Livet etter psykose, antipsykotika og psykiatrisk sykehus

[Crowley]

Jeg hadde tidligere en dagbok som jeg slettet da jeg ble redd for konsekvensene, men nå har jeg ombestemt meg. Jeg vil dele min historie.

Sommeren for to år siden ble jeg psykisk syk og hadde da mitt aller første møte med psykiatrien. Det endte med tvangsinnleggelse på psykiatrisk sykehus og diagnosen schizofrenilignende psykose. Jeg skulle ønske at jeg hadde kunnet lest noens lignende historie, så derfor velger jeg å dele min historie i håp om at det kanskje kan være til hjelp for noen der ute som kanskje føler på det samme. Om noen har spørsmål er det bare å spørre, jeg ønsker å være så ærlig som mulig. Jeg vil etter hvert dele hele historien fra dagen det begynte og helt til nå.

[Crowley]

Jeg sitter i baksetet på bilen som sakte kjører på veien mot hytta, snart fremme. Jeg klarer ikke helt å sette ord på hva som er galt, men jeg har følt på det et par dager nå. Plutselig detter jeg helt ut, det føles som at jeg mistet bevisstheten og når jeg våkner til igjen husker jeg ingenting. Jeg klarer hysterisk å si “jeg husker ingenting” før jeg begynner å hyperventilere, mister helt grepet og merker at hele kroppen svikter. Jeg skjønner ikke helt hva som skjer. Alt går så fort og jeg vil bare at pappa skal stoppe bilen, men han har alt snudd bilen og er på vei mot legevakten nå. “Du må til lege” hører jeg bli sagt. Jeg prøver å ta meg sammen, men klarer ikke. Mellom hyperventileringen klarer jeg å presse frem “nei”. Jeg vil ikke til lege, dette går over snart tenker jeg, bare han kan stoppe bilen så jeg får kjent bakken under føttene. I løpet av de 30 minuttene det tar å kjøre til legevakten har jeg endelig klart å ta meg sammen og jeg hilser på sykepleieren som tar oss imot og leder oss inn på ett av rommene. Legen kommer etter en stund og han spør om jeg kan forklare hva som skjedde og jeg prøver så godt jeg kan å sette ord på det. Han spør også spørsmål som om jeg ser skygger og om jeg er redd for noe og lignende. Han avslutter med å si at han ikke tror det er psykose som de var bekymret for, men at jeg kan få noen piller å sove på om jeg vil og at jeg må ta kontakt med fastlege om det skulle bli verre. Pappa kjører meg hjem til mamma og jeg googler psykose som jeg aldri har hørt om før i dag, symptomene stemmer i alle fall ikke overens med hvordan jeg har det tenker jeg. Jeg tar så alle pillene jeg har fått av legen og legger meg på sofaen, det hadde vært fint om jeg aldri våknet igjen er den siste tanken min før jeg sovner inn.

[Crowley]

Verden føles ikke ekte ut lenger, det er som å leve i en drøm. Dager går og pappa maser på meg om at jeg må finne ut hva jeg vil gjøre videre og jeg har ikke noe svar, alt jeg klarer å tenke er at jeg vil langt bort fra alt. Alt går så fort og jeg klarer ikke tenke klart. Pappa tar meg med til fastlegen selv om jeg prøver å nekte. Da jeg ikke klarer å sette ord på noe lenger står han for mesteparten av snakkingen. Jeg tenker at det hele egentlig er ganske latterlig og at fastlegen umulig kan bry seg om noe sånt eller ta det seriøst, men vi går derfra med et telefonnummer vi har fått beskjed om å ringe for å avtale at noen skal komme hjem til oss for å snakke. Pappa ringer og etter en stund er de hjemme hos oss. Jeg kommer ned i stuen og der møter jeg to personer. De presenterer seg og jeg får en brosjyre, “akutt hjemmebehandlingsteam” står det på den. Dette er jo ikke akkurat noe akutt tenker jeg, men går med på å ha en samtale med dem. De spør meg noen spørsmål og utfører også en test for depresjon noe de konkluderer med at jeg har. “Jeg ser du er trist, vil du ha disse?”  sier den ene av dem og gir meg noen tabletter mot slutten av samtalen. Jeg tenker at jeg er villig til å prøve hva som helst for å få det bedre og takker ja.

[Crowley]

Jeg har i løpet av uken googlet tablettene jeg har fått tidligere og funnet ut at de blir kalt for antipsykotika og blir brukt til å behandle blant annet schizofreni og bipolar lidelse. Jeg sier leende til mamma “jeg har ikke schizofreni eller bipolar lidelse, det er ikke noe som feiler meg”. Det er nesten så jeg føler at jeg må overbevise henne om dette for det kan jo ikke være at jeg faktisk har dette, jeg er jo ikke syk? Det er ingenting galt med meg overbeviser jeg meg selv. Under en av samtalene sier den ene psykiateren “du er veldig syk” og det eneste jeg klarer å tenke er at han er sarkastisk og ikke mener det. Etter noen dager blir jeg paranoid også i forhold til tablettene. Jeg kan ikke ta de lengre og tenker at jeg må slutte nå med en gang. Jeg får fortsatt besøk fra akutt hjemmebehandlingsteam og etter at jeg sier at jeg ønsker å slutte sier de at de satte meg på disse tablettene for at jeg ikke skulle skade meg selv da de ikke visste hva som foregikk i hodet mitt da jeg ikke sa noe, men at jeg kan slutte nå om jeg ønsker. Jeg får en nedtrappingsplan og vi blir enige om at medisinene skal være seponert i løpet av en uke. Dagene går og jeg blir verre uten at jeg merker det selv, det ender opp med at pappa kjører meg til legevakten igjen og jeg blir lagt inn til tvungen observasjon på psykiatrisk sykehus.

