Når familiemedlemmer ikke går overens

[AnonymBruker]

Hei på dere..

Jeg har noe jeg trenger å lufte, og vet egentlig ikke helt hvem jeg skal snakke med om det. Derfor bedre å lufte her, så får jeg i alle fall satt tankene i et slags system.

 

Jeg har ei storesøster som er ti år eldre enn meg. Og vi går rett og slett ikke overens. Jeg prøver hardt å nullstille meg hver gang vi møtes, men hver gang ender jeg opp med å få et slag i fleisen.

 

Hun tar aldri kontakt, svarer kun på meldinger om jeg sender først. Ringer aldri. 

Vi møtes sjelden (pga geografien), men da vi møtes skulle man jo tro at man har noe å snakke om.

Hun spør aldri hvordan det går med meg og familien. Ikke hva vi driver med for tida og ignorerer meg bevisst hvis vi er flere som snakker sammen. Jeg blir bare som luft.

 

Hver gang jeg prøver å starte en samtale blir det svart med en enkel setning, så stopper hele samtalen opp.

 

Er der virkelig for mye å be om at din egen søster spør deg hvordan du har det innimellom? Og hvorfor har det blitt akkurat sånn?

Det er vanskelig å forklare. Men det føles på sett og vis som om jeg har gjort henne noe galt, uten at jeg har det. 

 

Hadde dette vært ei venninne ville naturlig nok kontakten bare fadet ut. Men dette er jo familie. Min egen søster og tanta til sønnen min. Jeg vil ikke at han skal oppleve å ikke ha kontakt med familiemedlemmene sine.

 

Hva gjør man egentlig i en sånn situasjon? Jeg er så lei av å bli skuffa. Så lei av den følelsen av at det er jeg som er totalt uinteressant.

Anonymkode: 69632...63f

[AnonymBruker]

Er ikke alle som er interessert i familien sin. Jeg er likedann, ser ikke noe poeng i å tilbringe tid med mennesker som kjeder meg

Anonymkode: 9cafe...ef8

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei på dere..

Jeg har noe jeg trenger å lufte, og vet egentlig ikke helt hvem jeg skal snakke med om det. Derfor bedre å lufte her, så får jeg i alle fall satt tankene i et slags system.

 

Jeg har ei storesøster som er ti år eldre enn meg. Og vi går rett og slett ikke overens. Jeg prøver hardt å nullstille meg hver gang vi møtes, men hver gang ender jeg opp med å få et slag i fleisen.

 

Hun tar aldri kontakt, svarer kun på meldinger om jeg sender først. Ringer aldri. 

Vi møtes sjelden (pga geografien), men da vi møtes skulle man jo tro at man har noe å snakke om.

Hun spør aldri hvordan det går med meg og familien. Ikke hva vi driver med for tida og ignorerer meg bevisst hvis vi er flere som snakker sammen. Jeg blir bare som luft.

 

Hver gang jeg prøver å starte en samtale blir det svart med en enkel setning, så stopper hele samtalen opp.

 

Er der virkelig for mye å be om at din egen søster spør deg hvordan du har det innimellom? Og hvorfor har det blitt akkurat sånn?

Det er vanskelig å forklare. Men det føles på sett og vis som om jeg har gjort henne noe galt, uten at jeg har det. 

 

Hadde dette vært ei venninne ville naturlig nok kontakten bare fadet ut. Men dette er jo familie. Min egen søster og tanta til sønnen min. Jeg vil ikke at han skal oppleve å ikke ha kontakt med familiemedlemmene sine.

 

Hva gjør man egentlig i en sånn situasjon? Jeg er så lei av å bli skuffa. Så lei av den følelsen av at det er jeg som er totalt uinteressant.

Anonymkode: 69632...63f

Dette er som å lese om meg og min søster, bare at her er det jeg som er eldst og oppfører meg akkurat som din søster. Årsaken til det er at vi ikke har en eneste felles interesse og null kjemi. Vi hadde aldri hatt kontakt detsom vi ikke var søsken og da ser jeg ingen grunn til å ha det nå heller. 

