For gammel for medisin? For lite realistisk?

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Ulven skrev:

Beklager da misforsto jeg deg. Ja det er uproblematisk å bruke flere år på å ta opp karakterer så lenge man kun er 21, men da bør man finansiere disse årene ved å jobbe.

Ungdommen min reiser for å studere nå, og bare skolepengene er på 100000,- pr år de første tre årene. Så stiger de når h*n skal over på de tre siste. Så årene med lånekassestøtte bør man virkelig ikke bruke opp til å ta opp karakterer, for i verste fall(at man må til utlandet for å studere) må man skaffe til veie både skolepengene samt penger til bo og leveutgifter for de siste par årene.

Ja, man bør nok være sikker på at man velger en utdannelse man får jobb etter hvis man vurderer å studere i et land med høye skolepengesatser. Og avhengig av hvor man har gått, så kan det  være arbeidsgivere i Norge som er litt skeptiske. Men, er jo også en del som flytter til utlandet etter studier også. Uansett en opplevelse. 

I Norge er det heldigvis ikke skolepenger, ikke på medisin heller. Kjenner noen leger/medisinstudenter, alle forteller at det er best å ta studier i Norge hvis man kan, siden det er lettest å få turnusjobb med det grunnlaget. Man bør derfor legge kortene i å ta opp fag, og så satse på å komme inn i Norge etter hva jeg har forstått. Og i den fasen kan man jobbe litt

Anonymkode: 42538...c16

[AnonymBruker]

Hva jeg skulle ønsket noen hadde fortalt meg før medisinstudiet : 

1) De fleste leger jobber minst 40 timer pr uke; ofte 43-44 og gjerne jobber de noen timer gratis overtid i uken. Sykepleiere jobber 35,5 timers uker som oftest. Det er mye lettere hvis en ønsker det noen år når barna er små å jobbe deltid noen år som sykepleier. 

2) Alle vanskelige/kjipe avgjørelser og samtaler blir overlatt til legen, som det er forventet at skal vite det meste.  

3) Leger jobber mye vakt og lange vakter, ofte 19-timers nattevakter. Noen av vaktene er så travle at en ikke får tid til pauser.  Sykepleiere har maksimum 12 timers vakter, og ofte 9 timers vakter. Leger er ofte alene på vakt og alene om avgjørelser, som sykepleier har du som oftest noen andre å spørre om hjelp. 

Hva med noe helt annet? Lærer? Grei lønn og for ikke å glemme minst 8 uker sommerferie hvert år. Pluss at det vil være nok av jobber som lærer fremover. 

Lege

Anonymkode: 4af43...87c

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva jeg skulle ønsket noen hadde fortalt meg før medisinstudiet : 

1) De fleste leger jobber minst 40 timer pr uke; ofte 43-44 og gjerne jobber de noen timer gratis overtid i uken. Sykepleiere jobber 35,5 timers uker som oftest. Det er mye lettere hvis en ønsker det noen år når barna er små å jobbe deltid noen år som sykepleier. 

2) Alle vanskelige/kjipe avgjørelser og samtaler blir overlatt til legen, som det er forventet at skal vite det meste.  

3) Leger jobber mye vakt og lange vakter, ofte 19-timers nattevakter. Noen av vaktene er så travle at en ikke får tid til pauser.  Sykepleiere har maksimum 12 timers vakter, og ofte 9 timers vakter. Leger er ofte alene på vakt og alene om avgjørelser, som sykepleier har du som oftest noen andre å spørre om hjelp. 

Hva med noe helt annet? Lærer? Grei lønn og for ikke å glemme minst 8 uker sommerferie hvert år. Pluss at det vil være nok av jobber som lærer fremover. 

Lege

Anonymkode: 4af43...87c

Mener du at du gikk til medisinstudiet uten å ha satt deg inn i arbeidsforholdene i forkant? De fleste er vel ikke så dumme. 

Når det er sagt bør jo du som lege vite at det finnes mange muligheter etter endt studium, og det er ikke slik at man må ha en yrkeshverdag med disse arbeidstidene. 

