Jeg er sykelig sjalu og kontrollerende (hjelp oss)

[AnonymBruker]

Jeg skriver her fordi jeg føler at jeg har nådd et eller annet nytt lavmål i kveld. Jeg og samboeren (begge 30 år) har et sånt forhold de fleste vennene mine er misunnelige på. Vi har planlagt fremtiden sammen og koser oss mye sammen. Han er klar over at jeg sliter med usikkerhet og barndomstraumer (vokste opp med narkomane foreldre og total omsorgssvikt), og vi er veldig åpne med hverandre. Men jeg føler at jeg "er for mye", særlig i perioder. Jeg skal være veldig ærlig i denne posten, og det kommer ingenting godt ut av kommentarer om at jeg er gal eller fæl, jeg er allerede ganske langt nede... Vær så snill og husk at jeg ikke har det bra, at jeg er klar over at jeg må gjøre noe med alt dette, at jeg her ber om hjelp og at jeg går jevnlig i terapi. Her følger en liten oversikt:

• Jeg er livredd for at han skal forlate meg, selv om ingenting tilsier at det skal skje. Jeg gjør alt jeg kan for å forhindre dette. Jeg føler at jeg blir forlatt av den minste ting; hvis han skal på fest slapper jeg ikke av et sekund, hvis han er borte en helg går jeg med en konstant klump i magen, selv om han er på ferie med familien. Sistnevnte er ikke alltid like ille, men jeg legger det til for å understreke hvor ustabil jeg er.
• Jeg innbiller meg at han skjuler alt mulig for meg. Jeg sjekker sjelden logger, ofte fordi jeg er redd for hva jeg vil finne (og ja, selvfølgelig fordi det er respektløst og innvaderende). Hvis jeg ser at han har sett på bilder av en pen kjendis knyter det seg i magen og jeg får det ikke ut av hodet på lang tid - jeg skjønner at ingenting vil skje mellom dem (såpass skjønner jeg), men tanken på at han har sett på henne og likt det han så gjør meg trist. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg nevner til ham, men det tærer så mye på meg at jeg blir nødt til å gjøre noe. Dette skjedde nylig og da følte jeg så mye ubehag at jeg ikke visste hva.
• Jeg synes det er skummelt å introdusere ham for pene venninner, selv om jeg vet at han elsker meg, inni og utenpå. Jeg er ikke redd for hva som vil skje, men for hva han vil tenke på.
• Jeg blir ukomfortabel de gangene han runker når jeg er i huset. Jeg hater å lure på hva han tenker på (og ja, jeg har ingenting med det, men jeg styrer virkelig ikke min egen hjerne). Det har dessverre gått så langt at jeg har uttrykt at jeg synes det er ubehagelig at han gjør det når jeg er hjemme, og at han sikkert har fått et anstrengt forhold til dette selv. Jeg har senere angret og fortalt ham at jeg ikke skal legge meg oppi hva han gjør og at det er helt naturlig osv, men han merker nok at jeg er veldig observant når han kommer inn på kjøkkenet om morgenen. Jeg har også lett etter "spor" flere ganger, bare fordi jeg ikke klarer å la være. Dette er noe av det jeg skammer meg mest over, fordi jeg _egentlig_ vet mer om seksualitet enn dette, jeg vet at onani er sunt og avslappende og helt normalt, jeg gjør det ofte selv, men jeg tror denne sterke reaksjonen stammet fra at vi hadde mindre sex og at jeg følte meg lite begjært. Det plaget meg veldig at han "heller" ville runke enn å ha sex.
• Hvis vi sitter på en restaurant og han legger merke til ei jente jeg synes ser bra ut, ødelegger det ofte middagen for meg. Jeg sier ingenting om dette til ham.
• Jeg tenker veeeldig mye på fremtiden og engster meg en del. Flere venninner forlover seg, og dette er noe jeg virkelig ønsker. Han sier at han tenker på å gjøre det snart, men jeg er livredd for at jeg egentlig er for følsom og ødelagt for ham. Jeg har en illusorisk idé om at jeg vil føle meg mye tryggere når han frir, men la oss være ærlige. Det skal nok mer til før jeg tør å stole på noen. Jeg er så trygghetssøkende at jeg gjør alt for å føle meg trygg. Siden forlovelse virker trygt for meg er jeg nå nærmest besatt av denne tanken, selv om jeg prøver å unngå å snakke om det.

Jeg føler meg mer eller mindre konstant usikker, paranoid og sjalu og han fortjener det overhodet ikke. Men jeg klarer ikke å la være å føle meg såret/redd/på vakt. Noen av dere tenker sikkert dette allerede, men jeg må bare få med at jeg er klar over at de fleste, kanskje samtlige av disse punktene har med barndommen min å gjøre. Jeg hadde aldri noen å stole på, aldri noen å klemme eller betro meg til. Barndommen min var utelukkende trist og ensom, sterkt preget av løgn (som gjorde meg paranoid) og kulde og skjellsord (som gjorde meg usikker på min egen verdi) og rus (som gjorde meg livredd). Så jeg er nok litt ødelagt. Men jeg skriver jo dette fordi jeg har troa på at jeg kan bli friskere. Og kjæresten min, som har hatt en kjempefin oppvekst, ser jo åpenbart noe fint i meg.

