Så tåpelig...

[Gjest Frustrert datter]

Jeg er 23 år gammel og har selv et barn, har for lengst flyttet hjemmefra, men det er noe som irriterer meg noe grusomt med pappan min.

Han er så egoistisk..

Dette burde kanskje ikke gå inn på meg, men det gjør det faktisk.

Vi var der i julen og da var det ikke annet enn klaging på han. Tenker på stakkars mamman min som må leve med han hver dag året rundt jeg.

Nesten hver dag så sa han at jeg skulle legge meg SENEST klokk 22.30, for han fikk ikke sove når jeg var oppe. Hvilken rett har han til å si det da? jeg sitter ikke å har rockekonsert akkurat da.. jeg sitter jo stille å ser tv eller noe..

Han krever også at mamma skal ha lagt seg innen da.

En dag så ble endel krangling rundt dette, og da nevnte mamma at om han skulle fortsette å være så sur hele tiden så var det ikke mye lenger hun kom til å bo der sammen med han. Da begynte han å unnskylde seg med at han kunne være så sur som han ville han for han var syk. (han har sukkersyke)

Og da sa mamma i ironi at "ja, det er jo ingen som er så syk som deg". Da sier pappa at det kan jo ikke hun vite noe om... og han spurte om hun egentlig visste hva som feilte han? Ja, du har sukkersyke svart hun da...

Nei, det er ikke bare det nei sa han..

Men hvordan skal vi kunne vite det når du aldri forteller noe da? sa mamma... jo han sier det hver dag han at det skal være stille 22.30 han... "ro ror ro"

Det hele er så tåpelig og jeg syns virkelig synd på mamma.

Det hele endte med at han mente at ingen i hele verden er så syk som han, det gikk ikke ann det.

Hvor egoistisk går det ann å bli da?

Da tenker jeg på de som var med på tragedien i asia nå, folk som ligger å kjemper mot aids, kreft o.l på sykehuset. Folk som ikke kommer seg opp av senga for de har så vondt...

Nei, de er ikke syke de ifølge han. De bare later som.

Hallo, hadde han vært så syk som han skal ha det til så hadde han ikke orket å ta denne samtalen engang.

*dagens utblåsning fra meg*

[Gjest Anonymous]

Og jeg bare støtter opp om og sier :tosk!

[koldbruna]

Stakkars mann sier jeg..som ikke ser andres behov,men kun sine egne problemer.

Han trenger hjelp.Beundrer moren din som klarer å være i hus med han.

Koldbruna

[liv]

Skjønner ikke at din mor holder ut!

og så er det meg da som mener at sukkersyke egentlig ikke er en sykdom i den forstand..

[Maya22]

Mange kan bli enormt nedfor og på mange måter deppressive når de er syke,men sukkersyke er en veldig vanlig sykdom og egentlig ikke noen grunn til å ta så veldi på vei for. Men alle er forskjellige. Etter min mening,så trenger faren din en aldri så liten "virkelighets sjekk" for å behandle folk rundt seg på den måten, grenser til det uakseptable spør du meg. At han har det vondt er en ting, men å la det gå utover andre på den måten har han ingen rett til. Å si noe slikt som at ofrene nede i sørøst Asia later som, viser bare hvor enormt liten sympatisk og empatisk evne han har, og trenger da etter min mening hjelp. Moren din kan ikke tillate han å behandle henne sånn,så jeg synes hun (med din hjelp) skal gjøre alt i sin makt for å endre denne situasjonen. Om det så er å gå i fra han. Men jeg synes uansett han skal konfronteres med dette. Lykke til!

[Gjest Bertine]

hmmm, hvor gammel er faren din?

For meg høres det ut som han kanskje begynner å "rote" litt?? Eller er han bare totalt uvitende??

uansett, lykke til!

[Gjest Anonymous]

jeg har vært i omtrent samme situasjon som deg. Faren min fikk sukkersyken for en stund tilbake, og mistet jobben pga dette. Han fikk kun lov å være på jobben en liten prosentdel, og mistet den egentlige stillingen han hadde.

Han ble veldig deprimert, og utrolig sur og grinete, så kun sine egne problemer, osv..Han ble virkelig en prøvelse å være i hus med.

Mange med sukkersyke blir veldig deprimerte-spesielt om kostholdet de har ikke er bra, men det er selvfølgelig ingen grunn til å oppføre seg på den måten.

Nå er blodsukkeret til pappa mye bedre, dermed har han fått tilbake jobben, jobber fullt, og er en helt annen person igjen..gudsjelov. Nå er han blid og fornøyd, og syns ikke så forbanna synd på seg selv lenger

jeg håper uansett at faren din blir bedre. Er han ofte til lege og slikt eller? Har han hatt det lenge?

[Gjest Anonymous]

Tror man skal være litt forsiktig med å avskrive faren som en "tosk" for dette med sukkersyke og oppførsel har jeg selv opplevd i nær familie.