Jeg hilser avmålt på henne hvis vi treffes i en begravelse eller noe, men ikke noe mer. Svarer heller ikke på meldinger, da jeg ikke ser noen grunn til å bruke tid på et menneske jeg ikke har noe ønske om å ha kontakt med. 

Min søster har også et barn, som jeg heller ikke har kontakt med. Har ikke hverken sett han, sendt julegaver eller noe annet på mange år. Det er ikke naturlig å sende gaver til fremmede. 

Anonymkode: ee4c5...e13

[Måbarefåsiat...]

Du sier at hadde det vært en venninne, hadde du latt forholdet bare fade ut. Det er selvsagt vanskelig og ikke minst trist når et er familie, særlig så nært som en søster. Men hun kommer ikke til å forandre seg, men du kan endre måten du takler henne på.
Nei, det er normalt ikke mye å forvente at hun snakker med deg og spør hvordan det går - men det er tydeligvis for mye å forvente av henne. Så får hun bare distansere seg da, så får du holde kontakten med resten av familien.

[Lykkehjerte]

Enig her med @Måbarefåsiat.... Tenker det er svært trist, men at du ikke kan endre henne, men kun deg selv og måten du håndterer situasjonen. Har du pratet med din søster om akkurat hvordan du føler det? Dersom du er åpen og ærlig med henne om det, er det en viss mulighet for at hun tar det innover seg og endrer holdning til deg og ditt! Kanskje verdt et forsøk, dersom du ikke allerede har prøvd? Spør direkte om hvorfor hun er så nedlatende eller ignorerende mot deg. Fortell at det sårer, og at du ønsker fin kontakt for ditt barn osv. Blir det ikke endring etter en slik samtale, må du bare best mulig beskytte deg selv, og evt ta all kontakt som bonus for ditt barn og deg/din familie, mens du i tillegg legger vekk alle forventninger og håp om god kontakt. For det kan bli en slags psykisk terror mot deg selv, som kan ødelegge mye for deg og dine på sikt. Høres ut som situasjonen har påvirket deg negativt en god stund allerede, godt forståelig!  Søsken og familieforhold burde ikke være slik, og ser at et par i tråden her støtter din søsters adferd. Trist å se. Er helt korrekt at søsken og familie ikke nødvendigvis har den beste kjemien osv, men familie handler om samhold likevel, og det er noe som bør innlæres og være en svært stor del av oppdragelsen fra barna er helt små. Har man som voksen en bakgrunn med familie i splid, kan man stoppe den sirkelen selv. Det er foreldres anavar å oppdra sine barn til åholde sammen og alltid være der for hverandre, uansett hvor ulike personligheter de måtte ha! Innlæres dette fra de er små, blir det slik! Det er mye enklere enn man skulle tro, "hemmeligheten" for dette ligger i å være bevisst på å lære barna dette fra starten, ha fokus på dette gjennom hele oppveksten, ved å gjøre ting sammen og viktigst: ha mange samtaler om å ta vare på hverandre, samt også samtaler om viktigheten av familiesamhold tross store ulikheter i personlighet, ønsker og livsstil.  TS, jeg håper situasjonen endres, og skulle den ikke gjøre det, kan du likevel lære ditt barn annerledes. Men forstår det er svært trist, og at du ønsker for ditt barn å ha kontakt med alle i familien! En god klem til deg! 

[AnonymBruker]

Jeg har også familiemedlemmer jeg ikke bruker tid på, og unngår toralt. Rett og slett fordi jeg ikke liker vedkommende. Ønsker ikke vedkommende noe vondt, men orker ikke utsette meg selv for kjedsomhet og irritasjon ved å omgås vedkommende.

Anonymkode: 0f474...06c

[AnonymBruker]

Takk for mange gode ord 😊

 

Der høres jo på et vis logisk ut å ikke bruke tid på vedkommende som er sånn mot meg. Men på den andre siden er jeg vel født med for mye empati.

 

Jeg mener jo at det burde gå an å ha en sivilisert og normal samtale med søsknene sine, selv om man har forskjellige interesser.