Har du noen råd? Noen lignende erfaringer?

Tusen takk for alle svar.

Anonymkode: 7e000...cbb

[AnonymBruker]

Du er ikke den eneste. Jeg oppsøkte psykolog. Hun hjelper meg med å finne grunner til hvorfor jeg er sånn. Du burde gjøre det samme, hvis ikke kommer dette til å ta knekken på deg.

Jeg masa så mye om forlovelse at han til slutt bare gikk ned på kne i en krangel for å få slutt på maset. Jeg som drømte om dét frieriet osv, men jeg ødela alt selv med min trang og uendelige mas. Jeg trodde at det å bli forlovet skulle hjelpe meg - for da bar vi ringer og folk visste at det var meg han ville ha og meg han ville gifte seg med. Sannheten er at når jeg endret væremåte, tankegang og min utstråling til han - da ble han som forelsket på ny. Det var da han begynte å innse hvem han egentlig var sammen med og det ga meg så mye mer selvtillit. 

Ting er ikke plettfritt og perfekt den dag i dag, men det er mye bedre. Og han har mye større interesse av meg etter jeg ble litt mer selvsikker. Tror mannfolka liker litt selvsikkerhet ;-)

Klem til deg, håper det ordner seg for deg og mannen din!

Anonymkode: 98687...182

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er ikke den eneste. Jeg oppsøkte psykolog. Hun hjelper meg med å finne grunner til hvorfor jeg er sånn. Du burde gjøre det samme, hvis ikke kommer dette til å ta knekken på deg.

Jeg masa så mye om forlovelse at han til slutt bare gikk ned på kne i en krangel for å få slutt på maset. Jeg som drømte om dét frieriet osv, men jeg ødela alt selv med min trang og uendelige mas. Jeg trodde at det å bli forlovet skulle hjelpe meg - for da bar vi ringer og folk visste at det var meg han ville ha og meg han ville gifte seg med. Sannheten er at når jeg endret væremåte, tankegang og min utstråling til han - da ble han som forelsket på ny. Det var da han begynte å innse hvem han egentlig var sammen med og det ga meg så mye mer selvtillit. 

Ting er ikke plettfritt og perfekt den dag i dag, men det er mye bedre. Og han har mye større interesse av meg etter jeg ble litt mer selvsikker. Tror mannfolka liker litt selvsikkerhet ;-)

Klem til deg, håper det ordner seg for deg og mannen din!

Anonymkode: 98687...182

Tusen takk for et kjempefint svar. Det betyr mye for meg!

Og det er også interessant å høre at ting ikke ble bedre av forlovelsen, men at frieriet rett og slett ble litt amputert av ditt eget mas. Jeg kan se det samme skje med meg hvis jeg ikke skjerper meg etterhvert... Men kjenner du deg igjen i punktene på denne lista? Hvordan i all verden ble du mer selvsikker, og hvordan taklet du sjalusien (hvis den også var en del av bildet)? Jeg går til psykolog, og det hjelper delvis å vite at jeg tenker som dette fordi jeg har dårlige erfaringer med foreldre, familier og kjærester og da har mistet tillit til mennesker og til meg selv. Men i det daglige kjenner jeg meg nesten maktesløs når disse følelsene, fryktene, slår rot i meg.

Anonymkode: 7e000...cbb

[AnonymBruker]

*dytt*

Anonymkode: 7e000...cbb

[Matsui]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skriver her fordi jeg føler at jeg har nådd et eller annet nytt lavmål i kveld. Jeg og samboeren (begge 30 år) har et sånt forhold de fleste vennene mine er misunnelige på. Vi har planlagt fremtiden sammen og koser oss mye sammen. Han er klar over at jeg sliter med usikkerhet og barndomstraumer (vokste opp med narkomane foreldre og total omsorgssvikt), og vi er veldig åpne med hverandre. Men jeg føler at jeg "er for mye", særlig i perioder. Jeg skal være veldig ærlig i denne posten, og det kommer ingenting godt ut av kommentarer om at jeg er gal eller fæl, jeg er allerede ganske langt nede... Vær så snill og husk at jeg ikke har det bra, at jeg er klar over at jeg må gjøre noe med alt dette, at jeg her ber om hjelp og at jeg går jevnlig i terapi. Her følger en liten oversikt:

