Føler meg helt på bånn nå

[AnonymBruker]

Jeg er i villrede. Jeg føler at jeg mister familien min. Jeg sliter med depresjon og er ikke lett å ha med å gjøre. Det vet jeg. Jeg krangler ikke ofte med familien min, men når vi først begynner å krangle, så kan det bli litt mye. 

 

Da er samboeren veldig flink til å bruke mine psykiske plager mot meg og det sårer voldsomt. Min mor sliter med de samme plagene og min samboer sier jeg er på god vei til å bli som henne. Jeg kan også krangle med vårt eldste barn og det sårer meg også voldsomt.

 

Jeg føler at de vil ha det mye bedre uten meg. Jeg føler meg som en byrde for alle sammen. Jeg er psykisk syk, jobber ikke og er hjemmeværende mor for 18. året på rad.

 

I tillegg sliter jeg med utbredte muskelsmerter som jeg er i utredning for. Alt dette gir meg utrolig dårlig samvittighet ovenfor familien min. Jeg bebreider meg selv for alt jeg sliter med. Og familien min må nærmest lide for det, for skyldfølelsen påvirker humøret mitt og det skaper sur stemning. 

 

Og det igjen trigger depresjonen og angsten min og så blir det en ond sirkel. Jeg har tenkt på familierådgivning, men vet ikke hvor mye hjelp det er der. Har også tenkt på å bare pakke tingene mine og gå. Da slipper de surheten min, men det er jo ganske drastisk å gjøre. Jeg elsker jo dem...

Anonymkode: 48401...ff2

[AnonymBruker]

Sagt i beste mening: hva hvis du prøver å føle litt mindre? Det er veldig mye "meg" og "mitt humør, min depresjon, mine smerter og dårlige samvittighet" i innlegget ditt. Jeg mener IKKE at du ikke skal ta dette på alvor, jobbe med det og få den hjelpen du trenger, og at dette kan ta tid. Men det kan hende at det er godt for alle, også deg (siden du plages av dårlig samvittighet når du er sint og kranglevoren), hvis du klarer å pakke bort følelsene av og til og bare fungere i hverdagen.

Jeg var selv fysisk og psykisk syk med eneansvar for to barn under fem år. Hadde jeg ikke lest Anna Wahlgrens råd om å "trekke ned rullgardina over følelsene" og bare gjøre jobben din, uansett hvordan du føler eller ikke føler deg, så hadde det neppe gått. Men det fikk i hvert fall meg over den verste kneika, og gjorde at jeg fikk ett område mindre å bekymre meg om. For jeg visste at jeg var en god mamma og satte barna og deres behov i sentrum, uansett hvordan det måtte svinge i følelseslivet. Selvsagt er det ikke en metode som fungerer i årevis, og man må jobbe med det underliggende kontinuerlig, men hvis det har toppet seg for deg nå er det kanskje verdt å prøve?

Anonymkode: 587c6...1c4

[AnonymBruker]

Kjære deg, føler virkelig med deg, føler det også sånn som jeg har det. Er ikke greit når mannen bruker "svakhetene" imot deg. Men han vet jo hvilke knapper han skal trykke, når han er sint! Noen bruker det mer enn andre.. det er ikke greit, men når man er sint ønsker man jo å såre den andre mest mulig. Hvis du klarer å heve deg over det han sier, og bare si til deg selv at "Nå er han sint, og vil kun såre meg. Men de tingene han sier om meg, de vet jeg jo innerst inne ikke er sant."

Jeg har det som sagt akkurat likens med min mann. Jeg har angst og er til tider deprimert. Vært i terapi i mange år. Det som har funket mest for meg, er å prøve å tre ut av offerrollen, for det er lett å føle seg som et offer og en byrde for alle. Prøv å tenk gode tanker om deg selv, og husk at det er ikke de tingene han sier, som definerer deg som person. Du er sterk og du er god nok!  Du gjør så godt du kan, og det gjør mannen din også. Innerst inne er dere veldig glade i hverandre, selv når dere krangler. 

Ta vare på deg selv, ikke vær redd for å gi deg selv litt fri! Det trenger du. 

Du skal derimot IKKE undertrykke følelsene dine, slik som innlegget oppfor her sier!! Men prøv å finne andre måter å få uttrykt deg på. (Jeg bruker å rope og skrike og synge i bilen når jeg er alene, det føles kjempegodt å få tømt seg sånn! Men det er meg) Kan anbefale kunstterapi på det sterkeste. Man trenger ikke være god å tegne eller sånn, det handler som sagt om å få følelsene sine ut, på andre måter enn å kjefte på de nærmeste..