Etter nesten 6 mnd. med oppførsel svært lik hovedinnlegger her beskiver (det er bare meg som lider ingen andre) ble det satt opp ny legetime og på hans anbef. en totalomlegging av kostholdet. Det var snakk om få dager før vi merket radikal forskjell i oppførsel og sinnsstemning.

Din far høres deprimert ut, dere må få han til lege snarest mulig.

[Dru]

Helt enig med Chef. Dersom diabetes ikke blir behandlet skikkelig, så kan det få store konsekvenser for sinnsstemning og humør. Og med behandling mener jeg også kosthold.

Så slike problemer kan man ikke nødvendigvis ta tak i ved å be personen skjerpe seg, siden årsakene mest sannsynlig ligger i sykdommens virkning på kroppen.

[Gjest Kari N]

Så klart er det urimelig av han å kreve at alle legger seg så tidlig, fordi han selv vil.

Men som andre sier, så høres det ut som faren din enten har depresjon eller sliter noe med diabetesen som han bør få behandlet.

Menn som er syke (generelt) kan bli veldig irritable og sure, istedenfor å gå til lege/få behandling for smerte og ubehag med sykdommen. Folk med depresjon ser sjelden andre enn seg selv, og de kan godt være mye sykere enn alle andre i verden, selv om fysisk-medisinsk sett har ikke noe særlig å bekymre seg for. De har det bare slik, men det gjør det selvfølgelig ikke noe lettere å leve med de. Det betyr heller ikke at man skal godta urimeligheter som stilles/gjøres/sies.

[Gjest Anonymous]

Faren din høres ikke god ut.

La være å overnatte der. Moren din er ett voksent menneske og deres forhold er demses sin sak.

[Gjest Anonymous]

Faren din høres ikke god ut.

La være å overnatte der. Moren din er ett voksent menneske og deres forhold er demses sin sak.

Ja det er den beste løsningen, gi f**** og dra sin vei

[Gjest Anonymous]

Ja det er den beste løsningen, gi f**** og dra sin vei

Datteren er faktisk gjest i sine foreldres hus. Dersom hun ikke kan innfinne seg med reglene i huset så bør hun ta konsekvensene og ikke overnatte der. Jeg sier ikke at hun ikke skal besøke dem men att enhver er i sin fulle rett til å bestemme i sitt eget hjem. Moren er voksen og kan ta sine egne valg. Selv om datteren synes synd på henne så er det faktisk moren som skal leve sammen med faren - og de har ett forhold som datteren faktisk ikke har noe med.

Min personlige mening er forøvrig att mannen må være syk, for det er ikke "normalt" (hva nå det er?) å oppføre seg slik han gjør. Likevell er det ikke datterens oppgave å endre han.

[Elle Melle]

Datteren er faktisk gjest i sine foreldres hus. Dersom hun ikke kan innfinne seg med reglene i huset så bør hun ta konsekvensene og ikke overnatte der. Jeg sier ikke at hun ikke skal besøke dem men att enhver er i sin fulle rett til å bestemme i sitt eget hjem. Moren er voksen og kan ta sine egne valg. Selv om datteren synes synd på henne så er det faktisk moren som skal leve sammen med faren - og de har ett forhold som datteren faktisk ikke har noe med.

Min personlige mening er forøvrig att mannen må være syk, for det er ikke "normalt" (hva nå det er?) å oppføre seg slik han gjør. Likevell er det ikke datterens oppgave å endre han.

Jeg er faktisk enig, dessverre, for å si det slik.

Når man er blitt voksen, kan det være vanskelig å se sine foreldre "utenfra", gjerne i lys av en tilværelse man selv er fornøyd med.

Det er vanskelig å godta at foreldrene har det mindre bra enn det man ønsker for dem, men det er faktisk svært lite man kan gjøre med saken.

De bestemme selv over egne liv, og man kan kun bidra med støtte i den grad de ønsker det.

Foreldre som velger å "holde ut" med hverandre har all mulig rett til det, uten å bli kritisert for det av voksne barn.

Men det er klart det er fustrerende og ubehagelig å oppleve når man må bo der...

Dessverre er det fint lite man kan gjøre annet enn å irritere seg.

[Gjest Anonymous]

Jeg er 23 år gammel og har selv et barn, har for lengst flyttet hjemmefra, men det er noe som irriterer meg noe grusomt med pappan min.

Han er så egoistisk..

Dette burde kanskje ikke gå inn på meg, men det gjør det faktisk.

Vi var der i julen og da var det ikke annet enn klaging på han. Tenker på stakkars mamman min som må leve med han hver dag året rundt jeg.

Nesten hver dag så sa han at jeg skulle legge meg SENEST klokk 22.30, for han fikk ikke sove når jeg var oppe. Hvilken rett har han til å si det da? jeg sitter ikke å har rockekonsert akkurat da.. jeg sitter jo stille å ser tv eller noe..

Han krever også at mamma skal ha lagt seg innen da.

