Trenger råd, ang min sønn og familien på farside. Får ikke sove, ligger bare og tenker

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, men jeg får vel starte fra starten. Jeg ble gravid som 18 åring, og behold barnet. Barnet er i dag snart 10 år. Far til barnet har vært i bildet fra dag en selvom vi ikke var sammen, og familien hans også. Men vi kjenner ikke hverandre på noen dypere måte annet enn hei og hadet bra, og noen hyggelige setninger for pratens skyld og litt small talk. Og de få gangene vi har tilbringet noen timer sammen som dåp osv såklart. De er snille mennesker, ordentlig også for den saks skyld, og de er veldig glad i sønnen min. Men det er ett stort problem, sønnen min vil egentlig ikke være med dem lenger. Spesielt da farmor. Dette er fordi han tydeligvis føler ett veldig press på å være superflink i alt, både av fag på skolen og andre ting. Han sier han ikke føler seg god nok, det er hans ord. Han ble invitert med på sydentur nå i sommer, og jeg trodde han ville være med. Han ble lei seg, og sa ,' jeg vil ikke, for da kommer farmor til å si at jeg må snakke perfekt engelsk' 

Sønnen min har også vært litt treg med å lære seg å svømme, han kan takene, men er ikke så glad i vannet og blir usikker. Dette får han høre av farmor sier han, og vil ikke bli med på tur fordi han ikke kan svømme. 

Sønnen min later som han er beste eleven i klassen, kun da er farmor fornøyd sier han. Sannheten er at han er en helt vanlig elev son har noen ting han kan bra, og noenting som han synes er vanskelig. Dette tør han ikke si, og sier til meg at han er lei seg over at han ikke kan være den han er til vanlig, når han er hos farmor. Han er en nydelig, snill gutt, men han er ikke perfekt i fag. Han er likevel flink nok, og gjør alltid det beste han kan. Vi jobber med svømmingen, og den vil garantert plutselig sitte snart. Sønnen min synes også far legger litt på press på han om dette. Nå er det sånn at han egentlig ikke vil dit mer selvom han er glad i de/hun, men jeg kan jo ikke akkurat si til farmor når hun spør om han vil komme, at nei, det vil han ikke. Jeg føler jeg må snakke med henne ordentlig om dette, fortelle henne hva sønnen min føler og håpe at de ser det selv. For disse følelsene han har, har ikke kommet av seg selv. Men jeg trenger råd, for tilbake til det at vi bare kjenner hverandre kun på det overfladiske, og jeg er redd for at de/hun ikke skal ta det seriøst, eller blir rett og slett sint på meg. Jeg aner faktisk ikke hvordan farmor reagerer på sånt, og hun kjenner ikke meg heller. De vet ikke hvor mye jeg gjør for sønnen min, jobber for at ting skal være bra for han, alltid støtter han og gir han troen på seg selv. De vet svært lite, spør bare en sjelden gang meg om hvordan det går på skolen, det er det. Og jeg tør nesten ikke si noe feil jeg heller, jeg kjenner presset selv. Redd for at far og farmor skal tro jeg ikke gjør nok for sønnen min hvis ikke ting er perfekt. For jeg har litt inntrykk av at de lett har tanker om meg også selv om de faktisk ikke aner noen ting om meg. Alt er så overfladisk mellom oss alle, og det har det vært i alle år, det er kjempe synd. Også mellom meg og far. Jeg har prøvd å komme litt mer innpå, men følt det bare har blitt kleint og at de ikke har ønsket det. 

Så de er snille mennesker, men har alt for høye krav til sønnen min. Som nå pga det ser seg selv som misslykket på en del områder/fag når han er hos farmor fordi han føler han må juge seg flinkere for at det skal være bra nok. Og han er redd for at farmor skal oppdage at han kanskje ikke er best i klassen i alt. Han skal ikke ha det sånn, det er så viktig at ikke han mister troen på seg selv. Jeg har nå bestemt meg for å ta det opp, og skal ta kontakt med farmora og be henne hit for å prate. Men jeg trenger råd om hvordan jeg først og fremst skal legge det frem at jeg ønsker en snakk? Henne bor ca 50 min unna, så må be hun hit. Ønsker ikke ta det over tlf. 

