Mamma med demens

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette... min gode, varme mamma er ikke her mer. Den sykdommen har gjort henne til er så vondt. Hun er så aggressiv, så sint... i går kom hun på besøk klokka 02:00 på natta, fordi hun trodde det var morgen. Hun er bare i slutten av førti årene, jeg er bare 25. Hun bor i pleiebolig, men er for seg selv mesteparten av døgnet da hun er i stand til å lage mat selv og handle på egenhånd. 

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg har god familie rundt meg, vi er ofte på besøk - men de siste månedene har jeg kjent at jeg faktisk har begynt å svare henne så irritert på alt hun sier :-( Jeg klarer bare ikke... hun sier så mye rart, og når noen prøver å rette på henne blir hun så sint. I går "kastet" hun meg på dør fordi jeg ikke ville spise av kaken hun hadde kjøpt inn. (Jeg har nøtteallergi, hun vet ikke lenger det...) Hun ringer meg, pappa og mine søsken hele natta, kjøper så mye overflødig mat. I går måtte jeg kaste fire pakker ost. Da ble hun så sint. 

 

Det er så vondt dette her... så veldig vanskelig. Er det noen i lignende situasjon som kan gi meg noen råd for å håndtere dette her? Hvordan skal jeg prate med henne? Bør jeg rette på henne om noe ikke stemmer, eller skal vi alle bare la det gå? Jeg har nesten truffet veggen hvor jeg gruer meg til å besøke henne, for det kreves så mye av meg å ikke bli irritert av alt. Hun snakker for tiden bare stygt om alt og alle, at jeg ikke er like flott som jeg var, at sønnen min er så lik sin far at hun ikke makter å se han i ansiktet. Jeg vet dette er sykdommen, hun har aldri vært sånn. Hun var verdens fineste dame, min aller, aller beste venn!!! 

 

Åherregud, dette er så grusomt. :-( Vi brukte å snakke om alt. Min største støttespiller. Nå må jeg ta tak i meg selv for ikke rope høyt. Umenneskelig. Aldri hatt med denne sykdommen å gjøre før, først nå forstår jeg. 

Anonymkode: df949...c41

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette... min gode, varme mamma er ikke her mer. Den sykdommen har gjort henne til er så vondt. Hun er så aggressiv, så sint... i går kom hun på besøk klokka 02:00 på natta, fordi hun trodde det var morgen. Hun er bare i slutten av førti årene, jeg er bare 25. Hun bor i pleiebolig, men er for seg selv mesteparten av døgnet da hun er i stand til å lage mat selv og handle på egenhånd. 

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg har god familie rundt meg, vi er ofte på besøk - men de siste månedene har jeg kjent at jeg faktisk har begynt å svare henne så irritert på alt hun sier :-( Jeg klarer bare ikke... hun sier så mye rart, og når noen prøver å rette på henne blir hun så sint. I går "kastet" hun meg på dør fordi jeg ikke ville spise av kaken hun hadde kjøpt inn. (Jeg har nøtteallergi, hun vet ikke lenger det...) Hun ringer meg, pappa og mine søsken hele natta, kjøper så mye overflødig mat. I går måtte jeg kaste fire pakker ost. Da ble hun så sint. 

 

Det er så vondt dette her... så veldig vanskelig. Er det noen i lignende situasjon som kan gi meg noen råd for å håndtere dette her? Hvordan skal jeg prate med henne? Bør jeg rette på henne om noe ikke stemmer, eller skal vi alle bare la det gå? Jeg har nesten truffet veggen hvor jeg gruer meg til å besøke henne, for det kreves så mye av meg å ikke bli irritert av alt. Hun snakker for tiden bare stygt om alt og alle, at jeg ikke er like flott som jeg var, at sønnen min er så lik sin far at hun ikke makter å se han i ansiktet. Jeg vet dette er sykdommen, hun har aldri vært sånn. Hun var verdens fineste dame, min aller, aller beste venn!!! 