Anonymkode: e127d...715

[AnonymBruker]

De aller fleste leger som arbeider på sykehus jobber mye. Var ikke helt klar over at det var så lange vakter og at en som lege arbeidet så mye. Nå trives jeg jo forsåvidt godt som lege på sykehus, men det er greit å være klar over hva en går til. De fleste skal gjennom turnustjeneste og da må en arbeide på sykehus med lange vakter i minst ett år. 

Lege

Anonymkode: 4af43...87c

[AnonymBruker]

11 timer siden, Ceau skrev:

Hei! 

Jeg trenger hjelp, begynner å bli deprimert.

Jeg er ei snart 22 år gammel jente som har søkt meg inn på sykepleierstudiet etter et tidligere psykolgistudium. Problemet er at dette egentlig ikke er noe jeg ønsker. Drømmen hadde vært å ta opp fag for å komme inn på medisinstudiet. Men jeg får kritikk fra foreldrene mine som mener jeg både er for gammel og at jeg ikke er en 6-er elev i matematikk eller kjemi. Jeg er veldig fascinert av biologi og kjemi, men er ikke helt super i kjemi 2  enda. Har derimot lyst til å bli det, men vet ikke hvor naturlig det faller for meg.

I tillegg vet jeg selvfølgelig (før noen nevner det, hehe) at jeg er voksen og burde tenke klart på egenhånd, men jeg blir usikker på grunn av altfor sterke meninger fra foreldrene mine. De har ingen interesse innenfor dette feltet og vet mindre enn meg, men faren min er sterk i matte og tror derfor sitt om meg og disse spørsmålene. Jeg klarer ikke å tenke klart oppi alt dette. 

Jeg kjenner mange sykepleiere og dette er virkelig et fantastisk yrke, men jeg har så mye mer lyst til å lære mer i dybden og faktisk studere og se organer ++. Jeg har lyst til å jobbe meg opp til å bli flinkere i kjemi og virkelig ha muligheten til å faktisk studere mennesket til minste detalj. Jeg måtte ha tatt opp fag i to år for å realisere en slik drøm. Er det realistisk? Er jeg for gammel? 

Jeg lurer derfor på om noen på dette forumet har noen form for innsikt eller har erfaringer som kunne ha hjulpet meg på vei. Til tross for at sykpleien er et fantastisk yrke, så faller det ikke helt rett for meg. Magefølelsen sikter en litt annen retning, men uten å kjenne noen leger kan jeg verken vite om studiet eller yrket hadde blitt for tøft. Jeg vet ingenting, men jeg kjenner jeg er på jakt etter utfordring og lærdom. 

Og jeg vet heller ikke om det å kaste seg ut i flere år for å ta opp fag ville ha ledet meg til det jeg faktisk ønsker. Det ville ha vært tungt å begynt på sykepleien etter å ha prøvd så hardt på noe annet.

 

Jeg har altfor mange tanker til å la dette forumet være ferdigskrevet, men jeg prøver meg med dette i førsteomgang. Vil nevne at jeg er ny her. ☺️

Takk på forhånd.

Jeg kjenner en dame som var ferdig utdannet lege som 46 åring

Hun hadde gjort en del annet før dette, men så fått et "kall" om å bli lege. 

Aldri for sent vettu

Anonymkode: 0e759...7a1

[Edie]

Ryddet for personangrep.

Edie, mod.