• Jeg er livredd for at han skal forlate meg, selv om ingenting tilsier at det skal skje. Jeg gjør alt jeg kan for å forhindre dette. Jeg føler at jeg blir forlatt av den minste ting; hvis han skal på fest slapper jeg ikke av et sekund, hvis han er borte en helg går jeg med en konstant klump i magen, selv om han er på ferie med familien. Sistnevnte er ikke alltid like ille, men jeg legger det til for å understreke hvor ustabil jeg er.
• Jeg innbiller meg at han skjuler alt mulig for meg. Jeg sjekker sjelden logger, ofte fordi jeg er redd for hva jeg vil finne (og ja, selvfølgelig fordi det er respektløst og innvaderende). Hvis jeg ser at han har sett på bilder av en pen kjendis knyter det seg i magen og jeg får det ikke ut av hodet på lang tid - jeg skjønner at ingenting vil skje mellom dem (såpass skjønner jeg), men tanken på at han har sett på henne og likt det han så gjør meg trist. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg nevner til ham, men det tærer så mye på meg at jeg blir nødt til å gjøre noe. Dette skjedde nylig og da følte jeg så mye ubehag at jeg ikke visste hva.
• Jeg synes det er skummelt å introdusere ham for pene venninner, selv om jeg vet at han elsker meg, inni og utenpå. Jeg er ikke redd for hva som vil skje, men for hva han vil tenke på.
• Jeg blir ukomfortabel de gangene han runker når jeg er i huset. Jeg hater å lure på hva han tenker på (og ja, jeg har ingenting med det, men jeg styrer virkelig ikke min egen hjerne). Det har dessverre gått så langt at jeg har uttrykt at jeg synes det er ubehagelig at han gjør det når jeg er hjemme, og at han sikkert har fått et anstrengt forhold til dette selv. Jeg har senere angret og fortalt ham at jeg ikke skal legge meg oppi hva han gjør og at det er helt naturlig osv, men han merker nok at jeg er veldig observant når han kommer inn på kjøkkenet om morgenen. Jeg har også lett etter "spor" flere ganger, bare fordi jeg ikke klarer å la være. Dette er noe av det jeg skammer meg mest over, fordi jeg _egentlig_ vet mer om seksualitet enn dette, jeg vet at onani er sunt og avslappende og helt normalt, jeg gjør det ofte selv, men jeg tror denne sterke reaksjonen stammet fra at vi hadde mindre sex og at jeg følte meg lite begjært. Det plaget meg veldig at han "heller" ville runke enn å ha sex.
• Hvis vi sitter på en restaurant og han legger merke til ei jente jeg synes ser bra ut, ødelegger det ofte middagen for meg. Jeg sier ingenting om dette til ham.
• Jeg tenker veeeldig mye på fremtiden og engster meg en del. Flere venninner forlover seg, og dette er noe jeg virkelig ønsker. Han sier at han tenker på å gjøre det snart, men jeg er livredd for at jeg egentlig er for følsom og ødelagt for ham. Jeg har en illusorisk idé om at jeg vil føle meg mye tryggere når han frir, men la oss være ærlige. Det skal nok mer til før jeg tør å stole på noen. Jeg er så trygghetssøkende at jeg gjør alt for å føle meg trygg. Siden forlovelse virker trygt for meg er jeg nå nærmest besatt av denne tanken, selv om jeg prøver å unngå å snakke om det.

Jeg føler meg mer eller mindre konstant usikker, paranoid og sjalu og han fortjener det overhodet ikke. Men jeg klarer ikke å la være å føle meg såret/redd/på vakt. Noen av dere tenker sikkert dette allerede, men jeg må bare få med at jeg er klar over at de fleste, kanskje samtlige av disse punktene har med barndommen min å gjøre. Jeg hadde aldri noen å stole på, aldri noen å klemme eller betro meg til. Barndommen min var utelukkende trist og ensom, sterkt preget av løgn (som gjorde meg paranoid) og kulde og skjellsord (som gjorde meg usikker på min egen verdi) og rus (som gjorde meg livredd). Så jeg er nok litt ødelagt. Men jeg skriver jo dette fordi jeg har troa på at jeg kan bli friskere. Og kjæresten min, som har hatt en kjempefin oppvekst, ser jo åpenbart noe fint i meg.

Har du noen råd? Noen lignende erfaringer?

Tusen takk for alle svar.

Anonymkode: 7e000...cbb

Jeg vil bare påpeke hvor utrolig reflektert og fornuftig  du er. All ære til deg som faktisk ser det klart, for det er første og viktigste  punkt jeg er ganske lik deg.. synes for øvrig ikke du er så forferdelig  mot han som du får det til å høres ut. Mye holder du for deg selv ( ikke at det er noe bedre altså!), så jeg tror at ved å jobbe sammen over lang tid vil det gå veldig fint

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skriver her fordi jeg føler at jeg har nådd et eller annet nytt lavmål i kveld. Jeg og samboeren (begge 30 år) har et sånt forhold de fleste vennene mine er misunnelige på. Vi har planlagt fremtiden sammen og koser oss mye sammen. Han er klar over at jeg sliter med usikkerhet og barndomstraumer (vokste opp med narkomane foreldre og total omsorgssvikt), og vi er veldig åpne med hverandre. Men jeg føler at jeg "er for mye", særlig i perioder. Jeg skal være veldig ærlig i denne posten, og det kommer ingenting godt ut av kommentarer om at jeg er gal eller fæl, jeg er allerede ganske langt nede... Vær så snill og husk at jeg ikke har det bra, at jeg er klar over at jeg må gjøre noe med alt dette, at jeg her ber om hjelp og at jeg går jevnlig i terapi. Her følger en liten oversikt:

