For gammel for medisin? For lite realistisk?

[Ceau]

Hei! 

Jeg trenger hjelp, begynner å bli deprimert.

Jeg er ei snart 22 år gammel jente som har søkt meg inn på sykepleierstudiet etter et tidligere psykolgistudium. Problemet er at dette egentlig ikke er noe jeg ønsker. Drømmen hadde vært å ta opp fag for å komme inn på medisinstudiet. Men jeg får kritikk fra foreldrene mine som mener jeg både er for gammel og at jeg ikke er en 6-er elev i matematikk eller kjemi. Jeg er veldig fascinert av biologi og kjemi, men er ikke helt super i kjemi 2  enda. Har derimot lyst til å bli det, men vet ikke hvor naturlig det faller for meg.

I tillegg vet jeg selvfølgelig (før noen nevner det, hehe) at jeg er voksen og burde tenke klart på egenhånd, men jeg blir usikker på grunn av altfor sterke meninger fra foreldrene mine. De har ingen interesse innenfor dette feltet og vet mindre enn meg, men faren min er sterk i matte og tror derfor sitt om meg og disse spørsmålene. Jeg klarer ikke å tenke klart oppi alt dette. 

Jeg kjenner mange sykepleiere og dette er virkelig et fantastisk yrke, men jeg har så mye mer lyst til å lære mer i dybden og faktisk studere og se organer ++. Jeg har lyst til å jobbe meg opp til å bli flinkere i kjemi og virkelig ha muligheten til å faktisk studere mennesket til minste detalj. Jeg måtte ha tatt opp fag i to år for å realisere en slik drøm. Er det realistisk? Er jeg for gammel? 

Jeg lurer derfor på om noen på dette forumet har noen form for innsikt eller har erfaringer som kunne ha hjulpet meg på vei. Til tross for at sykpleien er et fantastisk yrke, så faller det ikke helt rett for meg. Magefølelsen sikter en litt annen retning, men uten å kjenne noen leger kan jeg verken vite om studiet eller yrket hadde blitt for tøft. Jeg vet ingenting, men jeg kjenner jeg er på jakt etter utfordring og lærdom. 

Og jeg vet heller ikke om det å kaste seg ut i flere år for å ta opp fag ville ha ledet meg til det jeg faktisk ønsker. Det ville ha vært tungt å begynt på sykepleien etter å ha prøvd så hardt på noe annet.

 

Jeg har altfor mange tanker til å la dette forumet være ferdigskrevet, men jeg prøver meg med dette i førsteomgang. Vil nevne at jeg er ny her. ☺️

Takk på forhånd.

Endret 17. juli 2017 av Ceau

[AnonymBruker]

Du er jo bare 21 år. Over halvparten av de som begynner på medisinstudiet er 22 år eller over, og det er på grunn av at poenggrensen ordinærkvoten er så høy.  Alder er det aller siste som bør stoppe deg. 

Jeg ville ikke ha gått sykepleie når det er medisinstudiet man egentlig ønsker. 

Anonymkode: e127d...715

[AnonymBruker]

1. Nei, du blir ikke for gammel. Det er mange medisinstudenter som er eldre enn deg, når du starter. 

2. Du vil alltid møte motstand i livet fra andre mennesker. Så bare forvent det, og bli vant til det. Bruk den motstanden til å skjerpe egne tanker og ønsker.  

3. Det avgjørende er hvor sterkt man ønsker å oppnå noe, for hvor hardt man er villig til å jobbe for det. 

Lykke til!  

Anonymkode: 0fa6a...72b

[AnonymBruker]

Trodde du skulle si du er 45 eller noe, du er absolutt ikke for gammel. Det kan være lurt å se på mulighetene til å studere i utlandet også  

Anonymkode: fd788...534

[occultatum]

Du er ikke gammel eller for gammel. Dessuten er du aldri for gammel til å følge drømmene dine. Ikke studer sykepleie om du alltid vil føle på en liten sorg for hvordan det kunne bli å være lege. Du må tross alt omgås leger en del som sykepleier. 

Lykke til

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

1. Nei, du blir ikke for gammel. Det er mange medisinstudenter som er eldre enn deg, når du starter. 

2. Du vil alltid møte motstand i livet fra andre mennesker. Så bare forvent det, og bli vant til det. Bruk den motstanden til å skjerpe egne tanker og ønsker.  