[AnonymBruker]

Nei, du er ikke for gammel til å studere medisin! Jeg leste overskriften og tenkte at her er det en godt etablert 40-åring som lurer på om det er realistisk å studere med barn og huslån, og ble mer enn bare litt overrasket da jeg fikk se alderen din. Ingen 22-åringer er for gammel til å studere noe som helst. MEN: Selv om du ikke er for gammel, vil jeg si, basert på hva du skriver, at du sannsynligvis er for uselvstendig til å studere medisin! Det høres ut som om du er veldig avhengig av foreldrene dine og legger i overkant stor vekt på hva de mener. Er du etnisk norsk eller er du oppdratt innenfor en annen kulturell ramme hvor foreldre har mye større innflytelse på barnas utdanningsvalg enn det som er vanlig i Norge? Når jeg sier at du virker for uselvstendig, er det ikke for å rakke ned på deg personlig, men fordi jeg vil belyse at både medisinstudier og legeyrket krever svært mye av deg. Du må kunne ta selvstendige avgjørelser, ofte raskt, og du må stå for de avgjørelsene du tar selv om kanskje pasienter, pårørende, sykepleiere med mer er uenige med deg. Du må tåle mye kjeft og kritikk (slik er helsevesenet for alle), og du må kunne fremstå på en så trygg måte at folk får tillit til deg. Igjen, jeg ønsker IKKE å rakke ned på deg som person, men skal du bli lege, så må du bli mye tøffere og mer selvstendig. Utover det tror jeg ikke du skal ha noen større problemer med å ta opp fag og få karakterene som kreves - tøft blir det, men slik er livet. Blir du litt tøffere i trynet og mer sikker på egne valg, har du like gode muligheter som alle andre. 

Anonymkode: eb82d...ebd

[mr.cuac]

15 timer siden, Ceau skrev:

Takk for alle svarene i denne tråden, setter virkelig pris på dette!

Dere har virkelig rett og jeg skulle ønske disse svarene var nok, for innerst inne vet jeg at jeg burde ha kjørt på.

Likevel så er det visse punkter som får meg til å falle av:

- konstant kritikk om at jeg for lenge siden burde ha vært etablert studiemessig for å ha en sikker framtid. At jeg burde hatt flere ben og stå på og at jeg kaster bort utrolig mye penger på dette tullet jeg sikkert ikke klarer å realisere.

- foreldre som mener jeg bør gå en vei som faller mer naturlig for meg. Hvorfor ikke studere sykepleie hvor jeg vet jeg kommer til å gjøre det bra? Faren min mener at siden jeg ikke er fullt så god i visse realfag så er dette grunn nok til å ikke velge denne retningen. At dersom jeg må jobbe ekstra for det så ser han ikke vitsen. Jeg ønsker virkelig å ha motargumenter på dette.

- jeg har allerede fått støtte fra lånekassen i to år, dersom jeg tar opp fag blir det muligens 1, 5 år til... Dette er enda et problem.

- søsteren min er sykepleier, og mener at dette burde vært en god nok retning for meg også. Selvfølgelig er dette en god utdanning, men det realiserer ingen drømmer. 

 

Ja, jeg burde tatt avgjørelser på egenhånd, men det hadde føltes så mye bedre dersom jeg hadde hatt litt støtte. Ikke minst trygt og mer riktig.

Jeg svarer svært sjelden på tråder her på forumet, men jeg denne kunne jeg ikke la være å svare på. 

Drit i all kritikken du får på at du du ikke er god nok i matematik/realfag.  Bruk den heller som en motivasjon til å gjøre det bedre. Selv studerte jeg informasjonsteknologi (programmerer) godt opp i 30 årene. Jeg fikk høre av alle andre, inkludert min egen nære familie, at jeg aldri ville klare klare å gjennomføre det da mine mattekunnskaper fra videregående var for dårlig.

Vel, jeg brukte denne kritikken som motivasjon, og gikk ut som en av de beste i kullet på 250 elever. I ettertid har jeg også holdt flere gjesteforelesninger hos mine gamle forelesere. 

Mitt råd:

Drit i hva andre sier, og bruk evt kritikk som motivasjon for å motbevise de i ettertid 😈

Om du studerer i Norge eller utlandet har etter min mening ikke så mye å si. Man lærer jo det samme. Etter min mening har det mer å si om man er petimeter innenfor medisin. Jeg ville mye heller gått til en lege som pirket på alle (viktige) detaljer som var oversett av andre enn en som automatisk er enig med hva alle andre sier. 