En dag så ble endel krangling rundt dette, og da nevnte mamma at om han skulle fortsette å være så sur hele tiden så var det ikke mye lenger hun kom til å bo der sammen med han. Da begynte han å unnskylde seg med at han kunne være så sur som han ville han for han var syk. (han har sukkersyke)

Og da sa mamma i ironi at "ja, det er jo ingen som er så syk som deg". Da sier pappa at det kan jo ikke hun vite noe om... og han spurte om hun egentlig visste hva som feilte han? Ja, du har sukkersyke svart hun da...

Nei, det er ikke bare det nei sa han..

Men hvordan skal vi kunne vite det når du aldri forteller noe da? sa mamma... jo han sier det hver dag han at det skal være stille 22.30 han... "ro ror ro"

Det hele er så tåpelig og jeg syns virkelig synd på mamma.

Det hele endte med at han mente at ingen i hele verden er så syk som han, det gikk ikke ann det.

Hvor egoistisk går det ann å bli da?

Da tenker jeg på de som var med på tragedien i asia nå, folk som ligger å kjemper mot aids, kreft o.l på sykehuset. Folk som ikke kommer seg opp av senga for de har så vondt...

Nei, de er ikke syke de ifølge han. De bare later som.

Hallo, hadde han vært så syk som han skal ha det til så hadde han ikke orket å ta denne samtalen engang.

*dagens utblåsning fra meg*

Huff så ille!

Tenkte bare jeg skulle fortelle deg at pappaen min også har sukkersyke og han har også vært fryktelig sur og grinete...Det er visst veldig vanlig, men han har skjerpet seg så det går an :-)

[*Lene*]

Ja det er den beste løsningen, gi f**** og dra sin vei

Jeg hadde ikke dratt på overnattingsbesøk dit!

[Gjest hovedinnlegger]

Dere sier jeg ikke skal overnatte der, men....

saken er at jeg var der i jula på juleferie, når jeg hadde vært der i et par dager så ble jeg syk... jeg hadde endel feber og sånn så å reise hjem da var ikke så veldig fristende kan man si, selv om det ikke var noe hyggelig der..

Jeg ser dem forøvrig ikke så veldig ofte ettersom jeg bor 50 mil unna dem så man kan liksom ikke bare ta en "dagstur" heller... ihvertfall ikke med en 1 åring..

Uansett så syns jeg dette er vanskelig og jeg kan jo ikke bare kutte ut all kontakt med dem bare for dette heller.. De har tross alt et barnebarn også nå... og vil jeg besøke mamma så må jeg jo og besøke pappa..

Jeg blir bare så lei meg når jeg tenker på mamma. Jeg ser jo at hun sliter, hun vet nok ikke hva hun skal gjøre hun heller...

Tror hun tenker mye på dette og hun sliter selv med søvn.

Mamma har en tung jobb, hun jobber 6 dager i uken fra 0800-1700 og er naturlig nok sliten når hun kommer hjem.. ikke særlig hyggelig å komme hjem til en SUR mann da! Dette tærer på henne.

Ang sukkersyken til pappa så er ikke den "ille".

Han fikk vite at det var det han hadde for et halvårsiden, og han har fått kontroll bare ved å endre kostholdet. Han trenger ikke bruke medisiner.

Jeg skulle gjerne ha snakket med pappa om dette, men det går bare ikke.. hver gang jeg skal si noe så blir han så sur og begynner å storkjefte på meg uten noen grunn, før jeg har fått kommet til ordet.

Desverre så er jeg en person som lett begynner å gråte, jeg tåler svært dårlig kritikk, men det er kanskje normalt når man tenker på barndommen min? med krangling og kjefting hver dag? jeg vet ikke...

Jeg husker når jeg var rundt 12-13 år så begynte pappa å reise bort i forbindelse med jobben. Han var vel borte i 5 uker og var hjemme i 1 uke. Når jeg tenker tilbake så husker jeg hvor glad jeg var hver gang han skulle reise igjenn.. vet det er en stygg tanke, men... jeg har aldri sagt det til noen, men det var sånn det var.. Da kunne jeg endelig ha et normalt liv sammen med mamman min.. et liv uten krangling.. De ukene sammen med mamma UTEN pappa, de er de jeg kan tenke tilbake på som lykkelige barndomsminner!

Senest i dag så var det han som tok telefonen når jeg skulle ringe mamma å prate med henne om noe, da presterer han å begynne å kjefte å si at jeg og datteren min er en rotekopp og at han rydder i mange timer hver dag pga oss... da må jeg si jeg ble lettere sjokkert her..

Som sagt jeg bor 50 mil derfra så jeg skjønner ikke hvordan han da kan rydde etter oss mange timer om dagen..

[Gjest Anonymous]

Fyttirakkern for en holdning faren din har.

Ikke har han noe empati for andre,ikke respekt for fruen sin,ikke for sin voksne datter som selv har barn,nei ikke gi dere,bare fortsett å gi han pepper,da kanskje øynene vil åpne seg en dag.

Snakk om sytepave da gett.