3. Det avgjørende er hvor sterkt man ønsker å oppnå noe, for hvor hardt man er villig til å jobbe for det. 

Lykke til!  

Anonymkode: 0fa6a...72b

Punkt 2 og 3 var veldig bra og burde være årets "sticky" på kg.

Anonymkode: f6242...e9c

[Ceau]

Takk for alle svarene i denne tråden, setter virkelig pris på dette!

Dere har virkelig rett og jeg skulle ønske disse svarene var nok, for innerst inne vet jeg at jeg burde ha kjørt på.

Likevel så er det visse punkter som får meg til å falle av:

- konstant kritikk om at jeg for lenge siden burde ha vært etablert studiemessig for å ha en sikker framtid. At jeg burde hatt flere ben og stå på og at jeg kaster bort utrolig mye penger på dette tullet jeg sikkert ikke klarer å realisere.

- foreldre som mener jeg bør gå en vei som faller mer naturlig for meg. Hvorfor ikke studere sykepleie hvor jeg vet jeg kommer til å gjøre det bra? Faren min mener at siden jeg ikke er fullt så god i visse realfag så er dette grunn nok til å ikke velge denne retningen. At dersom jeg må jobbe ekstra for det så ser han ikke vitsen. Jeg ønsker virkelig å ha motargumenter på dette.

- jeg har allerede fått støtte fra lånekassen i to år, dersom jeg tar opp fag blir det muligens 1, 5 år til... Dette er enda et problem.

- søsteren min er sykepleier, og mener at dette burde vært en god nok retning for meg også. Selvfølgelig er dette en god utdanning, men det realiserer ingen drømmer. 

 

Ja, jeg burde tatt avgjørelser på egenhånd, men det hadde føltes så mye bedre dersom jeg hadde hatt litt støtte. Ikke minst trygt og mer riktig.

Endret 17. juli 2017 av Ceau

[straamann]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

1. Nei, du blir ikke for gammel. Det er mange medisinstudenter som er eldre enn deg, når du starter. 

2. Du vil alltid møte motstand i livet fra andre mennesker. Så bare forvent det, og bli vant til det. Bruk den motstanden til å skjerpe egne tanker og ønsker.  

3. Det avgjørende er hvor sterkt man ønsker å oppnå noe, for hvor hardt man er villig til å jobbe for det. 

Lykke til!  

Anonymkode: 0fa6a...72b

Enig med punkt 1 og 2! TS må ikke la seg stoppe av foreldrenes vurderinger. Det er bare du selv som kan ta en avgjørelse. Ingen andre har fasit.

Selvsagt er egen innsats og motivasjon viktig. Men jeg mener mange overvurderer hvor langt hardt arbeid alene kan ta deg. Alle som har kommet langt i livet, har i tillegg vært heldig med andre faktorer og omstendigheter som i det minste ikke har spent bein for det arbeidet de har lagt ned. Om man ikke er født med gull i  ræva så har man hvertfall fravær av uflaks.

For å sette det veldig på spissen, Er man et underernært hjerneskadet barn uten bein og armer i en flyktningleir i sør-Sudan, så kan man ikke hevde at barnet kan takke seg selv og egen motivasjon hvis det ikke vokser opp til drømmene om å bli lege, toppidrettsutøver eller president.

Til en viss grad er vi prisgitt ytre faktorer i livet vårt, men det er ikke populært å snakke om i disse tider der individualisme og selvrealisering står høyt.

 

 

 

Endret 17. juli 2017 av straamann

[AnonymBruker]

Sitat

- foreldre som mener jeg bør gå en vei som faller mer naturlig for meg. Hvorfor ikke studere sykepleie hvor jeg vet jeg kommer til å gjøre det bra? Faren min mener at siden jeg ikke er fullt så god i visse realfag så er dette grunn nok til å ikke velge denne retningen. At dersom jeg må jobbe ekstra for det så ser han ikke vitsen. Jeg ønsker virkelig å ha motargumenter på dette.

