Hvordan skal jeg håndtere relasjonen til faren min? Fortvilet

[AnonymBruker]

Jeg er ei ung kvinne i begynnelsen av 20-årene. Jeg har nettopp studert ferdig grunnutdanningen mens jeg har bodd hjemme hos foreldrene mine. Nå skal jeg straks flytte ut og studere videre. Jeg håper noen ønsker å sette seg inn i det jeg skriver og komme med noen tips, råd eller å dele erfaringer. Jeg er bunnløst fortvilet og situasjonen ødelegger mer og mer for meg. 

Jeg har to flotte foreldre som alltid har gitt meg og mine søsken det vi har trengt og enda litt til. Det materielle har det ikke vært noe å si på. Dessverre har anerkjennelsen, rosen, omsorgen og kjærligheten vært basert på hvor mye vi har prestert. Betinget kjærlighet. 
I tillegg vet jeg at mine foreldre bærer med seg opplevelser - mye ubearbeidet. Dette har jeg bestandig i bakhodet når jeg ikke forstår hvorfor ting blir slik de blir, slik som nå. Spesielt er det min far dette gjelder. Hele huset må tilpasse seg etter han. Jeg har nå automatisert å lese situasjonen og stemingen i huset fra det øyeblikket jeg trår inn døra. Dessverre går flere av oss ofte på tå-hev. 

Jeg har en far som utad er sosialt oppegående og ressurssterk i det han gjør. Han snakkes bare godt om av venner, naboer og kolleger. Det de ikke ser - som også er vanlig - er hvordan det er bak husets fire vegger. Nå har foreldrene mine vokst opp i et annet land, men bodd her i nesten tre ti-år og er i utgangspunktet mer enn nok integrert. Likevel vil jeg tro at deres opprinnelige kultur har en innvirkning på hvordan de ser på ting og opptrer (les: fremdeles min far jeg tenker på i dette tilfellet). Jeg skal trekke frem sidene som jeg syntes er vanskelig å forholde seg til: 

Min far har en oppfatning om at det er mannen i huset som skal ta de endelige avgjørelser. Dette syntes spesielt mine søsken og jeg er vanskelig, med tanke på at vi er oppdratt i Norge der demokrati står sterkt. I tillegg begynner jeg å forstå at dette muligens også kan ha noe med hans personlighetstype å gjøre. Han er en som kan snakke om hva alle andre sier eller gjør feil, men selv ''er feilfri''. Han eksternaliserer forferdelig mye og unnskylder seg aldri de få gangene han innser at han har tatt feil. Han nevner eksempelvis at jeg er en person som har meninger om ting og mener at det jeg sier, er det eneste som er sant. Ingen andre enn han kjenner meg slik. I stedet velger han å kverulere med dårlige argumenter som ikke har med saken å gjøre. 

Så er det slik, at han - spesielt det siste året - har valgt meg ut som offeret hans. Han vet at jeg ikke har en like sterk personlighet og ikke tør å si nøyaktig hva jeg mener i hans nærvær. Jeg har lært meg til at det er best å la være, for å unngå krangler. Det min far da gjør, er å finne ut av en eller annen ting han kan kommentere for å fremprovosere irritasjon og frustrasjon hos meg slik at jeg ender opp med å si noe han ikke liker. Da har han plutselig en grunn til å heve stemmen over meg, og jeg blir den fæle. Han latterliggjør og baksnakker og kaller meg for en ''tyvlytter'' når jeg sier at jeg hører dem når han snakker høyt om meg under samme tak. I går var jeg for eksempel dum som valger å flytte lenger ut av byen og må bruke mer penger på bensin. Tidligere, når humøret hans har vært bedre - var det helt fantastisk. 

Deretter kommer strategien hans når han er i konflikt med noen: ignorering. Jeg blir som luft. Og i dag innså jeg nok en gang at han ikke sier noe som helst til meg - ikke engang et ''hei'' - om jeg ikke gjør det. Og jeg velger derfor å ikke omgi meg rundt han. Men, jeg har sittet inne hos meg selv siden i går kveld og bare grått i intervaller fordi jeg ikke forstår hvorfor det må være slik. Jeg skulle bare ønske at han hadde det bra nok med seg selv til at han ikke hadde behov for å behandle meg (oss) slik når han selv strever. Han vil jo ikke innrømme overfor seg selv at han strever, og søker derfor heller ikke hjelp. Tidligere har han hatt lange perioder der han ikke har snakket med min mamma og alt har gått gjennom oss søsknene. I slike perioder forsvarer han utroskap og snakker stygt bak ryggen hennes. Jeg vil tro han ikke er noe annerledes når jeg ikke er tilstede. I påsken kunne jeg være borte i over ti døgn uten å høre noe fra han om hvordan jeg hadde det, hvor jeg var. 