 

Åherregud, dette er så grusomt. :-( Vi brukte å snakke om alt. Min største støttespiller. Nå må jeg ta tak i meg selv for ikke rope høyt. Umenneskelig. Aldri hatt med denne sykdommen å gjøre før, først nå forstår jeg. 

Anonymkode: df949...c41

Har hun nære venner/ venninner? Hva sier de?

Anonymkode: ff3db...517

[-lykke-]

Jeg har dessverre ingen gode råd å komme med. Min mormor har alzheimer, men foreløpig er det ganske "mildt". Hun kan si noen rare ting, men da bare lar vi det gå. Tror kanskje man ikke skal rette på de da de kan bli enda mer aggressive? 

Dette høres helt forferdelig ut å måtte oppleve... hva med å ta kontakt med en støttegruppe for pårørende? 

Vil først og fremst bare sende deg en god klem!

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har hun nære venner/ venninner? Hva sier de?

Anonymkode: ff3db...517

Hva mener du? Jeg spør i grunn på vegner av meg selv hvordan jeg skal håndtere dette... men nei, hun har egentlig ikke det. Hun skyver bort alle, og er til tider så vanskelig å ha med å gjøre at jeg tror ikke de lenger tar noe kontakt egentlig... Vet hun sluttet helt å åpne døra når tidligere kollegaer kom på besøk i starten. 

 

Hun har ei barndomsvenninne som hun av og til slipper inn, og hun har det like vanskelig som meg med å vite hvordan hun skal holde en samtale gående. Det er så mange historier fra moren min som ikke gir noen mening, fordi hun tuller sånn med hodet. Vanskelig å vite hvordan man skal håndtere det, om man bare lar det gå og spiller med. For å prøve å spørre forsiktig om 'mener du egentlig...' så kaster hun oss rett og slett ut. :-( Det er hardt i lengden å være pårørende til noe sånt...

Anonymkode: df949...c41

[AnonymBruker]

56 minutter siden, -lykke- skrev:

Jeg har dessverre ingen gode råd å komme med. Min mormor har alzheimer, men foreløpig er det ganske "mildt". Hun kan si noen rare ting, men da bare lar vi det gå. Tror kanskje man ikke skal rette på de da de kan bli enda mer aggressive? 

Dette høres helt forferdelig ut å måtte oppleve... hva med å ta kontakt med en støttegruppe for pårørende? 

Vil først og fremst bare sende deg en god klem!

Det stemmer nok, for hun blir ganske så sint når vi prøver å spørre om hun egentlig mente det og det... bare vi spør om hun kan forklare noe igjen så skjuler hun blikk. Det er så rart å se hvor fort alt skjedde... Først nå ser jeg hva dette egentlig er. :-( 

 

Tusen takk ❤ Både jeg og brodern er med i en, men den holdes bare en gang i halvåret i nabokommunen. Og det er jo så forskjellig og varierende dette her... har gode samtaler med fastlegen men det er jo ikke helt sånne råd å få. Eneste vi vet er at dette skjer fort. Veldig fort... og jeg sliter med å vite hvordan jeg skal håndtere det. Kjenner jeg begynner å bli sint selv liksom, er bare jeg som bor rett ved henne og det er jeg som får nattslige besøk og en hel bøtte med kjeft når jeg sier hun må gå hjem fordi vi sover :-( Blir helt i fra meg...

Anonymkode: df949...c41

[AnonymBruker]

Dere skal ikke rette på henne, med mindre hun sier noe direkte farlig (f.eks "nå skal jeg drepe X") Skjønner ikke helt hvorfor dere prøver å rette på henne i utgangspunktet, når dere attpåtil ser at dette får henne sint?