Jeg er kanskje en drømmer, men hvorfor ikke jobbe for det som gjør deg lykkelig? Gi deg selv en sjanse. Du virker veldig motivert, og mitt inntrykk er at de fleste sykepleiere har de egenskapene legene bør ha. Vet du, mine foreldre mener jeg bør studere språk fordi jeg har jobbet noen år i England og snakker språket flytende, men jeg har ingen interesse av dette - de vil bare at jeg skal gjøre noe de synes jeg er god på. Foreldre vil at du skal lykkes, og tenker at den enkle, mest tilgjengelige veien er den beste, da slipper de å være nervøs på dine vegne også (vet mine foreldre krysser fingrer for meg nå på dette opptaket, selv om det ikke krever like mye som medisin).

Det vanskeligste med medisin i Norge er å komme inn, greier du det har du mer enn nok kunnskap til å fullføre om du er motivert og jobber for det. Realfag kan være tøffe å lese på alene til privatisteksamener, men om du kommer inn får du undervisning og praksis, det er hjelp tilgjengelig om man står fast og andre i samme situasjon.

Har du mulighet til å jobbe litt mens du tar opp fag slik at du slipper studielån? Hvis ikke så bør du sjekke ut studiene i utlandet, mange i norge bruker 2-5 år på å ta opp fag for å komme inn, når de kunne ha kommet inn andre steder.

Jeg synes sykepleiere er fantastisk dyktige mennesker, og det studiet virker også veldig spennende, men det spiller jo ingen rolle om det ikke er det du har lyst til å gjøre resten av livet.

 

 

Anonymkode: fd788...534

[AnonymBruker]

8 timer siden, Ceau skrev:

Hei! 

Jeg trenger hjelp, begynner å bli deprimert.

Jeg er ei snart 22 år gammel jente som har søkt meg inn på sykepleierstudiet etter et tidligere psykolgistudium. Problemet er at dette egentlig ikke er noe jeg ønsker. Drømmen hadde vært å ta opp fag for å komme inn på medisinstudiet. Men jeg får kritikk fra foreldrene mine som mener jeg både er for gammel og at jeg ikke er en 6-er elev i matematikk eller kjemi. Jeg er veldig fascinert av biologi og kjemi, men er ikke helt super i kjemi 2  enda. Har derimot lyst til å bli det, men vet ikke hvor naturlig det faller for meg.

I tillegg vet jeg selvfølgelig (før noen nevner det, hehe) at jeg er voksen og burde tenke klart på egenhånd, men jeg blir usikker på grunn av altfor sterke meninger fra foreldrene mine. De har ingen interesse innenfor dette feltet og vet mindre enn meg, men faren min er sterk i matte og tror derfor sitt om meg og disse spørsmålene. Jeg klarer ikke å tenke klart oppi alt dette. 

Jeg kjenner mange sykepleiere og dette er virkelig et fantastisk yrke, men jeg har så mye mer lyst til å lære mer i dybden og faktisk studere og se organer ++. Jeg har lyst til å jobbe meg opp til å bli flinkere i kjemi og virkelig ha muligheten til å faktisk studere mennesket til minste detalj. Jeg måtte ha tatt opp fag i to år for å realisere en slik drøm. Er det realistisk? Er jeg for gammel? 

Jeg lurer derfor på om noen på dette forumet har noen form for innsikt eller har erfaringer som kunne ha hjulpet meg på vei. Til tross for at sykpleien er et fantastisk yrke, så faller det ikke helt rett for meg. Magefølelsen sikter en litt annen retning, men uten å kjenne noen leger kan jeg verken vite om studiet eller yrket hadde blitt for tøft. Jeg vet ingenting, men jeg kjenner jeg er på jakt etter utfordring og lærdom. 

Og jeg vet heller ikke om det å kaste seg ut i flere år for å ta opp fag ville ha ledet meg til det jeg faktisk ønsker. Det ville ha vært tungt å begynt på sykepleien etter å ha prøvd så hardt på noe annet.

 

Jeg har altfor mange tanker til å la dette forumet være ferdigskrevet, men jeg prøver meg med dette i førsteomgang. Vil nevne at jeg er ny her. ☺️

Takk på forhånd.

Alltid morsomt når noen og 20åringer opplever seg selv som for gammel til å begynne studere. Jeg var 38 selv når jeg startet studier.

Anonymkode: 2be71...dbc

[AnonymBruker]

22 år

dååååååååååååååååååååååååååååån

Anonymkode: 9afa3...63c

[AnonymBruker]

Veldig rart at noen som er knapt er 22 mener der for gamle for å studere?