Jeg tenker mer og mer på at de kanskje får det bedre når jeg flytter. Kanskje vil han sette mer pris på meg når jeg ikke lenger er rundt han daglig også. Men det gjør vondt at det er slik jeg skal tenke omkring det å flytte ut. Jeg vet i grunn ikke hva jeg spør om, men jeg er dypt fortvilet. Det er sommer og ting skal være fint. Jeg er utdannet til å vite mye om relasjonenes betydning, og all kunnskapen jeg besitter gjør det nesten bare verre når jeg selv ikke vet hva jeg kan gjøre. Jeg vet i alle fall hvordan jeg ikke skal gjøre ting mot egne barn i fremtiden.

Anonymkode: e05dd...a44

[Elghund]

Trist.  Kanskje bare håpe han blir mildere når eldre, noen blir.

Synes ikke du bør trakte etter å bli sjelesørgeren/terapeuten til din ensomme far, for klaustrofobisk.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Elghund skrev:

Trist.  Kanskje bare håpe han blir mildere når eldre, noen blir.

Synes ikke du bør trakte etter å bli sjelesørgeren/terapeuten til din ensomme far, for klaustrofobisk.

Det kan jeg ikke bli heller. Det går ikke an å snakke med han om dette på en konstruktiv måte. Han klarer bestandig å vri det om til at det er jeg/vi som har et problem. Det jeg også ikke nevnte i hovedinnlegget, er at det aldri har vært rom for negative følelser. Jeg har aldri kunnet komme gråtende til mamma eller pappa for å få en skulder å gråte på. Heldigvis har jeg andre relasjoner i voksen alder, slik at jeg bestandig har noen å snakke med. 

Anonymkode: e05dd...a44

[Gjest Sugemerke]

Jeg tror løsningen er å distansere seg. Han kommer ikke til å endre selv, men du kan endre dine følelser og reaksjoner. Jeg ville startet der.

[AnonymBruker]

Dette er ikke så uvanlig.. det vil høyst sannsynlig bedres når du flytter ut. Og ja: jeg kjenner meg mye igjen. Både min far og mor er slik du beskriver. Det "forverres" jo mer vi er sammen, og har gjort at jeg måtte sette tydelige grenser for hva jeg kan akseptere av dem.

 

Anonymkode: 13639...92f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Sugemerke skrev:

Jeg tror løsningen er å distansere seg. Han kommer ikke til å endre selv, men du kan endre dine følelser og reaksjoner. Jeg ville startet der.

 

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Dette er ikke så uvanlig.. det vil høyst sannsynlig bedres når du flytter ut. Og ja: jeg kjenner meg mye igjen. Både min far og mor er slik du beskriver. Det "forverres" jo mer vi er sammen, og har gjort at jeg måtte sette tydelige grenser for hva jeg kan akseptere av dem.

 

Anonymkode: 13639...92f

Tusen takk for svar.

Anonymkode: e05dd...a44

[AnonymBruker]

Mye vil jo bedre seg når du flytter, han vil ikke ta så stor plass i livet ditt. Han høres vanskelig og krevende ut, og like greit å slippe å bo under samme tak. Slutt å spekulere i hva du kan gjøre for å bedre situasjonen/relasjonen, og hvordan hjelpe ham eller om det er "din feil". Jeg skjønner ikke hvorfor du vil snakke med ham om dette i det hele tatt? Gi blaffen, nyt sommeren og gled deg til å flytte. Jeg ville trodd det burde vært en lettelse at faren din ikke kontaktet deg i løpet av ti dager i påsken, hvorfor skulle han det egentlig? Ringer foreldrene mine hver fjortende dag jeg, og hvis ikke, ringer mamma meg til slutt. Min far har ALDRI ringt for å bare snakke med meg og spørre hvordan jeg har det. Vi har et utmerket, varmt og nært forhold, og jeg vet de elsker meg og støtter meg og er bekymret for meg. 