Ønsker deg alt godt, og lykke til!

Anonymkode: 5fc28...976

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sagt i beste mening: hva hvis du prøver å føle litt mindre? Det er veldig mye "meg" og "mitt humør, min depresjon, mine smerter og dårlige samvittighet" i innlegget ditt. Jeg mener IKKE at du ikke skal ta dette på alvor, jobbe med det og få den hjelpen du trenger, og at dette kan ta tid. Men det kan hende at det er godt for alle, også deg (siden du plages av dårlig samvittighet når du er sint og kranglevoren), hvis du klarer å pakke bort følelsene av og til og bare fungere i hverdagen.

Jeg var selv fysisk og psykisk syk med eneansvar for to barn under fem år. Hadde jeg ikke lest Anna Wahlgrens råd om å "trekke ned rullgardina over følelsene" og bare gjøre jobben din, uansett hvordan du føler eller ikke føler deg, så hadde det neppe gått. Men det fikk i hvert fall meg over den verste kneika, og gjorde at jeg fikk ett område mindre å bekymre meg om. For jeg visste at jeg var en god mamma og satte barna og deres behov i sentrum, uansett hvordan det måtte svinge i følelseslivet. Selvsagt er det ikke en metode som fungerer i årevis, og man må jobbe med det underliggende kontinuerlig, men hvis det har toppet seg for deg nå er det kanskje verdt å prøve?

Anonymkode: 587c6...1c4

Jeg ser nå at det var veldig mye "jeg" og "min" i innlegget mitt. Men å undertrykke følelsene er ikke bra. Jeg har undertrykket de i mange år og enden på den visen var at jeg ble deprimert.

Men kanskje jeg kan trykke den følelsen litt unna hvis vi krangler. For da blir ting sagt i kampens hete. Jeg tar ting til meg veldig lett og må jobbe en del med meg selv på det området. Jeg skal sjekke ut Anna Wahlgren☺

Anonymkode: 48401...ff2

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjære deg, føler virkelig med deg, føler det også sånn som jeg har det. Er ikke greit når mannen bruker "svakhetene" imot deg. Men han vet jo hvilke knapper han skal trykke, når han er sint! Noen bruker det mer enn andre.. det er ikke greit, men når man er sint ønsker man jo å såre den andre mest mulig. Hvis du klarer å heve deg over det han sier, og bare si til deg selv at "Nå er han sint, og vil kun såre meg. Men de tingene han sier om meg, de vet jeg jo innerst inne ikke er sant."

Jeg har det som sagt akkurat likens med min mann. Jeg har angst og er til tider deprimert. Vært i terapi i mange år. Det som har funket mest for meg, er å prøve å tre ut av offerrollen, for det er lett å føle seg som et offer og en byrde for alle. Prøv å tenk gode tanker om deg selv, og husk at det er ikke de tingene han sier, som definerer deg som person. Du er sterk og du er god nok!  Du gjør så godt du kan, og det gjør mannen din også. Innerst inne er dere veldig glade i hverandre, selv når dere krangler. 

Ta vare på deg selv, ikke vær redd for å gi deg selv litt fri! Det trenger du. 

Du skal derimot IKKE undertrykke følelsene dine, slik som innlegget oppfor her sier!! Men prøv å finne andre måter å få uttrykt deg på. (Jeg bruker å rope og skrike og synge i bilen når jeg er alene, det føles kjempegodt å få tømt seg sånn! Men det er meg) Kan anbefale kunstterapi på det sterkeste. Man trenger ikke være god å tegne eller sånn, det handler som sagt om å få følelsene sine ut, på andre måter enn å kjefte på de nærmeste..

Ønsker deg alt godt, og lykke til!

Anonymkode: 5fc28...976

Det er veldig enkelt å tre inn i offerrollen. Jeg må jobbe en del med meg selv på det området. Vi kan begynne å krangle om en liten bagatell som blir stor av ingenting. Og så trykker vi på knappene til hverandre. 

Må visst finne meg noe å gjøre på, for å få gjort noe i hverdagen. Ungene begynner å bli store og jeg får mer fritid fra mamma—rollen. Da får man, som du sier, utløp og terpai☺

Anonymkode: 48401...ff2