg når han er dårlig. Nå har vi hatt 3 mnd med hakking og kjefting omtrent hver dag. Gråting og tilgivelse. Jeg er utslitt og han er utslitt. Jeg elsker han så høyt at det gjør vondt, noe som gjør det verre da jeg aldri kunne såret han. Jeg har ingen selvtillit igjen (jeg sleit med dette fra før, men hadde kommet såpass langt at jeg trodde det var over). 

Dette er ikke å slite litt. Dette er å slite maks. Jeg har vært i to mishandlede forhold før. Den største forskjellen nå er at han oppriktig har det vondt for det han har gjort. De gode stundene derimot er fantastiske. 

Du kan virkelig ikke forlange at et menneske selv skal slite psykisk bare fordi man elsker en person som sliter. De fleste klarer det ikke. Jeg klarer det ikke, men jeg klarer heller ikke gå. Derfor er alle våre fremtidsplaner rettet mot å få han frisk, alt jeg hadde planlagt er lagt på is på ubestemt tid. 

Så sånn er det å leve med en som er skikkelig syk. Du gir opp deg selv. Alt handler om at han skal ha det bra. Og sjansen for at han ikke lenger klarer dette er stor, da står jeg på bar bakke uten noe.

Anonymkode: 0853d...5fb