Anonymkode: d84a7...8eb

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mye vil jo bedre seg når du flytter, han vil ikke ta så stor plass i livet ditt. Han høres vanskelig og krevende ut, og like greit å slippe å bo under samme tak. Slutt å spekulere i hva du kan gjøre for å bedre situasjonen/relasjonen, og hvordan hjelpe ham eller om det er "din feil". Jeg skjønner ikke hvorfor du vil snakke med ham om dette i det hele tatt? Gi blaffen, nyt sommeren og gled deg til å flytte. Jeg ville trodd det burde vært en lettelse at faren din ikke kontaktet deg i løpet av ti dager i påsken, hvorfor skulle han det egentlig? Ringer foreldrene mine hver fjortende dag jeg, og hvis ikke, ringer mamma meg til slutt. Min far har ALDRI ringt for å bare snakke med meg og spørre hvordan jeg har det. Vi har et utmerket, varmt og nært forhold, og jeg vet de elsker meg og støtter meg og er bekymret for meg. 

Anonymkode: d84a7...8eb

..Fordi jeg bor under samme tak som dem, og fordi det er naturlig for han å høre hvor jeg er og med hvem ''til vanlig''. Jeg vil ikke forvente det på samme måte når jeg flytter. 

Jeg forsøker så godt jeg kan å nyte og se frem til å flytte, men dette handler også om følelser knyttet til mennesker man er glad i.

Anonymkode: e05dd...a44

[AnonymBruker]

Et anstrengt forhold mellom far og datter når datter er voksen og klar for utflytting er ikke uvanlig.  Ei heller sterke meninger og diskusjoner.  Vanskelig når man er oppe i det,  men det bedrer seg når du flytter og får avstand 😊

Anonymkode: aba88...128

[exictence]

Ja, jeg tror kanskje at du føler deg veldig knyttet til din far, også de andre familiemedlemmene, noe som er helt naturlig, og noe som sier at du er et varmt menneske med mye kjærlighet for andre. Synes det er en veldig fin egenskap hos deg.

På mange punkter var det akkurat som mitt liv og hvordan jeg hadde det, og fremdeles har det. Jeg er godt voksen og gift, er flyttet ut for mange år siden. Har alltid ønsket meg mer anerkjennelse fra mine foreldre, og ønsket meg mer sett av dem. Min søsken har det ikke sånn og blir heller ikke mer sett enn meg. Vi har hatt det materielt sett godt, og hatt fine opplevelser sammen. Likevel har det manglet akkurat det du sier om anerkjennelse på bare det vi er, isteden for på det vi har prestert. Flere ganger har jeg valgt å gjøre noe jeg tror de vil "se" meg for.  Har jeg gått mine veier og vist meg stolt over det, så er det av liten interesse hos mine foreldre. Det har såret meg mange ganger. Men kanskje jeg ikke burde bli det. De har sikkert og blitt såret over forskjellige ting. Jeg vet på en måte at jeg er verdifull hos dem. Det er bestemt du også. Slå deg til ro med det. Det er best for deg.

Endret 19. juli 2017 av exictence

[AnonymBruker]

Åj, dette var nesten som å lese om min egen far. Jeg er 25 nå, og har flyttet ut for 6 år siden. Ser allikevel dette når jeg er på besøk hos han. 

Han har aldri vært noen kjærlig far for meg. Han kunne kjefte på meg for de sprøeste ting når jeg var liten og han har alltid hatt et voldsomt raseri. Han kritiserer alle andre og har aldri feil eller mangler selv i følge han selv. Han er ekstremt sjalu og har behandlet min mor og stemor galt. Han har mistenkt de begge for å være utro uten grunn i det hele tatt flere ganger og lager et helsikkes leven i flere mnd for filleting. Så kan han plutselig være snill og grei en lang periode. Han evner ikke å se egne feil eller oppførsel eller å snakke om det. Han ble sur på meg for at jeg ikke svarte han på en melding en gang og snakket ikke til meg på et helt år. 

Han har gitt meg skylden for mye og kritisert meg fra utseende til personlighet. Det har vært vondt for jeg har aldri vært god nok for han. Allikevel så klarer jeg ikke å kutte han ut av livet mitt fordi jeg aldri slutter å håpe selv om jeg vet det er nytteløst.  Han kommer aldri til å forandre seg. En psykolog sa til mamma at han er psykopat. 