Anonymkode: 69632...63f

[AnonymBruker]

Jeg er lite sammen med søsteren min rett og slett fordi hun styrer og stresser, hun tar rett og slett alt for mye plass. 

Når hun entrer selskapet så endrer hele dynamikken seg.Hun bærer seg ad som om hun skulle være " verdens navle" Og hun er vant til å få det som hun vil. Hennes gamle mor og far tør ikke si henne imot og bli brått hennes disiplinerte apostler når hun entrer arenaen. Og hun er seg svært bevisst den virkning hun alltid har på dem.

Min søster har alltid kommet først når det kommer til å oppnå fordeler.For da har hun avtalt på kammerset med mor og far hvordan HUN vil ha det Deretter kan vi diskutere, de later som de gjør likt.Hennes spisse albuer er ikke samtaleemne. "Hvis jeg ikke får kjøpt hytta på fjellet billig så blir jeg sur altså! !!" "Dere lovte!!!!!" Mor og far som vil ha fred gir etter.

Dette kunne jeg skrevet tykke bøker om..for episodene er flere enn jeg klarer å telle.

 

 

Jeg har tatt avstand til søsteren som alltid ropte høyest.Og det koster meg ikke en kalori å gjøre det.

 

Anonymkode: 2a90c...19a

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei på dere..

Jeg har noe jeg trenger å lufte, og vet egentlig ikke helt hvem jeg skal snakke med om det. Derfor bedre å lufte her, så får jeg i alle fall satt tankene i et slags system.

 

Jeg har ei storesøster som er ti år eldre enn meg. Og vi går rett og slett ikke overens. Jeg prøver hardt å nullstille meg hver gang vi møtes, men hver gang ender jeg opp med å få et slag i fleisen.

 

Hun tar aldri kontakt, svarer kun på meldinger om jeg sender først. Ringer aldri. 

Vi møtes sjelden (pga geografien), men da vi møtes skulle man jo tro at man har noe å snakke om.

Hun spør aldri hvordan det går med meg og familien. Ikke hva vi driver med for tida og ignorerer meg bevisst hvis vi er flere som snakker sammen. Jeg blir bare som luft.

 

Hver gang jeg prøver å starte en samtale blir det svart med en enkel setning, så stopper hele samtalen opp.

 

Er der virkelig for mye å be om at din egen søster spør deg hvordan du har det innimellom? Og hvorfor har det blitt akkurat sånn?

Det er vanskelig å forklare. Men det føles på sett og vis som om jeg har gjort henne noe galt, uten at jeg har det. 

 

Hadde dette vært ei venninne ville naturlig nok kontakten bare fadet ut. Men dette er jo familie. Min egen søster og tanta til sønnen min. Jeg vil ikke at han skal oppleve å ikke ha kontakt med familiemedlemmene sine.

 

Hva gjør man egentlig i en sånn situasjon? Jeg er så lei av å bli skuffa. Så lei av den følelsen av at det er jeg som er totalt uinteressant.

Anonymkode: 69632...63f

Har en søster som er likedan. Fikk til svar nå at hun har bare ikke interesse for å høre hvordan det går med alle andre. At det bare er sånn hun er.

Anonymkode: a254b...1fc

[AnonymBruker]

4 timer siden, Lykkehjerte skrev:

Enig her med @Måbarefåsiat.... Tenker det er svært trist, men at du ikke kan endre henne, men kun deg selv og måten du håndterer situasjonen. Har du pratet med din søster om akkurat hvordan du føler det? Dersom du er åpen og ærlig med henne om det, er det en viss mulighet for at hun tar det innover seg og endrer holdning til deg og ditt! Kanskje verdt et forsøk, dersom du ikke allerede har prøvd? Spør direkte om hvorfor hun er så nedlatende eller ignorerende mot deg. Fortell at det sårer, og at du ønsker fin kontakt for ditt barn osv. Blir det ikke endring etter en slik samtale, må du bare best mulig beskytte deg selv, og evt ta all kontakt som bonus for ditt barn og deg/din familie, mens du i tillegg legger vekk alle forventninger og håp om god kontakt. For det kan bli en slags psykisk terror mot deg selv, som kan ødelegge mye for deg og dine på sikt. Høres ut som situasjonen har påvirket deg negativt en god stund allerede, godt forståelig!  Søsken og familieforhold burde ikke være slik, og ser at et par i tråden her støtter din søsters adferd. Trist å se. Er helt korrekt at søsken og familie ikke nødvendigvis har den beste kjemien osv, men familie handler om samhold likevel, og det er noe som bør innlæres og være en svært stor del av oppdragelsen fra barna er helt små. Har man som voksen en bakgrunn med familie i splid, kan man stoppe den sirkelen selv. Det er foreldres anavar å oppdra sine barn til åholde sammen og alltid være der for hverandre, uansett hvor ulike personligheter de måtte ha! Innlæres dette fra de er små, blir det slik! Det er mye enklere enn man skulle tro, "hemmeligheten" for dette ligger i å være bevisst på å lære barna dette fra starten, ha fokus på dette gjennom hele oppveksten, ved å gjøre ting sammen og viktigst: ha mange samtaler om å ta vare på hverandre, samt også samtaler om viktigheten av familiesamhold tross store ulikheter i personlighet, ønsker og livsstil.  TS, jeg håper situasjonen endres, og skulle den ikke gjøre det, kan du likevel lære ditt barn annerledes. Men forstår det er svært trist, og at du ønsker for ditt barn å ha kontakt med alle i familien! En god klem til deg! 

Ideelt sett så burde man komme overens med sine søsken. Men om de oppfører seg kjipt, er frekke og uspiselige, hvorfor skal man akseptere det? 

Ser at TS har prøvd, og at søsteren ikke bryr seg om henne. Jeg har selv en søster som er 11 år yngre enn meg, hun er en forbanna møkkakjerring og jeg HATER henne.Samme med min bror. Vi har 0 til felles og ingenting å snakke om. De gangene vi MÅ møtes, f.eks i bursdager, så er det så kleint at jeg har bare lyst å gjemme meg. 

Man må tenke på seg selv og, man skal ha det bra og ha fine folk i livet sitt. 

Anonymkode: 20c67...f07

[Lykkehjerte]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ideelt sett så burde man komme overens med sine søsken. Men om de oppfører seg kjipt, er frekke og uspiselige, hvorfor skal man akseptere det? 

Ser at TS har prøvd, og at søsteren ikke bryr seg om henne. Jeg har selv en søster som er 11 år yngre enn meg, hun er en forbanna møkkakjerring og jeg HATER henne.Samme med min bror. Vi har 0 til felles og ingenting å snakke om. De gangene vi MÅ møtes, f.eks i bursdager, så er det så kleint at jeg har bare lyst å gjemme meg. 

Man må tenke på seg selv og, man skal ha det bra og ha fine folk i livet sitt. 

Anonymkode: 20c67...f07

Jeg har på ingen måte skrevet eller ment at man skal akseptere dårlig adferd fra sine søsken? Jeg tror at du må ha misforstått mitt innlegg! Det at du og andre har ugreie relasjoner til sine søsken, er svært trist, og våger å påstå deres foreldre ikke har vært bevisst på nær relasjonsbygging igjennom hele oppveksten! (Selvsagt ingen regel uten unntak da) Man kan ha et nært forhold, i det minste et trygt og respektfullt forhold til hverandre, selv om man er svært ulike. Men det er ikke noe som skjer automatisk, det må bevisst jobbes med, og som barn er dette foreldrenes ansvar å ta tak i og sørge for gode relasjoner! (Snakker da ikke om en håndfull antall ganger, men jevnlig fra fødsel til utflytting!) Hvis du leser mitt innlegg igjen, ser du at jeg gir min støtte til TS og råder til å beskytte seg selv! Er enig med deg, for man bør absolutt beskytte seg selv og sine, for et best mulig liv! Negative og ufine personer gagner ingen, og det er best å kutte ut slike!