 

Anonymkode: 68d33...a95

[AnonymBruker]

Er bare trist å lese at du får så mye pes fra foreldrene dine. Er de virkelig så frekke og har så liten selvinnsikt når de helt åpenlyst mener du burde vært "etablert studiemessig" og hatt flere ben å stå på, når det faktisk er det du jobber for? Hvis ikke det å jobbe for å komme inn på og etterhvert ta et medisinstudie ikke er å skaffe seg et ekstra ben å stå på, så vet ikke jeg hva som ligger i det begrepet, å bli lege er jo etterhvert et av de sikreste yrkene man kan ha. Selv om det kanskje er velment fra deres side, så må du også ta i betraktning deres alder og hvordan det var da de selv var unge. Det var som regel enklere å komme inn på gode studier, og det var også en del enklere å få jobb for denne generasjonen. Min mening er at det rett og slett er mange blant foreldregenerasjonen som rett og slett ikke forstår den mye hardere virkeligheten som vil møte dagens studenter. 

Realfag kan være tøffe, men det går om man jobber strukturert med det over tid. Og de som studerer i dag har i tillegg tillegg til masse online hjelpemidler, i tillegg til det som tilbys av klassiske hjelpemidler fra studieinstitusjonen. 

At du skulle være for gammel er det reneste tøv, du har ikke engang fylt 22! Jeg vil si du har mange år å prøve å komme inn på medisinstudiet på bare man selv er villig til å leve sparsommelig og som student noen år ekstra mens man ta opp fag. Man kan vurdere å  ved siden av for å slippe å ta opp så mye studielån, evt. kan du sette så mye som mulig av studielån på sparekonto og legge opp til å la jobb finansiere så mye av hverdagen som mulig slik at du får en ekstra buffer til studiestart på medisin

Klart, for å være litt realistisk også: Dersom man har et veldig lavt snitt i forhold til kravene til medisin og man må ta opp veldig mange fag, så er det jo ikke 100% sikkert at man klarer det. Og skulle man mot formodning ikke klare det, så er det å ha tatt opp fag noe som uansett vil ha styrket din kompetanse og du vil ha ennå flere valgmuligheter studiemessig selv om det ikke skulle bli medisin. Men dette bør ikke hindre en for å gjøre sitt beste for å oppnå en drøm hvis det er det man ønsker  Du er fortsatt veldig ung og har tid til dette (med tanke på å ta opp fag osv.), og det er faktisk mye bedre å forsøke å oppnå drømmen nå, snarere enn senere. Ikke vent, for det er mange som kjører en trygg og "enkel" utdannelse først for så å jobbe litt og utsetter drømmestudiet (eller noe annet som er en drøm) til "senere". Men da er man gjerne mer etablert, med flere forpliktelser og mange opplever at man da er i en livssituasjon der man ikke lenger har mulighet til å følge den opprinnelige drømmen, hverken finansielt eller med tanke på familie som mange har skaffet seg i slutten av tyveårene/starten av tredveårene. Tro meg, det er så utrolig mye lettere å følge studiedrømmer som veldig ung, veien tilbake til skolebenken er hardere når man først har etablert seg. 

Så min konklusjon er: Kjør på, det er nå du er ung og har muligheten. 

Anonymkode: 42538...c16

[Ulven]

Du er absolutt ikke for gammel, men du må få på plass en økonomisk plan før du går videre med drømmen din.

Siden du har brukt opp 2 av 8 år med studielån, bør du skaffe deg de karaktererene du trenger uten støtte fra lånekassa. Bruker du opp 1,5 år til av de tillatte årene, vil du måtte finansiere de siste studieårene selv. Og det vil bli hardt for deg. 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Ulven skrev:

Du er absolutt ikke for gammel, men du må få på plass en økonomisk plan før du går videre med drømmen din.

Siden du har brukt opp 2 av 8 år med studielån, bør du skaffe deg de karaktererene du trenger uten støtte fra lånekassa. Bruker du opp 1,5 år til av de tillatte årene, vil du måtte finansiere de siste studieårene selv. Og det vil bli hardt for deg. 

…eller man kan også spare opp så mye av studielånet man, og så belage seg på å jobbe for å dekke det daglige inntektsbehovet. Ikke feil å ha ekstra cash på konto, man får i det minste bittelitt rente. Eller hvis man er av finanstypen med is i magen, så kan man spekulere litt i aksjer eller sågar kryptovaluta (så lenge man ikke bruker mer enn man har råd til å tape).