Lykke til og håper du velger noe du liker 😊

[Ceau]

Hei igjen, og tusen takk for mange gode svar! 
Beklager for sent svar..., og jeg håper at noen likevel leser dette. 

Jeg har nærmest bodd i tenkeboksen og har vært på flere møter både hos Sonans og hos rådgivere for Det medisinske fakultet. Hodet mitt er nå overalt. 
Den siste perioden har jeg virkelig hatt en magefølelse om at jeg må satse på medisin, og at jeg kommer til å angre dersom jeg stopper nå. Jeg tok derfor med meg foreldrene mine på et møte hos Sonans og foreldrene mine konkluderte med at dette bare er svindel - at de melker meg for penger, og prøvde å overbevise meg om at dette ikke var noe å satse på. Der og da hadde jeg likevel tanker om å prøve.

Vi dro deretter innom Det medisinske fakultet og fikk høre noe som for foreldrene mine var revolusjonerende. Ettersom jeg har kommet inn på sykepleien har jeg tilgang til flere enkeltfag på NTNU. Ettersom jeg ønsker å bli bedre i kjemi, så kan jeg heller ta kjemi og biologi på NTNU ved siden av sykepleien og gjøre meg klar til å studere medisin i utlandet. Dette virker jo topp for foreldrene mine, ettersom jeg da får smake på medisinske faguttrykk. Jeg kan også ta "medisin for ikke-medisinere" på siden og gjøre meg klar for studiet i utlandet. De ønsker derfor at jeg heller satser på å studere medisin i utlandet fra neste år.

--> Forresten. Vet noen om det å ta kjemi på universitetsnivå vil tilsvare fag fra videregående? Slik at dersom jeg ønsker å forbedre kjemi 2, så kan jeg forbedre dette ved NTNU? 

Selv har jeg veldig tosidige tanker om dette.
Jo, endelig har jeg fått foreldrene mine halvveis på min side. De er med på tanken om medisin, i hvert fall. Men jeg vet at det å studere i Norge ville vært et tryggere løp, og det høres mye mer spennende ut. En annen faktor er at jeg har fått meg kjæreste, og dersom jeg flytter om ett år blir vi nærmest tvunget til å slå opp med hverandre. Et avstandsforhold i seks år virker uutholdelig. Jeg vet at dette ikke burde være en faktor, men det ville uansett på alle måter virket som en vinn-vinn situasjon dersom jeg hadde kommet inn i Norge. 

Men en faktor for å faktisk studere i utlandet, ville vært at jeg nå eventuelt starter på sykepleien og får et studiemiljø. Jeg er fristet til å kjenne på hvordan helsefaget faktisk fungerer. Ettersom jeg har lite innsikt ville det være smart av meg å faktisk sett om dette faktisk er det jeg vil. Hva om sykepleien faktisk passer meg bedre? I sommer har jeg jobbet på en bolig for fysisk utviklingshemmede og har noe innsikt, men jeg har ikke innsikt i legeyrket. Derfor kunne sykepleien har gitt meg så mye mer. Men likevel holder jeg fremdeles litt fast på å komme inn i Norge, men ettersom karakterkravet er skyhøyt er dette selvsagt et usikkert løp. Det kan føles tungt å være uviten på om målet faktisk er oppnåelig. 

Hva skal jeg tenke oppi alt dette? 
Jeg setter stor pris på svarene deres over, og funderingen min rundt det har endt i dette. Nå trenger jeg veldig gjerne hjelp videre. 

[Ceau]

En annen faktor for å studere i utlandet er at jeg slipper å føle at jeg fremdeles henger igjen på vgs-nivå. Jeg har jo lyst til å komme meg videre, få et studiemiljø. Samtidig frister det mer å flytte sammen med kjæresten, komme inn i Norge og føle at alt er mye tryggere. Det hadde  føltes så bra å faktisk kommet inn... 

[Ceau]

Eventuelt; hvordan tror dere det ville vært å ta opp fag ved siden av sykepleien? 