Endret 18. juli 2017 av Lykkehjerte

[AnonymBruker]

Wow, jeg blir sjokkert hvordan noen her er mot familien sin. Folkeskikk må man da kunne forvente selv om man ikke har felles interesser. Og dere som ikke liker søster eller bror, og som oppfører dere frekt mot personer som prøver å få kontakt - stakkars dere. Dere må være små personer. 

TS, ta en prat med søster.

Anonymkode: 70a14...955

[Elghund]

11 timer siden, Lykkehjerte skrev:

Jeg har på ingen måte skrevet eller ment at man skal akseptere dårlig adferd fra sine søsken? Jeg tror at du må ha misforstått mitt innlegg! Det at du og andre har ugreie relasjoner til sine søsken, er svært trist, og våger å påstå deres foreldre ikke har vært bevisst på nær relasjonsbygging igjennom hele oppveksten! (Selvsagt ingen regel uten unntak da) Man kan ha et nært forhold, i det minste et trygt og respektfullt forhold til hverandre, selv om man er svært ulike. Men det er ikke noe som skjer automatisk, det må bevisst jobbes med, og som barn er dette foreldrenes ansvar å ta tak i og sørge for gode relasjoner! (Snakker da ikke om en håndfull antall ganger, men jevnlig fra fødsel til utflytting!) Hvis du leser mitt innlegg igjen, ser du at jeg gir min støtte til TS og råder til å beskytte seg selv! Er enig med deg, for man bør absolutt beskytte seg selv og sine, for et best mulig liv! Negative og ufine personer gagner ingen, og det er best å kutte ut slike!

Det kan på en måte bli resultatet av innprentingen av familieverdier som du snakker om.  At man skal søke å opprettholde kontakt og tette bånd fordi det er familie og ikke på grunnlag av gjensidig respekt og sympati, felles verdier og liknende insentiver man har for å danne og opprettholde andre forhold.

Ikke at jeg er uenig i at familie kan være noe spesielt - folk man har vokst opp med, vært sårbar med osv.  Men tenker kanskje foreldre kan fikse samhold ved å sørge for mye felles kvalitetstid, gode felles minner, lite forskjellsbehandling, forbilde som omsorgspersoner. heller enn å innprente en mystisk moralsk lekse om Familien.  Jeg får veldig klaus og motvilje når moren min prøver seg på det.

TS - høres skikkelig kjipt av søsteren å være så kort og kald som du beskriver, men kanskje hun lukter at du forventer mye mer involvering enn hun er klar for, og ikke vil gi lillefingeren.  Ynkrygget å ikke kunne ta en prat om det thou.

[Lykkehjerte]

Skjønner her at du også misforstår mitt poeng! Kort og konkret så mener jeg ikke at bånd for en hver pris skal holdes hele pga det er familie! Overhode ikke! Gjensidig respekt og sympati som du nevner, får man gjennom oppdragelsen. Mener ikke at man skal dysse ned uenigheter og likestille alt bestandig heller. (Dette er egentlig en annen lang og spennende diskusjon, så går ikke mer inn på det og metoder her) Men det nytter uansett ikke å starte med den type oppdragelse som jeg mener, eks i tenårene, da det ofte er altfor sent! TS har forsøkt, og har tolket det som et ønske om råd hva hun kan gjøre, derav mitt svar. TS kan fortsette slik det er og fortsette å bli såret gang på gang. TS kan kutte all kontakten tvert. TS kan ta det opp, og deretter ta følgene av det, enten blir det bedre og kontakt kan opprettholdes, eller det blir værre og hun kan kutte kontakten. Da har hun gjort det hun kan og ikke mer å bidra med i relasjonen. Det viktigste her er at TS ender opp med en løsning for seg selv som beskyttet seg og sine!  Og forresten, har jeg vel ikke beskrevet TS som et kort og kaldt menneske?? Hvor tok du det fra? Min mening om TS og innlegget er at jeg syns TS virker som en hjertevarm person som så sårt ønsker en normal og kontakt kontakt med familie, ikke minst for sitt barn! Et godt menneske og en god foreldrer som ønsker det beste for sitt barn!Når det er sagt, var mine forslag kun forslag, og man skal alltid følge det man selv er komfortabel med! Regner med at TS ikke føler seg presset til å ta en samtale med sin søster pga mitt forslag!Dersom TS føler at samtale er uaktuelt, tenker jeg at situasjonen har gått såpass langt, at mitt råd igjen er å beskytte seg selv! Som betyr å enten akseptere den lille kontakten om TS klarer å legge de sårede følelsene til side og vite at det ikke blir bedre. Eller kutte kontakten dersom det føles best. Det er vanskelig å gi et råd til andre om å kutte ut familiebånd. Jeg kan bare selv si at dersom jeg hadde vært i slik situasjon som TS, vet jeg at det beste for meg personlig ville vært å kutte kontakten! Håper TS finner ut av hvordan håndtete situasjonen, og at løsningen blir det som uttelles best for seg selv! 