• Jeg er livredd for at han skal forlate meg, selv om ingenting tilsier at det skal skje. Jeg gjør alt jeg kan for å forhindre dette. Jeg føler at jeg blir forlatt av den minste ting; hvis han skal på fest slapper jeg ikke av et sekund, hvis han er borte en helg går jeg med en konstant klump i magen, selv om han er på ferie med familien. Sistnevnte er ikke alltid like ille, men jeg legger det til for å understreke hvor ustabil jeg er.
• Jeg innbiller meg at han skjuler alt mulig for meg. Jeg sjekker sjelden logger, ofte fordi jeg er redd for hva jeg vil finne (og ja, selvfølgelig fordi det er respektløst og innvaderende). Hvis jeg ser at han har sett på bilder av en pen kjendis knyter det seg i magen og jeg får det ikke ut av hodet på lang tid - jeg skjønner at ingenting vil skje mellom dem (såpass skjønner jeg), men tanken på at han har sett på henne og likt det han så gjør meg trist. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg nevner til ham, men det tærer så mye på meg at jeg blir nødt til å gjøre noe. Dette skjedde nylig og da følte jeg så mye ubehag at jeg ikke visste hva.
• Jeg synes det er skummelt å introdusere ham for pene venninner, selv om jeg vet at han elsker meg, inni og utenpå. Jeg er ikke redd for hva som vil skje, men for hva han vil tenke på.
• Jeg blir ukomfortabel de gangene han runker når jeg er i huset. Jeg hater å lure på hva han tenker på (og ja, jeg har ingenting med det, men jeg styrer virkelig ikke min egen hjerne). Det har dessverre gått så langt at jeg har uttrykt at jeg synes det er ubehagelig at han gjør det når jeg er hjemme, og at han sikkert har fått et anstrengt forhold til dette selv. Jeg har senere angret og fortalt ham at jeg ikke skal legge meg oppi hva han gjør og at det er helt naturlig osv, men han merker nok at jeg er veldig observant når han kommer inn på kjøkkenet om morgenen. Jeg har også lett etter "spor" flere ganger, bare fordi jeg ikke klarer å la være. Dette er noe av det jeg skammer meg mest over, fordi jeg _egentlig_ vet mer om seksualitet enn dette, jeg vet at onani er sunt og avslappende og helt normalt, jeg gjør det ofte selv, men jeg tror denne sterke reaksjonen stammet fra at vi hadde mindre sex og at jeg følte meg lite begjært. Det plaget meg veldig at han "heller" ville runke enn å ha sex.
• Hvis vi sitter på en restaurant og han legger merke til ei jente jeg synes ser bra ut, ødelegger det ofte middagen for meg. Jeg sier ingenting om dette til ham.
• Jeg tenker veeeldig mye på fremtiden og engster meg en del. Flere venninner forlover seg, og dette er noe jeg virkelig ønsker. Han sier at han tenker på å gjøre det snart, men jeg er livredd for at jeg egentlig er for følsom og ødelagt for ham. Jeg har en illusorisk idé om at jeg vil føle meg mye tryggere når han frir, men la oss være ærlige. Det skal nok mer til før jeg tør å stole på noen. Jeg er så trygghetssøkende at jeg gjør alt for å føle meg trygg. Siden forlovelse virker trygt for meg er jeg nå nærmest besatt av denne tanken, selv om jeg prøver å unngå å snakke om det.

Jeg føler meg mer eller mindre konstant usikker, paranoid og sjalu og han fortjener det overhodet ikke. Men jeg klarer ikke å la være å føle meg såret/redd/på vakt. Noen av dere tenker sikkert dette allerede, men jeg må bare få med at jeg er klar over at de fleste, kanskje samtlige av disse punktene har med barndommen min å gjøre. Jeg hadde aldri noen å stole på, aldri noen å klemme eller betro meg til. Barndommen min var utelukkende trist og ensom, sterkt preget av løgn (som gjorde meg paranoid) og kulde og skjellsord (som gjorde meg usikker på min egen verdi) og rus (som gjorde meg livredd). Så jeg er nok litt ødelagt. Men jeg skriver jo dette fordi jeg har troa på at jeg kan bli friskere. Og kjæresten min, som har hatt en kjempefin oppvekst, ser jo åpenbart noe fint i meg.

Har du noen råd? Noen lignende erfaringer?

Tusen takk for alle svar.

Anonymkode: 7e000...cbb

Klem til deg! 

Jeg traff mannen i mitt liv for fem år siden. Da jeg traff han var jeg ustabil og usikker(nedbrutt psykisk av spiseforstyrrelser, usikkerhet), og det har tatt ca. .. tja, fire år? Og få ett stabilt forhold. Hadde han ikke vært så tolmodig hadde det nok vært slutt for lenge siden, for slik jeg har oppført meg tidligere hadde jeg selv ikke orket. Jeg kjenner meg igjen i alle punktene som du ramser opp, bare at jeg har det litt "mildere". 

For oss har åpenhet vært alfaomega. Jeg fikk full tilgang til mobil/data/eposter, og han fikk det samme selv om han ikke hadde behovet. Jeg var redd hver gang jeg sjekka meldingene hans for hva jeg skulle finne, men på grunnen av åpenheten forsvant denne trangen etter hvert(tok som sagt oppimot fire år). Jeg innså til slutt at jeg aldri kom til å finne noe, så trangen for å sjekke dabbet av, tilliten steig og selvbildet mitt ble bedre. 