Anonymkode: 4877c...f60

[AnonymBruker]

Vet akkurat hvordan det er, og har dessverre ikke mange gode råd. Men gode klemmer skal du få! Mine råd sett sånn i ettertid (nå er vårt familiemedlem så syk at hun har døgnkontinuerlig plass og klarer ikke ringe). Vi kuttet mer eller mindre kontakten da hun kom i omsorgsbolig (besøker henne 4 ganger i året kanskje, det er ikke hyggelige besøk verken for henne eller oss og gir henne ingen ting), men det kunne vi fordi vi har et annet familiemedlem som gikk 100% opp i pleieoppgaven og var hos henne hver dag. I flere år. Nå har denne personen møtt fullstendig veggen og er også omsorgstrengende (i hvertfall psykisk), det ble for tøft. Vi har virkelig forsøkt å stille opp for "pleieren" i alle år, som en slags kompensasjon og for å hjelpe og bidra der vi kan, men det har ikke vært nok.

Jeg vil råde deg til å kontakte pårørendeforening og gå på møter og kurs. Så bør dere alle rundt henne sette dere sammen og lage en konkret besøksplan, der dere plotter inn i kalenderen hvem som skal komme når. Det hjelper ikke på beskyldningene og telefonene (eller følelsene), men da kan dere ha "vakttelefon" også (du kan blokkere henne på din, tante eller din far skal svare denne uken), så er det din tur en annen gang. Har hun nære gode venner, inkluder dem også i dette. Det hjelper når man er flere til å bære byrden, og det hjelper at det er flere som ser og forstår hvor vanskelig det er (i stedet for at de kritiserer). Da må de være med henne nok til å forstå det, ikke bare et søndagskaffebesøk på en god dag, som fører til ytterligere belastning på dere andre etterpå.
Noen ganger trenger hun bare at noen stikker innom, sjekker om alt står bra til, ferdig. Andre ganger trenger kanskje faren din uker på å snakke med leger og pleiere og ordne medisinering og tannlegebesøk og hjemmehjelp og ordne alt det praktiske midt oppe i sitt eget personlige helvete.

Forsøk å få tak i en besøksvenn eller to. Det burde være mulig når hun ikke har kommet lengre i sykdommen. Støttekontakt fikk ikke vi, for de fra kommunen bare spurte henne selv: Har du lyst til å gå på teater? I svømmehall? Gå fjelltur? osv, og hun svarte jo bare nei, aldeles ikke.

Har du noen som kan ta vare på deg? Jeg ville snakket med fastlegen min om situasjonen, fordi det kan være godt å få saklig informasjon fra en lege, en lege som ser din side av saken.

Når det gjelder samtaler, fungerte det best med noe helt konkret: En gang et lite barnebarn var med og slo seg helt vrang, men så ble smørblid fordi han fikk saft, så ble hun og vi og andre beboere så opptatt av det, og å ordne brødskive og se på barnet danse, at vi hadde en hyggelig stund og hun glemte å skjelle ut pappa og alle og klage på manglende ferie. På julaften var det alltid nitrist, hun ville ikke sitte med oss og åpne pakker en gang, og lagde store scener over enhver presang, scener som varte i ukevis (fordi hun ikke fikk diamantring for eksempel). Men samtidig kunne vi ha en fin stund med ett barnebarn en uke før jul, der hun fikk gi barnet én gave, barnet ble glad og det var det. Men det er årevis siden hun spiste noe mat vi serverte eller kjøpte, det er klaging, klaging, klaging. Så ikke forsøk å diskuter med henne, bare avled så godt det lar seg gjøre. De gode samtalene er nok dessverre forbi. Siden hun er så oppegående kan du kanskje bruke besøkene til å bli med å handle?

Har du lest her? http://nasjonalforeningen.no/demens/parorende-og-demens/ta-vare-pa-deg-selv/?gclid=EAIaIQobChMI0fXkyNmS1QIVBLYYCh3AlwvLEAAYASADEgITxfD_BwE

Anonymkode: 94809...d0d

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere skal ikke rette på henne, med mindre hun sier noe direkte farlig (f.eks "nå skal jeg drepe X") Skjønner ikke helt hvorfor dere prøver å rette på henne i utgangspunktet, når dere attpåtil ser at dette får henne sint?

