Utblåsning om familien

[AnonymBruker]

Jeg trenger bare å lufte meg litt. Bli hørt uten å bli hørt, om det gir mening? Kanskje noen andre føler det på samme måte, eller kanskje noen har råd til hvordan jeg kan håndtere det.

Familien min er, som de aller fleste familier, en sær og snodig affære. Jeg og søsknene mine har ikke hatt verdens mest harmoniske oppvekst, men vi har overlevd både på grunn av og på tross av oppveksten og foreldrene våre. Det har påvirket "klimaet" innad i familien. Vi prøver å se hverandre jevnlig, har det veldig hyggelig sammen, men det er det. Vi har en veldig kald holdning ovenfor hverandre, vi er fraværende, sladrer en god del, er lite sensitive ovenfor hverandres forskjeller, og er ikke så veldig fleksible eller åpne for romslighet. Vi sier aldri at vi er glade i hverandre, vi gjør ikke mye for å vise at vi bryr oss, vi er opptatt av status og materielle goder, og det er generelt bare veldig slitsomt til tider.

Jeg veit ikke hvordan det er med de andre, men jeg merker at dette tærer veldig på meg. Jeg har mye angst (virkelig angst, ikke bare et ord jeg slenger ut) og blir ofte til et nervevrak når jeg er med eller snakker med noen av dem. Ingen i familien har noe særlig tro på meg. Jeg kan på en måte forstå det fordi jeg har gjennom tenårene vært ganske vanskelig. Jeg har vært et styr, og det er jeg klar over. Men jeg unnskylder det ikke fordi jeg har opplevd ting de andre ikke har. Alle mennesker har ulik bagasje, men i min familie er det ikke rom for historiene våre, i hvert fall ikke min, og det har ført meg på totalt ville veier. I tillegg både føler jeg meg og er jeg litt annerledes enn de andre (ikke opptatt av de samme tingene, har ikke de samme målene i livet, ser ikke ting på samme måte).

Jeg kjenner at familien gjør meg så håpløs og trist. Jeg føler ingen nærhet, ingen respekt, ingen toleranse, kun forventninger om å være noen jeg ikke er. Føler meg som en stor skuffelse i familien. Gjør alt jeg kan for å være god nok, men ender bare opp med å prøve for hardt. Jeg kunne ha blitt statsminister, men da hadde jeg vært bedrevitende og overlegen. Jeg forventer ikke applaus og fyrverkeri hver gang jeg gjør noe bra, men det er aldri noe "gratulerer" eller "godt jobba" eller noe som helst annet. Jeg vil bare bli sett og annerkjent for den jeg er av mine aller nærmeste. Er ikke det normalt?

Selv prøver jeg å endre på dette litt usunne miljøet vi har i familien, ved f.eks å la folk få vise følelser, vise at jeg setter pris på dem, og respektere at vi har ulike grenser. Jeg mener ikke at jeg er helten i familien eller at jeg gjør alt rett kun ved å ha selvinnsikt, men jeg ser jo at alle blir mer eller mindre påvirket og jeg har et sterkt ønske om at ting kunne vært litt annerledes.

Men akkurat i dag fikk jeg bare litt nok. Jeg har inntrykk av at det eneste familien min er fornøyd med ved meg, er mannen jeg har valgt å gifte meg med. Han er fantastisk. Han er god, smart, omsorgsfull og morsom. Han er helt unik, og jeg er så utrolig heldig. Og det tror jeg nok at familien min er veldig enige i, på grensen til "Hvordan har DU kunne fått en så bra mann?".

Så det var dagens utblåsning. Jeg er så innmari lei meg. Føler at jeg ikke har retten til meg selv. Det beste ved meg er liksom han jeg lever med.

Anonymkode: 91f7f...6e3

[AnonymBruker]

Begynn å vis nærhet til de. Gjør motsatt av de.

Anonymkode: 6cbc3...753