Før laga jeg alltid helvette når han var ute. Ikke med vilje selvsagt! Men det reiv så i sjelen fordi jeg var SÅ sikker på at han var utro/kikket på andre jenter/damer. Det river fortsatt i meg når han er ute, men her også: åpenhet, åpenhet, åpenhet! Etter en kveld hvor forholdet nesten røyk av dette, satt vi oss ned å snakket ut. Det vil si: jeg snakket ut. Jeg fortalte alt om hvordan jeg hadde det, hva jeg tenkte, hvorfor det alltid ble styr av at han dro ut osv. Jeg holdt ikke igjen noe. Sykt at han ikke ble skremt bort egentlig! Det hadde jeg blitt. Vi kom frem til kompromiss som passet for oss:

- i løpet av kvelden(ca to ganger) passer han alltid på å melde meg. Ikke noe om hvor han er/hva han gjør nødvendigvis, men han sender bare ett hjerte, eller ett "jeg elsker deg", for da vet jeg at han har meg i bakhodet, og at han tenker på meg. Dette gjør det mye enklere for meg. 

- når dem flytter seg fra vorsj til uteplass stiller jeg alltid som sjofør! Dette hadde jeg ikke gjort om jeg ikke kjente de han festet med, men da får jeg liksom "sett han", og holdt kontakten med kompisene hans i samme sleng! Kompisene hans får gratis skyss, jeg får sett kjærsten min, og jeg får opprettholdt kontakten med kompisene hans som jeg ellers bare treffer på fest. Winwin for alle! Ofte blir jeg invitert med også(det bruker å være andre jenter der så det hadde ikke vært "rart", men etter hvert som jeg ble tryggere sier jeg oftere nei, fordi ting nå funker så "bra", og at jeg så gjerne vil "klare" å gi kjæresten min tid alene på byen. 

- han kommer alltid hjem igjen. Hadde han ikke komt hjem etter en kveld på byen hadde jeg nok blitt helt ødlagt. Dette vet han, så han kommer alltid. Muligens klokka fire, men han kommer hjem. Og jeg får hente han om jeg orker(før hadde jeg behovet for det, det har jeg ikke nå lenger).

Vi merker at det funker dårlig at han drar ut om vi har vært lite intime den siste tiden. Når vi er mye intime og kjærstete, og det er lite konflikt mellom oss, er jeg mye mindre sjalu. Det kommer vell av at jeg da er tryggere på at han har det bra med meg! 

Det er vondt å lese innlegget ditt, da jeg vet så alt for godt om hvordan det er å ha det slik. Det er så sykt vondt, og man vil så gjerne ikke være sånn, men så kan man liksom ikke noe for det! Jeg sier det igjen: det som funka for oss var åpenhet. Det er ikke sikkert at alle takler å høre om hvor sjalu partneren er, men det gjorde heldigvis min, og vi jobbet oss gjennom det, slik at jeg nå vil kunne si at jeg har gått i fra sykelig sjalu til moderat sjalu og påpasselig.  Det som måtte til var rett og slett åpenhet og det å møtes på halvveien. I starten var det jævelig, men nå er det så mye bedre. Noe har jeg i allefall måttet gjort rett, for om 10 dager har vi termin. Da kommer forhåpentligvis en liten prins som kjæresten min så gjerne ville ha med meg <3 rart det der, med en gang forholdet vårt ble stabilt(heh, med en gang jeg ble stabil) så han for seg en fremtid med meg, og begynte å snakke om å få barn. Lykke til! Det ordner seg. Du er LANGT på vei når du klarer å innrømme ovenfor deg selv at du har ett problem. Ta tak i det og jobb med det. Det er bare du som kan gjøre det bedre

 

Anonymkode: 31efe...875

[AnonymBruker]

Nå er jeg kvinne. Men hvis jeg var i kjæresten din sine sko, hadde jeg tenkt at jeg hadde en fantastisk kjæreste med mye selvinnsikt. Du høres veldig reflektert ut og du bør aldri være redd for å åpne deg.. Det er nok mange med samme problemstilling som deg der ute, som ville ha utnyttet en snill og tålmodig samboer, men dette stemmer ikke på deg. Jeg hadde ikke vært redd for å bli hos en kjæreste som deg og støtte deg, lytte og forstå. 

Du kan gå for full åpenhet, tror jeg  

Anonymkode: 0d58c...682

[a l'orange]

⭐

Endret 3. november 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i alt det du skriver, bare at jeg er verre... Det var vondt å lese. 

 

 

Anonymkode: 8c4f9...b27

[AnonymBruker]

Nå sitter jeg her med tårer i øynene og smiler. Det overrasket og rørte meg noe veldig at dere ga meg så støttende og forståelsesfulle svar. Tusen, tusen takk. TS

Anonymkode: 7e000...cbb

[AnonymBruker]

4 timer siden, Matsui skrev:

Jeg vil bare påpeke hvor utrolig reflektert og fornuftig  du er. All ære til deg som faktisk ser det klart, for det er første og viktigste  punkt jeg er ganske lik deg.. synes for øvrig ikke du er så forferdelig  mot han som du får det til å høres ut. Mye holder du for deg selv ( ikke at det er noe bedre altså!), så jeg tror at ved å jobbe sammen over lang tid vil det gå veldig fint