Anonymkode: 4877c...f60

Om hun husker en historie fra fortiden feil vil legene at vi skal hjelpe henne til å huske rett. Det er det vi forsøker å gjøre, men i hennes hode er det vi som tar feil, og det er den jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal forholde meg til. Hvordan jeg skal gå frem. Dette for at hun ikke skal forsvinne, som de har sagt.

 

Og selvfølgelig må jo jeg si at hun ikke kan komme bort hit midt på natta... men hun skjønner jo ikke forskjell på natt og dag, også den vet jeg ikke hvrodan jeg skal gå frem med. Jeg prøver jo ikke å irritere henne som det høres ut som sånn du legger det fram, det er vanskelig å vite hvor streken går, hvordan man går fram hos en person hvor hukommelsen er helt borte så og si :-(

Anonymkode: df949...c41

[Calypso]

Vi har en dame i familien som går gjennom det samme og det er utrolig tungt og vanskelig, selv for oss som ikke omgås henne så ofte fordi vi ser hvordan det tærer på de som faktisk står henne nærme.
Personligheten hennes ble også helt forandret, hun har bodd sammen med samme mann i mange år men plutselig så vil hun kaste ham ut eller så vil hun slåss. Han prøvde å gjøre det fint i huset deres til jul men da fikk han kjeft og hun krevde at han satte de visne blomstene tilbake og så videre.
Hun begynte å stikke av nesten hver dag, til slutt så fant vi ikke henne igjen sånn at politiet måtte bli innblandet, det fine med dette er at hun når får ordentlig hjelp på et sykehjem.

Jeg har egentlig ingen tips og råd men jeg ville bare si at jeg har forståelse for at du kan føle deg irritert for det tærer på psyken i tillegg til at du kanskje føler deg redd og sliten.
Jeg vet ikke hvordan situasjonen er men pass på at ikke du får alt ansvar eller at du må gå gjennom dette helt alene. Ikke vær redd for å spørre om hjelp.

Har forresten hørt at folk med demens kan reagere positivt til musikk, det kan jo være noe å teste ut?

[Luckiness]

Om du bør rette på henne eller ikke? Du bør ikke rette på henne. Det hun sier og gjør tror hun er riktig i gitt situasjon. Blir hun rettet på kan dette være grunnen til at hun blir irritert f.eks. Husk også at det er en stor belastning for henne å kjenne på at hun ikke sier riktige ting, kommer med feil informasjon, glemmer osv. Derfor bør hun ikke pirkes på om noe ikke stemmer. En samtale behøver heller ikke å holdes i gang hele besøket. Blir det lite å prate om så kan du/dere som er på besøk ta på tven, se i et blad e.l. Eller gå. Dere må ikke være der lenge av gangen. Det kan både være krevende for henne (som forsøker å holde "fasaden" oppe) og dere. 

Jeg anbefaler deg å gå på kurs for pårørende til personer med demens. Du kan lese mer om det her (blant annet kurskalender): https://helsedirektoratet.no/demens/tilbud-til-parorende-til-personer-med-demens Du kan også høre med de ansatte der hun bor om de vet om tilbud om slike kurs.

Det kan også være til hjelp å melde seg inn i pårørendeforeninger. Du behøver ikke å være aktiv. Men da kan du få tilbud om kurs, noen har samtalegrupper/aktiviteter, kunne prate med fagpersoner og andre pårørende osv. Det er ofte ulike foreninger for hvilken del av landet du bor i. 
Her er også et nummer du kan ringe dersom du har spørsmål om demens eller trenger veiledning: http://nasjonalforeningen.no/demens/parorende-og-demens/ung-parorende/
Og informasjon om deg som pårørende: http://nasjonalforeningen.no/demens/parorende-og-demens/ 