Anonymkode: 42538...c16

[Ulven]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

…eller man kan også spare opp så mye av studielånet man, og så belage seg på å jobbe for å dekke det daglige inntektsbehovet. Ikke feil å ha ekstra cash på konto, man får i det minste bittelitt rente. Eller hvis man er av finanstypen med is i magen, så kan man spekulere litt i aksjer eller sågar kryptovaluta (så lenge man ikke bruker mer enn man har råd til å tape).

Anonymkode: 42538...c16

Medisinstudiet er hardt og det er ikke alle som klarer å jobbe ved siden av studiet. Da blir det sommermånedene som står igjen til jobbing, og det sper ikke på så lenge hvis TS må utenlands. Noe hun trolig må hvis hun trenger to år for å ta opp fag for å få karakterer gode nok til studier i Norge.

Tror neppe en ordinær medisinstudent bør spekulere i aksjer, men det er min vurdering. Da bør man isåfall spekulere med penger som man ikke må ha til studiet.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Ulven skrev:

Medisinstudiet er hardt og det er ikke alle som klarer å jobbe ved siden av studiet. Da blir det sommermånedene som står igjen til jobbing, og det sper ikke på så lenge hvis TS må utenlands. Noe hun trolig må hvis hun trenger to år for å ta opp fag for å få karakterer gode nok til studier i Norge.

Tror neppe en ordinær medisinstudent bør spekulere i aksjer, men det er min vurdering. Da bør man isåfall spekulere med penger som man ikke må ha til studiet.

Neida, tenkte mer på de årene man bruker for å ta opp noen karakterer. Da har mange mulighet til å jobbe litt ved siden av slik at de heller kan spare mer av studielånet til de begynner studiet de tar opp karakterer for å komme inn på. Er ikke noe i veien for å bruke noen år på å ta opp karakterer når man bare er 22. 

Man skal ikke bruke mer enn man kan tape på investeringsobjekter nei, men er man litt seriøs kan det være en fin ekstrainntekt. 

Anonymkode: 42538...c16

[AnonymBruker]

Du vil studere og se organer ++ skriver du, hvordan ville du i så fall ha likt denne jobben? 

https://tjenester.nav.no/stillinger/stilling?p=0&q=bioingeniør&rpp=50&rv=al&sort=akt&ID=9592908

Anonymkode: aed72...981

[Ulven]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Neida, tenkte mer på de årene man bruker for å ta opp noen karakterer. Da har mange mulighet til å jobbe litt ved siden av slik at de heller kan spare mer av studielånet til de begynner studiet de tar opp karakterer for å komme inn på. Er ikke noe i veien for å bruke noen år på å ta opp karakterer når man bare er 22. 

Man skal ikke bruke mer enn man kan tape på investeringsobjekter nei, men er man litt seriøs kan det være en fin ekstrainntekt. 

Anonymkode: 42538...c16

Beklager da misforsto jeg deg. Ja det er uproblematisk å bruke flere år på å ta opp karakterer så lenge man kun er 21, men da bør man finansiere disse årene ved å jobbe.

Ungdommen min reiser for å studere nå, og bare skolepengene er på 100000,- pr år de første tre årene. Så stiger de når h*n skal over på de tre siste. Så årene med lånekassestøtte bør man virkelig ikke bruke opp til å ta opp karakterer, for i verste fall(at man må til utlandet for å studere) må man skaffe til veie både skolepengene samt penger til bo og leveutgifter for de siste par årene.

[AnonymBruker]

59 minutter siden, Ulven skrev:

Du er absolutt ikke for gammel, men du må få på plass en økonomisk plan før du går videre med drømmen din.

Siden du har brukt opp 2 av 8 år med studielån, bør du skaffe deg de karaktererene du trenger uten støtte fra lånekassa. Bruker du opp 1,5 år til av de tillatte årene, vil du måtte finansiere de siste studieårene selv. Og det vil bli hardt for deg. 

Det er faktisk en del som må finansiere ett eller to år på egenhånd på medisinstudiet. Så lenge man jobber effektivt i ferier er det egentlig ikke et problem. Man kan tjene ganske mye bare på én sommer. 

Skolepenger er det ikke på offentlige institusjoner i Norge. 

Anonymkode: e127d...715