Når forelskelsen går over like brått som den oppstod, hva da?

[AnonymBruker]

Ble stormforelsket, og det var gjensidig. Trodde jeg hadde møtt mannen i mitt liv, og så for meg barn, hus og alt sammen. Kunne nesten flytta rett inn med han første uka vi var sammen, så ille var det. Så har vi nå vært sammen i to måneder, og jeg kjenner at alt bare har dødd, like raskt som det startet. Sånn skal det vel ikke være? Og hva gjør jeg nå? Han er like forelsket, om ikke enda mer enn hva vi var i starten.. Jeg føler meg så råtten!! Er så flau over meg selv, og skammer meg over å måtte såre og skuffe han. 

Anonymkode: d2c75...b5c

[AnonymBruker]

Er forelskelsen helt over, slik at du ikke føler noe for han lengre? Jeg har hatt en kjæreste i snart 4 mnd og jeg merker jo at følelsene mine begynner å dempe seg, at jeg har satt meg litt til rette og blitt vandt til han - men jeg har enda sterke følelser for han, og er svært forelsket. Bare ikke nyforelsket, slik jeg var de første ukene. Er det litt sånn, eller er du ikke interessert i han lengre? 

Anonymkode: fba44...75a

[AnonymBruker]

Gud bedre, da er dere jo ikke skikkelig forelska! 

Jeg kjenner fortsatt forelskelsen jeg, ble sammen for over tre år siden. Får fortsatt sommerfugler i magen av han 😍

Anonymkode: 368ed...116

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er forelskelsen helt over, slik at du ikke føler noe for han lengre? Jeg har hatt en kjæreste i snart 4 mnd og jeg merker jo at følelsene mine begynner å dempe seg, at jeg har satt meg litt til rette og blitt vandt til han - men jeg har enda sterke følelser for han, og er svært forelsket. Bare ikke nyforelsket, slik jeg var de første ukene. Er det litt sånn, eller er du ikke interessert i han lengre? 

Anonymkode: fba44...75a

Helt over ja. Føler egentlig ikke noe særlig, mest irritasjon. Jeg liker han jo, men mer som en venn. Problemet er jo at han er like forelsket som jeg også var i starten.. Får helt vondt inni meg av tanken på å såre han  Og føles nesten som jeg har lurt han på et vis. 

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gud bedre, da er dere jo ikke skikkelig forelska!

Anonymkode: 368ed...116

Eh, nei, det er jo det jeg sier  I mitt forrige forhold var jeg forelsket alle de årene det varte. Derfor ble dette så rart, for det startet som mye kraftigere forelskelse, og så døde det like brått. Det er jo nettopp fordi jeg ikke er forelska lenger jeg spør om råd, jeg er ikke usikker på om jeg er det eller ikke  

Anonymkode: d2c75...b5c

[Ardenus]

Du har vel funnet endel ting med han som irriterer deg, ting han sier, ting han gjør, ting han ikke gjør. Som legger en demper på hele greia.

Stemmer dette?

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Ardenus skrev:

Du har vel funnet endel ting med han som irriterer deg, ting han sier, ting han gjør, ting han ikke gjør. Som legger en demper på hele greia.

Stemmer dette?

Korrekt  Ting jeg ikke oppdaget i verste "rusen". Vet ikke om det var fordi han ønsket å fremstå fra sin beste side, eller om det var jeg som var blind. Men jeg kan jo ikke starte et forhold med mål om å endre ting på en person. Han må jo få være seg selv. Bare at når jeg oppdaget hvordan han egentlig var, så døde alt inni meg.. Og hvordan forklare det? Jeg vil jo fremstå som en heks uansett om jeg sier grunnen eller ikke  

Anonymkode: d2c75...b5c

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan ende dette uten å knuse han helt. Det er vel egentlig det jeg trenger råd om.. 