Tusen takk for at du skriver det du skriver. Det er veldig deilig å høre at jeg ikke virker som en fæl kjæreste. Jeg holder en del for meg selv, ja, og øver meg på å bli mer åpen, men det er så forferdelig skummelt. I går var jeg åpen og fortalte om noe han hadde sagt som hadde gjort meg veldig usikker, og han unnskyldte seg og forklarte at jeg hadde en tendens til å legge litt mer i ting enn hva som var nødvendig. Det stemmer definitivt, men jeg merker at det han sa har preget hele dagen i dag også. Det er da jeg føler at det går litt for langt. Og da påvirker det jo ham, fordi jeg blir mindre kjærlig og mer redd. Jeg fatter ikke hvordan jeg skal kunne si at "det at du så den veien" eller "det at du ventet i to sekunder før du svarte på hva du tenker om x" gjør sånn at jeg får lyst til å ta nerveberoligende. Det ser nesten komisk ut når jeg skriver det sånn...

Anonymkode: 7e000...cbb

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Klem til deg! 

Jeg traff mannen i mitt liv for fem år siden. Da jeg traff han var jeg ustabil og usikker(nedbrutt psykisk av spiseforstyrrelser, usikkerhet), og det har tatt ca. .. tja, fire år? Og få ett stabilt forhold. Hadde han ikke vært så tolmodig hadde det nok vært slutt for lenge siden, for slik jeg har oppført meg tidligere hadde jeg selv ikke orket. Jeg kjenner meg igjen i alle punktene som du ramser opp, bare at jeg har det litt "mildere". 

For oss har åpenhet vært alfaomega. Jeg fikk full tilgang til mobil/data/eposter, og han fikk det samme selv om han ikke hadde behovet. Jeg var redd hver gang jeg sjekka meldingene hans for hva jeg skulle finne, men på grunnen av åpenheten forsvant denne trangen etter hvert(tok som sagt oppimot fire år). Jeg innså til slutt at jeg aldri kom til å finne noe, så trangen for å sjekke dabbet av, tilliten steig og selvbildet mitt ble bedre. 

Før laga jeg alltid helvette når han var ute. Ikke med vilje selvsagt! Men det reiv så i sjelen fordi jeg var SÅ sikker på at han var utro/kikket på andre jenter/damer. Det river fortsatt i meg når han er ute, men her også: åpenhet, åpenhet, åpenhet! Etter en kveld hvor forholdet nesten røyk av dette, satt vi oss ned å snakket ut. Det vil si: jeg snakket ut. Jeg fortalte alt om hvordan jeg hadde det, hva jeg tenkte, hvorfor det alltid ble styr av at han dro ut osv. Jeg holdt ikke igjen noe. Sykt at han ikke ble skremt bort egentlig! Det hadde jeg blitt. Vi kom frem til kompromiss som passet for oss:

- i løpet av kvelden(ca to ganger) passer han alltid på å melde meg. Ikke noe om hvor han er/hva han gjør nødvendigvis, men han sender bare ett hjerte, eller ett "jeg elsker deg", for da vet jeg at han har meg i bakhodet, og at han tenker på meg. Dette gjør det mye enklere for meg. 

- når dem flytter seg fra vorsj til uteplass stiller jeg alltid som sjofør! Dette hadde jeg ikke gjort om jeg ikke kjente de han festet med, men da får jeg liksom "sett han", og holdt kontakten med kompisene hans i samme sleng! Kompisene hans får gratis skyss, jeg får sett kjærsten min, og jeg får opprettholdt kontakten med kompisene hans som jeg ellers bare treffer på fest. Winwin for alle! Ofte blir jeg invitert med også(det bruker å være andre jenter der så det hadde ikke vært "rart", men etter hvert som jeg ble tryggere sier jeg oftere nei, fordi ting nå funker så "bra", og at jeg så gjerne vil "klare" å gi kjæresten min tid alene på byen. 

- han kommer alltid hjem igjen. Hadde han ikke komt hjem etter en kveld på byen hadde jeg nok blitt helt ødlagt. Dette vet han, så han kommer alltid. Muligens klokka fire, men han kommer hjem. Og jeg får hente han om jeg orker(før hadde jeg behovet for det, det har jeg ikke nå lenger).

Vi merker at det funker dårlig at han drar ut om vi har vært lite intime den siste tiden. Når vi er mye intime og kjærstete, og det er lite konflikt mellom oss, er jeg mye mindre sjalu. Det kommer vell av at jeg da er tryggere på at han har det bra med meg! 