[AnonymBruker]

Ta deg en deltidsjobb eller omså en fulltidsjobb, spar pengene og ta fagene som privatist. Ikke bruk sonans, det er penger rett ut av vinduet. Klarer du ikke å lese deg opp på fagene på egenhånd så går det rett vest når du skal gjøre det samme på medisinstudiet.. bøkene du trenger låner du hos en videregående. Du kan også spørre om å få følge med på undervisninga.

Ikke bli sykepleierstudent om du ikke vil jobbe som sykepleier.. du bruker opp en studieplass som kunne gått til en mer motivert student, og du sløser bort verdifulle år for deg selv! Bruk tida på noe fornuftig. Du kan jo også melde deg på et enkeltfag på universitetet for å få en smakebit av studentlivet. Et enkeltfag skal gå greit å følge med på og bestå.

Anonymkode: 8bbf5...9f6

[VimseMia]

Go for it! 😁

[Ceau]

Takk igjen for svar! 
Jeg forstår at jeg burde gitt bort plassen til en mer motivert student, men jeg må jo faktisk tenke på meg selv. Ettersom jeg trenger noe å falle tilbake på dersom jeg ikke kommer inn, så frister det å starte på sykepleien. Med dette frister det aller mest å studere sykepleien samtidig som jeg tar opp fag, men kan dette bli veldig tøft? Jeg har også tilgang til flere enkeltemner dersom jeg studerer sykepleien på siden. 
Er det noen her med erfaringer innenfor dette?

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Ceau skrev:

Takk igjen for svar! 
Jeg forstår at jeg burde gitt bort plassen til en mer motivert student, men jeg må jo faktisk tenke på meg selv. Ettersom jeg trenger noe å falle tilbake på dersom jeg ikke kommer inn, så frister det å starte på sykepleien. Med dette frister det aller mest å studere sykepleien samtidig som jeg tar opp fag, men kan dette bli veldig tøft? Jeg har også tilgang til flere enkeltemner dersom jeg studerer sykepleien på siden. 
Er det noen her med erfaringer innenfor dette?

Jeg har ingen erfaringer med det men sykepleie og medisin er to vidt forskjellige yrker..

Anonymkode: cd144...531

[AnonymBruker]

For noen foreldre du har. Mine egne var også litt sånn (til tross for at både broren min og jeg var best i være respektive klasser - og realiserte våre studieplaner. Men har venninner som også hadde slike foreldre og aldri turde gå for det de egentlig ville, de har vært litt bitre på dem siden.

Du kommer til å være utilfreds hele livet om du blir sykepleier men egt ønsket medisin. Motivasjon, som du har, er en fantastisk drivkraft, så dette kan du klare når du har klart å komme inn pp sykepleien. 

Har en kompis som var utdannet og jobbet som sivilingeniør, han følte han hadde valgt feil, tok så medisin og er i dag lege. Han var om lag 30, gift og pappa da han begynte. 

Du er jo ung, samtidig tror jeg det er en fordel for mange med et par års modning etter VGS før medisinstudiet. Lykke til! Gjør dine foreldres ord til skamme!

Anonymkode: ab0ef...b15

[Driva]

Det kan være vanskelig å vite hva man skal velge. Jeg er sykepleier og veldig fornøyd med det. Vi har en mye tettere pasientkontakt enn legene som jeg setter stor pris på. Du kan jo forøvrig lese denne: http://sykepleiediskusjon.net/index.php?/topic/23543-hjelp-sykepleie-eller-medisin/#comment-33981

[sonush]

På 17.7.2017 den 1.05, Ceau skrev:

Hei! 

Jeg trenger hjelp, begynner å bli deprimert.

Jeg er ei snart 22 år gammel jente som har søkt meg inn på sykepleierstudiet etter et tidligere psykolgistudium. Problemet er at dette egentlig ikke er noe jeg ønsker. Drømmen hadde vært å ta opp fag for å komme inn på medisinstudiet. Men jeg får kritikk fra foreldrene mine som mener jeg både er for gammel og at jeg ikke er en 6-er elev i matematikk eller kjemi. Jeg er veldig fascinert av biologi og kjemi, men er ikke helt super i kjemi 2  enda. Har derimot lyst til å bli det, men vet ikke hvor naturlig det faller for meg.