Anonymkode: d2c75...b5c

[Ardenus]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Korrekt  Ting jeg ikke oppdaget i verste "rusen". Vet ikke om det var fordi han ønsket å fremstå fra sin beste side, eller om det var jeg som var blind. Men jeg kan jo ikke starte et forhold med mål om å endre ting på en person. Han må jo få være seg selv. Bare at når jeg oppdaget hvordan han egentlig var, så døde alt inni meg.. Og hvordan forklare det? Jeg vil jo fremstå som en heks uansett om jeg sier grunnen eller ikke  

Anonymkode: d2c75...b5c

Noen spiller en rolle når de dater.. de viser seg ikke fra sin verste side, kun de flotte sidene de har. Dette er ikke din feil, hvis dette er tilfelle.

Nå vet ikke vi hva han har gjort/ikke gjort, men det spiller liten rolle, for det er du som må leve med det.

Fortell han at han forandret seg veldig etter en stund, at du ikke kan leve med det.

 

Endret 16. juli 2017 av Ardenus

[Boblee]

Var i akkurat samme situasjon i fjor sommer. Ble nesten skremt selv, over at noe så sterkt og fint kunne forsvinne nesten over natta. For min del har jeg funnet ut at jeg hadde vært singel så lenge, at jeg mest sannsynlig ble mer forelska i forelskelsen, og hadde så lyst til at det skulle være ekte at det føltes sånn en stund. Helt til vi ble bedre kjent og jeg så ting jeg ikke likte og begynte å irritere meg. Er man ordentlig forelska skal jo det gå bra det, men jeg fikk akutt avsmak og savnet å være alene. 

Gjorde det slutt, han ble knust og jeg føler meg enda råtten om jeg tenker på det. Men jeg ble utrolig letta og kjente at det var riktig med én gang. Så jeg har ikke angra et sekund, ei heller sett meg tilbake. 

Føler veldig med deg, det er en utrolig kjip situasjon å være i. 

[Sillyline]

Da var du kanskje mer betatt enn forelsket. Sånt skjer. Men følelser kan også gå i dvale, for så å komme tilbake.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Ardenus skrev:

Noen spiller en rolle når de dater.. de viser seg ikke fra sin verste side, kun de flotte sidene de har. Dette er ikke din feil, hvis dette er tilfelle.

Nå vet ikke vi hva han har gjort/ikke gjort, men det spiller liten rolle, for det er du som må leve med de. Fortell han at han forandret seg veldig etter en stund, at du ikke kan leve med det.

 

Å si at han har endret seg vil såre veldig, han har ikke særlig selvtillit (selv om det virket sånn i starten). Og han sier han er glad han føler han kan være seg selv. Og det er ikke sånn at han har gjort en kjempeforandring, det er jo bagateller sett i det store bildet. Men samtidig har jeg ikke sjans til å leve livet mitt med noen jeg irriterer meg over sånn. Det er ikke bra for hverken han eller meg. 

Akkurat nå, Boblee skrev:

Var i akkurat samme situasjon i fjor sommer. Ble nesten skremt selv, over at noe så sterkt og fint kunne forsvinne nesten over natta. For min del har jeg funnet ut at jeg hadde vært singel så lenge, at jeg mest sannsynlig ble mer forelska i forelskelsen, og hadde så lyst til at det skulle være ekte at det føltes sånn en stund. Helt til vi ble bedre kjent og jeg så ting jeg ikke likte og begynte å irritere meg. Er man ordentlig forelska skal jo det gå bra det, men jeg fikk akutt avsmak og savnet å være alene. 

Gjorde det slutt, han ble knust og jeg føler meg enda råtten om jeg tenker på det. Men jeg ble utrolig letta og kjente at det var riktig med én gang. Så jeg har ikke angra et sekund, ei heller sett meg tilbake. 

Føler veldig med deg, det er en utrolig kjip situasjon å være i. 

Jeg har også vært singel veldig lenge. Takk for at du deler! Hva slags grunn gav du til han?

Anonymkode: d2c75...b5c

[Ardenus]

Da ville jeg ha sagt at dere ikke passer sammen likevel, altså såre han kommer til å skje uansett, det er bare hvor ærlig, hvor mye du skal såre han.

Bra at du vil skåne han.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Silje Lien skrev:

Da var du kanskje mer betatt enn forelsket. Sånt skjer. Men følelser kan også gå i dvale, for så å komme tilbake.