Du bør også be om pårørendesamtale med lege/sykepleier/kontaktperson til din mor. Da kan du komme med dine utfordringer, tanker og spørsmål. Dere kan også spørre om hvordan dere søker avlastnings-/rulleringsopphold på sykehjem. Det finnes slike plasser for personer med demens/andre sykdommer. F.eks. at de hver 6 uke er på 2 ukers opphold og så hjem igjen. Eller at de kan være 2 uker på avlastningsopphold dersom dere skal på ferie/ikke har mulighet å følge henne opp som før. Det er også mulig å få vurderingsopphold. Hvor de vurderer om hun bør ha heltidsomsorg (sykehjem) framfor slik hun bor nå. Isåfall kan dette gjerne være til hjelp for dere, slik at det faktisk er fagpersoner også som har tatt den avgjørelsen og at dere ikke får skyldsfølelse for å ha valgt det (om det skulle skje). Forsåvidt så vil jo alltids helsepersonellet vurdere behovet til henne uansett hvilket type opphold hun er på og kunne anbefale dere om det bør søkes langtidsplass, om det virker som om hun fortsatt kan bo som hun gjør osv. 

[Biloba]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om hun husker en historie fra fortiden feil vil legene at vi skal hjelpe henne til å huske rett. Det er det vi forsøker å gjøre, men i hennes hode er det vi som tar feil, og det er den jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal forholde meg til. Hvordan jeg skal gå frem. Dette for at hun ikke skal forsvinne, som de har sagt.

Anonymkode: df949...c41

Dere kan jo ikke stoppe sykdommen, den skrider fram uansett hvor mye dere prøver å hjelpe henne å huske. Når påminnelser og forklaringer blir til aggressive konfrontasjoner som blir en påkjenning for både dere og henne, synes jeg dere med god samvittighet kan la korrigeringene ligge.

Jeg bodde ikke hjemme lengre da min mor hadde denne prosessen med sine foreldre, men det var veldig tappende og deprimerende for henne og det andre søskenet som bodde i nærheten. Å forsøke å ta vare på seg selv og prøve å fordele oppgavene mellom familien er viktig. Søsknene gikk f.eks oftest på besøk 2 av gangen etterhvert, fordi det var psykisk tungt. Det finnes hjelpemidler ifht å holde rede på døgnet f.eks, får dere hjelp av demensteam i kommunen?

[AnonymBruker]

Ta imot all hjelp det offentlige kan tilby.

Ikke bli en slik familie som vegrer seg for å ta imot hjelp.

Jeg lover deg.De finnes også.

Anonymkode: ff3db...517

[AnonymBruker]

Hei! Er i delvis samme situasjon, med en forelder som har utviklet rusdemens. Jeg er vedkommendes eneste slektning i nærheten, og har flere ganger vært nære på å gå rett på veggen av den enorme belastningen. Rusdemens arter seg nok litt annerledes enn annen demens, men fellesnevnerne er nok mange også. 

Og jeg må bare si at jeg er fullstendig utslitt. Min forelder ønsker heller ikke mye hjelp fra det offentlige, og er fortsatt for frisk til å bli umyndiggjort. Så da faller alt på meg. Jeg vet aldri når jeg må dra på besøk til vedkommende og hvor lenge jeg må være der. Resultatet er at jeg ofte er så sliten når jeg må treffe vedkommende at jeg er småfrekk og utrivelig, noe forelderen min får godt med seg. Og påpeker. Så får jeg dårlig samvittighet og blir enda mer utslitt. Alt handler om når jeg må treffe vedkommende neste gang. Og jeg ER SÅ LEI. 

Usikker på hvor jeg vil med dette, men du skal i hvert fall vite at du ikke er alene <3 Forelderen min er heller ikke den gode snille personen som var der før, men noe helt annet. Det eneste jeg finner trøst i nå er at det faktisk blir verre, slik at det offentlige til slutt MÅ ta over ansvaret. Og til slutt dør de, og da kommer det til å komme som en lettelse, uansett hvor glad man har vært i dem. Sånn føler jeg det i hvert fall.

Anonymkode: 196f7...0eb