I tillegg vet jeg selvfølgelig (før noen nevner det, hehe) at jeg er voksen og burde tenke klart på egenhånd, men jeg blir usikker på grunn av altfor sterke meninger fra foreldrene mine. De har ingen interesse innenfor dette feltet og vet mindre enn meg, men faren min er sterk i matte og tror derfor sitt om meg og disse spørsmålene. Jeg klarer ikke å tenke klart oppi alt dette. 

Jeg kjenner mange sykepleiere og dette er virkelig et fantastisk yrke, men jeg har så mye mer lyst til å lære mer i dybden og faktisk studere og se organer ++. Jeg har lyst til å jobbe meg opp til å bli flinkere i kjemi og virkelig ha muligheten til å faktisk studere mennesket til minste detalj. Jeg måtte ha tatt opp fag i to år for å realisere en slik drøm. Er det realistisk? Er jeg for gammel? 

Jeg lurer derfor på om noen på dette forumet har noen form for innsikt eller har erfaringer som kunne ha hjulpet meg på vei. Til tross for at sykpleien er et fantastisk yrke, så faller det ikke helt rett for meg. Magefølelsen sikter en litt annen retning, men uten å kjenne noen leger kan jeg verken vite om studiet eller yrket hadde blitt for tøft. Jeg vet ingenting, men jeg kjenner jeg er på jakt etter utfordring og lærdom. 

Og jeg vet heller ikke om det å kaste seg ut i flere år for å ta opp fag ville ha ledet meg til det jeg faktisk ønsker. Det ville ha vært tungt å begynt på sykepleien etter å ha prøvd så hardt på noe annet.

En ting først: Du er IKKE for gammel til å tenke på nytt. 50% av dine medstudenter vil være under 20 år, og 50% over 20 år. Halvparten av kullet går til 1.gangsvitnemål rett fra videregående med karakter og realfagspoeng, og halvparten som i tillegg har samlet opp studie og alders poeng. Du er i den relative unge gruppen. Så for gammel er du ihvertfall ikke. 

Det at du ikke er en 6-er elev, vil i første omgang kun gjøre det vanskelig for deg å komme inn i Norge, men det er mange utenlandske universiteter der du ikke trenger det. Du må imidlertid være klar på at studie er hardt arbeid, både her og i andre land. Du må belage deg på lese mye og nesten ikke noe liv ved siden av. Min egen datter går på medisin, men hun er en 6-er elev, og kom inn på universitet i Norge. Hun har hatt gode studievaner gjennom både grunnskolen og videregående, og hun klarer også å finne litt egentid og vennetid og cafebesøk tid for seg selv. Man kan jo ikke lese hele tiden. Det er egentlig ikke karakterene i seg selv, men mere hvor mye arbeid du kan legge i det, og hvor motivert du er. Er du veldig motivert, så kan du klare dette

På 15.8.2017 den 17.28, Ceau skrev:

Hei igjen, og tusen takk for mange gode svar! 
Beklager for sent svar..., og jeg håper at noen likevel leser dette. 

Jeg har nærmest bodd i tenkeboksen og har vært på flere møter både hos Sonans og hos rådgivere for Det medisinske fakultet. Hodet mitt er nå overalt. 
Den siste perioden har jeg virkelig hatt en magefølelse om at jeg må satse på medisin, og at jeg kommer til å angre dersom jeg stopper nå. Jeg tok derfor med meg foreldrene mine på et møte hos Sonans og foreldrene mine konkluderte med at dette bare er svindel - at de melker meg for penger, og prøvde å overbevise meg om at dette ikke var noe å satse på. Der og da hadde jeg likevel tanker om å prøve.