Så lurer jeg også på om noen har vært i en lignende situasjon?  

Anonymkode: 18ecf...394

[AnonymBruker]

Vår situasjon har noen likheter som din.

Her er det min mor som alltid skal ha de perfekte barnebarna. De skal være flinke på skolen, i sport, ja i alt. Hun er en spydig dame, som gjerne kommer med med små og store stikk til ungene, enten de nå ikke er flinke nok, tynne nok, eller noe slikt.

I vår slekt er det nå slik at de jentene hun er farmor til ikke vil besøke henne i det hele tatt. Mine unger er litt yngre, så her tar jeg avgjørelsen om at de ikke skal være der alene. Ungene må skjermes fra stadige småstikk, og når ikke farmor/mormor skjønner hva galt hun gjør, ja, da får de ikke ha kontakt.

Anonymkode: 6a4f0...15d

[AnonymBruker]

Dette er av de tingene som kan være vanskelig for foreldrerollen, men samtidig så viktig. Prestasjonsangst må man ta på alvor. Barn tenker ikke alltid på konsekvenser. De kan legge ut som fantastiske svømmeferdigheter osv. Så når man først blir bedt med på tur der kan vise de frem. Først da forstår de konsekvensene av hva de har fortalt. Da har de viklet seg inn i noe, og de vet kanskje ikke hvordan de kommer seg ut. 

Nå vet jeg ikke om sønnen din har lagt et press på seg eller om farmoren har gjort det. Altså sønnen din har overdrevet sine ferdigheter så farmor tror at hun kan sette høyere krav enn hun hadde gjort om hun viste at han jugde. Uansett så er det oss voksne som har ansvar for å lære barn å være trygg i seg selv, og det er ikke sunt å leve med et for stort forventningspress fra seg selv eller andre.

Vil tro du kan finne mye informasjon om hvordan bygge opp selvtillit til et barn. 

Du må forklare at Marit Bjørgen (eller ta et eksempel din sønn skjønner) kan ikke være flink i alt. Hun er ikke verdensmester i svømming, hopp, fotball osv. Hun har funnet noe hun liker, og blitt flink i det. Det som er viktig for sønnen din er ikke å bli flink i alt, men finne interesser som han liker. De fleste blir ikke verdensmestere, men de kan gjøre andre bra ting. Viktigste for deg er at han gjør så godt han kan, og da er det godt nok. Og snakke med han om at ting ikke blir bedre av å lyve om ferdigheter. 

Tror ikke du bør ta en samtale med hele slekta på farside. Det holder å snakke med far. Så får han ta en prat med sin mor. Prøv å legg det frem som et problem dere må løse sammen. Fokus på ferdigheter har blitt for mye for sønnen deres, og at de må ta han imot som han er.

Det virker ikke som sønnen din er den eneste med prestasjonsangst. Det virker som du også sliter med dette. Husk at det er ikke bare hva du sier som teller. Kroppspråk og holdning er også viktig. Hjelper ikke at du sier han skal ha selvtilit hvis du utstråler usikkerhet. Prøv å jobb med deg selv også. Du er god nok som du er, og du er en god mor som tar tak i dette, og tar sønnen din på alvor. 

Håper far tar imot deg på en god måte. Og de fleste problemer kan løses om man snakker om det. 

Anonymkode: 08703...dbc

[Kvinne87Rogaland]

Du kunne nesten sendt denne linken til far. Du presenterer situasjonen på en empatisk og lite anklagende måte, og det får kanskje far til å stoppe opp og tenke seg litt om. Det er naturlig å ville det beste for sine barn, og det er fort gjort å dra det for langt og ha for høye forventninger.

Jeg jobber med ungdommer og synes det er urovekkende hvor mye press det er på de. Jeg har sett panikkanfall på grunn av de høye forventningene de har til seg selv - ofte på detaljnivå som ser ut som bagateller for meg. 

Det er veldig viktig å presisere at de er gode nok som de er, og så lenge de gjør sitt beste så trenger de ikke være best i alt.