Nei, betatt har jeg vært mange ganger. Det her var noe annet. Å si at jeg var betatt er å degradere følelsene jeg hadde, det stemmer ikke. (Jeg har kun vært forelsket en gang tidligere, og da var det ikke like sterkt. Men det varte i flere år.. Det her var sterkere, heftigere, men tydeligvis ikke noe å bygge på likevel.)

Anonymkode: d2c75...b5c

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Ardenus skrev:

Da ville jeg ha sagt at dere ikke passer sammen likevel, altså såre han kommer til å skje uansett, det er bare hvor ærlig, hvor mye du skal såre han.

Bra at du vil skåne han.

Skulle så inderlig ønske det bare døde ut for han også. Jeg vet jo hvor vondt det er med kjærlighetssorg. Unner ingen det  

Takk for råd!

Anonymkode: d2c75...b5c

[Ardenus]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Skulle så inderlig ønske det bare døde ut for han også. Jeg vet jo hvor vondt det er med kjærlighetssorg. Unner ingen det  

Takk for råd!

Anonymkode: d2c75...b5c

Opplevde noe lignende selv, da fortalte jeg henne face to face vel å merke: Jeg er glad i deg, men jeg er ikke forelska i deg, det blir ikke rett for verken meg eller deg at vi fortsetter når jeg mangler forelskelsen.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Ardenus skrev:

Opplevde noe lignende selv, da fortalte jeg henne face to face vel å merke: Jeg er glad i deg, men jeg er ikke forelska i deg, det blir ikke rett for verken meg eller deg at vi fortsetter når jeg mangler forelskelsen.

Og det gikk greit? Jeg har jo vært forelsket, og sagt det til han. Så jeg må fortelle at forelskelsen er borte. Føler det nesten er verre enn å si at den ikke kom. 

Anonymkode: d2c75...b5c

[Ardenus]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og det gikk greit? Jeg har jo vært forelsket, og sagt det til han. Så jeg må fortelle at forelskelsen er borte. Føler det nesten er verre enn å si at den ikke kom. 

Anonymkode: d2c75...b5c

Greit å greit.. hun gråt som bare det, hun var blitt veldig glad i meg på veldig kort tid. Men det var det riktige å gjøre for oss begge.

Jeg tror at jeg likte at hun likte meg, og feiltolket det som en forelskelse. Er jo hyggelig å bli likt.  Bare synd man endte opp med å såre noen.

Tror det beste er å hoppe i det.. ikke prøv å fade han ut eller satse på at hans følelser dvaler.. for han kommer bare til å bli enda mer såret hvis du gjør dette.

[Boblee]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også vært singel veldig lenge. Takk for at du deler! Hva slags grunn gav du til han?

Anonymkode: d2c75...b5c

Han jeg var med viste seg også å ha (mye) dårligere selvtillit enn det så ut til i starten. Han var så trygg og tålmodig. I vårt tilfelle forandret det seg ved at han brøt tilliten. Han sa noe han ikke burde sagt videre, (filleting, men uansett), to ganger. Slik begynte det, og jeg så at han ikke var feilfri og derfra raknet det for min del. Deretter begynte jeg å se ALT som irriterte meg.

Brukte lang tid på å utsette samtalen om hvor store konsekvensene ble av de små filletingene, fordi jeg sa til meg selv at det kom til å gå over og at jeg MÅTTE jo ha følelser der et sted?! De var jo nettopp der. Så det ble en ond sirkel der han merka at noe var galt, jeg skyldte på andre ting, han ble usikker og jeg ble enda mer irritert for at han ikke var den trygge og stabile han var i starten, og vi kom ingen vei. Til slutt endte det med at jeg sa at jeg ikke klarte det mer og ikke så noen løsning og at jeg trodde det var best for meg om jeg gikk tilbake til å være alene. Han følte seg selvfølgelig litt lurt, at jeg ikke hadde gitt han en sjanse osv. Helt knust, og en veldig sterk reaksjon. Noe jeg forstår, siden jeg virkelig kunne taklet situasjonen bedre. Så jeg anbefaler virkelig og bare være dønn ærlig. Si at du forstår det like lite som han, at det føles helt jævlig, men at du ikke ser noen annen løsning enn å være ærlig, siden du vet dette ikke vil endre seg. Det er i hvert fall det jeg skulle ønske jeg sa, med én gang jeg var sikker. Det hadde spart begge for mye vondt! 