Det er vondt å lese innlegget ditt, da jeg vet så alt for godt om hvordan det er å ha det slik. Det er så sykt vondt, og man vil så gjerne ikke være sånn, men så kan man liksom ikke noe for det! Jeg sier det igjen: det som funka for oss var åpenhet. Det er ikke sikkert at alle takler å høre om hvor sjalu partneren er, men det gjorde heldigvis min, og vi jobbet oss gjennom det, slik at jeg nå vil kunne si at jeg har gått i fra sykelig sjalu til moderat sjalu og påpasselig.  Det som måtte til var rett og slett åpenhet og det å møtes på halvveien. I starten var det jævelig, men nå er det så mye bedre. Noe har jeg i allefall måttet gjort rett, for om 10 dager har vi termin. Da kommer forhåpentligvis en liten prins som kjæresten min så gjerne ville ha med meg <3 rart det der, med en gang forholdet vårt ble stabilt(heh, med en gang jeg ble stabil) så han for seg en fremtid med meg, og begynte å snakke om å få barn. Lykke til! Det ordner seg. Du er LANGT på vei når du klarer å innrømme ovenfor deg selv at du har ett problem. Ta tak i det og jobb med det. Det er bare du som kan gjøre det bedre

 

Anonymkode: 31efe...875

Fantastisk fint svar..! Ble rørt da jeg leste at dere snart har termin! Gratulerer så veldig mye! Din historie gir meg virkelig håp, og faktisk også litt ro i brystet. Kjæresten min er også veldig tålmodig, varm og kjærlig, selv om han ikke klarer å sette seg inn i hvordan jeg tenker og føler. Jeg tror du har rett i at åpenhet er svaret her. I blant klarer jeg det fint, men i går følte jeg meg egentlig bare ynkelig og egentlig ganske lite attraktiv da jeg lå og gråt og stotret at det var så vondt å tenke på at han fant andre jenter attraktive (jeg kom jo i skade for å se at han hadde sett på noen bilder på mobilen, og har i tillegg PMS, noe jeg tror gjør meg enda mer sjalu og emosjonell). Han må ha trodd jeg var gal... Og da tenkte jeg at jeg aldri skulle være åpen igjen, selv om han prøvde å trøste meg. For hvorfor skal han vite at jeg er sånn? Hvordan kan han være tiltrukket av meg når jeg oppfører meg som at jeg ikke har noen verdi, hvor jeg faktisk føler meg oppriktig truet av at han har sett på disse bildene (ingen nakenhet, forresten)? En del av meg skjønner ikke at åpenhet rundt dette skal føre til noe annet enn en undergang, men samtidig kjenner jeg at det du skriver virker fornuftig. Hva er egentlig et forhold hvor den ene lider uten å fortelle den andre om det? Det høres overflatisk og ensomt ut, og kaskje også feigt. Jeg skal øve meg allerede i kveld, takket være deg. Jeg skal fortelle ham hva jeg egentlig føler i dag (sjalusi, uro, engstelse) og prøve å ikke virke klandrende. TS

Anonymkode: 7e000...cbb

[AnonymBruker]

3 timer siden, a l'orange skrev:

Helt enig! Jeg satt også igjen med en følelse av at du virker veldig reflektert, og - selv om jeg er mer på den motsatte enden av sjalusiskalaen - kjente jeg meg helt utrolig godt igjen i denne;

"Dette er noe av det jeg skammer meg mest over, fordi jeg _egentlig_ vet mer om seksualitet enn dette"

Jeg tror faktisk jeg ytret nokså eksakt de samme ordene for bare et par dager siden  

Selv om du har satt deg inn i alle tekniske kunnskaper om hvordan man skal stå på ski, lest om teknikker, smøring og føre...så et det ved å faktisk stå på ski at man lærer hvordan man gjør det. Man strever, man går på trynet, man ligger der, etter møtet med et tre, og tenker "Jeg burde jo ha husket at...!"

Følelser må oppleves for å kunne forstås til fulle.

Jeg er enig med det å snakke med en psykolog. 

Men jeg synes også du skal åpne opp om akkurat hvilke følelser du har overfor kjæresten din. Det å uttrykke følelser, gjerne også de mest pinlige følelser, er ofte det som er mest helende.

Jeg forstår følelsen av å være "for mye". Men det du kjenner på er helt menneskelig, og det kan komme gode samtaler ut av det. Bedre å si hva man føler enn å plutselig ta seg i å forsøke å påvirke han.

Det å snakke om følelser, er et utløp for innestengt redsel. Og før eller siden blir det - tro det eller ei - tomt!  

Tusen takk for et veldig flott og oppmuntrende svar. Jeg må ærlig innrømme at jeg sliter med å skulle tro på at det en dag skal bli tomt, men rasjonelt sett forstår jeg selvfølgelig at det er mulig. Ja, jeg har lest en del og gått i terapi en stund, jeg vet hva som trigger sjalusien og hva den egentlig dreier seg om osv, men det å håndtere den krever, som du sier, øvelse. Og du har nok helt rett i at jeg bør åpne meg opp for ham litt oftere, til tross for den ekstreme frykten for avvisning. Kanskje den også blir svakere hvis jeg får erfare at han tåler tyngden av meg.

Anonymkode: 7e000...cbb

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå er jeg kvinne. Men hvis jeg var i kjæresten din sine sko, hadde jeg tenkt at jeg hadde en fantastisk kjæreste med mye selvinnsikt. Du høres veldig reflektert ut og du bør aldri være redd for å åpne deg.. Det er nok mange med samme problemstilling som deg der ute, som ville ha utnyttet en snill og tålmodig samboer, men dette stemmer ikke på deg. Jeg hadde ikke vært redd for å bli hos en kjæreste som deg og støtte deg, lytte og forstå. 

Du kan gå for full åpenhet, tror jeg  

Anonymkode: 0d58c...682

Årh. Tusen, tusen takk for det. Det trengte jeg å høre i dag. Du er god.