Vi dro deretter innom Det medisinske fakultet og fikk høre noe som for foreldrene mine var revolusjonerende. Ettersom jeg har kommet inn på sykepleien har jeg tilgang til flere enkeltfag på NTNU. Ettersom jeg ønsker å bli bedre i kjemi, så kan jeg heller ta kjemi og biologi på NTNU ved siden av sykepleien og gjøre meg klar til å studere medisin i utlandet. Dette virker jo topp for foreldrene mine, ettersom jeg da får smake på medisinske faguttrykk. Jeg kan også ta "medisin for ikke-medisinere" på siden og gjøre meg klar for studiet i utlandet. De ønsker derfor at jeg heller satser på å studere medisin i utlandet fra neste år.

--> Forresten. Vet noen om det å ta kjemi på universitetsnivå vil tilsvare fag fra videregående? Slik at dersom jeg ønsker å forbedre kjemi 2, så kan jeg forbedre dette ved NTNU? 

Selv har jeg veldig tosidige tanker om dette.
Jo, endelig har jeg fått foreldrene mine halvveis på min side. De er med på tanken om medisin, i hvert fall. Men jeg vet at det å studere i Norge ville vært et tryggere løp, og det høres mye mer spennende ut. En annen faktor er at jeg har fått meg kjæreste, og dersom jeg flytter om ett år blir vi nærmest tvunget til å slå opp med hverandre. Et avstandsforhold i seks år virker uutholdelig. Jeg vet at dette ikke burde være en faktor, men det ville uansett på alle måter virket som en vinn-vinn situasjon dersom jeg hadde kommet inn i Norge. 

Men en faktor for å faktisk studere i utlandet, ville vært at jeg nå eventuelt starter på sykepleien og får et studiemiljø. Jeg er fristet til å kjenne på hvordan helsefaget faktisk fungerer. Ettersom jeg har lite innsikt ville det være smart av meg å faktisk sett om dette faktisk er det jeg vil. Hva om sykepleien faktisk passer meg bedre? I sommer har jeg jobbet på en bolig for fysisk utviklingshemmede og har noe innsikt, men jeg har ikke innsikt i legeyrket. Derfor kunne sykepleien har gitt meg så mye mer. Men likevel holder jeg fremdeles litt fast på å komme inn i Norge, men ettersom karakterkravet er skyhøyt er dette selvsagt et usikkert løp. Det kan føles tungt å være uviten på om målet faktisk er oppnåelig. 

Hva skal jeg tenke oppi alt dette? 
Jeg setter stor pris på svarene deres over, og funderingen min rundt det har endt i dette. Nå trenger jeg veldig gjerne hjelp videre. 

Sonans er dyrt, og gode karakterer er ikke noe garanti. Fysikk og Kjemi og Matte er noe du MÅ ha om du vil gå på en norsk universitet, men biologi er et fag som enkelte universiteter i utlandet krever, ikke alle. Biologi er greit å ta opp for da helgraderer du deg, da kan du strengt talt søke på ALLE universiteter, og ikke bare de som ikke krever Biologi. 

Ift kunnskapsnivå er mange av universitetene i andre land gode nok ift norske forhold, og det er ikke noe problematisk å jobbe her, men her vil jeg bare si at turnusplasser er blitt mer og mer vanskeligere for turnuskandidater, og på mange plasser så settes de norske studentene foran de utenlandske studenter (snakker om universiteter, ikke etnisitet). Det kan derfor ta litt tid før man får seg turnusplass. 

Jeg ønsker jo selvsagt ikke ta fra deg motet, og ønsker at du går den veien du ønsker, men ville bare si hvordan ståa er, slik at du kjenner til tingene rundt dette her. 

Forøvrig er jeg sykepleier selv, og har det helt fantastisk. Kunne aldri drømt om å bli lege, men det er MEG  Lykke til med valget, og jobb videre på det.  

