Hva gjør jeg?

[Gjest Pia m]

Jeg skjønner ingenting. Nå er jeg så lei av alt det derre behandling og det der. Jeg går til behandling. Har gått til behandling i tre år. I den siste halvåret har behandleren min hele tiden spurt meg om jeg tror andre skal gjøre meg noe vondt. Og da har jeg sagt at jeg er skeptisk og redd for andre mennesker. Men det er så liten sjanse for at noen skal gjøre meg noe vondt. Jeg tenkte aldri over dette for et år siden, men nå spør hun om dette nesten hver eneste gang. Jeg blir sprø av dette. Hvorfor? Det virker som om hun ikke tror på meg.

Behandleren min søkte meg inn på en psykoseavdeling på en utredningsenhet. Jeg var der bare om dagen ca. 20 ganger fordi de skulle se om jeg hadde en psykose. Jeg tok sånn tester og de fant ut at jeg ikke hadde en psykose. Jeg skåret null på alt. Også sluttet jeg der. Men hun behandleren jeg har har nå søkt meg inn på en ny psykosebehandling igjen på et dps senter. Men hvorfor skal jeg dit når jeg ikke har en psykose?

Behandleren min tror ikke på meg. Jeg er så redd for andre mennesker at hun tror at jeg tror noen skal gjøre meg noe vondt. Sist jeg var hos behandleren min sa hun at ingen på dps skal gjøre meg noe vondt. Det var det siste hun sa. Jeg orker bare ikke mere. Jeg har gitt opp. Hva er vitsen med at jeg hele tiden sier at jeg ikke tror at noen skal gjøre meg noe vondt når hun hele tiden tror at jeg tror dette? Jeg blir sprø. Jeg blir gal. Hun sier dette så mye at jeg nesten snart tror at andre skal gjøre meg noe vondt.

Det blir nesten hvis en person spør deg om at spøkelse skal følge etter deg hele tiden i et halvt år. Tilslutt blir jeg så lei av det spørsmålet at jeg sier ja. Bare for å slippe all maset hennes. Og jo mere hun spør, jo mere tror jo jeg på det også?

Hva skal jeg gjøre? Jeg kan jo ikke skifte behandler heller fordi det bare er en psykolog på dps en. Men henne tror jo ikke på meg? Jeg blir bare enda dårligere av all spørsmålene hennes. Også tviler hun hele tiden på det jeg sier. Også plutselig sier hun dette: Det er ingen som skal gjøre deg noe vondt her på dps.? Det vet jeg jo? Men hun skjønner jo ikke dette.

Også virker det sånn at hun liksom skal finne ut hva som feiler meg. Og da sier hun dette fordi det kan liksom være en grunn for at jeg er redd. Redd for mennesker? Hvordan skal jeg fortelle henne hva jeg tror?

[Maya22]

nettopp sånne saker som dette blir jeg enormt provosert over! jeg skal fortelle deg en ting,og det er det at hun gjør deg syk! jeg hadde kjempet med nebb og klør for å komme meg vekk fra "behandling" hos henne. Jeg bruker anførselstegn pga at dette er langt fra riktig behandling. Gjør det du må for å få kontrollen tilbake over livet ditt,og ikke mist troen på deg selv!!!

[Gjest Pia m]

Jeg tør ikke å fortelle henne dette. Jeg er så redd for å såre behandleren min. Også føler jeg meg såpass dårlig at jeg ikke makter å stå imot. Jeg orker bare ikke. Egentlig bør man kanskje være såpass frisk før man kanskje tør å stå på. Eller jeg vet ikke.

[Maya22]

for no tull! vet du? jeg var i nesten samme situasjon en gang jeg. Jeg dro til legen for jeg var i veldig dårlig form både fysisk og psykisk. Legen mente at jeg var depressiv,hadde spiseforstyrrelser og nevroser. Jeg ble sjokkert over det hun sa,så jeg reiste meg og gikk. En uke etterpå fikk jeg brev om at jeg hadde fått plass på en dagpost koloni!! jeg ble rasende og tok kontakt med samboeren min sin lege. Jeg følte meg stemplet nord og ned...dagen etter ringte legen til min samboer for å fortelle meg svaret på noen blodprøver jeg hadde tatt,og det viste seg at jeg manglet b-12 vitamin!! jeg begynte på sprøyter,og etter en liten stund var jeg helt fin igjen! Da voknet urinnstinktet i denne kroppen ja! jeg skreiv et brev der jeg spurte om på hvilket grunnlag hun kunne mene at jeg trengte medisinering og gruppe terapi,når jeg ikke engang hadde vært til vurdering på psk.poliklinikk. Noe som skulle være prosedyre. etter en liten stund bestilte jeg time hos henne for å høre hva hun hadde å si til sitt forsvar. Da jeg kom inn var det et hysterisk kvinnemenneske jeg møtte.Hun ropte å skrek og skjelte meg ut pga brevet og det endte med at jeg reiste meg og sa akkurat det jeg mente og gikk. Jeg tok opp saken med andre leger,og jeg fikk medhold med alle sammen. Jeg vet det ikke er enkelt når du føler deg kjørt til veggs,men ikke gi opp!!! ikke la dem få det siste stikket. Du er verd mer enn som så..... her må du tenke på deg selv først og fremst,og ikke på om du vil såre henne eller ikke. Det er deg det handler om....