Hva er et verdig liv?

[AnonymBruker]

I jobben min har jeg litt med funksjonshemmede mennesker å gjøre. Jeg jobber ikke direkte med dem, men har ansvar for boligene de bor i. Her om dagen var jeg innom en bolig med svært funksjonshemmede mennesker. Synes det gjør direkte vondt å gå inn der, fordi det ser ikke ut som at det er noe håp for dem. Et eksempel er en kvinne som er lenket til senga 24/7, hun klarer ikke å gå, klarer ikke å prate, klarer ikke å spise, ligger bare og hyler og gurgler. Jeg vet ikke hva som har skjedd med henne, men utifra bilder ser det ut som hun levde et normalt liv før. Jeg skal ikke spekulere i hvordan livet hennes var, og er heller ikke kvalifisert til å tenke meg frem til noen diagnose, eller prognose. Men i mine øyne ser det i hvert fall veldig mørkt ut. Hun er på sine eldre dager. Det jeg lurer på er, er det ikke bedre å la mennesker som har det sånn, slippe? Jeg ser alle argumentene for å holde de i live, med tanke på familie og sånn, men er det virkelig et liv verdt å leve? Kan tenke meg det ville vært bedre for den nevnte kvinnen å få slippe? Hvilke meninger har dere rundt dette?

Anonymkode: 6ad7b...cd3

[AnonymBruker]

Hvem skal ta slike avgjørelser, mener du?

Anonymkode: 245b7...a59

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvem skal ta slike avgjørelser, mener du?

Anonymkode: 245b7...a59

Det har jeg ingen formening om, jeg vil helst diskutere etikken rundt det.

Anonymkode: 6ad7b...cd3

[Mari Y]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

I jobben min har jeg litt med funksjonshemmede mennesker å gjøre. Jeg jobber ikke direkte med dem, men har ansvar for boligene de bor i. Her om dagen var jeg innom en bolig med svært funksjonshemmede mennesker. Synes det gjør direkte vondt å gå inn der, fordi det ser ikke ut som at det er noe håp for dem. Et eksempel er en kvinne som er lenket til senga 24/7, hun klarer ikke å gå, klarer ikke å prate, klarer ikke å spise, ligger bare og hyler og gurgler. Jeg vet ikke hva som har skjedd med henne, men utifra bilder ser det ut som hun levde et normalt liv før. Jeg skal ikke spekulere i hvordan livet hennes var, og er heller ikke kvalifisert til å tenke meg frem til noen diagnose, eller prognose. Men i mine øyne ser det i hvert fall veldig mørkt ut. Hun er på sine eldre dager. Det jeg lurer på er, er det ikke bedre å la mennesker som har det sånn, slippe? Jeg ser alle argumentene for å holde de i live, med tanke på familie og sånn, men er det virkelig et liv verdt å leve? Kan tenke meg det ville vært bedre for den nevnte kvinnen å få slippe? Hvilke meninger har dere rundt dette?

Anonymkode: 6ad7b...cd3

Hvis hun er gammel, så tror jeg egentlig ikke bare utviklingshemmede som har det slik du beskriver. Det er mye som kan gå galt når man er veldig gammel. I alle fall psykisk utviklingshemmede kan leve ganske velfungerende liv. Aktiv dødshjelp, på en annen side, burde være til om man har det så tøft fysisk, at man egentlig ikke lever på noen måte, mener jeg. 

[AnonymBruker]

Et verdig liv for meg inneholder at man har relativt grei helse som et minimum, fravær av arvelige alvorlige sykdommer som gjør at man er totalt nedsatt med tanke på funksjon, og sekundært at man har et økonomisk minimum i hverdagen så man i det minste kan leie seg en liten bolig det går an å leve greit i.

Forstår veldig godt hva du mener, det er vondt å se mennesker måtte ligge lang tid i en tilstand som for min del ville vært det verste som kunne skje. Om jeg noen sinne skulle havne i vegetativ tilstand eller tett opp mot det i den forstand at jeg hverken kan bevege meg, snakke eller spise, så ville jeg nok søkt aktiv dødshjelp i utlandet. Kan nok være fordelaktig å si til sine pårørende at det er det man ønsker hvis man får en sykdom som uunngåelig vil føre til total funksjonsnedsettelse (er ikke nødvendigvis mulig å formidle dette hvis man allerede er totalt paralysert på mange måter).