Dette har ødelagt mye for selvfølelsen min og hvordan jeg ser på meg selv. 

Anonymkode: 69281...411

[AnonymBruker]

11 minutter siden, exictence skrev:

Ja, jeg tror kanskje at du føler deg veldig knyttet til din far, også de andre familiemedlemmene, noe som er helt naturlig, og noe som sier at du er et varmt menneske med mye kjærlighet for andre. Synes det er en veldig fin egenskap hos deg.

På mange punkter var det akkurat som mitt liv og hvordan jeg hadde det, og fremdeles har det. Jeg er godt voksen og gift, er flyttet ut for mange år siden. Har alltid ønsket meg mer anerkjennelse fra mine foreldre, og ønsket meg mer sett av dem. Min søsken har det ikke sånn og blir heller ikke mer sett enn meg. Vi har hatt det materielt sett godt, og hatt fine opplevelser sammen. Likevel har det manglet akkurat det du sier om anerkjennelse på bare det vi er, isteden for på det vi har prestert. Flere ganger har jeg valgt å gjøre noe jeg tror de vil "se" meg for.  Har jeg gått mine veier og vist meg stolt over det, så er det av liten interesse hos mine foreldre. Det har såret meg mange ganger. Men kanskje jeg ikke burde bli det. De har sikkert og blitt såret over forskjellige ting. Jeg vet på en måte at jeg er verdifull hos dem. Det er bestemt du også. Slå deg til ro med det. Det er best for deg.

Tusen takk for svar. Jeg skal gjøre mitt beste.

Anonymkode: e05dd...a44

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Åj, dette var nesten som å lese om min egen far. Jeg er 25 nå, og har flyttet ut for 6 år siden. Ser allikevel dette når jeg er på besøk hos han. 

Han har aldri vært noen kjærlig far for meg. Han kunne kjefte på meg for de sprøeste ting når jeg var liten og han har alltid hatt et voldsomt raseri. Han kritiserer alle andre og har aldri feil eller mangler selv i følge han selv. Han er ekstremt sjalu og har behandlet min mor og stemor galt. Han har mistenkt de begge for å være utro uten grunn i det hele tatt flere ganger og lager et helsikkes leven i flere mnd for filleting. Så kan han plutselig være snill og grei en lang periode. Han evner ikke å se egne feil eller oppførsel eller å snakke om det. Han ble sur på meg for at jeg ikke svarte han på en melding en gang og snakket ikke til meg på et helt år. 

Han har gitt meg skylden for mye og kritisert meg fra utseende til personlighet. Det har vært vondt for jeg har aldri vært god nok for han. Allikevel så klarer jeg ikke å kutte han ut av livet mitt fordi jeg aldri slutter å håpe selv om jeg vet det er nytteløst.  Han kommer aldri til å forandre seg. En psykolog sa til mamma at han er psykopat. 

Dette har ødelagt mye for selvfølelsen min og hvordan jeg ser på meg selv. 

Anonymkode: 69281...411

Takk for svar. Trist å høre at du har likende erfaring. Det er det verste - å aldri være god nok. 

Anonymkode: e05dd...a44

[Supernova17]

Jeg synes du skal flytte ut. Ikke fordi du er problemet, men fordi det er best for deg. Det er slitsomt å ha det sånn over lenger tid. 

Hvor gamle er søsknene dine? Jeg synes synd på dem, hvis de lever oppi dette de også.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Supernova17 skrev:

Jeg synes du skal flytte ut. Ikke fordi du er problemet, men fordi det er best for deg. Det er slitsomt å ha det sånn over lenger tid. 

Hvor gamle er søsknene dine? Jeg synes synd på dem, hvis de lever oppi dette de også.

Det er det jeg skal, men det er litt over en måned igjen. De kan snart flytte ut om de ønsker selv, de også.

Anonymkode: e05dd...a44

[Supernova17]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er det jeg skal, men det er litt over en måned igjen. De kan snart flytte ut om de ønsker selv, de også.

Anonymkode: e05dd...a44

Da synes jeg de skal gjøre det de også. Det vil bli bedre for alle. Og dere får mest sannsynlig et bedre forhold til ham etterhvert.