[Supernova17]

Kan det være hun er sur på deg for noe? En ting som du selv ikke er klar over at du har gjort? Så klarer hun ikke å gå videre og behandler deg dårlig.

Jeg synes du skal spørre henne om du har gjort henne noe. Da har du en sjanse til å ordne opp forholdet deres.

[AnonymBruker]

37 minutter siden, Supernova17 skrev:

Kan det være hun er sur på deg for noe? En ting som du selv ikke er klar over at du har gjort? Så klarer hun ikke å gå videre og behandler deg dårlig.

Jeg synes du skal spørre henne om du har gjort henne noe. Da har du en sjanse til å ordne opp forholdet deres.

Dette.

Anonymkode: 2a90c...19a

[AnonymBruker]

2 timer siden, Supernova17 skrev:

Kan det være hun er sur på deg for noe? En ting som du selv ikke er klar over at du har gjort? Så klarer hun ikke å gå videre og behandler deg dårlig.

Jeg synes du skal spørre henne om du har gjort henne noe. Da har du en sjanse til å ordne opp forholdet deres.

Måten hun oppfører seg på tilsier at jeg har gjort henne noe galt. Men faktum er at jeg ikke har det.

Hvordan kan man gjøre noe mot noen når kommunikasjonen nesten ikke er tilstede?

Anonymkode: 69632...63f

[Supernova17]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Måten hun oppfører seg på tilsier at jeg har gjort henne noe galt. Men faktum er at jeg ikke har det.

Hvordan kan man gjøre noe mot noen når kommunikasjonen nesten ikke er tilstede?

Anonymkode: 69632...63f

Kommunikasjonen generelt ja. Men hvis du spør henne om en sånn ting får du svar, det har jeg tro på.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Måten hun oppfører seg på tilsier at jeg har gjort henne noe galt. Men faktum er at jeg ikke har det.

Hvordan kan man gjøre noe mot noen når kommunikasjonen nesten ikke er tilstede?

Anonymkode: 69632...63f

Vi hører du sier det.Men spør henne.

Kan jo hende at det ligger noe der langt tilbake og hvis kommunikasjonen har vært nærmest ikkeeksisterende er vel sjansen stor for at kommunikasjonsnivået  alltid har vært dårlig. Et varselsignal i seg selv. Spesielt når en av partene påberoper seg å ALDRI ha trødt noen på lilletåen.

Du har DIN subjektive oppfatning.Hva mener HUN?

Anonymkode: 2a90c...19a

[AnonymBruker]

Kanskje søsteren din er i for opptatt med seg og sitt at hun 'glemmer' å spørre deg. Eller kanskje du er av typen som forteller uten at hun faktisk må spørre?

 

Har selv lite kontakt med min storesøster. Hun er så utrolig slitsom å være med, hun er som en sidekommentator når jeg sier noe til barna mine. Hun er av typen: jeg er lege, så jeg er best!

Det er greit det, vi har aldri vært nære og kommer aldri til å bli det. Vi er like 'ivrige' på å ta kontakt med hverandre...

Anonymkode: 360a2...837