Hadde jeg vært i din situasjon, så ville jeg personlig ha valgt det du allerede tenker på. Ta sykepleien, og ev. fag ved siden av, om du har mulighet for det. Bestemme deg etter 3 år, kanskje du finner ut at sykepleier er det yrke du kanskje var ment å ha, eller så har du mye av faget allerede på plass, og lettere forståelse for enkelte ting, når du starter på medisinutdanning. 

[AnonymBruker]

45 minutter siden, sonush skrev:

En ting først: Du er IKKE for gammel til å tenke på nytt. 50% av dine medstudenter vil være under 20 år, og 50% over 20 år. Halvparten av kullet går til 1.gangsvitnemål rett fra videregående med karakter og realfagspoeng, og halvparten som i tillegg har samlet opp studie og alders poeng. Du er i den relative unge gruppen. Så for gammel er du ihvertfall ikke. 

Det at du ikke er en 6-er elev, vil i første omgang kun gjøre det vanskelig for deg å komme inn i Norge, men det er mange utenlandske universiteter der du ikke trenger det. Du må imidlertid være klar på at studie er hardt arbeid, både her og i andre land. Du må belage deg på lese mye og nesten ikke noe liv ved siden av. Min egen datter går på medisin, men hun er en 6-er elev, og kom inn på universitet i Norge. Hun har hatt gode studievaner gjennom både grunnskolen og videregående, og hun klarer også å finne litt egentid og vennetid og cafebesøk tid for seg selv. Man kan jo ikke lese hele tiden. Det er egentlig ikke karakterene i seg selv, men mere hvor mye arbeid du kan legge i det, og hvor motivert du er. Er du veldig motivert, så kan du klare dette

Sonans er dyrt, og gode karakterer er ikke noe garanti. Fysikk og Kjemi og Matte er noe du MÅ ha om du vil gå på en norsk universitet, men biologi er et fag som enkelte universiteter i utlandet krever, ikke alle. Biologi er greit å ta opp for da helgraderer du deg, da kan du strengt talt søke på ALLE universiteter, og ikke bare de som ikke krever Biologi. 

Ift kunnskapsnivå er mange av universitetene i andre land gode nok ift norske forhold, og det er ikke noe problematisk å jobbe her, men her vil jeg bare si at turnusplasser er blitt mer og mer vanskeligere for turnuskandidater, og på mange plasser så settes de norske studentene foran de utenlandske studenter (snakker om universiteter, ikke etnisitet). Det kan derfor ta litt tid før man får seg turnusplass. 

Jeg ønsker jo selvsagt ikke ta fra deg motet, og ønsker at du går den veien du ønsker, men ville bare si hvordan ståa er, slik at du kjenner til tingene rundt dette her. 

Forøvrig er jeg sykepleier selv, og har det helt fantastisk. Kunne aldri drømt om å bli lege, men det er MEG  Lykke til med valget, og jobb videre på det.  

Hadde jeg vært i din situasjon, så ville jeg personlig ha valgt det du allerede tenker på. Ta sykepleien, og ev. fag ved siden av, om du har mulighet for det. Bestemme deg etter 3 år, kanskje du finner ut at sykepleier er det yrke du kanskje var ment å ha, eller så har du mye av faget allerede på plass, og lettere forståelse for enkelte ting, når du starter på medisinutdanning. 

Hvor kommer du fra? Hvilket språk er morsmål?

Anonymkode: fa290...12d

[AnonymBruker]

Jeg er litt eldre (26 i år) og føler meg også "gammel", og skal prøve å bli noe innen yrkesfag. Men vi er kanskje ikke såå gamle?

Kunne også hatt lyst til å bli lege, men jeg har ikke realfagshode til det, gikk ut med en svak 2-er i praktisk matte fra videregående. Jeg er vel ikke teoretisk anlagt, og matte... eeeeee. 

Utenlandsstudier kunne også vært et alternativ, i bl.a Bulgaria kreves kjemi og biologi (ikke matte og fysikk, hurra!) men det er kanskje en fjern drøm for deg (og mange andre!) med kjæreste og en prislapp på 8 000 euro/året. 

Anonymkode: 4c873...3fa