Endret 16. juli 2017 av Boblee

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Ardenus skrev:

Greit å greit.. hun gråt som bare det, hun var blitt veldig glad i meg på veldig kort tid. Men det var det riktige å gjøre for oss begge.

Jeg tror at jeg likte at hun likte meg, og feiltolket det som en forelskelse. Er jo hyggelig å bli likt.  Bare synd man endte opp med å såre noen.

Tror det beste er å hoppe i det.. ikke prøv å fade han ut eller satse på at hans følelser dvaler.. for han kommer bare til å bli enda mer såret hvis du gjør dette.

Uff, jeg gruer meg noe forferdelig. Takk uansett for alle svar!

1 minutt siden, Boblee skrev:

Han jeg var med viste seg også å ha (mye) dårligere selvtillit enn det så ut til i starten. Han var så trygg og tålmodig. I vårt tilfellet forandret det seg ved at han brøt tilliten. Han sa noe ikke burde sagt videre, (filleting, men uansett), to ganger. Slik begynte det, og jeg så at han ikke var feilfri og derfra raknet det for min del og jeg så ALT som irriterte meg. Brukte lang tid på å utsette samtalen om hvor store konsekvensene ble av de små filletingene, fordi jeg sa til meg selv at det kom til å gå over og at jeg MÅTTE jo ha følelser der et sted?! De var jo nettopp der. Så det ble en ond sirkel der han merka at noe var galt, jeg skyldte på andre ting, han ble usikker og jeg ble enda mer irritert for at han ikke var den trygge og stabile han var i starten, og vi kom ingen vei. Til slutt endte det med at jeg sa at jeg ikke klarte det mer og ikke så noen løsning og at jeg trodde det var best for meg om jeg gikk tilbake til å være alene. Han følte seg selvfølgelig litt lurt, at jeg ikke hadde gitt han en sjanse osv. Helt knust, og en veldig sterk reaksjon. Noe jeg forstår, siden jeg virkelig kunne taklet situasjonen bedre. Så jeg anbefaler virkelig og bare være dønn ærlig. Si at du forstår det like lite som han, at det føles helt jævlig, men at du ikke ser noen annen løsning enn å være ærlig, siden du vet dette ikke vil endre seg. Det er i hvert fall det jeg skulle ønske jeg sa, med én gang jeg var sikker. Det hadde spart begge for mye vondt! 

Dette er eksakt det som foregår og har foregått her. Ikke noe han sa, men en hendelse som gjorde at jeg følte jeg ikke kunne være meg selv, og som gjorde at jeg mistet litt av den tryggheten han gav meg. Og etter det begynte jeg å analysere alt mulig, trakk meg litt tilbake, og samme runddans som du beskriver. Føler egentlig jeg allerede har ødelagt litt av selvtilliten han hadde ved å trekke meg unna, så jeg "skylder" han å holde ut til jeg har bygget den litt opp igjen. Men det blir også feil. Alt blir egentlig feil av meg  

Anonymkode: d2c75...b5c

[AnonymBruker]

Jeg og en kammerat var slik. Vi begynte å kose og slikt. Vi hadde sex, vi fikk sånn rakett-opp igjennom magen følelse når vi sa vi var glade i hverandre. Og det var sykt mye følelser der når vi lå å koste. Det var helt utrolig. Men et halvt år senere ca døde alt. Ikke helt. Men den sinnsyke følelsen var ikke der. Jeg sa det til han, og han var enig. Jeg er fortsatt utrolig glad i han, han er min aller beste venn og det har han vært lenge vi kjente hverandre lenge før vi begynte å ha sex og slikt, og var bestevenner før det. Så da blir det kanskje annerledes. Jeg føler jo fortsatt noe for han, men det kan ikke sammenlignes med hvordan det var. 

Anonymkode: 93959...b44