[Crowley]

De månedene jeg var innlagt på psykiatrisk sykehus husker jeg ikke så veldig mye av, men jeg skal prøve å gjøre mening ut av det jeg husker. Jeg fikk et rom med en seng og et vindu som ikke gikk an å åpne. Det var også vindu på døren til rommet som ulike folk hele tiden kom å kikket igjennom. Der var ikke en eneste møbel eller bilde på veggen. Om jeg ikke tar feil blir denne avdelingen kalt for skjermet. Det ble også hele tiden spurt om jeg så eller hørte noe som andre ikke kunne se eller høre, noe jeg ikke gjorde. Etter hvert fikk jeg omsider et rom med eget bad, en dør uten vindu og et skap til tingene mine som hele tiden var låst og som jeg måtte spørre om noen kunne låse opp hver gang jeg skulle ha noe. De ansatte går også med alarmer og man får bare gå ut av avdelingen med følge, stikker du av ringer de politiet. Mobil og pc er ikke lov. Der var en tv som gikk an å se på, men jeg var helt overbevist om at det som vistes der ikke var ekte. Jeg ble mer og mer paranoid og tenkte at det indirekte ble snakket om meg, nyhetssaker i avisen og på tv var om meg. Jeg trodde også at alle var skuespillere og at det hele var en test. Jeg sluttet å spise da jeg tenkte at maten var forgiftet. Vannet i dusjen var ikke rent og ekte vann og det var farlig å dusje. Jeg var helt sikker på at jeg ble overvåket. Alt var farlig og jeg var overbevist om at jeg kom til å bli drept. En kveld er jeg sikker på at de kommer til å evakuere hele det psykiatriske sykehuset for å tenne det på mens jeg sover så jeg brenner inne. Mamma og pappa som var de eneste utenfra som fikk besøke meg var heller ikke ekte, de var skuespillere de også. Psykiaterne på avdelingen mener nå at jeg helt klart er psykotisk. Etter hvert sluttet jeg også helt å snakke og var mutistisk i to måneder før jeg etter hvert begynte å snakke igjen. Selv om jeg prøvde klarte jeg ikke å snakke, det var som om hjernen ikke samarbeidet med resten av kroppen. Jeg følte at jeg hadde mistet meg selv og at jeg ikke eksisterte lenger, jeg forsvant litt etter litt. Jeg ba nesten hver dag om å få sleppe ut derfra, men ettersom jeg var innlagt på tvang var ikke dette en mulighet jeg hadde. Jeg fikk ikke engang reise hjem eller noen annen plass på permisjon. Livet mitt besto av veggene på avdelingen og stien rundt sykehuset som jeg fikk gå en gang i blandt sammen med personalet. Jeg har aldri følt meg så ensom og alene som da.

[WubWub]

Hei, jeg vil gjerne være vennen din 

[Crowley]

4 timer siden, WubWub skrev:

Hei, jeg vil gjerne være vennen din 

Hei! Så hyggelig. 

[Crowley]

Da psykiaterne på avdelingen mente at jeg var frisk nok ble jeg flyttet over til DPS, der er reglene mye mindre strenge og man får nesten gjøre som man vil. Jeg ble kjørt dit av to av de ansatte på avdelingen. Det var første gang jeg var utenfor byen som tilhørte det psykiatriske sykehuset jeg hadde vært innlagt ved de siste månedene og det var uvirkelig. Eksisterte virkelig denne verden utenfor sykehuset? Dørene og vinduene på DPS er åpne og mobil og pc er også noe man kan bruke der, noe som føles veldig rart etter å ha vært kuttet av fra den verdenen i mange måneder. Jeg prøvde å ta opp igjen kontakten med vennene mine som jeg ikke hadde hatt noe som helst kontakt med tiden jeg hadde vært innlagt, men jeg var ikke helt overbevist om at det var virkelig dem jeg snakket med så jeg unngikk så godt jeg klarte å svare på meldinger og telefoner. Jeg fikk gå ut av avdelingen på egenhånd og etter hvert fikk jeg også permisjon for å reise hjem i helger og ellers i dagene. De paranoide tankene begynte etter hvert å forsvinne. Dagene gikk fortere her enn på sykehuset og etter noen måneder ble jeg skrevet ut og fikk flytte hjem igjen i egen bolig. Det å endelig være ute er en utrolig rar følelse da man lever nesten i en liten boble når man er innlagt som sprekker kraftig når man endelig skrives ut og man må klare seg på egen hånd. Det skulle ta et år før jeg skulle ende opp igjen tilbake på psykiatrisk sykehus.