Samtidig kan det jo hende at det var dette denne kvinnen ønsket, altså å forlenge livet som overhode medisinsk mulig. Selv om det er vondt å se, så vet man aldri hva de har fortalt sine pårørende vedrørende ønsker når helsa svikter. Personlig finner jeg også en viss trøst når jeg ser at det i det minste er eldre mennesker med slike funksjonshemninger. Trist er det uansett, men det er en viss trøst i at dette i det minste er naturlig - mange mennesker blir i dag mye eldre der man i tidligere tider bare døde, og det er dessverre naturlig at kroppen etterhvert gir etter, eller at noen får sykdommer/tilstander som gjør at kroppen ikke lenger fungerer. Aldring er sånn sett bare sånn naturen er for alle, menneske eller dyr. Syntes det er verre å se ungdom eller unge voksne i tilnærmet vegetativ tilstand, mennesker som egentlig skulle hatt det meste av livet foran seg. Da er det vanskeligere å finne trøst. 

Når det gjelder dette med aktiv dødshjelp, så har jeg vel landet på at jeg er for dette, så lenge dette er noe som er kommunisert fra pasienten i forkant av en vegetativ eller så sterkt nedsatte evner at man egentlig ikke lenger lever i praksis. Man har gjennom diverse menneskerettighetskonvensjoner rett til egen kropp, og jeg syntes det blir ulogisk at denne retten da ikke også innebærer at man da også har juridisk rett til hjelp til å dø når man er alvorlig syk uten medisinske utsikter til bedring. Rett til egen kropp innebærer for meg også retten til å bestemme over liv og død på egne vegne. 

Anonymkode: e23ae...018

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det har jeg ingen formening om, jeg vil helst diskutere etikken rundt det.

Anonymkode: 6ad7b...cd3

Det er jo et vesentlig spørsmål om man vil diskutere etikken rundt det.

Anonymkode: 245b7...a59

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo et vesentlig spørsmål om man vil diskutere etikken rundt det.

Anonymkode: 245b7...a59

Veldig vanskelig å ta stilling til det spørsmålet ihvertfall, men for meg virker det mest riktig at familien tar slike avgjørelser. Men som nevnt av andre i tråden, så må man jo selvsagt ta hensyn til eventuelle ønsker den det gjelder har om å få den hjelpen de trenger til å leve lengst mulig. Likevel, om de er i en nesten vegetativ tilstand og lever i et smertehelvete og egentlig ikke har noe liv, så kan det jo hende at de faktisk får et ønske om å slippe likevel, når de kjenner på kroppen hvordan det er. (Gitt at de faktisk er i stand til å ta stilling til det, så klart.) Selvsagt er ikke det mulig for pårørende og helsepersonell å vite, hvis den berørte ikke er i stand til å fortelle det. 

Jeg er egentlig helt blank her, har aldri vært i situasjonen selv som pårørende, men jeg tror nok jeg hadde tenkt for meg selv at om det går så langt at den berørte ikke har noe liv, så ville det beste vært å la de slippe. Samvittigheten ville nok gnagd uansett.

Anonymkode: 6ad7b...cd3

[AnonymBruker]

Jeg synes vi alle burde få ta avgjørelsen selv om vårt eget liv i et livstestamente. For meg hadde det vært en grusom måte å leve på. Har bedt familie om å ta meg med på tur og miste meg i skogen hvis jeg skulle bli pleietrengende. 

Anonymkode: 9145f...33f

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes vi alle burde få ta avgjørelsen selv om vårt eget liv i et livstestamente. For meg hadde det vært en grusom måte å leve på. Har bedt familie om å ta meg med på tur og miste meg i skogen hvis jeg skulle bli pleietrengende. 

Anonymkode: 9145f...33f

Enig. Det hadde jo ikke vært dumt å føre opp at man vil holdes i live så lenge som overhodet mulig, men om det verste skjer og man blir lenket til senga og verken klarer å snakke, spise eller gå og mister det meste av kognitive evner, da skal behandling stoppes og naturen få gå sin gang. Det ville i hvert fall jeg gjort. Er det noen som vet om dette går an? Går det under aktiv dødshjelp? 

Anonymkode: 6ad7b...cd3