Anonymkode: 7e000...cbb

[AnonymBruker]

Jeg er ganske lik deg, og samboeren din høres fantastisk ut! Tror ikke det er mange som ville holdt ut med meg/oss om det er lov å si

Anonymkode: 638c6...c3c

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg er ganske lik deg, og samboeren din høres fantastisk ut! Tror ikke det er mange som ville holdt ut med meg/oss om det er lov å si

Anonymkode: 638c6...c3c

Hehe. Kanskje ikke. Bare av nysgjerrighet - hvordan er du lik meg? Var det sånn at du kjente deg igjen i alle punktene på listen? TS

Anonymkode: 7e000...cbb

[AnonymBruker]

Du skal lese boken sjef i eget liv av Ingvard Wilhelmsen. En bok om kognitiv terapi hvor sjalusi er et tema. Dette er en bok som blir anbefalt av leger og psykologer. Kjøpte den selv på Ark.no Skremmende å lese at alt av tanker kan styres og at vi selv kan få kontroll på handlinger. Sjalusi angst redsel depresjon glede lykke frykt skam avsky og forvirring 

Anonymkode: 2404e...4a3

[AnonymBruker]

Jeg også har det helt likt som deg (har samme bakgrunn). Det har riktignok gått opp og ned i de 20 årene av samlivet vårt. Med god terapi, at han trygger deg og med litt mer livserfaring og god hjelp med flere år på baken, så er jeg ganske sikker på at dere vil få det til. Å vokse opp i omsorgssvikt ødelegger en for livet, og det er beinhardt arbeid av deg for å komme deg ut av det. Dessuten er det en kjensgjerning at det setter varige spor i hjernen, så man må få inn masse nye gode erfaringer for å fjerne disse mønstrene. Jeg vil råde deg til å vente med å etablere dere med barn. Bygg opp et godt fundament mellom dere to først, å få barn gjør at mange blir retraumatiserte og det kan dukke opp mange issues du må hanskes med på nytt. Ta dere godt tid til hverandre, vær åpne og tydelige i kommunikasjonen. Ta imot all kjærlighet og trygghet han gir deg, fokuser på det. Ønsker deg masse lykke til  

Anonymkode: 65dfc...696

[Huldra12]

Kjente meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg har akkurat de samme følelsene når jeg er i et forhold, kanskje enda verre. Derfor har jeg vært alene en god stund nå. Føler at jeg ikke klarer å stole på noen lenger, og det er ganske så frustrerende. Jeg syns, som flere har påpekt her, at du høres veldig reflektert ut. Tror det er viktig at du snakker med kjæresten din om akkurat hvordan du har det, da vil han skjønne hvorfor du reagerer som du gjør. Lykke til! 

[AnonymBruker]

Kjære deg! Først og fremst tenker jeg på hvordan DU har det med alt dette, ikke bare hvordan kjæresten din takler det. Det må være mest slitsomt for deg, og nettopp for din egen del er det viktig å ta tak i denne problematikken - og det virker som du er veldig reflektert rundt problemet allerede, som er starten på enhver endringsprosess  

Sterk sjalusi og kontrollbehov handler jo om usikkerhet og manglende kjærlighet til seg selv. Manglende tro på at man er god nok til å bli elsket, og god nok til å være nummer én for den man er sammen med. Det beste steget du kan ta, er derfor å jobbe med å bli mer glad i deg selv. Så enkelt,og så vanskelig. Begynn der, og så tror jeg du vil oppdage at kjærlighetsrelasjonen blir enklere etterhvert. Det er lettere å være romslig og tillitsfull når man er trygg i seg selv. Den viktigste relasjonen i livet er tross alt den du har med deg selv, og andre relasjoner springer på en måte ut derfra. Siden du har hatt en vanskelig start på livet med mange svik, er nok god selvfølelse noe du må jobbe litt mer målrettet for å oppnå, til forskjell fra de som har fått dette "gratis" gjennom en trygg oppvekst.

Selv har jeg hatt god nytte av kognitiv terapi for å oppdage både de usunne og selvkritiske tankemønstrene jeg har hatt siden barndommen, og helt konkrete øvelser som å skrive 10 fine ting om meg selv hver kveld i en skrivebok, eller å snakke pent til meg selv i speilet i tre minutter hver dag. Det tar tid, men gradvis skjer det en endring. Jeg merker i hvert fall at jeg er roligere i forholdet mitt nå enn for to-tre år siden. Jeg kan fortsatt kjenne stikk av sjalusi, det er jo helt menneskelig, men det skal mer til for å gi meg den brennende, kvalme følelsen i magen som jeg kunne kjenne annenhver dag før. Mye preller av nå.

Er forresten helt enig med de som sier at du bør være åpen med kjæresten din! Ofte bærer vi sjalusien helt alene, fordi vi føler så mye skam. Det føles svakt og patetisk å være sjalu, og så blir det bare verre av ensomheten. Men å lette litt på følelsestrykket er godt. Hvis kjæresten din er noe å samle på så vil han gi deg en god klem, ha forståelse og støtte deg i prosessen videre for å bli tryggere på deg selv. <3

Anonymkode: c7984...812