Hvordan akseptere foreldre som de er?

[AnonymBruker]

Etter jeg flyttet ut (er student) har jeg gradvis hatt mindre og mindre kontakt med mine foreldre. Ikke fordi jeg ikke liker dem eller er for opptatt med egne ting, men fordi de lever og har det på en måte jeg sliter med å akseptere. De er stygge mot hverandre, huset forfaller, ingen av dem tar særlig vare på seg selv og ingen av de virker særlig interessert i å være med meg når jeg faktisk er hjemme.

Far har en livsstilssykdom som han nekter å gjøre noe med, noe jeg har fryktelig vondt av da jeg ser han pines. Hverdagen i heimen må stadig tilrettelegges, samtidig som han fortsetter å gjøre det som gjør denne livsstilssykdommen ille. Jeg personlig sliter med å ha et godt forhold til ham pga dette. Hver gang vi prater sammen føler jeg meg bare sveket, sint og lei meg, slik at jeg som oftest bare trekker meg unna.

Mine foreldre er ofte stygge med hverandre, noe jeg rett og slett ikke orker å høre på nå som jeg har blitt voksen. Hele min barndom var preget av stygge ord og stikk mellom dem, uten at jeg hadde mulighet til å flytte noen annen plass. Måtte bare høre på. Hver gang de begynner slik føler jeg bare for å sette meg i bilen og dra min vei, noe jeg også har gjort flere ganger.

Jeg er også veldig allergisk mot husdyrene de har. I oppveksten vasket jeg huset flere ganger i uken for å kunne bo her, men når jeg nå er på besøk er det noenlunde ulevelig. Mor mener jeg bare "skaper meg", og at allergi ikke er en reell ting. Tilbyr meg stadig å hjelpe til med renhold og vedlikehold, men blir avvist.

Jeg får stadig spørsmål om jeg kan komme hjem osv, men når jeg først er hjemme sitter de bare å leser bok/ser på TV/ordner i hagen/sover lur. De avviser forslagene jeg kommer med om å finne på ting (gå tur, ta en tur på stranda, dra på marked, på kafé, bake, dra ut å spise lunsj, sykle etc) med argumentet at de ikke har lyst.

føler meg ganske rådvill for tiden. Har bare vonde følelser knyttet til barndomshjemmet, dårlig samvittighet når de sårt sender melding og lurer på neste gang jeg kommer hjem, vonde følelser knyttet til mine foreldres helse, frustrasjon over at jeg føler meg avvist (pga de aldri ønsker å gjøre noe jeg foreslår).

Har noen noen tips til å komme til fred med disse tingene? 

Jeg føler det som et tungt sort teppe kommer krypende over skuldrene på meg og drar meg ned hver gang jeg er hjemme. Jeg elsker dem jo, men jeg syntes det er mye å bære.

Anonymkode: aa157...597

[AnonymBruker]

Ingen med gode råd?

Anonymkode: aa157...597

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg har så mange gode råd, men jeg kan gjenkjenne noe av det du beskriver. Hos meg er det min mor som tappet meg for energi og som irriterer meg veldig raskt når vi møtes. Jeg har etterhvert begynt å se barndommen min med litt nye øyne og det har medført at jeg har litt vansker med å forholde meg til henne. Hun skapte mye dårlig stemning, var uforutsigbar i humøret og mye annet som jeg ikke tenkte så mye over den gangen, men som preger meg en del i dag. Jeg har egen familie nå og har en del kontakt med henne både fordi hun er en god bestemor og fordi jeg har god kontakt med resten av familien min (min far og mine søsken). Imidlertid velger jeg allikevel å være litt distansert. Snakker mest med henne om vær og vind, involverer henne ikke i viktige deler av livet mitt etc. Jeg tror nok hun merker det, men hun kommenterer det ikke. Jeg har vel innsett at jeg ikke kan forandre henne, så jeg må heller konsentrere meg om hvordan jeg selv forholder meg. Det er ikke enkelt, men foreløbig har jeg valgt å gjøre det sånn.

Anonymkode: faad1...bd9

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingen med gode råd?

Anonymkode: aa157...597

Ville vært glad for å ha foreldre som ringer og inviterer meg på besøk jeg da. Om det så bare er for å se på TV. 

Pappa bryr seg veldig han altså, men vi ringer ikke for å skravle. Nå flytter jeg inn som nabo der så kommer nok til å ha mye mer med han å gjøre.

Moren min derimot kommer aldri til å ringe meg. Hun ønsker rett og slett ingen kontakt. 

Jeg og pappa er veldig like, men jeg tar mer tak i ting enn det han gjør. Også syns jeg han er skummelt stor, jeg er redd han kan dø av hjertesykdom om han ikke tar seg sammen. Er mye hjertesykdom i familien også. Men jeg godtar at han er aktiv på sin måte. Bare glad jeg har han så lenge som mulig. Jeg og pappa har hatt våre fighter, men tilslutt støtter vi hverandre fult ut. Hvis lillebroren min sliter med noe så snakker han med meg, for pappa hører veldig mye på meg. Jeg er vel den eneste han hører på meningene til. I blant tror pappa at jeg er svakere enn jeg er, vanvittig irriterende. Men har vel bare innsett at det er hans måte å passe på. 

Kanskje det blir noe annet når man kun har en forelder å stole på? Slik at man lettere godtar alle feil fordi man ikke har noen andre. 

For meg hjelper det hvert fall å tenke at jeg er heldig som har det lille jeg har.

Anonymkode: 1d16c...61d

[Trude.lutt]

Du kan ikke forandre de. Det eneste du kan gjøre er å forandre/jobbe med hvordan du reagerer på de. 

Evt må du ta et brudd, og stå for det. 

Livet er søren meg ikke før amatører.